Det begynner enkelt når HIVJU and The Garbage King entrer klubbscenen på Kulturfabrikken. Kristofer Hivju og Olav Lystrup, med gitarer, kontrabass, keyboard og en basstromme. Det er det som skal til for å fylle rommet med musikk denne kvelden.
Kristofer Hivju. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHivju tar ordet før den første låten. Publikum får beskjed om at åpningsnummeret er en liten quiz. De skal gjette hvem sangen handler om. Det er en berømt mann som Hivju og Lystrup mener fortjener en oppreisning. Etter første vers er spilt stopper de og publikum for gjette på navn. Flere navn ropes fleipete ut fra salen.
«Jesus» er mitt forslag, og det viser seg å være en ganske god gjettet. Teksten er nemlig nøkkelen. «I like your style» og «Fighting each other is bad» synges det, før låten får en humoristisk avslutning med en oppramsing av navnene til religiøse samfunn som, duoen mener, på hver sin måte har misforstått hovedpersonen. Allerede her etableres tonen for kvelden. Det er musikk, men også fortelling og en god dose absurd humor.
HIVJU and The Garbage King er et samarbeid mellom skuespilleren Kristofer Hivju og musikeren samt produsenten Olav Lystrup. Prosjektet debuterte live på Rockefeller i 2022, som oppvarming for Luke Elliot, og har siden blitt presentert på festivaler og kulturhus rundt om i Norge. Nå er duoen på akustisk turné, i et format der kontrabass og gitar med strenger av nylon står sentralt.
På Kulturfabrikken er det nettopp det nakne uttrykket som får dominere. Hivjus dype stemme ligger i front. Han synger, forteller og snakker seg inn og ut av låtene, mens Lystrup skifter mellom instrumentene og bidrar både vokalt og instrumentalt. Resultatet er vanskelig å putte i en bestemt sjanger. Det finnes blues, rock, vise, pop og ballader her, men viktigst er den fortellende siden av prosjektet. Sangene har karakterer, situasjoner og små historier, og har svært ofte en humoristisk vri.
I den andre låten handler det om en jente som er «the star of the night». Hun forelsker seg i feil mann, og det får alvorlige konsekvenser når hun blir gravid og mannen ikke stiller opp. Den rytmiske melodien står i kontrast til historien som fortelles.
Den tredje låten introduseres som en sang med 18-årsgrense. Hivju og Lystrup tar på seg sorte briller og omtaler dette som et kostyme bytte. Den bluesaktige låten har en sexy vokal og beat. Teksten handler om sjalusi som går litt over styr. «You are a masterpiece», synger Hivju. Og senere kommer linjen, «Almighty, I adore every woman you created, but God, with this one you nailed it». Humringen i salen avslører at publikum forstår hvor dette bærer.
Duoens alternative fortelling om Adam og Eva følger. Lystrup setter seg ved keyboardet og spiller en vakker, enkel melodi. «In the beginning God created the man», fremføres det fra scenen.
Det er typisk for kvelden at fortellingen ikke bare ligger i teksten. Hivjus bakgrunn som skuespiller merkes i måten han leverer materialet på. Ordene får være en del av fremføringen, ikke bare noe som skal synges riktig. Etter første vers går Lystrup tilbake til kontrabassen før låten avsluttes ved keyboardet. Hivju snakker over musikken til slutt.
Etter hvert får publikum også høre om duoens forhold til studioarbeid.
– Det er bedre med ti sanger på konsert enn en på Spotify, og det er det dere får, forteller Hivju.
De har vært i studio, men syntes det var så kjedelig at de heller dro på turné. Resultatet ble foreløpig en utgitt sang som kan finnes på plattformer der du lytter til musikk.
Den påfølgende låten handler om kjærlighet og om å holde liv i den. Teksten «Put some fuel on the fire» går igjen. Musikken er rolig, teksten småfrekk og stemningen lun. Det er gjennomgående mye ironi i materialet. Samtidig ligger det ofte et alvor under humoren. Det blir tydelig i «Circle of Fire». Under låten synger Hivju uten instrument, mens Lystrup beveger seg mellom bass og gitar.
Beatet blir tyngre på neste låt som synser rundt energien mennesker sender ut i verden. Et smil kan sette noe godt i bevegelse, mens negativitet kan også gå videre fra menneske til menneske, til og med gjennom generasjoner. «Took me years to understand why you did this to your friend», synges det. I låten har den dårlige energien vandret videre helt fra unnfangelsen.
