Aileron består av fire markante musikere: Espen Berg på piano, britiske Emma Rawicz på saksofon, Kertu Aer på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Sammen skaper de et uttrykk som både er energisk, lekent og poetisk, med tydelige kontraster mellom det vare og det dramatiske.

Spennende musikalsk landskap

«Granit» åpner med et tydelig, rytmisk driv der Emma Rawicz' saksofon raskt tar hovedrollen. Pianoet ligger tett på, mens bass og trommer bygger opp under melodien. Etter hvert dempes intensiteten, og Espen Berg får større plass til å utfolde seg ved pianoet. De øvrige instrumentene trekker seg tilbake og gir musikken et roligere uttrykk, uten at den rytmiske pulsen forsvinner.

Kontrastene er en viktig del av låtens særpreg. Når bass og saksofon igjen trekker musikken opp i både tempoopplevelse og styrke, skjer overgangen ganske brått. Det gir et lite rykk i lytteopplevelsen, men bidrar også til at låten aldri blir forutsigbar. Rawicz sin saksofon har ofte et improvisatorisk preg og beveger seg fritt over det rytmiske fundamentet Berg, Aer og Mjåset Johansen bygger opp. Her får kvartetten virkelig vist hvor mye som kan skje når musikerne lytter til hverandre og responderer på de musikalske impulsene underveis.

Vekslinger

Etter hvert kommer et nytt, roligere parti der piano og saksofon får dele oppmerksomheten mer likt. Det gir musikken et pusterom før saksofonen igjen tar ledelsen og trekker de andre med seg inn i en stadig mer intens avslutning. Spenningen bygges gradvis opp, og så er det plutselig slutt. Den brå avslutningen setter et tydelig punktum og gir meg lyst til å høre låten en gang til.

Det er denne vekslingen mellom ro og kraft som gjør «Granit» interessant. Selv i de roligere partiene ligger det en rytmisk energi i verket. Bass og trommer er ikke bare et bakteppe, men bidrar aktivt til å forme dramatikken. Noen ganger trer de tydelig frem, andre ganger ligger de mer diskret under pianoet og saksofonen. Helheten gir musikken både fremdrift og variasjon.

En tydelig signatur

Det er lett å merke at dette er musikere som har mye å bidra med hver for seg, men som også klarer å skape noe spennende sammen. Resultatet er moderne jazz med både struktur og frihet, der de ulike musikalske ideene får møtes og bryne seg på hverandre.

Espen Berg har komponert et stykke som gir rom for individuelle prestasjoner, samtidig som samspillet står sentralt. Berg er også produsent og har miksing på dette stykket. Sammen har han med seg Kyrre Laastad som innspillings ingeniør, Winter Lazerus som mestring ingeniør og Morten Lund som produksjons mester, i studio arbeidet. Vi hører en Berg komposisjon der opphavsmannen setter sitt særpreg, og en tydelig signatur.

Konklusjon

Personlig synes jeg «Granit» er fengende å lytte til. Jeg oppdager nye detaljer hver gang jeg setter den på, og låten slutter ikke å overraske meg. Den har en energi som gjør meg glad, samtidig som den gir nok musikalsk motstand til at jeg må følge med. For dem som liker jazz som får lov til å være litt vill, leken og uforutsigbar, er dette midt i blinken.

«Granit» er en spennende første smakebit fra Aileron, og jeg gleder meg til å høre mer fra kvartetten.

‍

‍