Jesper Fosdahl gir ut i disse dager ut sitt debutalbumet. Albumet har fått navnet «Fus» og er norsk visepop om kjærlighet, brudd, lengsel og de små katastrofene som føles enorme.
«Fus» Coverart: Sony Music Norway / Foto: Paulina Katrine
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er ikke nødvendigvis de store livshendelsene som gjør sterkest inntrykk når man er i midten av 20-årene, men et blikk, en lukt, en melding som ikke kommer eller en person man ikke klarer å slutte å tenke på. På debutalbumet «Fus» tar Jesper Fosdahl tak i nettopp disse små og tilsynelatende ubetydelige øyeblikkene. Han gjør dem til materiale for åtte låter om kjærlighet, brudd, håp og det å forsøke å finne veien videre.
Resultatet er et personlig og sympatisk album innenfor en bred visepop-ramme, der Fosdahl beveger seg mellom vise, pop, soul, funk, rock og disco på en naturlig og organisk måte. Dette er først og fremst gode melodier, med fortellinger som gir et blikk inn i livet.
Fosdahl har bakgrunn som gitarist og låtskriver i blant annet Funk For Forest og Jon Rane’s band, men «Fus» er hans eget prosjekt. Albumet er produsert av Elias Vik Aasen og de har med seg en ganske stor gruppe musikere. Gitarer, piano, bass, trommer, trompet, trombone, perkusjon og strykere bidrar til et lydbilde som ofte er større enn innpakkingen til den tradisjonell visepopen. Samtidig er det noe befriende ujålete over det hele.
Fosdahls stemme er lys til middels mørk, varm og myk, med en liten sårbarhet som særlig kommer godt frem når han synger lavt og nært. Teksten kommer tydelig frem i fremføringen, og når låtene bygger seg opp, øker han først og fremst intensiteten gjennom mer volum. Det oppleves ikke som en vokalist som presser stemmen for å demonstrere kapasitet. Han lar heller låtene få vokse rundt seg mens tekstene er albumets sterkeste kort.
«Fus» kan høres som en slags musikalsk gjennomgang av et forhold som har gått i stykker, og forsøket på å komme seg videre. Men Fosdahl gjør det uten å ty til de største ordene, i stedet finner han poesien i det hverdagslige.
Åpningslåten «Det vi gjør» setter tonen med en funky energi. Tempoet ligger høyt gjennom hele låten, mens teksten tar for seg tankene som dukker opp når eksen fortsatt har en tendens til å dukke opp i hodet. Det er ikke nødvendigvis den dramatiske kjærlighetssorgen som beskrives, men at minnene av det som en gang var.
Så kommer «Søt og snill», som er lysere og mer lystig i uttrykket. Her møter vi den kule dama som ikke egentlig er ute etter kjærlighet. Fortelleren virker likevel villig til å vente, selv om han skjønner at hun sannsynligvis kommer til å leve livet sitt uten å ofre ham en tanke. Alt er naivt positivt på en sjarmerende måte. Jeg klarer ikke annet å le litt når jeg lytter til denne sangen.
«Vi er good» drar videre med en diskorytme. Den nesten rimende måten teksten fremføres på gir låten et lekent preg. Historien handler om et møte med en kvinne han ikke har sett på lenge, og følelsen av å ha ventet en evighet på akkurat dette øyeblikket. Her blir den musikalske lettheten en fin kontrast til hvor mye betydning hovedpersonen legger i møtet.
Med «22 sitroner» går albumet ned i tempo. Det er en mer ettertenksom og nedpå låt, hvor fortelleren ser innover og forsøker å forstå hvorfor ingenting fungerer lenger. Resultatet er våkne netter og tankespinn. Her kommer albumets evne til å gjøre det hverdagslige poetisk tydelig frem.
«Fem minutter» er en av platens mest umiddelbart hyggelige låter. Den starter med en klimprende gitar som fungerer nærmest som et gjentakende beat, før flere instrumenter kommer inn. Trompeten får et eget mellomspill som løfter låten ytterligere og tilfører den en nesten festlig stemning.
