Når ingen menneskelig intelligens står bak skulpturen

Adrián Villar Rojas lar simulerte verdener forme monumentale skulpturer av betong, glass, salt, voks og industrielt materiale. Fra 19. november vises tre verk fra serien The End of Imagination i Nasjonalmuseets lyshaller. i en utstilling som spør hva kunst og museer kan fortelle om historier som aldri har hendt.

Roger Hagen

Av 

Roger Hagen

Publisert 

19.11.2026

Når ingen menneskelig intelligens står bak skulpturen

En vaskemaskin som går i ti minutters intervaller, står sentralt i ett av utstillingens tre verk. Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination VI", 2024. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Denne artikkelen er for våre abonnenter — og vi håper du vil være med.

Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.

Se abonnement

Tre kolossale skulpturer utgjør kjernen i utstillingen Adrián Villar Rojas: The End of Imagination, som åpner ved Nasjonalmuseet 19. november og står til 7. mars 2027. Det er den argentinsk-peruanske kunstnerens første utstilling i Norge og den første større presentasjonen av disse arbeidene i Europa.

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination" (detalj). Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Villar Rojas er den første latinamerikanske kunstneren som får en egen utstilling i det nye Nasjonalmuseet. Verkene er også de største skulpturene som noen gang er vist innendørs ved museet.

Adrián Villar Rojas, 2017. Foto: Panos Kokkinias

Skulpturene fra serien The End of Imagination svever i store lysbokser, som vitenskapelige studieobjekter til undersøkelse. Tidligere er arbeidene vist i miljøer med en postapokalyptisk estetikk. I Nasjonalmuseets lyshaller har kunstneren valgt en annen tilnærming. Skillevegger, designelementer og veggtekster er fjernet. Tilbake står den minimalistiske arkitekturen tegnet av Klaus Schuwerk, uten ytterligere staffasje.

Utstillingen undersøker hva som skjer når et museum, som er skapt for å fortolke fortiden og samtiden, viser gjenstander fra historier som aldri har funnet sted. Skulpturene har den fysiske tyngden og kompleksiteten til virkelige gjenstander, men hører ikke hjemme i kronologien vi bruker for å forstå verden.

Fra digital simulering til fysisk materiale

Verkene har sitt opphav i verdener Villar Rojas forestiller seg og konstruerer. I 2020 utviklet han Time Engine, en samling programvaresystemer som kombinerer spillmotorer, kunstig intelligens og miljøsimulering.

Med prosedyrebasert modellering og simuleringer av miljømessige og materielle prosesser skaper systemet detaljerte, syntetiske verdener. Det omfatter også spekulative modeller for samfunn, økonomier og konflikter. Tidsspennene går fra timer til millioner av år. Klimaendringer, ressurskamp og sivilisasjoners fremvekst og sammenbrudd former objektene som kunstneren plasserer inn i disse verdenene.

Jorden skaper selv komplekse former – fra insekter og dyr til trær og steinformasjoner. Villar Rojas lar de digitale økologiene videreføre denne skapende logikken i forestilte verdener. Serien stiller dermed spørsmål ved hva det vil si å skape kunst: Kan former oppstå uten én enkelt intelligens som opphavsperson, som et resultat av kreftene i en simulert verden?

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination VI", 2024. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Kunstneren beskriver arbeidsmåten slik:

– Jeg modellerer verdener, og disse verdenene modellerer 'skulpturer' for meg.

Å føre digitale former over i fysiske skulpturer krever omfattende research, materialutvikling og produksjon. I et midlertidig verksted i Rosario i Argentina har kunstneren og teamet hans utviklet materialer, verktøy og konstruksjonsteknikker. Arbeidet skal tilpasse formene til jordens tyngdekraft, den planlagte størrelsen og kravene til strukturell stabilitet.

Betong, glass, salt, voks, harpiks, plast, tre, motordeler og organisk materiale inngår i verkene. Sammen danner materialene overflater som kan minne om mineralformasjoner, industriavfall og rester av monumenter.

Utstillingen består av tre kolossale verk.Adrián Villar Rojas, "The End of Imagination I", 2022. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Utenfor menneskets tidslinje

Tittelen The End of Imagination peker mot en lang historie av forsøk på å tenke utover menneskets egne begrensninger. Religion, kunst og matematikk har gjort det mulig å forestille seg virkeligheter vi ikke selv kan erfare direkte. Nå gjør kunstig intelligens det mulig å stille nye spørsmål om hvem som forestiller seg, bygger og bestemmer vilkårene for skapende arbeid.

I en tid der kunstig intelligens både lover og truer med å automatisere kreative prosesser, retter Villar Rojas oppmerksomheten mot selve handlingen det er å bringe noe inn i verden. Verkene løfter fram spørsmål om hvem som skaper, og hvordan skapelsen påvirkes av systemene og kreftene rundt den.

