Sigvart Dagsland har brakt sitt store salmeprosjekt til Nordmøre. Under Festspillene i Kristiansund fylte han Kirkelandet kirke med en konsert som forente det dypt tradisjonelle med det moderne musikalske uttrykket. Kveldens tone ble satt umiddelbart da artisten åpnet konserten ved å komme vandrende ut fra menighetssalen bak i kirkerommet, mens han sang stemningsfylt på salme nummer 414, «Så ta da mine hender».
Sigvart Dagsland. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten har en form som krever konsentrasjon, og som gir mye tilbake. Det hele begynner med et lavt orgelspill fra et Leslie-orgel, før et akustisk flygel fletter seg inn i lydbildet. Det er i dette rommet Sigvart Dagsland trer inn. Han kommer syngende alene ned midtgangen. Stemmen er tydelig, klar, varm og øm i det han formidler linjene:
– Alene, alene min tro er brutt.
Etter denne nakne åpningen endrer dynamikken seg markant. Harmonien blir skarpere og løftes i et tett samarbeid med elektrisk gitar. Et mektig og moderne lydbilde fyller det særpregede kirkerommet på Kirkelandet i Kristiansund.
Som neste sang følger «Ingen vinner frem til den evige ro». Gjennomgående i denne konserten er hvordan de eldre tekstene blir behandlet. Salmene har symbolsterke ord som Sigvart Dagsland formidler med en spesielt sterk og tydelig diksjon. Det er en ro og en åpenbar hellighet over måten tekstene blir lagt frem på. Musikken omfavner ordene på en slik måte at lovsangen gir lytteren et opplevd øyeblikks evighet.
Publikum får også høre «Navnet Jesus», en sang som ved flere anledninger har blitt kåret til århundrets salme. Sigvart Dagsland reflekterer selv over sangens posisjon fra scenen
Underveis i konserten får vi dessuten oppleve en instrumental orgelsolo der temaet over «Deilig er jorden» blir presentert i en kombinasjon av tradisjonelt orgelspill og plystring. Videre viser «Deg være ære» seg som en sterk og tydelig salme som kler arkitekturen og akustikken i Kirkelandet kirke særlig godt.
En vesentlig del av konsertens oppbygning er fortellingene som binder sangene sammen. Sigvart Dagsland tar publikum med tilbake til sine egne tenår og formative år, og gir et innblikk i historiene rundt den kristne musikken i Norge. Han forteller om sin første jobb.
Det var i denne perioden han kom i kontakt med musikken til Aage Samuelsen. Sigvart Dagsland beskriver miljøet og de sterke inntrykkene med nøktern realisme:
– Nå hadde vi altså tatt inn 5 eksemplar fra Aage Samuelsen sin «Huset i Hallelujagaten». Ja, altså det er jo blanding av galskap og humor. Aage Samuelsen på verandaen og den gammeldagse telefonen og hadde altså en samtale går med selveste vår herre. Han legger til at nummeret 777 er sentralt.
Han utdyper hvordan sangen «Jeg var en hospital pasient» preget hverdagen i butikken når kameraten hans kom på besøk, og hvordan butikkens leder reagerte på deres ungdommelige omgang med stoffet:
– Av og til når du var tomt i butikken, og det var da dessverre ofte. Så kom min kamerat igjen og da satte han på, «Jeg var en hospital pasient» høyt i butikken».– «Og latteren han seilte inn til denne dype religiøse Runar som satt på kontoret over regnskapsbøkene. Han fortalte at platen ble beslaglagt, men de hadde flere eksemplar. Sigvart Dagsland fortsatte:
– Du kan le av og med Aage Samuelsen. Han kunne virkelig skrive sanger. Det leder opp til en fremføring i det Sigvart Dagsland kaller Aage Samuelsens egen språkdrakt.
Et sentralt punkt i konserten er fremføringen av «Det er makt i de foldede hender», som også er tittelsporet på Sigvart Dagslands salmeplate.
Sangen forsvant i stor grad på 1980-tallet, før Sigvart Dagsland på 1990-tallet ble invitert av NRK til å synge den på nytt, noe som førte til et samarbeid med Kirkelig Kulturverksted for å lage moderne arrangementer av det gamle materialet. Han beskriver motivasjonen slik:
– Det er av og til voldsomt og omgivelsene kan man nådeløse? Og lydene transponerer live i øret.
Gjennomføringen understreker tekstens kjerne om at mennesket finner styrke i sin svakhet:– Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små. .
Mot slutten av konserten berører Sigvart Dagsland de eksistensielle spørsmålene som oppstod tidlig på 2000-tallet, da han vurderte sitt eget medlemskap i Den norske kirke. Redningen og samtalepartneren ble den kjente teologiprofessoren Jacob Jervell.
Møtet med Jacob Jervell og hans mot til å tenke annerledes rundt blant annet vigselsritualer og bibeltolkninger ga artisten rom til å bli værende i kirkerommet:– «Jeg møtte Jacob og da lente han seg over til meg, og så sa han at han var sikker på 2 ting. Det ene var at Gud hadde skapt verden, og det andre var at han holdt med Viking.
– Det var samtalen med Jacob som viste meg at jeg rett og slett tenkte at det kunne bli værende i kirken før jeg skjønte at her er det mange forskjellige slags folk som mener mange slags forskjellige ting, og at det helt OK.
Dette var en stor og mektig opplevelse. Dette var en konsert som var perfekt i innhold og format til kirkerommet. Alle konserter og kunstuttrykk er en opplevelse i seg selv. Denne er langt fra noe unntak. Meget profesjonelt gjennomført, av Sigvart Dagsland med Torjus Vierli på flygel, David Wallumrød på orgel og Espen Tappel på gitar. Dette er en konsert som berører deg enten du vil eller ikke. Tro det om du vil, men dette er mer enn tro. Ta gjerne turen innom Sigvart og Co sin konsert om de vandrer forbi deg på turne. Du vil sitte igjen med en svært god opplevelse.
