Utstillingen undersøker hvordan håndverk, materialbruk og arkitektonisk uttrykk kan belyse hverandre – og hvordan imitasjon kan få ny betydning i en tid preget av materialknapphet og økt miljøbevissthet.

Dekormaling er en sterk norsk tradisjon. Den har vært brukt til å forandre og foredle overflater, blant annet ved å få treverk til å ligne marmor eller andre materialer som ikke har vært tilgjengelige lokalt. Denne tradisjonen blir utgangspunktet for det norske bidraget til neste års arkitekturbiennale.

Det Oslo-baserte arkitektkontoret Kastler Skjeseth Architects utvikler utstillingen på oppdrag fra Nasjonalmuseet, som i 2027 har ansvaret for Den nordiske paviljongen på vegne av Norge, Sverige og Finland.

Fra norske fjorder til italiensk marmor

Teknikker som ådring, marmorering og lasering ble utviklet for å imitere materialer som ikke fantes i lokalområdet. Ved hjelp av maling og annen overflatebehandling kunne enkle byggematerialer få et rikere, mer dekorativt og tilsynelatende kostbart uttrykk.

En norsk treflate kunne for eksempel males slik at den fremsto som italiensk marmor. Et furugulv kunne få et uttrykk som minnet om stein, mens et interiør i en trekirke kunne gi inntrykk av å være utført i et langt mer eksklusivt materiale.

Slik dekormaling var en del av en praktisk byggeskikk, der man tok utgangspunkt i materialene som var tilgjengelige. Samtidig viser tradisjonen at håndverk, teknikker og motiver aldri har vært fullstendig avgrenset av landegrenser. Et norsk furugulv kunne males til å ligne italiensk marmor av en tysk dekormaler.

I dag får disse teknikkene ny aktualitet. Når byggesektoren møter økende materialknapphet og krav om mer bærekraftig bruk av ressurser, kan overflatebehandling og håndverksmessige inngrep være alternativer til å rive ut eller erstatte eksisterende materialer.

– Utstillingen tar for seg to samtidige temaer i den moderne arkitekturdiskursen: satsingen på bærekraftig bygging gjennom gjenbruk og materialkretsløp, kombinert med en fornyet vektlegging av arkitektonisk uttrykk, referanser og historisk kontinuitet, sier Erlend Skjeseth, partner i Kastler Skjeseth Architects.

Tradisjonen som hjemsøker samtiden

Kastler Skjeseth Architects er opptatt av hvordan forestillingen om det tradisjonelle fortsetter å virke i norsk arkitektur. Former og motiver fra tidligere tider blir gjenbrukt og gjenoppstår i nye sammenhenger og med nye uttrykk.

Arkitektkontoret ble etablert i 2015 og har markert seg med prosjekter som kombinerer transformasjon, bygningsanalyse og kritisk lesning av historiske rom og typologier. Kontoret arbeider i skjæringspunktet mellom arkitektur, undervisning og forskning, og kombinerer faglig presisjon med kunstnerisk undersøkelse.

For Joakim Skajaa, seniorkurator ved Nasjonalmuseet, ligger det en interessant spenning i at dekormalingen både er historisk forankret og samtidig utfordrer moderne forestillinger om hva som er ekte.

– Denne typen dekorasjon er et autentisk håndverk som samtidig peker bort fra den formen for autentisitet som har opptatt arkitektene de siste hundre årene – og det er jo også typisk for Kastler Skjeseth at de undersøker samtidsarkitekturens ambivalente ytterkanter, sier Skajaa.

Dekormalingen representerer dermed ikke bare en teknikk for å gjøre overflater vakrere eller mer kostbare. Den reiser også spørsmål om forholdet mellom original og kopi, mellom materiale og fremtoning, og mellom historisk kontinuitet og samtidens behov for nye løsninger.

Hva er egentlig ekte?

Utstillingen vil undersøke imitasjonen som et arkitektonisk og kulturelt fenomen. Selv om en overflate ikke er laget av det materialet den gir seg ut for å være, kan arbeidet bak være både krevende og rikt på tradisjoner.

Dette åpner for spørsmål om materialenes status. Hva er et materiale med høy status i dag? Hvorfor forbindes enkelte materialer med kvalitet, rikdom eller varighet, mens andre vurderes som mindre verdifulle? Og hva betyr det å være ekte i en verden der stadig flere overflater kan etterligne noe annet?

