Det er tydelig at årets opera er av høy kvalitet. Ikke bare har Normoria løftet operafremføringer i Kristiansund til et nytt nivå. Årets oppsetting «Anne Pedersdotter» er av meget høy kvalitet.

Sigrid Vetleseter Bøe som Anne Pedersdotter. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementApplausen søker å løfte kunstkritikk generelt, og vi er hvor vi er så vi begynner med oss selv. Det har vært en tradisjon i Kristiansund, i årevis, at pressen har anmeldt operaens oppsetninger basert på generalprøven. Dette slik at anmeldelse kan slippes når premierens er ferdig. Sånn omtrent.
Generalprøven er med fulle kostymer så den er flott til å ta bilder. Da blir det spredt masse flotte bilder, av fantastiske operafolk. Derimot er det en prøve. Vi som er kulturjournalister og skribenter må søke den profesjonalitet hos oss selv, som vi ønsker hos de vi anmelder. Jeg dro derfor på en litt senere forestilling, det var ikke feil. Årets opera er bra saker.
.jpg)
Heksene i taket
«Anne Pedersdotter» har mange høydepunkter. Jeg synes den faktisk starter med et. Overturen eller åpningen binder musikk og visuelt utrykk sammen på en mørk, verdig og stor måte. Da flammer danderer scene mens heksekjoler heises opp til taket. Her viser man fra første takt at det er en nivåforskjell, eller nivå økning med åpningen av Normoria.
Hjemme i Absalons hus
Det tre første aktene foregår hjemme hos Absalon og Anne. Der bor også Absalon sin mor og Annes svigermor Merete. Det er en blandet stemning i hjemmet. Noe Sigrid Vetleseter Bøe som Anne og Siv Oda Hagerupsen som Merete får frem på en mesterlig måte. Vi blir som tilskuere trukket inn i atmosfæren. Dramatisk blir det allerede i starten. Bare i den enkle scenen der Anne skal ta en tur ut i byen, klarer de to å vise en underfundig forakt for hverandre.
Heks og hjemvendt sønn
Forholdet mellom får ytre forutsetninger som ikke akkurat bringer de to bestemte damene nærmer hverandre. Alders forskjellen mellom Absalons og Anne er en ting. Når mobben jager Herlofs-Marte inn i huset når hun flykter fra å ikke bli brent, lager dette en spenning i stykket.Christina Jønsi som spiller Herlofs-Marte bringer desperasjon og frykt inn ihandlingen, tidlig i stykket. Anne kjenner Herlofs-Marte fra tidligere og gjemmer henne i kjelleren.
Så kommer Martin Beyer hjem…
Her kommer kjærlighet og forbudte følelser inn i bildet, dette endrer hverdagen for de involverte. Eirik Grøtvedt har rollen som Martin. Dette er første gang han møter Anne som voksen, men Eirik og Sigrid klarer å spille frem en tilbakeholden begeistring for hverandre fra de møtes første gang. Den er ikke tilbakeholden særlig lenge for å si det slik. Dette markerer starten på overgangen inn i et forhold mellom svigerdatter og tvilende svigermor, til et svigerhelvete.
Absalon kommer også hjem, Lars Arvidson bringer autoritet og omsorg inn i rollen som far og husbond. Gjensynet med sønnen er hjertelig, men jeg sitter igjen med at Anne og Absalon har et litt kjølig ekteskap. Noe som ikke er rart, aldersforskjellen dem imellom tatt ibetraktning. Ikke bare synger de på scenen meget bra, jeg synes også skuespillet dem imellom sitter slik det skal. Opera er tross alt musikk teater, og dette løfter forestilligen.
Pågripelse og tilståelse
Mobben, finner jo Herlofs-Marte i det Beyerske hjem. Kort fortalt sparer hun seg for tortur ved å tilstå. Hun forbanner alt og alle,inkludert Anne. Faren for hekseprosesser danner en morbid ramme rundt det hele.Stykket fanger tiden handlingen foregår i på en god måte. Jeg må fremheve også koreografi og operakorets opptreden på scenen som profesjonell. Både som kor, folkemengde og som menneskelige kulisser lever de, og skaper inntrykket handlingen trenger. Harmoniene med Operakoret og solistene, alene og sammen er betagende og skaper er en klang som er den nye salen i Normoria verdig.
