Gjennom halvannet hundre år med samlet livserfaring rundt seg i salen stiller han et spørsmål som går som en rød tråd gjennom hele foredraget:

– Hvorfor er vi så opptatt av å bli kvitt folk som fortsatt har både kunnskap, arbeidsevne og lyst til å bidra?

Spørsmålet blir stående. For Wiseth handler ikke alderdom først og fremst om helseutfordringer eller omsorgstjenester. Det handler om heller om hvordan samfunnet ser på mennesker som har passert seksti, sytti eller åtti år.

– Norge har aldri hatt så mange eldre som har vært så friske og som har så store kunnskaper som dagens eldre har.

Likevel opplever han at eldre fortsatt omtales gjennom gamle stereotypier.

– Vi blir skjært over én kam. Alle tror at gamlinger lukter litt skummelt og er interessert i bingo og kamferdrops. Det er jo ikke riktig.

Hva er det egentlig vi kjemper mot?

Wiseth utfordrer en forestilling han mener preger store deler av samfunnet.

– Vi strever mot det å bli eldre. Det er ganske fascinerende. Folk vil jo ikke bli gamle, men de vil leve.

Han lar spørsmålet henge i luften. Hva er det egentlig folk er redde for? Er det alderdommen? Eller er det forestillingen om hva alderdommen skal være?
Han beskriver hvordan samfunnet bruker store ressurser på å se yngre ut, samtidig som livserfaring, trygghet og modenhet ofte undervurderes.

– Hvis noen hadde kommet til meg og sagt at jeg kunne velge et nytt alderstrinn og få være der i ti år, hadde jeg ikke valgt å bli tenåring.

– Hvorfor ikke? spørres det.

– Fordi jeg vet hva som er viktig i livet nå. Jeg lever livet på mine premisser. Jeg er tryggere på meg selv. Jeg tør å innrømme at jeg ikke kan alt.

For Wiseth er ikke alderdom først og fremst et tap. Den representerer også frihet.

Samfunnet trenger eldre – men lytter ikke til dem

Et annet spørsmål følger naturlig:

Hvis eldre mennesker har mer erfaring enn noen gang, hvorfor er de så lite synlige der beslutningene tas?

Wiseth viser til politikken.

– Gjennomsnittsalderen på Stortinget er 44,7 år.

Han stopper opp.

– Nesten 25 prosent av befolkningen er eldre. Vi har ingen representanter.

Han mener dette skaper et demokratisk problem.

– Det er et kraftig demokratisk underskudd at vi eldre ikke er representert på Stortinget.

Poenget hans er ikke at eldre skal dominere. Tvert imot. Han argumenterer for at et samfunn fungerer best når flere generasjoner deltar samtidig.

– Jeg tror samfunn hvor unge og eldre fungerer godt i lag, er samfunn hvor hele aldersspennet er representert.

Han trekker fram historiske eksempler på ledere som oppnådde store ting langt opp i årene. Samtidig peker han på at Norge ofte velger bort erfaring lenge før den er brukt opp.

Applausen spør: Hvorfor skyves eldre ut av arbeidslivet?

Mot slutten av møtet åpnes det for spørsmål.

Applausen løfter et tema som flere ganger har ligget under overflaten gjennom foredraget.

Erik Aukan, Applausen:

– Jeg har et spørsmål i forhold til hva du mener om det aldersfokuset som er i arbeidslivet for tiden. Det er så mye fokus på alder man skal ansette noen i en ny jobb. Hva tenker du om det?

Wiseth svarer umiddelbart.

Marvin Wiseth:

– Jeg er ganske oppgitt over norsk næringsliv, særlig, som ikke ser verdien av den voksende gruppa eldre arbeidstakere.

Han forteller om egne erfaringer.

– Jeg jobbet en gang et sted hvor det ble lagt stor vekt på at man måtte ha en sekretær som kunne fransk. Så spurte jeg hun som hadde jobbet der i mange år om det egentlig ringte så mange fra Frankrike. «Nei», sa hun. Da tenkte jeg at vi kanskje ikke trengte å legge så stor vekt på akkurat det. Hun var for øvrig den beste sekretæren jeg noen gang har hatt.

Historien får salen til å trekke på smilebåndet, men poenget hans er tydelig.

– Hun var bare 60 år den gangen. Den beste sekretæren jeg noen gang har hatt.

Så kommer det han mener er kjernen i problemet.

– Folk over 60 år er solide folk. Folk over 70 år er også solide. De er pliktoppfyllende, kunnskapsrike og stabile.

Han legger ikke skjul på frustrasjonen.

– Jeg mener samfunnet vårt er på ville veier. Vi mangler faktisk flere tusen hender i Norge.

Deretter forteller han om et fjernsynsinnslag som gjorde inntrykk.

– Noe av det vakreste jeg har sett på TV var ei dame i Levanger som jobbet som sykepleier. Hun var 84 år. Hun syklet på jobb og jobbet fortsatt i deltidsstilling.

Hva var det som gjorde inntrykk?

– Hun fortalte hvor mye det betydde å kunne jobbe to formiddager og en ettermiddag i uka.

Han stopper opp.

– Hvis du har lyst til å jobbe, så må du få lov til det. Da må det legges til rette for det.

Så vender han tilbake til arbeidslivet generelt.

– Det er det vi ikke gjør
Wiseth mener mange virksomheter har definert eldre arbeidstakere som utdaterte lenge før de faktisk er det.

– Finansnæringen sendte hjem folk som var 60 år fordi de var «utdaterte». Han rister på hodet. – Det er ikke de som er utdaterte. Det er holdningene som er utdaterte.

Han mener det offentlige heller ikke kan frikjennes.

– Det offentlige burde gått foran. Men det er ikke særlig mye bedre der heller.

Deretter løfter han diskusjonen opp på et større nivå: – Hva betyr egentlig mangfold?

– Da jeg begynte å jobbe, handlet mangfold om noe annet. Nå snakker vi om kjønn og andre viktige ting. Men vi trenger også aldersspredning. Vi trenger både unge og eldre.

Han tenker tilbake på sin egen morfar. – Jeg kunne sitte i timevis og høre historiene hans. Han hadde jobbet som gjetergutt i Østerdalen.

Marvin spør seg selv: Hva gjorde historiene så interessante?– Han fortalte om et liv som var helt annerledes enn mitt.

Wiseth mener samfunnet undervurderer betydningen av slike erfaringer.

– Vi må bli flinkere til å fortelle historiene våre. Det er mye lærdom i det vi eldre har opplevd.

Han mener erfaringene kan være verdifulle både for yngre generasjoner og for mennesker som er nye i landet.

– Det er mange uskrevne regler i Norge. Det er mye vi kan bidra med.

Så stopper han opp og smiler.

– Det ble kanskje litt lenger svar enn du hadde håpet på.

Erik Aukan, Applausen:

– tusen takk det var fyldig og utfyllende.

Marvin Wiseth:

– Ja det er ikke for ingenting at det var fyldig, vet du? sier han, og tar seg om magen.

Salen ler.

Å bruke livet mens man har det

Gjennom hele foredraget vender Wiseth tilbake til den samme grunntanken.
Mennesker må bruke evnene sine så lenge de har dem.

De må fortsette å lære.

De må fortsette å møte andre.

De må fortsette å være en del av samfunnet.

– De menneskene som lærer seg noe nytt, er de som takler det å bli eldre best.

Han trekker fram bøker, språk, teknologi, frivillighet og sosialt fellesskap. Ikke som aktiviteter kun for å fylle tiden, men som måter å opprettholde mening på.

– Den som utvikler vennskap og beholder vennskap. Den som bruker ressursene sine og byr på seg selv. Den som er aktiv i lokalmiljøet. Den som er frivillig. Det er livsforlengende og livsforbedrende.