Kunstnerens andre uttalelse gir utstillingen et personlig utgangspunkt:

– Jeg valgte å tre helt ut av den menneskelige tidslinjen.

Kunstneren og arbeidet hans

Adrián Villar Rojas ble født i Rosario i Argentina i 1980. Han lever og arbeider nomadisk. Praksisen hans er ambisiøs og samarbeidsbasert, med lange tidsperspektiver og ofte stedsspesifikke installasjoner. Arbeidene spenner over skulptur, tegning og film, men også teknologi, arkitektur og litteratur. I dem utforsker han menneskehetens skjebne på randen av utryddelse og spør hva som kan stå igjen etter menneskene.

Installasjonene hans har tidligere forvandlet museer og landskap verden over. Med den nye utstillingen viderefører Nasjonalmuseet arbeidet med å presentere internasjonale kunstnere med ambisiøse praksiser for et norsk publikum.

Blant Villar Rojas’ nyere separatutstillinger er presentasjoner ved Aspen Art Museum (2026–2027), Art Sonje Center i Seoul (2025), The Tank ved Art Gallery of New South Wales i Sydney (2022), The Bass i Miami (2022), Oude Kerk i Amsterdam (2019), TANK Shanghai (2019), The Geffen Contemporary ved MOCA i Los Angeles (2017), NEON ved Athens nasjonale observatorium (2017), Kunsthaus Bregenz i Østerrike (2017) og Metropolitan Museum of Art i New York (2017).

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination" (detalj). Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Han har deltatt i en rekke gruppeutstillinger og biennaler. Blant disse er A Time Between Ashes and Roses ved Aichi Triennale i Japan (2025), Magical Realism: Imagining Natural Dis/order ved Wiels i Brussel (2025), Dance with Daemons ved Fondation Beyeler i Basel (2024), Helsinki-biennalen (2023), Chosen Memories: Contemporary Latin American Art from the Patricia Phelps de Cisneros Gift and Beyond ved Museum of Modern Art i New York (2023), Portals i Hellas’ parlament og hos NEON i Athen (2021), Brugge-triennalen (2021), den 12. og 13. Gwangju-biennalen i Sør-Korea (2018 og 2020), den andre Lahore-biennalen i Pakistan (2020), Dhaka Art Summit i Bangladesh (2020), Layers of Time ved Moderna Museet i Stockholm (2019), den første Riga-biennalen (2018), den 12. og 14. Istanbul-biennalen (2011 og 2015), den 12. Havanna-biennalen (2015), den 12. Sharjah-biennalen i De forente arabiske emirater (2015), documenta 13 i Kassel og Kabul (2012), The Ungovernables ved New Museum Triennial i New York (2012) og den 54. Veneziabiennalen, der han stilte ut i den argentinske paviljongen (2011).

Villar Rojas har mottatt flere priser, blant annet Lewis Family Art Award (2026), Konex-prisen (2012 og 2022), Sharjah Biennial Prize (2015), Prix Canson i Paris (2015), Zurich Art Prize ved Museum Haus Konstruktiv (2013), den niende Benesse-prisen under den 54. Veneziabiennalen (2011), Nuevo Banco de Santa Fe-stipendet for unge kunstnere (2006) og førsteprisen ved den nasjonale kunstbiennalen i Bahía Blanca i Argentina (2005). I 2020 ble han nominert til Hugo Boss Prize.

Filmen Lo que el fuego me trajo fra 2013 ble vist under Locarno Film Festival samme år. Filmtrilogien The Theater of Disappearance fra 2017 ble vist under den 67. internasjonale filmfestivalen i Berlin.

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination" (detalj). Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Samtaler, foredrag og verksteder

Utstillingen ledsages av et formidlingsprogram med arrangementer for ulike publikumsgrupper. Villar Rojas deltar i en kunstnersamtale med kurator Ingvild Krogvig 21. november.

12. januar 2027 holder den franske kunstkritikeren Nicolas Bourriaud et foredrag om antropocen, «menneskets tidsalder», i samtidskunsten. 26. januar blir det kunstkveld med Hyperion. 12. februar arrangeres et symposium med Carolyn Christov-Bakargiev, kurator for documenta 13, André Rottmann ved Europa-Universität Viadrina og Simon Baier ved Universitetet i Oslo. Baier har skrevet essayet Rescued Night. On the Non-Human in Art, som ledsager utstillingen.

Familieverkstedet Robotene tar over arrangeres på flere datoer. Programmet knytter dermed an til utstillingens framtidsrettede tema, fra faglige foredrag og symposium til kunstkveld og aktiviteter for familier.