Teksten forteller om en morgen hvor han egentlig skal et annet sted, men ender opp med å bli værende altfor lenge. Dette fordi han trives så godt sammen med jenta han ble med hjem. Alt føles riktig, og han vil egentlig bare ha litt mer tid. Det ligger en fin dobbelthet her. Han vet at han må gå, men har ikke særlig lyst. Det kan også være fristende å se denne låten i sammenheng med dama fra «Søt og snill». Kanskje har ventingen endelig gitt resultater.
Dersom «Fus» handler om å komme seg videre, er «Ukjent hud» et av albumets tydeligste bevis på hvor vanskelig det faktisk kan være. Låten begynner rolig og nedpå, før den vokser rundt refrengene. Teksten beskriver en person som tror han er klar til å gå videre med nye kvinner. Det viser seg ganske raskt at han slett ikke er ferdig med det gamle. For den nye kvinnen har feil lukt, huden og navnet er ukjent, måten hun snakker til ham på føles feil og det også slik at sengetøyet er fremmed.
Beskrivelsen er både litt vond og ganske så morsom. Nettopp her fungerer Fosdahls tekstskriving godt. Han setter ord på en følelse mange kan kjenne seg igjen i , men kanskje aldri selv har formulert.
På «Bli hos meg» blir uttrykket igjen roligere. Fosdahl synger nært og forsiktig, mens en litt bluesaktig el-gitar får plass i mellomspillet. Teksten beskriver den tidlige fasen i et nytt bekjentskap, når alt virker å stemme. Der man liker de samme tingene, tenker på samme måte, begynner å håpe, men så kommer frykten for å ødelegge det.
Hvor mye skal man vise? Hvor interessert kan man være før man blir for intens? Hvor mye skal man holde igjen for ikke å skremme den andre bort? Det er en klassisk problemstilling i begynnelsen av et forhold, og igjen velger Fosdahl den nære og gjenkjennelige vinkelen fremfor de store romantiske erklæringene.
Avslutningssporet «Gjem deg nå» holder tempoet rolig, men lar instrumentene få god plass. Den fungerer fint som avslutning der teksten handler om å ha funnet noen man har falt fullstendig for. Det er en fin måte å avslutte et album som har beveget seg fra etterdønningene av et brudd, og gjennom de ulike stadier av det å forsøke å finne kjærligheten igjen.
«Fus» er et album som vokser med lyttingen. «Fus» fungerer i forskjellige lyttesituasjoner. Det kan stå på i bakgrunnen mens man gjør andre ting, men tekstene gjør at det også lønner seg å sette seg ned og lytte mer konsentrert.
Det er ikke et album som krever at man skal forstå et stort konsept eller følge en komplisert fortelling. Snarere er det summen av de små situasjonene som skaper helheten. Man kan smile av dem fordi man kjenner seg igjen i sitvasjonene han beskriver.
«Fus» er ikke store, ferdigtenkte livsvisdommer. Det er mer som å få et innblikk i hodet til en person som forsøker å navigere kjærlighet, brudd, nye bekjentskaper og alle de små følelsesmessige feilskjærene som følger med.
Musikalsk har Fosdahl og produsent Elias Vik Aasen laget et album som er langt mer variert enn merkelappen visepop skulle tilsi. Funk, soul, disco og rock dukker opp som farger i arrangementene, mens den norske visepopen fungerer som grunnmuren. Det gjør «Fus» til et album med bevegelse der låtene har forskjellig tempo og rytmikk, men oppleves likevel som deler av samme univers.
Jesper Fosdahl debuterer med et album som først og fremst er nært, lekent og gjenkjennelig. Han forsøker ikke å gjøre kjærlighetssorger og forelskelser større enn de er. Han viser heller hvorfor de kan føles så store når man står midt i dem. Det fungerer fordi historiene er hans, men følelsene er ganske lette å kjenne seg igjen i.
Jesper Fosdahl – Fus
Drabant Music / Sony Music Norway
8 spor – 25:10
Utgitt 25. september 2026
Musikere: William Foreman (piano), Tobias Rønnevig (trommer), Elias Løstegaard (bass), Eira Elise Øverås (trompet), Mikkel Brekke Krossli (Trombone), Thomas Antonio Debelian (perkusjon), Erlend Bliksrud (gitar), Benjamin Næss (trommer), og Elias Vik Aasen (bass, perkusjon, trekkspill, osv.)