Så blir det fest og tilgivelse
På festen kommer flere unge prester og feirer den hjemkommende sønn, og har en avskjedsfest siden de har sitt virke litt rundt omkring. Vi er nå inne i en del av stykket som er den lystigste delen. Fest skal jo være det. De unge prestenes krangel og ordskifter frembringer latter isalen. Et personlig høydepunkt må jeg trekke fram her. Det går et gjenferdgjennom rommet. Herlofs-Martes spøkelse beveger seg taust gjennom rommet. Her klarer Christina Jønsi å få frem mye i en opera, uten å synge en tone.
Etter festen ber Absalon, Martin om å hente Anne, han vil be om tilgivelse. Etter et samspill, som et gammelt ektepar, får han dette. Noe som er begynnelsen på slutten for dem begge. Sigrid og Lars i rollene klarer å skape den spenningen mellom mann og kone i en utfordrende situasjon, som fargelegger tilstanden på scenen.
Andre akt har en flott scene der, Absalom har gått for å snakke med sin Gud. Anne kaller på Martin, å akten avsluttes med at Anne og Martin forenes lidenskapelig. Her brukes scene, og forhengene på scenen dramatisk og stilfullt.
Uvær og død
Det raser er uvær, når vi kommer tilbake etter en pause. Merete avbryter en heftig flørteseanse mellom Martin og Anne. Stemningen Sigrid Vetleseter Bøe, Eirik Grøtvedt og Siv Oda Hagerupsen skaper på scenen, føles godt også salen. Hatet mellom Anne og Merete er mesterligsamspill gjennom hele forstillingen.
Mot slutten av tredje akt oppstår en fatal krangel mellom Anne og Absalon. Her spiller de bra, de to solistene. Annes sinne er forfriskende rått, på samme måte som en døende Absalon blir fremstilt med troverdig fortvilelse. Også et av forestillingens høydepunkt.
Inne i Domkirken
Siste akt er inne i Domkirken. Ved Absalons båre sitter en sørgtung og angrende sønn. Merete har jo klart å spre sin galle om at Anne har drept Absalon med trolldom, og at han selv er forført inn i trelldom med trolldom. Martin tror mer på Anne enn noen andre.
Han forsøker å renvaske henne under seremonien, men Merete Beyer gir seg ikke. Hun forbanner Anne. Det oppstår en disputt som Anne er dømt til å tape. Avslutnings scenen der Anne bærer ved til sitt eget bål er intet mindre enn episk.
En moderne opera
«Anne Pedersdotter» hadde sin urpremiere i Oslo i 1971. Man kan høre at dette er en moderne opera, laget i en ny tid. Edvard Fliflet Bræin har komponert en uttrykksfull opera, som så absolutt tåler tidens tann. Om jeg kan kalle det signatur harmonier fra komponisten, så hører vi det i stykket. Det er ikke fremtredende, for operaen har sitt eget utrykk. Noen sa at de hørte litt dramatisk filmatisk preg i musikken, det er det nok noe i. Jeg synes også han flørter litt med harmonier med folkemusikk preg. Dette er nok litt avhengig av ørene som hører. Selv omhandlingen er tung og mørk, sitter man igjen med en god musikalsk følelse etter denne operaen.
All ære til orkestret og dirigent Øyvin Bjorå. Det finnes klassiske, og om vi kan si tradisjonelle operaperler, som er mindre krevende for musikerne enn denne. Dette merkes ikke, profesjonelt fremført av orkesteret.
«Anne Pedersdotter» anbefales!
Det er ennå mulighet til å se, og høre «Anne Pedersdotter» med egne ører og øyne. Det vil jeg anbefale varmt. Det sier jeg ikke fordi bål er sentrale i stykket, men fordi dette er oppriktig bra. Stort stykke med fantastiske utøvere, på alle felt.
Applausen søker å løfte kunstkritikk generelt, og vi er hvor vi er så vi begynner med oss selv. Det har vært en tradisjon i Kristiansund, i årevis, at pressen har anmeldt operaens oppsetninger basert på generalprøven. Dette slik at anmeldelse kan slippes når premierens er ferdig. Sånn omtrent.
