Det ble en helaften med Erik Bye sine viser da Lars Klevstrand inviterte publikum inn i Byes univers. Det var godt med folk i Hauk Lillesal på Normoria, som ville minnes poesien til Bye. Det ble en kveld med sjø, mennesker, humor, alvor, livsvisdom , og ikke minst viser som fortsatt har noe å fortelle oss.
Lars Klevstrand. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er i år 100 år siden Erik Bye ble født, og i den anledning har Lars Klevstrand laget konserten Varig vind. Der har han løfter fram Byes store skatt av viser og tekster. Klevstrand har selv kjent Erik Bye, og han har fulgt norsk visesang siden gjennombruddet på 1960-tallet. Konsertens idé er ikke bare å framføre sangene, men også å fortelle historiene rundt dem og menneskene bak dem.
Det var tydelig at mange hadde tatt turen til Normoria nettopp for å møte igjen Erik Bye gjennom Lars Klevstrand. For meg ble det samtidig litt annerledes, for jeg må nok innrømme at jeg ikke tilhører den generasjonen som har vokst opp med å lytte til Erik Byes musikk. Jeg har fått ham inn andre veier, og ble først virkelig bevisst på ham i ungdomsalderen og mot slutten av hans liv. Derfor var det flere av sangene denne kvelden jeg aldri hadde hørt før. Kanskje var det nettopp derfor konserten ble ekstra interessant.
Selv om mye av stoffet er alvorlig, opplevde jeg ikke konserten som tung, tvert imot. Mange av visene har melodier som triller lett og lyst av gårde. Det er mye alvor i tekstene, men også mye varme, humor og håp. Flere av sangene oppleves faktisk som oppmuntrende.
Klevstrand gikk på scenen med en liten dråpeformet gitar som han har valgt å kaller Vesla. Resten av konserten ble i hovedsak spilt på den klassiske kassegitaren med navnet Dolores. Og Klevstrand har et nært forhold til instrumentene sine. Dolores har fulgt ham siden 1989, fortalte han. Med sitt lune glimt i øyet fikk han det nesten ut til å høres ut som om gitaren var en litt innpåsliten groupie som henger rundt halsen på ham. Det passet godt til denne konserten, for her var det ingen stor produksjon som skulle konkurrere med tekstene. Det var Klevstrand, gitarene og Byes ord.
Klevstrand har en varm og lun stemme. Den er ren og klar, med god diksjon, og han har samtidig mye kraft når det trengs. Han er dessuten en svært dyktig gitarist. Det er lett å se at han lever seg inn i stoffet for ansiktet forandrer seg med teksten, og han har hele tiden et glimt i øyet når han synger og forteller. Mellom sangene forteller han historier, ikke som lange foredrag, men små fortellinger som gir visene en sammenheng. Og det blir etter hvert tydelig hvor viktig nettopp dette er for Klevstrand. Erik Bye var ikke bare en mann som skrev sanger, han var en historieforteller.
Klevstrand startet faktisk med noe av det siste Erik Bye laget, før han beveget seg tilbake til noe av det første. Med en humoristisk advarsel gjorde han det klart for publikum at dette kom til å bli en konsert med bare Erik Bye, og hvis man ikke likte Bye sine låter så var det kanskje nå man burde forlate rommet. Ingen forlot salen, tvert imot de ble der.
Klevstrand kunne fortelle at han selv vokste opp med Erik Byes sanger gjennom radioen. Og forbindelsen mellom de to blir stadig tydeligere etter hvert som konserten skrider fram. Det handler om en generasjon norske visesangere som vokste fram samtidig som Bye ble en sentral stemme i norsk offentlighet.
Lars Klevstrand har selv hatt en mer enn femti år lang karriere som visesanger, gitarist, komponist og formidler. Han har blant annet vært medlem av Ballade! sammen med Lillebjørn Nilsen, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad, og har arbeidet med viser av blant andre Rudolf Nilsen, Hans Børli og Erik Bye selvfølgelig. Dermed blir Varig vind også et møte mellom to generasjoner i norsk visekunst.
