I en Romsdals Budstikke 17. desember 1925 står et leserinnlegg med den lakoniske overskriften «Hvor er kvinden?». Teksten er undertegnet Mannfolk, og fremstår ved første gjennomlesning som et personlig innlegg i en pågående samfunnsdebatt. Ved nærmere lesning viser den seg å være et konsentrert uttrykk for et kvinnesyn i en brytningstid, preget av formell likestilling, men kulturell motstand.

Innlegget er skrevet tolv år etter at kvinner i Norge fikk full stemmerett i 1913. Det er altså ikke et innlegg mot et hypotetisk fremtidssamfunn, men en reaksjon på et samfunn som allerede har endret seg.

Formell likestilling – kulturell reservasjon

Forfatteren anerkjenner eksplisitt kvinners politiske rettigheter. Han slår fast:

– «At kvinden i de senere år er blitt likestillet med mannen, blir av de aller fleste stemmerett er ikke å si på.»

Dette er et viktig utgangspunkt. Mannfolk benekter ikke stemmeretten, og han avviser heller ikke kvinners adgang til kommunale verv. Likevel følger umiddelbart en avgrensning: den politiske deltakelsen skal ikke gripe inn i hjemmets sfære.

– «Man skal ikke frykte hverken for de fra Utsire eller andre som kommer inn i kommunens bestyrer.»

‍
Her viser skribenten til det sensasjonelle valgresultatet på Utsira der en ren kvinneliste vantvalget og fikk ordføreren. Kvinnen tolereres som deltaker i offentligheten, så lenge hun ikke endrer sin rolle som moralsk og praktisk garantist i hjemmet. Dette er et typisk trekk ved mellomkrigstidens moderate motstand mot kvinnefrigjøring: rettighetene aksepteres, konsekvensene problematiseres.

Røyking, hår og synlighet

Et sentralt poeng i teksten er kvinners synlighet i det offentlige rom. Mannfolk reagerer særlig på kvinnelig røyking:

– «Jo, nu er det dessverre ikke lenger noget nytt å se kvinner med cigaretten i munnen.»

Røyking blir her et symbol på grenseoverskridelse. Det handler ikke primært om helse, men om kjønn og anstendighet. Når kvinner tar i bruk handlinger som tidligere var entydig maskuline, oppleves dette som en forrykning av samfunnsordenen.

Enda sterkere blir reaksjonen når forfatteren kommer inn på hårmoten.

«Cutting» – kort hår som samfunnsfare

Forfatteren advarer eksplisitt mot det han omtaler som «cutting»:

– «I den senere tid er det også blitt innført noget som heter cutting, d.v.s. noget som kortere enn de almindelige hårfrisyrer.»

Begrepet viser til den moderne, korte kvinnehårmoten – ofte kalt bob – som ble utbredt i Europa på 1920-tallet. Hårklippen var tett knyttet til den nye kvinnen: yrkesaktiv, urban, selvstendig og synlig.

For meningsytreren Mannfolk er dette mer enn en estetisk trend. Han hevder at utviklingen kan bli «landsfarlig» dersom den fortsetter. Kort hår forstås ikke som mote, men som brudd med natur, kjønn og orden.

«I slekt med apekatten» – et nedlatende bilde

Tekstens mest oppsiktsvekkende formulering er følgende:

– «Dessverre er kvinden ennu meget i slekt med apekatten.»

Utsagnet er ikke tilfeldig, men er retorisk. Forfatteren trekker på forestillinger fra samtidens populære darwinistiske evolusjonsforståelse, der dyriskhet ble brukt som bilde på manglende selvkontroll. Poenget er ikke biologi i vitenskapelig forstand, men moral: kvinnen fremstilles som lett påvirkelig, etterlignende og ukritisk.

I denne logikken blir moderne trender som røyking, kort hår, offentlig deltakelse noe kvinnen ukritisk «aper etter». Ansvaret for utviklingen legges ikke på samfunnet, men på kvinnens natur. I midlertidig peker han også på at "uselviske mannfolk" som røyker også har sunket lavt. Røykere har altså skribenten lite til overs for uansett kjønn.

Et kvinnesyn i spennet mellom rett og rolle

Leserinnlegget gir et tydelig bilde av kvinnesynet i deler av 1920-årene. Kvinner har fått rettigheter, men forventes fortsatt å oppføre seg som før. Politisk deltakelse aksepteres, men sosial og kulturell modernitet møtes med motstand.

Sett i sin samtid er perspektivet ikke ekstremt, men heller ikke progressivt. Det representerer en utbredt holdning blant menn som aksepterte stemmeretten som faktum, men opplevde kvinnelig selvstendighet som truende.

"Mannfolk" avslutter med å henvise til bibelverset om Samson og Delilah. Samson var en israelittisk dommer og nasireer som hadde fått en spesiell styrke fra Gud, knyttet til løftet om blant annet ikke å klippe det lange håret sitt, og Dalila var en filisterkvinne som innlot seg med ham og lot seg bestikke av filisterne for å avsløre hemmeligheten bak styrken hans. Hun presset ham gjentatte ganger til å si hva som gav ham slik kraft, og til slutt betrodde han henne at styrken hang sammen med nasireerløftet og det uklipte håret. Da han sov, lot Dalila håret hans bli klippet, og dermed mistet han styrken og ble tatt til fange av filisterne. Håret blir derfor til både et symbol og et konkret tegn på forbindelsen mellom Samson og Gud og på konsekvensene av å bryte et hellig løfte.

Sett i sammenheng med innlegget, virker dette vel noe overdrevent i 1920– tallets Molde hvor unge kvinner ville følge med på den samtidige moten. Underforstått henviser han til et bibelvers hvor forholdet mellom Gud og menneskene brytes ved å kutte / klippe håret. Molde mistet neppe kontakt med Gud på grunn av kort hårfrisyre.

Avslutning uten forsoning

Teksten er undertegnet Mannfolk, et signaturvalg som i seg selv signaliserer kollektiv autoritet snarere enn individuelt ansvar. Innlegget søker ikke dialog, men korrigering. Det er ikke ment som et spørsmål, men som en påminnelse om hvor forfatteren mener kvinnen bør være.

I ettertid leses teksten som et dokument over overgangen fra et patriarkalsk normsamfunn til et rettighetsbasert demokrati, der ikke alle var villige til å følge utviklingen helt i mål.

Nedenfor kan du lese artikkelen i sin helhet: