Gjennom en kombinasjon av tradisjonelt teater, samhandling med salen, bevegelse og levende musikk utforsker produksjonen hvordan hverdagslyder kan forvandles til eb universell melodi.

Fra hverdagsstøy til global suksess

Historien følger en kreativ jente med brunt hår og store grønne øyne. Hun klarer aldri å sitte helt stille, og hun fyller omgivelsene sine med lyder. Inspirasjonen henter hun direkte fra det uforutsigbare lydbildet i hjembyen sin. :

En dag jenta sitter og lytter oppmerksomt ved havet, samler inntrykkene seg til en konkret melodi. Hun begynner å synge, og sangen sprer seg raskt i lokalmiljøet. Først plukkes den opp av de andre barna. Deretter vandrer den videre gjennom byens gater, der den til og med synges av «Klippfiskkjerringa», lokale ungdommer og etter hvert av tilskuerne på fotballstadion. En lokal fisker stemmer også i, riktignok noe surt, men med et sterkt personlig særpreg.

Fiskeren heter Torske, et navn hentet fra Feskhandler Thorske fra universet til Knutsen og Ludvigsen. Sangen om «Feskhandler Thorske» dukker opp for første gang på Knutsen og Ludvigsen albumet Ned med Nidaros fra 1975, en artig detalj der er at både «Feskhandler Thorske» og «Kristiansunds nasjonalsang» ble gitt ut for aller første gang på det samme albumet. Den omtalte Feskhandleren har levd sitt eget liv og passer derfor godt inn i rammene for denne forestillingen. Karakteren ble så populær at selveste Knutsen, Øystein Dolmen, senere brukte navnet Feskhandler Thorske som et eget artistnavn. Han ga blant annet ut albumet Humbug & Campari under dette navnet i 1991.

Tilbake til forestillingen i Normoria, der melodien utvikler seg til et globalt fenomen. Den krysser landegrenser, spres til europeiske og internasjonale storbyer, og spilles inn av en rekke ulike artister. Underveis transformeres den til vidt forskjellige sjangre, inkludert rock, klassisk, folkemusikk og jazz.

Jenta vokser opp til å bli en voksen musiker som lever av å lytte og transformere lyd. Hun designer egne instrumenter av utradisjonelle gjenstander, slik som et kuhorn med borede hull og en fiskesluk festet til et stramt snøre.

De tre alternative avslutningene

Forestillingen utmerker seg ved at den presenterer tre alternative livsløp og avslutninger for jenta og hennes åndsverk:

1. Den snille måten: Jenta opplever stor økonomisk suksess, mottar fylkeskommunale kulturmidler og lever godt på billettinntektene resten av livet.
2. Den samme måten: En profilert aktør på sosiale medier (TikToker) stjeler æren for melodien og får støtte fra offentlige figurer. Jenta ender opp økonomisk ruinert, flytter hjem til Kristiansund og må bosette seg i et uisolert, fuktig naust.
3. Den sannsynlige måten: Hovedpersonen blir en såkalt «one-hit wonder». Melodien glemmes fort, og hun mister den kunstneriske gnisten. Etter en tids arbeid om bord på en fiskebåt finner hun inspirasjonen tilbake i møte med havet og makrellen. Som gammel dame returnerer hun til havna i hjembyen og innser at melodien var selve lyden av livet hennes – og at den er best når den deles og synges i fellesskap.

Transformasjon av det originale partituret

For å forstå hvordan stykket fungerer som et samtidsverk, må vi se på de strukturelle endringene som skjer når Knutsen & Ludvigsens originale materiale transformeres til de ulike sjangerversjonene på scenen.

Knutsen & Ludvigsens opprinnelige komposisjon kjennetegnes av en tydelig, diatonisk melodi. Den originale sangen er bygget opp med en klar oppfordring til harmonisk samspill og kanon-sang. Denne enkle, sangbare kjernen er forestillingens musikalske ledetråd, som barna i salen inviteres til å holde fast ved.

Når melodien transformeres til den omtalte rockeversjonen, skjer det en markant endring i både rytmikk, dynamikk og klangfarge. Dette grepet flytter melodien ut av den tradisjonelle visetradisjonen og over i et energisk, fysisk lydlandskap. I overgangen til jazzversjonen åpnes verket opp for improvisasjon, harmonisk substitusjon og polyrytmikk. Her forlater ensemblet det strengt fastlagte partituret til fordel for det de medvirkende selv definerer som et kult «jazzuttrykk».

Når melodien ikler seg sin folkemusikalske form, skjer det strukturelle endringer i både instrumentering og tonalitet, som knytter stykket direkte til den norske virkelighet og tradisjon.

Med andre ord: et stykke barneteater som også har interessant musikalsk lekenhet som vi musikknerder kan nynne med til.

Konklusjon: En verdig forvaltning av en musikalsk skatt

«Eventyret om en melodi» fremstår som en grundig og saklig forvaltet teateropplevelse. Ved å unngå overdreven sentimentalitet, og i stedet invitere barna inn i selve den tekniske, strukturelle og sjangermessige skapelsesprosessen, lykkes ensemblet med å aktualisere Knutsen & Ludvigsens univers for en ny generasjon. Forestillingen demonstrerer med tydelighet at en god melodi aldri slutter å bevege seg, så lenge det finnes nye ører som er villige til å lytte. Dette er ingen lang forestilling og det er bra med tanke på publikummet den søker. Dette var gøy!

På scenen

Sigrid Alnæs var en tre som sto på scenen og har skrevet stykket og hatt regi. Sindre Klykken og Signe Dorthea Krohn Gjessing var med på scenen som skuespillere og multiinstrumentalister.