En av de første sangene Klevstrand presenterte, var «Whoop! Jamboree», som Erik Bye selv ofte brukte til å åpne konsertene sine med.
Det er en livlig sjømannsvise med røtter tilbake til 1800-tallet. Den ble opprinnelig brukt av britiske og amerikanske sjøfolk under tungt arbeid om bord. Bye gjorde den til sin egen gjennom den norske teksten, og ved å flytte handlingen hjem til den norske kysten. Hos Klevstrand ble det også en av kveldens første invitasjoner til allsang. Klevstrand har en egen evne til å få publikum med seg.
På et tidspunkt får vi et lite popuri av Byes viser. Her dukker det opp små vers fra blant annet «Skomværvalsen», «Anna Lovinda», «Gå til onkel» og «Venezuela». Det fungerer nesten som et musikalsk tilbakeblikk på hele Byes univers.
Sjøen er naturligvis sterkt til stede, men også menneskene. For det var nettopp menneskene Erik Bye var så opptatt av. Gjennom NRK-karrieren ble han kjent som en formidler som kunne møte både kjendiser og mennesker som ellers sjelden fikk plass i offentligheten. Han var ansatt i NRK fra 1958 til 1996 og ble etter hvert omtalt som «Høvdingen» i norsk kulturliv. Sangene hans og journalistikken hang tett sammen. De samme menneskene, samfunnsspørsmålene og livshistoriene som dukket opp i programmene hans, kunne også finne veien inn i visene. Det er noe Klevstrand får godt fram når han presenterer låten «Oles vise»
Klevstrand forteller om Byes tilknytning til USA, studietiden og den første tiden i mediebransjen, blant annet arbeidet han i BBC før han kommer hjem til Norge og NRK.
Så kommer «Skuffet ung herre med bil». Her får vi en helt annen side av Bye. Teksten bygger på virkelige kontaktannonser i Dagbladet, og melodien er skrevet av jazzmusikeren Ellsworth Keane. Det er en morsom sang, og den viser hvor bredt Bye kunne bevege seg. Han var ikke bare sjømann og filosof, men han kunne også være ironisk, leken og ganske så rampete.
Klevstrand forteller også om hvordan Bye kunne gå rundt med en båndopptaker og intervjue mennesker han møtte. Det passer godt inn i bildet av Bye som menneskeformidler. En av historiene handler om møtet med en klok og filosofisk uteligger. Det resulterte i «Oles vise» der Bye skrev både tekst og melodi. «Oles vise» er et godt eksempel på at Bye kunne finne det store i det lille og at han ikke trengte de store scenene eller store menneskene for å finne en historie. Jeg tror dette er noe av det jeg sitter sterkest igjen med etter konserten.
Bye var flink til å si ting i bilder. Han kunne pakke inn en brutal virkelighet i poetiske beskrivelser. Det gjør at tekstene ikke nødvendigvis oppleves tunge, selv når temaene er alvorlige. Et godt eksempel er «Vår Herres klinkekule». Her møter vi forestillingen om jorden som en liten klinkekule i et enormt univers. Teksten er både leken og alvorlig, og under den fantasifulle fortellingen ligger store spørsmål om mennesket, jorden og vår plass i tilværelsen. Det er typisk Bye, han kunne begynne med noe tilsynelatende enkelt og ende et sted hvor man plutselig måtte tenke litt.
Så kommer «Hildringstimen». Dette er naturligvis en av sangene mange i salen kjenner, selv jeg. Den regnes som en av Erik Byes mest kjente viser.
Teksten er Byes, mens melodien er skrevet av Finn Ludt, en av de komponistene Klevstrand er nøye med å løfte fram gjennom konserten.
Klevstrand er tydelig opptatt av å fortelle hvem som faktisk skapte musikken til Byes tekster. Bye skrev tekstene selv, men overlot ofte melodiene til andre komponister. Finn Ludt, Sigmund Groven, Johan Øian, Henning Sommerro og flere andre har dermed vært viktige medskapere til sangskattene.