Den italienske fotografen Stefano Graziani, som arbeider i krysningspunktet mellom fotografi, kunst og arkitektur, skal undersøke dekormaling i tradisjonelle norske bygninger. Han skal fotografere historiske eksempler, samtidige varianter og bevarte fragmenter av denne håndverkskulturen. Bildene blir en del av utstillingen i Venezia.

Arbeidet vil blant annet knytte sammen norske bygningstradisjoner og et internasjonalt blikk på hvordan arkitektur og overflater formes. Det lokale blir dermed ikke presentert som isolert eller entydig norsk, men som del av en større utveksling av teknikker, ideer og estetiske idealer.

Fra Dovre til Venezia

For fem elever på Vg2 tradisjonsmaling ved Hjerleid handverksskole på Dovre blir prosjektet en del av skoleåret. Elevene skal utvikle arkitektoniske overflater med utgangspunkt i tradisjonelle teknikker. Arbeidet skal knytte sammen norske og italienske håndverkstradisjoner.

Hjerleid tilbyr utdanning innen tradisjonshåndverk, blant annet tradisjonsmaling, og er den eneste videregående skolen i Norge med et slikt tilbud.

– Hjerleid er den eneste videregående skolen i Norge som tilbyr utdanning innen tradisjonsmaling, og da vi ble kontaktet om dette prosjektet, ville vi selvfølgelig være med. Nå har vi fått finansieringen på plass, slik at elevene både får være med på å gjennomføre prosjektet og reise til Venezia for å oppleve resultatet under selve biennalen, sier Even Slette Hansen, rektor ved Hjerleid handverksskole.

Elevenes deltakelse gir prosjektet en tydelig praktisk dimensjon. Arbeidet med utstillingen skal ikke bare handle om å vise frem en ferdig arkitektonisk idé, men også om å videreføre kunnskap gjennom konkret utførelse. Tradisjonshåndverket blir dermed både tema, metode og produksjonsform.

Håndverket som inngang til arkitekturen

Arkitekturbiennalen i Venezia er en av verdens viktigste internasjonale arenaer for arkitektur. I 2025 hadde biennalen 298.000 besøkende, og unge og studenter utgjorde nær en tredjedel av publikum. Biennalen er dermed også en møteplass for nye generasjoner av arkitekter, fagmiljøer og kulturinteresserte.

Biennalens overordnede tittel er «Do Architecture – For the Possibility of Coexistence Facing a Real Reality». Den er kuratert av Wang Shu og Lu Wenjun, som særlig er opptatt av arkitektur som springer ut av praktisk arbeid og fysisk erfaring.

«Det er nettopp gjennom det å gjøre at det er mulig å forene det som virker umulig å samle», skriver kuratorene.

Dette perspektivet gir håndverket en sentral plass i diskusjonen om arkitekturens fremtid. I arbeidet med Den nordiske paviljongen blir håndverket utgangspunktet for spørsmål om materialenes, tradisjonenes og autentisitetens rolle.

En nordisk paviljong tegnet av Sverre Fehn

Den nordiske paviljongen ble tegnet av den norske arkitekten Sverre Fehn i 1964. Bygningen eies i fellesskap av Norge, Sverige og Finland, og er selv et sentralt verk i nordisk arkitekturhistorie.

I 2027 er Nasjonalmuseet ansvarlig for biennalebidraget på vegne av de nordiske institusjonene Moderna Museet i Stockholm, Architecture and Design Museum Helsinki og Nasjonalmuseet.

Utstillingen «Malte materialer» åpner i Den nordiske paviljongen i Venezia 8. mai 2027 og står til 21. november 2027. Den vil presentere tradisjonshåndverk som en inngang til samtidige spørsmål om gjenbruk, materialkretsløp, arkitektonisk uttrykk og historisk kontinuitet.

Samtidig vil prosjektet vise hvordan det som fremstår som lokalt, ofte er formet av internasjonale forbindelser. Norsk dekormaling har røtter i en byggeskikk basert på tilgjengelige materialer, men teknikkene har beveget seg mellom land og fagmiljøer. I Venezia blir denne historien satt inn i en større samtale om hvordan arkitekturen kan forholde seg til både fortidens kunnskap og samtidens ressursutfordringer.

‍