Generalprøven er med fulle kostymer så den er flott til å ta bilder. Da blir det spredt masse flotte bilder, av fantastiske operafolk. Derimot er det en prøve. Vi som er kulturjournalister og skribenter må søke den profesjonalitet hos oss selv, som vi ønsker hos de vi anmelder. Jeg dro derfor på en litt senere forestilling, det var ikke feil. Årets opera er bra saker.
.jpg)
Heksene i taket
«Anne Pedersdotter» har mange høydepunkter. Jeg synes den faktisk starter med et. Overturen eller åpningen binder musikk og visuelt utrykk sammen på en mørk, verdig og stor måte. Da flammer danderer scene mens heksekjoler heises opp til taket. Her viser man fra første takt at det er en nivåforskjell, eller nivå økning med åpningen av Normoria.
Hjemme i Absalons hus
Det tre første aktene foregår hjemme hos Absalon og Anne. Der bor også Absalon sin mor og Annes svigermor Merete. Det er en blandet stemning i hjemmet. Noe Sigrid Vetleseter Bøe som Anne og Siv Oda Hagerupsen som Merete får frem på en mesterlig måte. Vi blir som tilskuere trukket inn i atmosfæren. Dramatisk blir det allerede i starten. Bare i den enkle scenen der Anne skal ta en tur ut i byen, klarer de to å vise en underfundig forakt for hverandre.
Heks og hjemvendt sønn
Forholdet mellom får ytre forutsetninger som ikke akkurat bringer de to bestemte damene nærmer hverandre. Alders forskjellen mellom Absalons og Anne er en ting. Når mobben jager Herlofs-Marte inn i huset når hun flykter fra å ikke bli brent, lager dette en spenning i stykket.Christina Jønsi som spiller Herlofs-Marte bringer desperasjon og frykt inn ihandlingen, tidlig i stykket. Anne kjenner Herlofs-Marte fra tidligere og gjemmer henne i kjelleren.
Så kommer Martin Beyer hjem…
Her kommer kjærlighet og forbudte følelser inn i bildet, dette endrer hverdagen for de involverte. Eirik Grøtvedt har rollen som Martin. Dette er første gang han møter Anne som voksen, men Eirik og Sigrid klarer å spille frem en tilbakeholden begeistring for hverandre fra de møtes første gang. Den er ikke tilbakeholden særlig lenge for å si det slik. Dette markerer starten på overgangen inn i et forhold mellom svigerdatter og tvilende svigermor, til et svigerhelvete.
Absalon kommer også hjem, Lars Arvidson bringer autoritet og omsorg inn i rollen som far og husbond. Gjensynet med sønnen er hjertelig, men jeg sitter igjen med at Anne og Absalon har et litt kjølig ekteskap. Noe som ikke er rart, aldersforskjellen dem imellom tatt ibetraktning. Ikke bare synger de på scenen meget bra, jeg synes også skuespillet dem imellom sitter slik det skal. Opera er tross alt musikk teater, og dette løfter forestilligen.
Pågripelse og tilståelse
Mobben, finner jo Herlofs-Marte i det Beyerske hjem. Kort fortalt sparer hun seg for tortur ved å tilstå. Hun forbanner alt og alle,inkludert Anne. Faren for hekseprosesser danner en morbid ramme rundt det hele.Stykket fanger tiden handlingen foregår i på en god måte. Jeg må fremheve også koreografi og operakorets opptreden på scenen som profesjonell. Både som kor, folkemengde og som menneskelige kulisser lever de, og skaper inntrykket handlingen trenger. Harmoniene med Operakoret og solistene, alene og sammen er betagende og skaper er en klang som er den nye salen i Normoria verdig.
Så blir det fest og tilgivelse
På festen kommer flere unge prester og feirer den hjemkommende sønn, og har en avskjedsfest siden de har sitt virke litt rundt omkring. Vi er nå inne i en del av stykket som er den lystigste delen. Fest skal jo være det. De unge prestenes krangel og ordskifter frembringer latter isalen. Et personlig høydepunkt må jeg trekke fram her. Det går et gjenferdgjennom rommet. Herlofs-Martes spøkelse beveger seg taust gjennom rommet. Her klarer Christina Jønsi å få frem mye i en opera, uten å synge en tone.