«Hildringstimen» handler naturligvis om havet, men også om noe mer.
Om det sjeldne øyeblikket hvor alt stemmer. En hildring er et optisk fenomen på havet der himmel og sjø flyter sammen og øyer og fjell kan se ut til å sveve. For Bye ble dette også et bilde på et indre landskap, et øyeblikk av ro og harmoni. Det er kanskje derfor visen med den vakre melodien fortsatt treffer folk.
Klevstrand forteller om en tekst Erik Bye en gang ga ham, med tanke på at Klevstrand kunne sette melodi til den. Det ble til «Jorun og humlen».
Historien er både enkel og ganske morsom: Jorun blir stukket i stortåa av en humle, men velger å la humlen leve. Det er en liten historie, men også et godt eksempel på Byes kjærlighet til naturen og alt levende. Og her kommer Klevstrand selv inn som komponist. Det blir dermed et ganske spesielt møte mellom de to mennene. Visen er basert på en sann historie der en venninne av konen til Bye ble stukket av en humle inni sin sko.
Så blir det to viser om det å bli eldre. Først «Den gamle Odyssevs», med tekst av Erik Bye og melodi av Lars Klevstrand. Her bruker Bye historien om Odyssevs som bilde på et langt liv med reiser, slit og stormer og lengselen etter å komme hjem. Det er en tekst som får en ekstra betydning når man vet hvor i livet Bye selv befant seg da han skrev mange av sine senere tekster. Deretter kommer «Petterøes Blå», med melodi av Henning Sommerro. Igjen er det mennesker og livserfaring som står sentralt.
Så tar han fram Vesla igjen og spiller «Eselsang fra Kalahari». Inspirasjonen kom etter Byes møte med Botswana og Kalahariørkenen. I stedet for å skrive en vanlig reiseskildring valgte han å se verden gjennom øynene til et arbeidsesel. Det høres kanskje pussig ut, men egentlig er det veldig Erik Bye. Han fant det verdifulle i å se verden fra perspektivet til den svakeste.
Så kommer «Vesle jente», en av de såkalte «barnevisene for voksne».
Her blir uttrykket mykere fordi sangen handler om forholdet mellom en voksen og et barn, og om hvordan barn kan stille spørsmål som voksne har sluttet å stille. Det er både humor og alvor i teksten. Melodien er skrevet av Johan Øian, en sentral skikkelse i norsk musikkliv og blant annet en viktig samarbeidspartner for Alf Prøysen. Igjen viser Klevstrand hvordan Byes tekster står i en større norsk visetradisjon.
Så kommer «Vår Herres klinkekule». Det er en av de tekstene hvor Bye virkelig viser evnen til å bruke bilder for å formidle store tanker. Han tar utgangspunkt i forestillingen om jorden som en liten klinkekule og lar den bli et bilde på hvor sårbar vår verden egentlig er. Det er nesten noe naivt over fortellingen samtidig er budskapet langt fra naivt, og det er kanskje nettopp det som gjør den så sterk.
«Hersker og narr» er en av Byes mest tydeligste politiske viser. Her handler det om makt, taushet og menneskers villighet til å la seg styre. Klevstrand trommer på gitaren mens han synger. Det gir sangen en helt annen kraft. Her viser Bye at den lune visesangeren også kunne være sint og at han ikke var redd for å stille ubehagelige spørsmål. Det er kanskje ikke så dumt at vi får høre akkurat denne sangen i dag heller.
Og så kommer konserten til slutten med «Tilbake til sangene». Tittelen er også skrevet på Erik Byes gravstein. Det føles derfor som en passende avslutning på selve konserten. Sangen uttrykker en lengsel etter det ekte, naturen, stillheten og de enkle tingene. Melodien er skrevet av Sigmund Groven, som hadde et nært samarbeid med Bye gjennom mange år.