Det er ikke nødvendigvis de store livshendelsene som gjør sterkest inntrykk når man er i midten av 20-årene, men et blikk, en lukt, en melding som ikke kommer eller en person man ikke klarer å slutte å tenke på. På debutalbumet «Fus» tar Jesper Fosdahl tak i nettopp disse små og tilsynelatende ubetydelige øyeblikkene. Han gjør dem til materiale for åtte låter om kjærlighet, brudd, håp og det å forsøke å finne veien videre.
Resultatet er et personlig og sympatisk album innenfor en bred visepop-ramme, der Fosdahl beveger seg mellom vise, pop, soul, funk, rock og disco på en naturlig og organisk måte. Dette er først og fremst gode melodier, med fortellinger som gir et blikk inn i livet.
Fosdahl har bakgrunn som gitarist og låtskriver i blant annet Funk For Forest og Jon Rane’s band, men «Fus» er hans eget prosjekt. Albumet er produsert av Elias Vik Aasen og de har med seg en ganske stor gruppe musikere. Gitarer, piano, bass, trommer, trompet, trombone, perkusjon og strykere bidrar til et lydbilde som ofte er større enn innpakkingen til den tradisjonell visepopen. Samtidig er det noe befriende ujålete over det hele.
Fosdahls stemme er lys til middels mørk, varm og myk, med en liten sårbarhet som særlig kommer godt frem når han synger lavt og nært. Teksten kommer tydelig frem i fremføringen, og når låtene bygger seg opp, øker han først og fremst intensiteten gjennom mer volum. Det oppleves ikke som en vokalist som presser stemmen for å demonstrere kapasitet. Han lar heller låtene få vokse rundt seg mens tekstene er albumets sterkeste kort.
«Fus» kan høres som en slags musikalsk gjennomgang av et forhold som har gått i stykker, og forsøket på å komme seg videre. Men Fosdahl gjør det uten å ty til de største ordene, i stedet finner han poesien i det hverdagslige.
Åpningslåten «Det vi gjør» setter tonen med en funky energi. Tempoet ligger høyt gjennom hele låten, mens teksten tar for seg tankene som dukker opp når eksen fortsatt har en tendens til å dukke opp i hodet. Det er ikke nødvendigvis den dramatiske kjærlighetssorgen som beskrives, men at minnene av det som en gang var.
Så kommer «Søt og snill», som er lysere og mer lystig i uttrykket. Her møter vi den kule dama som ikke egentlig er ute etter kjærlighet. Fortelleren virker likevel villig til å vente, selv om han skjønner at hun sannsynligvis kommer til å leve livet sitt uten å ofre ham en tanke. Alt er naivt positivt på en sjarmerende måte. Jeg klarer ikke annet å le litt når jeg lytter til denne sangen.
«Vi er good» drar videre med en diskorytme. Den nesten rimende måten teksten fremføres på gir låten et lekent preg. Historien handler om et møte med en kvinne han ikke har sett på lenge, og følelsen av å ha ventet en evighet på akkurat dette øyeblikket. Her blir den musikalske lettheten en fin kontrast til hvor mye betydning hovedpersonen legger i møtet.
Med «22 sitroner» går albumet ned i tempo. Det er en mer ettertenksom og nedpå låt, hvor fortelleren ser innover og forsøker å forstå hvorfor ingenting fungerer lenger. Resultatet er våkne netter og tankespinn. Her kommer albumets evne til å gjøre det hverdagslige poetisk tydelig frem.
«Fem minutter» er en av platens mest umiddelbart hyggelige låter. Den starter med en klimprende gitar som fungerer nærmest som et gjentakende beat, før flere instrumenter kommer inn. Trompeten får et eget mellomspill som løfter låten ytterligere og tilfører den en nesten festlig stemning.
Teksten forteller om en morgen hvor han egentlig skal et annet sted, men ender opp med å bli værende altfor lenge. Dette fordi han trives så godt sammen med jenta han ble med hjem. Alt føles riktig, og han vil egentlig bare ha litt mer tid. Det ligger en fin dobbelthet her. Han vet at han må gå, men har ikke særlig lyst. Det kan også være fristende å se denne låten i sammenheng med dama fra «Søt og snill». Kanskje har ventingen endelig gitt resultater.