Hivju forteller også om vennskapet mellom ham og Lystrup. De har kjent hverandre i rundt 20 år og bodde tidligere i kollektiv sammen med en rekke andre gutter. De er en stor gruppe menn som fremdeles er venner, og ifølge statistikk vil minst 1 1/2 av dem til enhver tid være deprimert. Så ut fra dette faktum måtte duoen lage en trøstesang til deprimerte.
Lystrup setter seg ved tangentene mens Hivju synger ordene «Every day is a fight». Låten har fått tittelen «Dream», og er en helt nedpå ballade som skiller seg fra flere av de mer humoristiske og energiske numrene. Det er også et av øyeblikkene der kontrasten i prosjektet blir tydelig. De samme to menneskene som nettopp har sunget om sex, sjalusi og menneskelig absurditet, kan like gjerne lage en enkel ballade om det å holde ut.
Så går turen tilbake i tid der Hivju forteller om den gangen han og Lystrup var unge og spilte i forskjellige band. Hvis de var heldige, hadde de i det minste et instrument i bandet. Han presenterer en gammel låt fra ungdomstiden, en form for forurensning pop, med et tydelig miljøbudskap.
– Vi vil ikke ha en svart fremtid, er en av tekstlinjene i låten vi fikk i det lille vi fikk høre av låten.
Mange år senere har de laget en ny låt med et lignende tema. Denne gangen heter den «Armageddon» og her øker intensiteten. Refrengene blir kraftigere, melodien mer dramatisk og uttrykket protest preget. Teksten bruker bilder fra en verden der konfliktene har fått utvikle seg langt: «We play the game, eye for an eye.» synges det.
Lystrup får også plass til et improvisert parti, mens gitarspillet tilfører låten et nesten spansk preg. Og selv om «Armageddon» er langt fra kveldens mest humoristiske låt, er den likevel en del av det samme universet, menneskets evne til å ødelegge, misforstå, elske og feile.
Mot slutten kommer det som ifølge Hivju skal være kveldens siste nummer. Men, som han selv påpeker «som vi alle vet, er det jo ikke den siste». Duoen har en annen løsning enn andre band som går av scenen, venter på applaus og kommer tilbake. De gidder rett og slett ikke ta av seg instrumentene for så å gå ut og inn igjen. Publikum får heller late som at de går av.
Før låten takker de lydteknikeren som har jobbet under konserten. Så kommer «The Garbage King», en av låtene som faktisk er utgitt og finnes blant annet på Spotify. Den er rytmisk og seig på samme tid, og publikum inviteres med på «rai-rai, rai-rai». Tittelen på sangen passer godt til hele prosjektet. Det finnes noe skittent, skranglete og upolert over uttrykket, men også noe lekent. Det ble en siste runde med menneskelig elendighet.
Selvfølgelig blir det ekstranummer. «We're All Fucked Up» heter den.
Det er ifølge Hivju duoens taper-sang. Det er et gammelt muntert rocka preg over melodien. Kontrasten mellom musikken og teksten gjør låten til en passende avslutning på konserten.
Og så skjer det som nesten kunne vært planlagt. På den siste tonen ryker gitarstrengen til Hivju. Det er vanskelig å få bedre timing enn det. Etter en kveld der menneskelig skrøpelighet har vært et gjennomgående tema, får konserten dermed sin egen lille demonstrasjon av nettopp det. Nemlig at ting ryker, at det ikke alltid går som planlagt og noen ganger er det akkurat da det fungerer best.
HIVJU and The Garbage King er vanskelig å beskrive som en tradisjonell konsert. Det er like mye en blanding av fortelling, humor, musikk og formidling av beksvart humor.
Kristofer Hivju står for hovedvokalen, gitar og mye av praten mellom låtene. Den dype stemmen hans gir materialet en tydelig identitet, mens Olav Lystrup fungerer som kveldens musikalske altmuligmann. Han beveger seg fra kontrabass og basstromme til gitar og videre til piano samtidig som han bidrar med noe vokal.
Tekstene beveger seg mellom sex, kjærlighet, religion, depresjon, miljø, krig, vennskap og menneskelig dumskap. Noen ganger er de mørke og andre ganger er de direkte komiske, men ofte er de begge deler samtidig. Det er også mye ironi i tekstene, men bak ironien ligger det en tydelig interesse for mennesker. Da er det særlig alle de tingene vi gjør som ikke er særlig perfekte som synges om. Den handler mer om å synge om alt som går galt, og ha det morsomt mens man gjør det. Kanskje er det nettopp derfor «We Are All Fucked Up» fungerer så godt som siste låt.