Etter festen ber Absalon, Martin om å hente Anne, han vil be om tilgivelse. Etter et samspill, som et gammelt ektepar, får han dette. Noe som er begynnelsen på slutten for dem begge. Sigrid og Lars i rollene klarer å skape den spenningen mellom mann og kone i en utfordrende situasjon, som fargelegger tilstanden på scenen.
Andre akt har en flott scene der, Absalom har gått for å snakke med sin Gud. Anne kaller på Martin, å akten avsluttes med at Anne og Martin forenes lidenskapelig. Her brukes scene, og forhengene på scenen dramatisk og stilfullt.
Uvær og død
Det raser er uvær, når vi kommer tilbake etter en pause. Merete avbryter en heftig flørteseanse mellom Martin og Anne. Stemningen Sigrid Vetleseter Bøe, Eirik Grøtvedt og Siv Oda Hagerupsen skaper på scenen, føles godt også salen. Hatet mellom Anne og Merete er mesterligsamspill gjennom hele forstillingen.
Mot slutten av tredje akt oppstår en fatal krangel mellom Anne og Absalon. Her spiller de bra, de to solistene. Annes sinne er forfriskende rått, på samme måte som en døende Absalon blir fremstilt med troverdig fortvilelse. Også et av forestillingens høydepunkt.
Inne i Domkirken
Siste akt er inne i Domkirken. Ved Absalons båre sitter en sørgtung og angrende sønn. Merete har jo klart å spre sin galle om at Anne har drept Absalon med trolldom, og at han selv er forført inn i trelldom med trolldom. Martin tror mer på Anne enn noen andre.
Han forsøker å renvaske henne under seremonien, men Merete Beyer gir seg ikke. Hun forbanner Anne. Det oppstår en disputt som Anne er dømt til å tape. Avslutnings scenen der Anne bærer ved til sitt eget bål er intet mindre enn episk.
En moderne opera
«Anne Pedersdotter» hadde sin urpremiere i Oslo i 1971. Man kan høre at dette er en moderne opera, laget i en ny tid. Edvard Fliflet Bræin har komponert en uttrykksfull opera, som så absolutt tåler tidens tann. Om jeg kan kalle det signatur harmonier fra komponisten, så hører vi det i stykket. Det er ikke fremtredende, for operaen har sitt eget utrykk. Noen sa at de hørte litt dramatisk filmatisk preg i musikken, det er det nok noe i. Jeg synes også han flørter litt med harmonier med folkemusikk preg. Dette er nok litt avhengig av ørene som hører. Selv omhandlingen er tung og mørk, sitter man igjen med en god musikalsk følelse etter denne operaen.
All ære til orkestret og dirigent Øyvin Bjorå. Det finnes klassiske, og om vi kan si tradisjonelle operaperler, som er mindre krevende for musikerne enn denne. Dette merkes ikke, profesjonelt fremført av orkesteret.
«Anne Pedersdotter» anbefales!
Det er ennå mulighet til å se, og høre «Anne Pedersdotter» med egne ører og øyne. Det vil jeg anbefale varmt. Det sier jeg ikke fordi bål er sentrale i stykket, men fordi dette er oppriktig bra. Stort stykke med fantastiske utøvere, på alle felt.

Den 25. september vil Kulturfabrikken i Kristiansund være vertskap for en ny musikalsk opplevelse når Kristofer Hivju. Kanskje mest kjent for sin rolle i Game of Thrones. Han inntar scenen med sitt band, HIVJU and The Garbage KING. Samarbeidet mellom Hivju og produsent Olav Lystrup har resultert i en akustisk turné, der de presenterer musikken i sitt mest nakne og direkte format.

Den kjente pianisten Leif Ove Andsnes og hans søster, vokalisten Solveig Andsnes, annonserer stolt sitt første samarbeid med singelen «Du skal ikkje sova bort sumarnatta», som slippes den 20. mars 2026. Dette er den andre singelen fra Leif Ove Andsnes’ kommende album Geirr Tveitt.

Hauk Lillesal på Normoria var stedet for en bemerkelsesverdig forestilling den 8. mars. Der Siri Jøntvedt presenterte sitt verk «50 Ways to Leave a Shape». Denne fysiske forestillingen, som kombinerte film, bilder, sang og multimedia, ble en sterk fremstilling av fysiske utfordringer, og Jøntvedts bevegelser fargela rommet på en gripende måte.