Lars Lillo-Stenberg: – Jeg kunne godt ha klart meg uten KI

Etter intimkonserten med Lars Lillo-Stenberg møter Applausen ham til en samtale om kunstig intelligens, skapende arbeid og et musikkliv i endring.

Konserten er over. Tidligere på kvelden har Ole Magne Ansnes snakket med Lars Lillo-Stenberg om oppveksten, de første sangene, Neil Young, norsk som sangspråk og deLillos. Etter konserten fortsetter samtalen med Applausen.

Vi begynner i nåtiden.

– hvilket forhold han du til kunstig intelligens, og hva tenker du egentlig tenker om KI?

– Jeg er ikke begeistret. Jeg kunne helt klart godt ha klart meg med at det forsvant.

Lillo-Stenberg trekker samtidig fram det som taler til teknologiens fordel. Han har fått med seg argumentene om forskning og medisinske gjennombrudd.

– Jeg skjønner bruk av KI til hjelp med proteiner og forskning, og hvilke medisinske kvantesprang man kan gjøre på grunn av det. Det er sikkert fint for menneskeheten.

Så kommer forbeholdet:

– Men allikevel, vi var jo kommet ganske langt på de områdene. Vi skal jo ikke leve inn i evigheten heller.

Det er ikke først og fremst forestillingen om en maskin som lager en hel sang fra bunnen av som opptar ham. Det han har begynt å tenke mer på, er hva som skjer når KI kommer inn underveis i arbeidet.

– Det som jeg har skjønt i nyere tid, som jeg ikke tenkte så mye over før, er at det jo ikke er dette at KI for eksempel lager musikk fra scratch som er så fantastisk. Men det er at du kan fullføre med KI. Han beskriver en arbeidsprosess der kunstneren allerede har gjort det meste selv.

– Du kan ha tekster. Du kan ha kommet ganske langt på vei med en bra melodi, men så er det et eller annet du lurer på som kan bli enda bedre. Da kan du få tilbake ti–femten forskjellige forslag.

– Her blir KI som en form for sparringspartner?

Det er nettopp denne muligheten Lillo-Stenberg mener kan gjøre teknologien vanskelig å legge fra seg.

– Jeg kan tenke meg at det er et sjokk for dem som ikke har prøvd det før. At man tenker: Oi, det var jo genialt. Det må jeg nesten bruke. Så kommer neste steg.

– Så tenker man kanskje at jeg bare skal bruke akkurat denne gangen. Og så tar bruken seg opp for hver gang. Du bruker det enda mer og enda mer.

Ti melodier og én tekst

Denne skepsisen får en interessant bakgrunn i samtalen Ole Magne Ansnes hadde med Lillo-Stenberg før konserten. Ansnes viser til noe broren Halvor har fortalt: Lars kan sitte med gitaren midt i en stue, med mennesker rundt seg, og arbeide med en sang.

Lillo-Stenberg korrigerer bildet litt. Det gjelder først og fremst melodiene.

– Hvis jeg først er i gang med en sang og går rundt og tenker på den, er det ikke noe problem å sitte i en stue mens folk går ut og inn. Men akkurat når jeg skal sitte og lage en tekst, tror jeg at jeg må ha litt ro. Jeg arbeider langt oftere med melodier enn med tekster.

– Jeg har sånn ti–tjue melodier per tekst.

KI-resonnementet etter konserten blir desto mer interessant. Lillo-Stenberg har allerede et stort overskudd av musikalske muligheter. Det nye er at alternativene nå også kan komme generert utenfra, og det umiddelbart og i stort antall. Han ser den samme mekanismen utenfor musikken.

– Det gjelder jo folk som skal holde foredrag eller skrive en avhandling om et eller annet. De bruker det som en slags kvalitetssjekk.

Han trekker også fram hvordan KI brukes til søknader: standardiserte skjemaer kan møtes med standardiserte søknader og i neste omgang standardiserte svar.

Det er ikke først og fremst kvaliteten på hvert enkelt KI-forslag han diskuterer. Bekymringen ligger i arbeidsvanen: Hva skjer når man venner seg til alltid å kunne be om flere alternativer?

Setningen som ikke var bestilt

I samtalen før konserten fører Ansnes Lillo-Stenberg tilbake til 1979 og «Livet er en liten dings», som Lillo-Stenberg omtaler som sin første tekst på norsk.

Fram til da hadde han skrevet på engelsk.

– Jeg hadde ikke noen idé om at jeg skulle synge på norsk da jeg begynte å lage sanger.

Han satt alene på familiens sommersted i Kjerringvik. Det var august. Han var ensom og mørkeredd og ønsket at noen skulle komme på besøk. Teksten begynte i det helt konkrete. Hva trengte en eventuell gjest å ta med? Hva fantes allerede på hytta? Fiskestang og andre praktiske ting blir en del av utgangspunktet.