Konserten har en form som krever konsentrasjon, og som gir mye tilbake. Det hele begynner med et lavt orgelspill fra et Leslie-orgel, før et akustisk flygel fletter seg inn i lydbildet. Det er i dette rommet Sigvart Dagsland trer inn. Han kommer syngende alene ned midtgangen. Stemmen er tydelig, klar, varm og øm i det han formidler linjene:
– Alene, alene min tro er brutt.
Etter denne nakne åpningen endrer dynamikken seg markant. Harmonien blir skarpere og løftes i et tett samarbeid med elektrisk gitar. Et mektig og moderne lydbilde fyller det særpregede kirkerommet på Kirkelandet i Kristiansund.
Som neste sang følger «Ingen vinner frem til den evige ro». Gjennomgående i denne konserten er hvordan de eldre tekstene blir behandlet. Salmene har symbolsterke ord som Sigvart Dagsland formidler med en spesielt sterk og tydelig diksjon. Det er en ro og en åpenbar hellighet over måten tekstene blir lagt frem på. Musikken omfavner ordene på en slik måte at lovsangen gir lytteren et opplevd øyeblikks evighet.
Publikum får også høre «Navnet Jesus», en sang som ved flere anledninger har blitt kåret til århundrets salme. Sigvart Dagsland reflekterer selv over sangens posisjon fra scenen
Underveis i konserten får vi dessuten oppleve en instrumental orgelsolo der temaet over «Deilig er jorden» blir presentert i en kombinasjon av tradisjonelt orgelspill og plystring. Videre viser «Deg være ære» seg som en sterk og tydelig salme som kler arkitekturen og akustikken i Kirkelandet kirke særlig godt.
En vesentlig del av konsertens oppbygning er fortellingene som binder sangene sammen. Sigvart Dagsland tar publikum med tilbake til sine egne tenår og formative år, og gir et innblikk i historiene rundt den kristne musikken i Norge. Han forteller om sin første jobb.
Det var i denne perioden han kom i kontakt med musikken til Aage Samuelsen. Sigvart Dagsland beskriver miljøet og de sterke inntrykkene med nøktern realisme:
– Nå hadde vi altså tatt inn 5 eksemplar fra Aage Samuelsen sin «Huset i Hallelujagaten». Ja, altså det er jo blanding av galskap og humor. Aage Samuelsen på verandaen og den gammeldagse telefonen og hadde altså en samtale går med selveste vår herre. Han legger til at nummeret 777 er sentralt.
Han utdyper hvordan sangen «Jeg var en hospital pasient» preget hverdagen i butikken når kameraten hans kom på besøk, og hvordan butikkens leder reagerte på deres ungdommelige omgang med stoffet:
– Av og til når du var tomt i butikken, og det var da dessverre ofte. Så kom min kamerat igjen og da satte han på, «Jeg var en hospital pasient» høyt i butikken».– «Og latteren han seilte inn til denne dype religiøse Runar som satt på kontoret over regnskapsbøkene. Han fortalte at platen ble beslaglagt, men de hadde flere eksemplar. Sigvart Dagsland fortsatte:
– Du kan le av og med Aage Samuelsen. Han kunne virkelig skrive sanger. Det leder opp til en fremføring i det Sigvart Dagsland kaller Aage Samuelsens egen språkdrakt.
Et sentralt punkt i konserten er fremføringen av «Det er makt i de foldede hender», som også er tittelsporet på Sigvart Dagslands salmeplate.
Sangen forsvant i stor grad på 1980-tallet, før Sigvart Dagsland på 1990-tallet ble invitert av NRK til å synge den på nytt, noe som førte til et samarbeid med Kirkelig Kulturverksted for å lage moderne arrangementer av det gamle materialet. Han beskriver motivasjonen slik:
– Det er av og til voldsomt og omgivelsene kan man nådeløse? Og lydene transponerer live i øret.
Gjennomføringen understreker tekstens kjerne om at mennesket finner styrke i sin svakhet:– Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små. .
Mot slutten av konserten berører Sigvart Dagsland de eksistensielle spørsmålene som oppstod tidlig på 2000-tallet, da han vurderte sitt eget medlemskap i Den norske kirke. Redningen og samtalepartneren ble den kjente teologiprofessoren Jacob Jervell.
Møtet med Jacob Jervell og hans mot til å tenke annerledes rundt blant annet vigselsritualer og bibeltolkninger ga artisten rom til å bli værende i kirkerommet:– «Jeg møtte Jacob og da lente han seg over til meg, og så sa han at han var sikker på 2 ting. Det ene var at Gud hadde skapt verden, og det andre var at han holdt med Viking.
– Det var samtalen med Jacob som viste meg at jeg rett og slett tenkte at det kunne bli værende i kirken før jeg skjønte at her er det mange forskjellige slags folk som mener mange slags forskjellige ting, og at det helt OK.
Dette var en stor og mektig opplevelse. Dette var en konsert som var perfekt i innhold og format til kirkerommet. Alle konserter og kunstuttrykk er en opplevelse i seg selv. Denne er langt fra noe unntak. Meget profesjonelt gjennomført, av Sigvart Dagsland med Torjus Vierli på flygel, David Wallumrød på orgel og Espen Tappel på gitar. Dette er en konsert som berører deg enten du vil eller ikke. Tro det om du vil, men dette er mer enn tro. Ta gjerne turen innom Sigvart og Co sin konsert om de vandrer forbi deg på turne. Du vil sitte igjen med en svært god opplevelse.
Laget av ScaleFlow.