Klevstrand synger den med en stor ro. Han takker, bukker og går av scenen. Men det er ikke helt over, vi må jo få et extra nummer.
Etter en liten stund kommer han tilbake, og da får vi «Vår beste dag».
Det er en sang som har fått sitt eget liv langt utenfor Erik Byes opprinnelige publikum. Marit Larsen bidro til å gjøre den kjent for en ny generasjon med sin versjon, og sangen nådde førsteplass på VG-lista i 2011.
«Vår beste dag» er en sang om å møte dagen som om den fortsatt inneholder muligheter. Den rommer både livserfaring og håp. Og det er noe sterkt i at Klevstrand velger nettopp denne som ekstranummer. For etter en hel kveld med Erik Bye er det kanskje dette som står igjen. At det fortsatt finnes håp, at det fortsatt finnes noe å glede seg til, at vi fortsatt har en dag foran oss.
Da konserten er over, sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har fått møte Erik Bye på nytt, selv om jeg ikke vokste opp med ham. Det er kanskje noe av styrken ved Klevstrand sin konsert, man trenger ikke ha hørt alle sangene før, trenger ikke kjenne hele historien, man trenger bare å lytte. For bak sjømannsvisene, humoren, de filosofiske betraktningene og de vakre melodiene finnes det noe grunnleggende menneskelig.
Erik Bye skrev om mennesker. Om de som hadde mye, de som hadde lite, om sjøfolk, barn, eldre, uteliggere, dyr, makt og avmakt. Han kunne være alvorlig uten å bli tung, kunne være politisk uten å bli belærende,og han kunne skrive om livets mørke sider uten å miste troen på lyset. Det er nettopp dette Lars Klevstrand får fram under konserten.
Klevstrand synger med en varm og klar stemme, spiller gitar med stor sikkerhet og forteller historiene mellom sangene. Flere ganger inviterer han publikum til å synge med, og publikum lar seg villig friste. Det blir en kveld med både latter og ettertanke.
Kanskje er det akkurat det som ligger i tittelen Varig vind. Erik Bye er borte, men sangene hans blåser fortsatt. Denne kvelden fikk Lars Klevstrand vinden til å merkes i Normoria.
Det er i år 100 år siden Erik Bye ble født, og i den anledning har Lars Klevstrand laget konserten Varig vind. Der har han løfter fram Byes store skatt av viser og tekster. Klevstrand har selv kjent Erik Bye, og han har fulgt norsk visesang siden gjennombruddet på 1960-tallet. Konsertens idé er ikke bare å framføre sangene, men også å fortelle historiene rundt dem og menneskene bak dem.
Det var tydelig at mange hadde tatt turen til Normoria nettopp for å møte igjen Erik Bye gjennom Lars Klevstrand. For meg ble det samtidig litt annerledes, for jeg må nok innrømme at jeg ikke tilhører den generasjonen som har vokst opp med å lytte til Erik Byes musikk. Jeg har fått ham inn andre veier, og ble først virkelig bevisst på ham i ungdomsalderen og mot slutten av hans liv. Derfor var det flere av sangene denne kvelden jeg aldri hadde hørt før. Kanskje var det nettopp derfor konserten ble ekstra interessant.
Selv om mye av stoffet er alvorlig, opplevde jeg ikke konserten som tung, tvert imot. Mange av visene har melodier som triller lett og lyst av gårde. Det er mye alvor i tekstene, men også mye varme, humor og håp. Flere av sangene oppleves faktisk som oppmuntrende.
Klevstrand gikk på scenen med en liten dråpeformet gitar som han har valgt å kaller Vesla. Resten av konserten ble i hovedsak spilt på den klassiske kassegitaren med navnet Dolores. Og Klevstrand har et nært forhold til instrumentene sine. Dolores har fulgt ham siden 1989, fortalte han. Med sitt lune glimt i øyet fikk han det nesten ut til å høres ut som om gitaren var en litt innpåsliten groupie som henger rundt halsen på ham. Det passet godt til denne konserten, for her var det ingen stor produksjon som skulle konkurrere med tekstene. Det var Klevstrand, gitarene og Byes ord.