Så dukket setningen opp:

– Livet er en liten dings.

Han kunne ikke forklare hvor den kom fra. I ettertid forsto han noe om sin egen måte å skrive på.

– Man kan bare begynne å si et eller annet som har med noe man tenker på. Det kan være noe helt hverdagslig. Og så kan det plutselig dukke opp en rar setning som drar det et sted du ikke hadde regnet med.

Det er en interessant journalistisk observasjon at i Kjerringvik ble Lillo- Stenberg værende i teksten til en uventet formulering dukket opp. Med generativ KI kan en låtskriver i stedet be om ti eller femten muligheter og velge mellom dem.

Det er to svært forskjellige veier fram til neste linje.

Dama som viste vei gjennom Europa

KI-samtalen tar så en mer hverdagslig vending.

Lillo-Stenberg forteller at han og kona kjørte rundt i Europa i omtrent ti måneder året før. Underveis brukte de navigasjon, blant annet på små veier i Spania.

– Dette er jo den enkleste, mest primitive KI-en som har vært der i så mange år. Det er KI som hjelper meg å finne veien overalt.

Men etter måneder med den samme stemmen hadde det oppstått noe som gikk utover den rent praktiske funksjonen.

– Jeg ble jo veldig glad i dama som snakket der. Det ble veldig personlig med henne etter hvert.

Han hadde hørt stemmen gjennom nesten hele reisen.

– Følelsessenteret mitt ble veldig sånn. Jeg hadde hørt på henne i nesten ti måneder.

Applausen svarer med en egen GPS-historie: På en tur fra Stiklestad forsøkte navigasjonen å sende journalisten over Trondheimsfjorden og videre inn i Sverige. En tur på rundt halvannen time kunne blitt til mange timer.

Lillo-Stenberg reagerer:

– Gærent.

Han har selv opplevd en enda merkeligere variant. Ved en feil hadde han to navigasjonssystemer gående samtidig.

– Jeg fikk to stykker på én gang. To veier. Ved en feiltakelse begynte jeg å bruke både den ene og Google Maps.

Stemmene var svært forskjellige.

– Det var to damer. Den ene hørtes ut som en litt eldre dame, og den andre som en sånn ung modell. Men de snakket i munnen på hverandre og sa forskjellige ting.

Denne lille historien, men den fører samtalen tilbake til forholdet mellom mennesket og teknologien. Vi vet at stemmen kommer fra et system, men reagerer likevel på den sosialt og følelsesmessig.

Lillo-Stenberg formulerer det enklere:

– Det er merkelig å begynne å bry seg med hva en stemme i en GPS sier.

Da musikksmak var identitet

Fra KI beveger Applausen samtalen over til en annen forandring Lillo-Stenberg har opplevd gjennom musikklivet.

Journalisten legger fram en påstand: Fra 1990-tallet og framover har sjangrene gradvis mistet noe av den betydningen de tidligere hadde. I mange musikkmiljøer betyr ikke sjanger det samme i dag som den gjorde på 1990-tallet.

– Hva tenker du om den påstanden?

Lillo-Stenberg må først justere tidslinjen.

– Da må jeg prøve å tenke på om det begynte å gi seg allerede på 90-tallet. For det var voldsomt på 80-tallet. Båssettingen.

Han mener det begynte å løsne noe på 1990-tallet, og at endringen var tydelig på 2000-tallet.

Men det mest slående ved den tidligere perioden var ikke bare behovet for å definere sjangrene.

– Det var også det hatet man hadde til sjanger.

Som eksempel forteller han en historie om et kollektiv.

– Jeg hørte om en som bodde i et kollektiv og knuste platespilleren sin fordi en annen hadde hatt med seg en plate hjem og spilt den på platespilleren hans. Det var noe musikk han ikke ville ha der, så han ble så sint at han knuste platespilleren.

– Dette må vel kunne kalles et slags kunstnerisk raseri?

Lillo-Stenberg fortsetter:

– Det ble fraksjoner på skolen og sånne ting. Musikksmaken kunne altså være mer enn smak. Den kunne markere hvilket miljø man tilhørte, og hvilke miljøer man tok avstand fra.

‍

‍

– Noen syntes det var helt forjævlig

deLillos sto heller ikke utenfor disse motsetningene.

Lillo-Stenberg forteller at begeistringen for bandet hadde en tydelig motsats.

– Det at noen syntes det var fantastisk, gjorde også at noen syntes det var helt forjævlig. Det var det verste de kunne tenke seg.

Han trekker fram en episode fra Studentsenteret i Bergen, der en diskusjon om deLillos endte med at den ene helte en halvliter øl over den andre. Det høres komisk ut flere tiår senere, men historien sier noe om hvor sterkt musikalsk identitet kunne oppleves.