Dersom «Fus» handler om å komme seg videre, er «Ukjent hud» et av albumets tydeligste bevis på hvor vanskelig det faktisk kan være. Låten begynner rolig og nedpå, før den vokser rundt refrengene. Teksten beskriver en person som tror han er klar til å gå videre med nye kvinner. Det viser seg ganske raskt at han slett ikke er ferdig med det gamle. For den nye kvinnen har feil lukt, huden og navnet er ukjent, måten hun snakker til ham på føles feil og det også slik at sengetøyet er fremmed.
Beskrivelsen er både litt vond og ganske så morsom. Nettopp her fungerer Fosdahls tekstskriving godt. Han setter ord på en følelse mange kan kjenne seg igjen i , men kanskje aldri selv har formulert.
På «Bli hos meg» blir uttrykket igjen roligere. Fosdahl synger nært og forsiktig, mens en litt bluesaktig el-gitar får plass i mellomspillet. Teksten beskriver den tidlige fasen i et nytt bekjentskap, når alt virker å stemme. Der man liker de samme tingene, tenker på samme måte, begynner å håpe, men så kommer frykten for å ødelegge det.
Hvor mye skal man vise? Hvor interessert kan man være før man blir for intens? Hvor mye skal man holde igjen for ikke å skremme den andre bort? Det er en klassisk problemstilling i begynnelsen av et forhold, og igjen velger Fosdahl den nære og gjenkjennelige vinkelen fremfor de store romantiske erklæringene.
Avslutningssporet «Gjem deg nå» holder tempoet rolig, men lar instrumentene få god plass. Den fungerer fint som avslutning der teksten handler om å ha funnet noen man har falt fullstendig for. Det er en fin måte å avslutte et album som har beveget seg fra etterdønningene av et brudd, og gjennom de ulike stadier av det å forsøke å finne kjærligheten igjen.
«Fus» er et album som vokser med lyttingen. «Fus» fungerer i forskjellige lyttesituasjoner. Det kan stå på i bakgrunnen mens man gjør andre ting, men tekstene gjør at det også lønner seg å sette seg ned og lytte mer konsentrert.
Det er ikke et album som krever at man skal forstå et stort konsept eller følge en komplisert fortelling. Snarere er det summen av de små situasjonene som skaper helheten. Man kan smile av dem fordi man kjenner seg igjen i sitvasjonene han beskriver.
«Fus» er ikke store, ferdigtenkte livsvisdommer. Det er mer som å få et innblikk i hodet til en person som forsøker å navigere kjærlighet, brudd, nye bekjentskaper og alle de små følelsesmessige feilskjærene som følger med.
Musikalsk har Fosdahl og produsent Elias Vik Aasen laget et album som er langt mer variert enn merkelappen visepop skulle tilsi. Funk, soul, disco og rock dukker opp som farger i arrangementene, mens den norske visepopen fungerer som grunnmuren. Det gjør «Fus» til et album med bevegelse der låtene har forskjellig tempo og rytmikk, men oppleves likevel som deler av samme univers.
Jesper Fosdahl debuterer med et album som først og fremst er nært, lekent og gjenkjennelig. Han forsøker ikke å gjøre kjærlighetssorger og forelskelser større enn de er. Han viser heller hvorfor de kan føles så store når man står midt i dem. Det fungerer fordi historiene er hans, men følelsene er ganske lette å kjenne seg igjen i.
Jesper Fosdahl – Fus
Drabant Music / Sony Music Norway
8 spor – 25:10
Utgitt 25. september 2026
Musikere: William Foreman (piano), Tobias Rønnevig (trommer), Elias Løstegaard (bass), Eira Elise Øverås (trompet), Mikkel Brekke Krossli (Trombone), Thomas Antonio Debelian (perkusjon), Erlend Bliksrud (gitar), Benjamin Næss (trommer), og Elias Vik Aasen (bass, perkusjon, trekkspill, osv.)
Romanen følger en etterforskning i ei lita samisk bygd, men åpner for større spørsmål om språk, fornorsking og tilhørighet. Nå tildeles Sigbjørn Skåden Nordisk råds litteraturpris 2026 for Láŋtdievvá / Planterhaug – et verk som lar stedets historie og språk være en del av selve fortellingen.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)