Hivju tar ordet før den første låten. Publikum får beskjed om at åpningsnummeret er en liten quiz. De skal gjette hvem sangen handler om. Det er en berømt mann som Hivju og Lystrup mener fortjener en oppreisning. Etter første vers er spilt stopper de og publikum for gjette på navn. Flere navn ropes fleipete ut fra salen.
«Jesus» er mitt forslag, og det viser seg å være en ganske god gjettet. Teksten er nemlig nøkkelen. «I like your style» og «Fighting each other is bad» synges det, før låten får en humoristisk avslutning med en oppramsing av navnene til religiøse samfunn som, duoen mener, på hver sin måte har misforstått hovedpersonen. Allerede her etableres tonen for kvelden. Det er musikk, men også fortelling og en god dose absurd humor.
HIVJU and The Garbage King er et samarbeid mellom skuespilleren Kristofer Hivju og musikeren samt produsenten Olav Lystrup. Prosjektet debuterte live på Rockefeller i 2022, som oppvarming for Luke Elliot, og har siden blitt presentert på festivaler og kulturhus rundt om i Norge. Nå er duoen på akustisk turné, i et format der kontrabass og gitar med strenger av nylon står sentralt.
På Kulturfabrikken er det nettopp det nakne uttrykket som får dominere. Hivjus dype stemme ligger i front. Han synger, forteller og snakker seg inn og ut av låtene, mens Lystrup skifter mellom instrumentene og bidrar både vokalt og instrumentalt. Resultatet er vanskelig å putte i en bestemt sjanger. Det finnes blues, rock, vise, pop og ballader her, men viktigst er den fortellende siden av prosjektet. Sangene har karakterer, situasjoner og små historier, og har svært ofte en humoristisk vri.
I den andre låten handler det om en jente som er «the star of the night». Hun forelsker seg i feil mann, og det får alvorlige konsekvenser når hun blir gravid og mannen ikke stiller opp. Den rytmiske melodien står i kontrast til historien som fortelles.
Den tredje låten introduseres som en sang med 18-årsgrense. Hivju og Lystrup tar på seg sorte briller og omtaler dette som et kostyme bytte. Den bluesaktige låten har en sexy vokal og beat. Teksten handler om sjalusi som går litt over styr. «You are a masterpiece», synger Hivju. Og senere kommer linjen, «Almighty, I adore every woman you created, but God, with this one you nailed it». Humringen i salen avslører at publikum forstår hvor dette bærer.
Duoens alternative fortelling om Adam og Eva følger. Lystrup setter seg ved keyboardet og spiller en vakker, enkel melodi. «In the beginning God created the man», fremføres det fra scenen.
Det er typisk for kvelden at fortellingen ikke bare ligger i teksten. Hivjus bakgrunn som skuespiller merkes i måten han leverer materialet på. Ordene får være en del av fremføringen, ikke bare noe som skal synges riktig. Etter første vers går Lystrup tilbake til kontrabassen før låten avsluttes ved keyboardet. Hivju snakker over musikken til slutt.
Etter hvert får publikum også høre om duoens forhold til studioarbeid.
– Det er bedre med ti sanger på konsert enn en på Spotify, og det er det dere får, forteller Hivju.
De har vært i studio, men syntes det var så kjedelig at de heller dro på turné. Resultatet ble foreløpig en utgitt sang som kan finnes på plattformer der du lytter til musikk.
Den påfølgende låten handler om kjærlighet og om å holde liv i den. Teksten «Put some fuel on the fire» går igjen. Musikken er rolig, teksten småfrekk og stemningen lun. Det er gjennomgående mye ironi i materialet. Samtidig ligger det ofte et alvor under humoren. Det blir tydelig i «Circle of Fire». Under låten synger Hivju uten instrument, mens Lystrup beveger seg mellom bass og gitar.
Beatet blir tyngre på neste låt som synser rundt energien mennesker sender ut i verden. Et smil kan sette noe godt i bevegelse, mens negativitet kan også gå videre fra menneske til menneske, til og med gjennom generasjoner. «Took me years to understand why you did this to your friend», synges det. I låten har den dårlige energien vandret videre helt fra unnfangelsen.