Utstillingsteamet består av Ingvild Krogvig, kurator for utstillinger og samling, prosjektleder Charlotte McInnes og Ingvild Åse Hammervold, kurator for formidling.

Adrián Villar Rojas: The End of Imagination vises ved Nasjonalmuseet fra 19. november 2026 til 7. mars 2027.

‍

Tre kolossale skulpturer utgjør kjernen i utstillingen Adrián Villar Rojas: The End of Imagination, som åpner ved Nasjonalmuseet 19. november og står til 7. mars 2027. Det er den argentinsk-peruanske kunstnerens første utstilling i Norge og den første større presentasjonen av disse arbeidene i Europa.

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination" (detalj). Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Villar Rojas er den første latinamerikanske kunstneren som får en egen utstilling i det nye Nasjonalmuseet. Verkene er også de største skulpturene som noen gang er vist innendørs ved museet.

Adrián Villar Rojas, 2017. Foto: Panos Kokkinias

Skulpturene fra serien The End of Imagination svever i store lysbokser, som vitenskapelige studieobjekter til undersøkelse. Tidligere er arbeidene vist i miljøer med en postapokalyptisk estetikk. I Nasjonalmuseets lyshaller har kunstneren valgt en annen tilnærming. Skillevegger, designelementer og veggtekster er fjernet. Tilbake står den minimalistiske arkitekturen tegnet av Klaus Schuwerk, uten ytterligere staffasje.

Utstillingen undersøker hva som skjer når et museum, som er skapt for å fortolke fortiden og samtiden, viser gjenstander fra historier som aldri har funnet sted. Skulpturene har den fysiske tyngden og kompleksiteten til virkelige gjenstander, men hører ikke hjemme i kronologien vi bruker for å forstå verden.

Fra digital simulering til fysisk materiale

Verkene har sitt opphav i verdener Villar Rojas forestiller seg og konstruerer. I 2020 utviklet han Time Engine, en samling programvaresystemer som kombinerer spillmotorer, kunstig intelligens og miljøsimulering.

Med prosedyrebasert modellering og simuleringer av miljømessige og materielle prosesser skaper systemet detaljerte, syntetiske verdener. Det omfatter også spekulative modeller for samfunn, økonomier og konflikter. Tidsspennene går fra timer til millioner av år. Klimaendringer, ressurskamp og sivilisasjoners fremvekst og sammenbrudd former objektene som kunstneren plasserer inn i disse verdenene.

Jorden skaper selv komplekse former – fra insekter og dyr til trær og steinformasjoner. Villar Rojas lar de digitale økologiene videreføre denne skapende logikken i forestilte verdener. Serien stiller dermed spørsmål ved hva det vil si å skape kunst: Kan former oppstå uten én enkelt intelligens som opphavsperson, som et resultat av kreftene i en simulert verden?

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination VI", 2024. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Kunstneren beskriver arbeidsmåten slik:

– Jeg modellerer verdener, og disse verdenene modellerer 'skulpturer' for meg.

Å føre digitale former over i fysiske skulpturer krever omfattende research, materialutvikling og produksjon. I et midlertidig verksted i Rosario i Argentina har kunstneren og teamet hans utviklet materialer, verktøy og konstruksjonsteknikker. Arbeidet skal tilpasse formene til jordens tyngdekraft, den planlagte størrelsen og kravene til strukturell stabilitet.

Betong, glass, salt, voks, harpiks, plast, tre, motordeler og organisk materiale inngår i verkene. Sammen danner materialene overflater som kan minne om mineralformasjoner, industriavfall og rester av monumenter.

Utstillingen består av tre kolossale verk.Adrián Villar Rojas, "The End of Imagination I", 2022. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Utenfor menneskets tidslinje

Tittelen The End of Imagination peker mot en lang historie av forsøk på å tenke utover menneskets egne begrensninger. Religion, kunst og matematikk har gjort det mulig å forestille seg virkeligheter vi ikke selv kan erfare direkte. Nå gjør kunstig intelligens det mulig å stille nye spørsmål om hvem som forestiller seg, bygger og bestemmer vilkårene for skapende arbeid.

I en tid der kunstig intelligens både lover og truer med å automatisere kreative prosesser, retter Villar Rojas oppmerksomheten mot selve handlingen det er å bringe noe inn i verden. Verkene løfter fram spørsmål om hvem som skaper, og hvordan skapelsen påvirkes av systemene og kreftene rundt den.

Kunstnerens andre uttalelse gir utstillingen et personlig utgangspunkt:

– Jeg valgte å tre helt ut av den menneskelige tidslinjen.

