Mariken Lauvstads rettet søkelyset mot kunstens avgjørende, men ofte undervurderte, rolle i et velfungerende demokrati. Nedbygging av kulturtilbudet truer evnen til kritisk tenkning og gjør oss mer sårbare for autoritære krefter. Mariken Lauvstad er kulturkommentator og forfatter av «Kampen om kunsten»
Mariken Lauvstad på NOKU konferansen på Normoria. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKulturkommentator og forfatter Mariken Lauvstad leverer i boken «Kampen om kunsten» et flammende forsvar for kunst og kultur som demokratiets «usynlige fundament». I en tid preget av politisk ustabilitet og pressede budsjetter, argumenterer hun for at kulturpolitikken ikke kan behandles som en salderingspost.
Siden etterkrigstiden har Norge og store deler av Europa bygget opp en inkluderende kulturpolitikk, der målet har vært å gjøre kunst tilgjengelig for hele befolkningen. Denne demokratiske arven står imidlertid i fare. Siden finanskrisen i 2008 har vi sett en markant reduksjon i offentlig kulturstøtte i mange vesteuropeiske land, noe som har forringet kulturlivets kår.
Dette kommer tydelig frem i Kulturdirektoratets rapport «Kulturens tilstand», som dokumenterer en bekymringsfull utvikling. Rapporten viser at kulturtilbudet på mange områder har blitt dyrere og mer klassedelt. Tradisjonelle kunstformer fremstår som fremmed for store deler av befolkningen, og arbeiderklassen har i stor grad mistet tilknytningen til de etablerte, kulturelle uttrykkene.
Hvorfor er denne utviklingen farlig for demokratiet?
Forfatteren trekker linjer til tenkere som Hannah Arendt, som advarte sterkt mot mekanismene som leder til totalitære bevegelser. Når kulturen forvitrer, svekkes også samfunnets kollektive evne til kritisk tenkning, nyanser og meningsbrytning. Kunsten fungerer som et frirom der ideer kan brytes og autoritære ideologier kan utfordres.
I urolige tider blir denne motstandskraften satt på prøve. Lauvstad trekker blant annet frem Ukraina som et slående eksempel: Midt under en eksistensiell krig har landet økt sine kulturbudsjetter. Dette understreker at kunst og kultur ikke er en luksus, men en helt nødvendig bærebjelke for demokratisk samfunnsbygging og nasjonal identitet.
For at kunsten skal fungere demokratiserende, må den ut av elfenbenstårnet og gjøres tilgjengelig for alle lag av samfunnet. Lauvstad etterlyser en større integrering av kunst i alt fra den offentlige skolen til helsevesenet.
Når den offentlige støtten svikter, og kulturlivet i økende grad blir overlatt til private sponsorer, står den demokratiske infrastrukturen i fare for å rakne. Lauvstad advarer mot at en svekket kulturpolitikk i realiteten kan oppfattes som en «liten krise i den store demokratiske krisen».
Skal vi bevare et sunt og robust demokrati, er vi nødt til å anerkjenne kunstens kraft. Tiden er inne for en ny og helhetlig vurdering av kunstens plass i samfunnet vårt.
Kulturkommentator og forfatter Mariken Lauvstad leverer i boken «Kampen om kunsten» et flammende forsvar for kunst og kultur som demokratiets «usynlige fundament». I en tid preget av politisk ustabilitet og pressede budsjetter, argumenterer hun for at kulturpolitikken ikke kan behandles som en salderingspost.
Siden etterkrigstiden har Norge og store deler av Europa bygget opp en inkluderende kulturpolitikk, der målet har vært å gjøre kunst tilgjengelig for hele befolkningen. Denne demokratiske arven står imidlertid i fare. Siden finanskrisen i 2008 har vi sett en markant reduksjon i offentlig kulturstøtte i mange vesteuropeiske land, noe som har forringet kulturlivets kår.
Dette kommer tydelig frem i Kulturdirektoratets rapport «Kulturens tilstand», som dokumenterer en bekymringsfull utvikling. Rapporten viser at kulturtilbudet på mange områder har blitt dyrere og mer klassedelt. Tradisjonelle kunstformer fremstår som fremmed for store deler av befolkningen, og arbeiderklassen har i stor grad mistet tilknytningen til de etablerte, kulturelle uttrykkene.
Hvorfor er denne utviklingen farlig for demokratiet?
Forfatteren trekker linjer til tenkere som Hannah Arendt, som advarte sterkt mot mekanismene som leder til totalitære bevegelser. Når kulturen forvitrer, svekkes også samfunnets kollektive evne til kritisk tenkning, nyanser og meningsbrytning. Kunsten fungerer som et frirom der ideer kan brytes og autoritære ideologier kan utfordres.
I urolige tider blir denne motstandskraften satt på prøve. Lauvstad trekker blant annet frem Ukraina som et slående eksempel: Midt under en eksistensiell krig har landet økt sine kulturbudsjetter. Dette understreker at kunst og kultur ikke er en luksus, men en helt nødvendig bærebjelke for demokratisk samfunnsbygging og nasjonal identitet.
For at kunsten skal fungere demokratiserende, må den ut av elfenbenstårnet og gjøres tilgjengelig for alle lag av samfunnet. Lauvstad etterlyser en større integrering av kunst i alt fra den offentlige skolen til helsevesenet.
Når den offentlige støtten svikter, og kulturlivet i økende grad blir overlatt til private sponsorer, står den demokratiske infrastrukturen i fare for å rakne. Lauvstad advarer mot at en svekket kulturpolitikk i realiteten kan oppfattes som en «liten krise i den store demokratiske krisen».
Skal vi bevare et sunt og robust demokrati, er vi nødt til å anerkjenne kunstens kraft. Tiden er inne for en ny og helhetlig vurdering av kunstens plass i samfunnet vårt.
Kristiansund Kulturskoles årlige sommeravslutning for strykere ble en oppvisning av musikalsk spennvidde. Fra nybegynnere som tok sine aller første musikalske skritt, til avgangselever som mestret komplekse barokkverk. Kvelden understreket kulturskolens viktige rolle som talentutvikler.
Laget av ScaleFlow.