Hivju forteller også om vennskapet mellom ham og Lystrup. De har kjent hverandre i rundt 20 år og bodde tidligere i kollektiv sammen med en rekke andre gutter. De er en stor gruppe menn som fremdeles er venner, og ifølge statistikk vil minst 1 1/2 av dem til enhver tid være deprimert. Så ut fra dette faktum måtte duoen lage en trøstesang til deprimerte.
Lystrup setter seg ved tangentene mens Hivju synger ordene «Every day is a fight». Låten har fått tittelen «Dream», og er en helt nedpå ballade som skiller seg fra flere av de mer humoristiske og energiske numrene. Det er også et av øyeblikkene der kontrasten i prosjektet blir tydelig. De samme to menneskene som nettopp har sunget om sex, sjalusi og menneskelig absurditet, kan like gjerne lage en enkel ballade om det å holde ut.
Så går turen tilbake i tid der Hivju forteller om den gangen han og Lystrup var unge og spilte i forskjellige band. Hvis de var heldige, hadde de i det minste et instrument i bandet. Han presenterer en gammel låt fra ungdomstiden, en form for forurensning pop, med et tydelig miljøbudskap.
– Vi vil ikke ha en svart fremtid, er en av tekstlinjene i låten vi fikk i det lille vi fikk høre av låten.
Mange år senere har de laget en ny låt med et lignende tema. Denne gangen heter den «Armageddon» og her øker intensiteten. Refrengene blir kraftigere, melodien mer dramatisk og uttrykket protest preget. Teksten bruker bilder fra en verden der konfliktene har fått utvikle seg langt: «We play the game, eye for an eye.» synges det.
Lystrup får også plass til et improvisert parti, mens gitarspillet tilfører låten et nesten spansk preg. Og selv om «Armageddon» er langt fra kveldens mest humoristiske låt, er den likevel en del av det samme universet, menneskets evne til å ødelegge, misforstå, elske og feile.
Mot slutten kommer det som ifølge Hivju skal være kveldens siste nummer. Men, som han selv påpeker «som vi alle vet, er det jo ikke den siste». Duoen har en annen løsning enn andre band som går av scenen, venter på applaus og kommer tilbake. De gidder rett og slett ikke ta av seg instrumentene for så å gå ut og inn igjen. Publikum får heller late som at de går av.
Før låten takker de lydteknikeren som har jobbet under konserten. Så kommer «The Garbage King», en av låtene som faktisk er utgitt og finnes blant annet på Spotify. Den er rytmisk og seig på samme tid, og publikum inviteres med på «rai-rai, rai-rai». Tittelen på sangen passer godt til hele prosjektet. Det finnes noe skittent, skranglete og upolert over uttrykket, men også noe lekent. Det ble en siste runde med menneskelig elendighet.
Selvfølgelig blir det ekstranummer. «We're All Fucked Up» heter den.
Det er ifølge Hivju duoens taper-sang. Det er et gammelt muntert rocka preg over melodien. Kontrasten mellom musikken og teksten gjør låten til en passende avslutning på konserten.
Og så skjer det som nesten kunne vært planlagt. På den siste tonen ryker gitarstrengen til Hivju. Det er vanskelig å få bedre timing enn det. Etter en kveld der menneskelig skrøpelighet har vært et gjennomgående tema, får konserten dermed sin egen lille demonstrasjon av nettopp det. Nemlig at ting ryker, at det ikke alltid går som planlagt og noen ganger er det akkurat da det fungerer best.
HIVJU and The Garbage King er vanskelig å beskrive som en tradisjonell konsert. Det er like mye en blanding av fortelling, humor, musikk og formidling av beksvart humor.
Kristofer Hivju står for hovedvokalen, gitar og mye av praten mellom låtene. Den dype stemmen hans gir materialet en tydelig identitet, mens Olav Lystrup fungerer som kveldens musikalske altmuligmann. Han beveger seg fra kontrabass og basstromme til gitar og videre til piano samtidig som han bidrar med noe vokal.
Tekstene beveger seg mellom sex, kjærlighet, religion, depresjon, miljø, krig, vennskap og menneskelig dumskap. Noen ganger er de mørke og andre ganger er de direkte komiske, men ofte er de begge deler samtidig. Det er også mye ironi i tekstene, men bak ironien ligger det en tydelig interesse for mennesker. Da er det særlig alle de tingene vi gjør som ikke er særlig perfekte som synges om. Den handler mer om å synge om alt som går galt, og ha det morsomt mens man gjør det. Kanskje er det nettopp derfor «We Are All Fucked Up» fungerer så godt som siste låt.
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