Og det er dette Lillo-Stenberg først og fremst beskriver når han ser tilbake: ikke bare en periode med flere tydelige sjangre, men en tid da grensene mellom dem også kunne bli sosiale grenser.

De små tingene – og de større

Samtalen med Ansnes før konserten gir også et eksempel på hvordan etablerte beskrivelser av en artist kan feste seg. Ansnes tok opp hvordan Lillo-Stenbergs tekster ofte beskrives gjennom de små, pussige hendelsene i hverdagen.

Lillo-Stenberg kjenner igjen karakteristikken, men mener den bare forteller en del av historien.

– Personlig synes jeg veldig mange av tekstene mine er basert på mye grublerier om større ting, egentlig, enn disse små hendelsene i hverdagen.

Han forstår samtidig hvorfor forestillingen har oppstått. En liten detalj kan være svært synlig i en sang.

– Hvis jeg er på vei ned og jeg kaster fra meg et mandarinskall eller noe sånt, så virker det jo veldig som en tekst som selvfølgelig handler om noe som skjer i hverdagen.

Men den konkrete detaljen er ikke nødvendigvis det egentlige temaet.

– Jeg klarer ikke helt selv å se at det gjennomgående er så mye av det som man skulle tro.

Dessuten har tiden gått.

– Nå har jeg holdt på med dette her i 40 år. Jeg har gitt ut vel så mye musikk etter 2000.

Tekstene har også endret karakter. Ansnes konstaterer at det er lett å bli hengende ved de gamle tekstene.

– Absolutt. Det er riktig.

Å finne et norsk språk

Da Ansnes spør seg bakover mot de første norske tekstene, kommer også påvirkningen fra andre norske kunstnere fram. Lillo-Stenberg hadde begynt med engelske tekster og var sterkt opptatt av Neil Young. Han forteller at han på et tidspunkt kunne rundt 63 Young-sanger.

Men norsk visekunst og poesi ga ham andre muligheter. Lillebjørn Nilsen var viktig fordi språket lå nær en naturlig norsk talemåte. Ole Paus hadde fascinert ham fra han var ung.

– Jeg var alltid veldig fascinert av Ole Paus.

Da han så «Heksedans» i et platevindu, kjøpte han platen.

– Det var den første platen jeg kjøpte med norske tekster.

Også Jan Erik Vold og Arild Nyquist ble viktige referanser. Om Nyquist sier Lillo-Stenberg at han ble fascinert av friheten til å slippe det pussige og uventede inn i teksten.

– Det var fascinerende at man kunne putte inn sånne pussige greier i en tekst.

Det er ikke en rett linje fra disse forbildene til Lillo-Stenbergs egne tekster. Det kommer i midlertidig frem hvordan en egen stemme kan vokse fram gjennom mange andre stemmer.

– Det må du spørre lyrikerne om

Etter konserten kommer Jan Erik Vold tilbake i samtalen.

Applausen forteller at tidsskriftet møtte Vold rundt et halvt år tidligere. Etter et langt liv i møtet mellom lyrikk og jazz fikk han spørsmål om framtiden for denne kunstformen.

Svaret var karakteristisk:

– Det må du spørre lyrikerne om.

– Altså de yngre?, svarer Lillo-Stenberg

Poenget var i alle fall at framtiden ikke nødvendigvis skulle defineres av en mann som allerede hadde brukt et langt liv på å utvikle sitt eget uttrykk. Lillo-Stenberg beskriver Vold som en som nå i større grad skriver og uttaler seg om meninger og kulturelle forskjeller enn som en kunstner som skal fortelle neste generasjon hva den skal gjøre.

– Det ligger kanskje noe befriende i det? At man etter et langt kunstnerliv kan si: Nå må dere spørre dem som kommer etter.

Samtalen vender dermed tilbake til det den på forskjellige måter har kretset rundt hele tiden: Hvordan oppstår en egen stemme?

Lillo-Stenberg fant sin gjennom Neil Young, Paus, Lillebjørn Nilsen, Vold og Nyquist – uten å bli noen av dem. Han skrev på engelsk før norsk plutselig åpnet seg. Han kom fra en tid der sjangrene kunne fungere som identitetsgrenser, og har sett disse grensene svekkes.

Nå finnes en ny type påvirkning. En maskin som ikke bare kan inspirere, men foreslå selve neste linje.

– Er det kanskje akkurat der skepsisen din ligger? Ikke i at teknologien eksisterer, men i at den kan komme mellom kunstneren og det øyeblikket hvor man selv må finne ut hva som skal komme etterpå?

Lillo-Stenberg har allerede formulert mekanismen han frykter. Først får man et forslag som er så godt at det virker meningsløst å la være.

Så sier man til seg selv:

– Jeg skal bare bruke det akkurat denne gangen.

Og deretter, sier han:

– Det spiser seg opp for hver gang.