Kunstneren og arbeidet hans

Adrián Villar Rojas ble født i Rosario i Argentina i 1980. Han lever og arbeider nomadisk. Praksisen hans er ambisiøs og samarbeidsbasert, med lange tidsperspektiver og ofte stedsspesifikke installasjoner. Arbeidene spenner over skulptur, tegning og film, men også teknologi, arkitektur og litteratur. I dem utforsker han menneskehetens skjebne på randen av utryddelse og spør hva som kan stå igjen etter menneskene.

Installasjonene hans har tidligere forvandlet museer og landskap verden over. Med den nye utstillingen viderefører Nasjonalmuseet arbeidet med å presentere internasjonale kunstnere med ambisiøse praksiser for et norsk publikum.

Blant Villar Rojas’ nyere separatutstillinger er presentasjoner ved Aspen Art Museum (2026–2027), Art Sonje Center i Seoul (2025), The Tank ved Art Gallery of New South Wales i Sydney (2022), The Bass i Miami (2022), Oude Kerk i Amsterdam (2019), TANK Shanghai (2019), The Geffen Contemporary ved MOCA i Los Angeles (2017), NEON ved Athens nasjonale observatorium (2017), Kunsthaus Bregenz i Østerrike (2017) og Metropolitan Museum of Art i New York (2017).

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination" (detalj). Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Han har deltatt i en rekke gruppeutstillinger og biennaler. Blant disse er A Time Between Ashes and Roses ved Aichi Triennale i Japan (2025), Magical Realism: Imagining Natural Dis/order ved Wiels i Brussel (2025), Dance with Daemons ved Fondation Beyeler i Basel (2024), Helsinki-biennalen (2023), Chosen Memories: Contemporary Latin American Art from the Patricia Phelps de Cisneros Gift and Beyond ved Museum of Modern Art i New York (2023), Portals i Hellas’ parlament og hos NEON i Athen (2021), Brugge-triennalen (2021), den 12. og 13. Gwangju-biennalen i Sør-Korea (2018 og 2020), den andre Lahore-biennalen i Pakistan (2020), Dhaka Art Summit i Bangladesh (2020), Layers of Time ved Moderna Museet i Stockholm (2019), den første Riga-biennalen (2018), den 12. og 14. Istanbul-biennalen (2011 og 2015), den 12. Havanna-biennalen (2015), den 12. Sharjah-biennalen i De forente arabiske emirater (2015), documenta 13 i Kassel og Kabul (2012), The Ungovernables ved New Museum Triennial i New York (2012) og den 54. Veneziabiennalen, der han stilte ut i den argentinske paviljongen (2011).

Villar Rojas har mottatt flere priser, blant annet Lewis Family Art Award (2026), Konex-prisen (2012 og 2022), Sharjah Biennial Prize (2015), Prix Canson i Paris (2015), Zurich Art Prize ved Museum Haus Konstruktiv (2013), den niende Benesse-prisen under den 54. Veneziabiennalen (2011), Nuevo Banco de Santa Fe-stipendet for unge kunstnere (2006) og førsteprisen ved den nasjonale kunstbiennalen i Bahía Blanca i Argentina (2005). I 2020 ble han nominert til Hugo Boss Prize.

Filmen Lo que el fuego me trajo fra 2013 ble vist under Locarno Film Festival samme år. Filmtrilogien The Theater of Disappearance fra 2017 ble vist under den 67. internasjonale filmfestivalen i Berlin.

Adrián Villar Rojas' "The End of Imagination" (detalj). Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli, 2026

Samtaler, foredrag og verksteder

Utstillingen ledsages av et formidlingsprogram med arrangementer for ulike publikumsgrupper. Villar Rojas deltar i en kunstnersamtale med kurator Ingvild Krogvig 21. november.

12. januar 2027 holder den franske kunstkritikeren Nicolas Bourriaud et foredrag om antropocen, «menneskets tidsalder», i samtidskunsten. 26. januar blir det kunstkveld med Hyperion. 12. februar arrangeres et symposium med Carolyn Christov-Bakargiev, kurator for documenta 13, André Rottmann ved Europa-Universität Viadrina og Simon Baier ved Universitetet i Oslo. Baier har skrevet essayet Rescued Night. On the Non-Human in Art, som ledsager utstillingen.

Familieverkstedet Robotene tar over arrangeres på flere datoer. Programmet knytter dermed an til utstillingens framtidsrettede tema, fra faglige foredrag og symposium til kunstkveld og aktiviteter for familier.

Utstillingsteamet består av Ingvild Krogvig, kurator for utstillinger og samling, prosjektleder Charlotte McInnes og Ingvild Åse Hammervold, kurator for formidling.

Adrián Villar Rojas: The End of Imagination vises ved Nasjonalmuseet fra 19. november 2026 til 7. mars 2027.

‍

Anbefalte artikler