Klevstrand har en varm og lun stemme. Den er ren og klar, med god diksjon, og han har samtidig mye kraft når det trengs. Han er dessuten en svært dyktig gitarist. Det er lett å se at han lever seg inn i stoffet for ansiktet forandrer seg med teksten, og han har hele tiden et glimt i øyet når han synger og forteller. Mellom sangene forteller han historier, ikke som lange foredrag, men små fortellinger som gir visene en sammenheng. Og det blir etter hvert tydelig hvor viktig nettopp dette er for Klevstrand. Erik Bye var ikke bare en mann som skrev sanger, han var en historieforteller.
Klevstrand startet faktisk med noe av det siste Erik Bye laget, før han beveget seg tilbake til noe av det første. Med en humoristisk advarsel gjorde han det klart for publikum at dette kom til å bli en konsert med bare Erik Bye, og hvis man ikke likte Bye sine låter så var det kanskje nå man burde forlate rommet. Ingen forlot salen, tvert imot de ble der.
Klevstrand kunne fortelle at han selv vokste opp med Erik Byes sanger gjennom radioen. Og forbindelsen mellom de to blir stadig tydeligere etter hvert som konserten skrider fram. Det handler om en generasjon norske visesangere som vokste fram samtidig som Bye ble en sentral stemme i norsk offentlighet.
Lars Klevstrand har selv hatt en mer enn femti år lang karriere som visesanger, gitarist, komponist og formidler. Han har blant annet vært medlem av Ballade! sammen med Lillebjørn Nilsen, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad, og har arbeidet med viser av blant andre Rudolf Nilsen, Hans Børli og Erik Bye selvfølgelig. Dermed blir Varig vind også et møte mellom to generasjoner i norsk visekunst.
En av de første sangene Klevstrand presenterte, var «Whoop! Jamboree», som Erik Bye selv ofte brukte til å åpne konsertene sine med.
Det er en livlig sjømannsvise med røtter tilbake til 1800-tallet. Den ble opprinnelig brukt av britiske og amerikanske sjøfolk under tungt arbeid om bord. Bye gjorde den til sin egen gjennom den norske teksten, og ved å flytte handlingen hjem til den norske kysten. Hos Klevstrand ble det også en av kveldens første invitasjoner til allsang. Klevstrand har en egen evne til å få publikum med seg.
På et tidspunkt får vi et lite popuri av Byes viser. Her dukker det opp små vers fra blant annet «Skomværvalsen», «Anna Lovinda», «Gå til onkel» og «Venezuela». Det fungerer nesten som et musikalsk tilbakeblikk på hele Byes univers.
Sjøen er naturligvis sterkt til stede, men også menneskene. For det var nettopp menneskene Erik Bye var så opptatt av. Gjennom NRK-karrieren ble han kjent som en formidler som kunne møte både kjendiser og mennesker som ellers sjelden fikk plass i offentligheten. Han var ansatt i NRK fra 1958 til 1996 og ble etter hvert omtalt som «Høvdingen» i norsk kulturliv. Sangene hans og journalistikken hang tett sammen. De samme menneskene, samfunnsspørsmålene og livshistoriene som dukket opp i programmene hans, kunne også finne veien inn i visene. Det er noe Klevstrand får godt fram når han presenterer låten «Oles vise»
Klevstrand forteller om Byes tilknytning til USA, studietiden og den første tiden i mediebransjen, blant annet arbeidet han i BBC før han kommer hjem til Norge og NRK.
Så kommer «Skuffet ung herre med bil». Her får vi en helt annen side av Bye. Teksten bygger på virkelige kontaktannonser i Dagbladet, og melodien er skrevet av jazzmusikeren Ellsworth Keane. Det er en morsom sang, og den viser hvor bredt Bye kunne bevege seg. Han var ikke bare sjømann og filosof, men han kunne også være ironisk, leken og ganske så rampete.
Klevstrand forteller også om hvordan Bye kunne gå rundt med en båndopptaker og intervjue mennesker han møtte. Det passer godt inn i bildet av Bye som menneskeformidler. En av historiene handler om møtet med en klok og filosofisk uteligger. Det resulterte i «Oles vise» der Bye skrev både tekst og melodi. «Oles vise» er et godt eksempel på at Bye kunne finne det store i det lille og at han ikke trengte de store scenene eller store menneskene for å finne en historie. Jeg tror dette er noe av det jeg sitter sterkest igjen med etter konserten.
Bye var flink til å si ting i bilder. Han kunne pakke inn en brutal virkelighet i poetiske beskrivelser. Det gjør at tekstene ikke nødvendigvis oppleves tunge, selv når temaene er alvorlige. Et godt eksempel er «Vår Herres klinkekule». Her møter vi forestillingen om jorden som en liten klinkekule i et enormt univers. Teksten er både leken og alvorlig, og under den fantasifulle fortellingen ligger store spørsmål om mennesket, jorden og vår plass i tilværelsen. Det er typisk Bye, han kunne begynne med noe tilsynelatende enkelt og ende et sted hvor man plutselig måtte tenke litt.
Så kommer «Hildringstimen». Dette er naturligvis en av sangene mange i salen kjenner, selv jeg. Den regnes som en av Erik Byes mest kjente viser.
Teksten er Byes, mens melodien er skrevet av Finn Ludt, en av de komponistene Klevstrand er nøye med å løfte fram gjennom konserten.
Klevstrand er tydelig opptatt av å fortelle hvem som faktisk skapte musikken til Byes tekster. Bye skrev tekstene selv, men overlot ofte melodiene til andre komponister. Finn Ludt, Sigmund Groven, Johan Øian, Henning Sommerro og flere andre har dermed vært viktige medskapere til sangskattene.
«Hildringstimen» handler naturligvis om havet, men også om noe mer.
Om det sjeldne øyeblikket hvor alt stemmer. En hildring er et optisk fenomen på havet der himmel og sjø flyter sammen og øyer og fjell kan se ut til å sveve. For Bye ble dette også et bilde på et indre landskap, et øyeblikk av ro og harmoni. Det er kanskje derfor visen med den vakre melodien fortsatt treffer folk.
Klevstrand forteller om en tekst Erik Bye en gang ga ham, med tanke på at Klevstrand kunne sette melodi til den. Det ble til «Jorun og humlen».
Historien er både enkel og ganske morsom: Jorun blir stukket i stortåa av en humle, men velger å la humlen leve. Det er en liten historie, men også et godt eksempel på Byes kjærlighet til naturen og alt levende. Og her kommer Klevstrand selv inn som komponist. Det blir dermed et ganske spesielt møte mellom de to mennene. Visen er basert på en sann historie der en venninne av konen til Bye ble stukket av en humle inni sin sko.
Så blir det to viser om det å bli eldre. Først «Den gamle Odyssevs», med tekst av Erik Bye og melodi av Lars Klevstrand. Her bruker Bye historien om Odyssevs som bilde på et langt liv med reiser, slit og stormer og lengselen etter å komme hjem. Det er en tekst som får en ekstra betydning når man vet hvor i livet Bye selv befant seg da han skrev mange av sine senere tekster. Deretter kommer «Petterøes Blå», med melodi av Henning Sommerro. Igjen er det mennesker og livserfaring som står sentralt.
Så tar han fram Vesla igjen og spiller «Eselsang fra Kalahari». Inspirasjonen kom etter Byes møte med Botswana og Kalahariørkenen. I stedet for å skrive en vanlig reiseskildring valgte han å se verden gjennom øynene til et arbeidsesel. Det høres kanskje pussig ut, men egentlig er det veldig Erik Bye. Han fant det verdifulle i å se verden fra perspektivet til den svakeste.
Så kommer «Vesle jente», en av de såkalte «barnevisene for voksne».
Her blir uttrykket mykere fordi sangen handler om forholdet mellom en voksen og et barn, og om hvordan barn kan stille spørsmål som voksne har sluttet å stille. Det er både humor og alvor i teksten. Melodien er skrevet av Johan Øian, en sentral skikkelse i norsk musikkliv og blant annet en viktig samarbeidspartner for Alf Prøysen. Igjen viser Klevstrand hvordan Byes tekster står i en større norsk visetradisjon.
Så kommer «Vår Herres klinkekule». Det er en av de tekstene hvor Bye virkelig viser evnen til å bruke bilder for å formidle store tanker. Han tar utgangspunkt i forestillingen om jorden som en liten klinkekule og lar den bli et bilde på hvor sårbar vår verden egentlig er. Det er nesten noe naivt over fortellingen samtidig er budskapet langt fra naivt, og det er kanskje nettopp det som gjør den så sterk.
«Hersker og narr» er en av Byes mest tydeligste politiske viser. Her handler det om makt, taushet og menneskers villighet til å la seg styre. Klevstrand trommer på gitaren mens han synger. Det gir sangen en helt annen kraft. Her viser Bye at den lune visesangeren også kunne være sint og at han ikke var redd for å stille ubehagelige spørsmål. Det er kanskje ikke så dumt at vi får høre akkurat denne sangen i dag heller.
Og så kommer konserten til slutten med «Tilbake til sangene». Tittelen er også skrevet på Erik Byes gravstein. Det føles derfor som en passende avslutning på selve konserten. Sangen uttrykker en lengsel etter det ekte, naturen, stillheten og de enkle tingene. Melodien er skrevet av Sigmund Groven, som hadde et nært samarbeid med Bye gjennom mange år.
Klevstrand synger den med en stor ro. Han takker, bukker og går av scenen. Men det er ikke helt over, vi må jo få et extra nummer.
Etter en liten stund kommer han tilbake, og da får vi «Vår beste dag».
Det er en sang som har fått sitt eget liv langt utenfor Erik Byes opprinnelige publikum. Marit Larsen bidro til å gjøre den kjent for en ny generasjon med sin versjon, og sangen nådde førsteplass på VG-lista i 2011.
«Vår beste dag» er en sang om å møte dagen som om den fortsatt inneholder muligheter. Den rommer både livserfaring og håp. Og det er noe sterkt i at Klevstrand velger nettopp denne som ekstranummer. For etter en hel kveld med Erik Bye er det kanskje dette som står igjen. At det fortsatt finnes håp, at det fortsatt finnes noe å glede seg til, at vi fortsatt har en dag foran oss.
Da konserten er over, sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har fått møte Erik Bye på nytt, selv om jeg ikke vokste opp med ham. Det er kanskje noe av styrken ved Klevstrand sin konsert, man trenger ikke ha hørt alle sangene før, trenger ikke kjenne hele historien, man trenger bare å lytte. For bak sjømannsvisene, humoren, de filosofiske betraktningene og de vakre melodiene finnes det noe grunnleggende menneskelig.
Erik Bye skrev om mennesker. Om de som hadde mye, de som hadde lite, om sjøfolk, barn, eldre, uteliggere, dyr, makt og avmakt. Han kunne være alvorlig uten å bli tung, kunne være politisk uten å bli belærende,og han kunne skrive om livets mørke sider uten å miste troen på lyset. Det er nettopp dette Lars Klevstrand får fram under konserten.
Klevstrand synger med en varm og klar stemme, spiller gitar med stor sikkerhet og forteller historiene mellom sangene. Flere ganger inviterer han publikum til å synge med, og publikum lar seg villig friste. Det blir en kveld med både latter og ettertanke.
Kanskje er det akkurat det som ligger i tittelen Varig vind. Erik Bye er borte, men sangene hans blåser fortsatt. Denne kvelden fikk Lars Klevstrand vinden til å merkes i Normoria.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
