På Caroline kino og konferansesenter i Kristiansund forteller journalist og forfatter Ole Torp historien om faren Nicolay «Nic» Torp og de norske krigsseilerne, slik den kommer til uttrykk i boken «Dypet under ham: min far, krigsseileren». Med utgangspunkt i farens egne beretninger, kombinert med grundige arkivsøk, tegner han et nøkternt bilde av livet i konvoi, torpederingen av D/S «Keret», etterkrigsårenes kamp for verdighet – og den behandlingen krigsseilerne møtte fra den norske staten.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementTekst og foto: Erik Aukan / Applausen; Arkivfoto Bundesarkiv; Uboat.net
På Caroline Kino og konferansesenter i Kristiansund møter publikum en usedvanlig tilstedeværende og engasjert Ole Torp. Han er journalist, forfatter og sønn av krigsseileren Nicolay Theodor Torp. Foredraget ble ikke et nostalgisk tilbakeblikk, men ble en nøktern, presis og samtidig en personlig gjennomgang av hva krigsseilerne faktisk opplevde – på havet, i årene etter, og i møtet med den norske staten.
Torp bærer historien med seg, bokstavelig talt. Han åpner med boken han har skrevet om faren: «Dypet under ham: min far, krigsseileren». – «Denne boken kokte i meg», sier han, og forteller at respekt for stoffet og for farens erfaringer gjorde terskelen høy for å begynne. Han ville ikke skrive svulstig, han ville være saklig.
Historiefortellingen fra krigen
Der mange krigsseilere tidde, var Torps far, med kallenavnet «Nic»,motsatt.
– «Han fortalte mye. Og han fortalte mye om igjen og om igjen»,sier Ole Torp. Han beskriver hvordan faren satt i den blå lenestolen i barndomshjemmet utenfor Bergen og gjenfortalte krigens hendelser: Rått, konkret, og uten forskjønning.
Som gutt syntes Torp historiene var eventyraktige: ubåter, bombefly, stormer, fester i land, og om uttrykket «hvitaguri og svartaguri» som refererte til kvinnelig omgang med utenlandske soldater i Reykjavik. Da han ble tenåring, kom avvisningene mot farens historier: – «Nå har vi virkelig fått nok av den krigen din.»
I alderdommen begynte faren å fortelle historiene fra krigen igjen. Da lyttet sønnen.
Mot Atlanteren – hva skjedde under seilasene?
Torp bygger boken sin på farens muntlige beretninger, supplert med systematisk arkivsjekk. Dette gir et uvanlig presist bilde av hva mange norskehandelsseilere under krigen opplevde.
Nic mønstret på D/S «Keret» i september 1939. Skipet gikk i konvoifart mellom Norge og Storbritannia, og senere i den farlige Atlanterhavsruten der skip ble senket både foran og bak skipet.
Torp leser fra egen bok og setter scenen:
– «Dampskipets rette, skarpe baug pløyer en vakker fold gjennom dønningene …Hun går for full fart for å unngå ubåter, men klarer ikke mer enn åtte knop.»
«Keret» gikk for sakte for konvoifarten, og måtte slippe akterut. Det var fatal beslutning.
Torpederingen: øyeblikket som delte livene i før og etter
Den 22. august 1940 blir skipet angrepet av U-37, kommandert av kaptein Victor Oehrn.
– «Klokken 23.02 sendte hun en torpedo inn i Kerets styrbord side», forteller Torp. Nic stod på broen. – «Han ble blendet av det. Det sto opp et stort, oransje blaff.»
Akterskipet forsvant umiddelbart. 13 av 20 mann døde. Maskinrommet ble utslettet. Kokken som tilfeldigvis løp forover, overlevde. Alle andre akterut gikk ned.
Noen detaljer fra farens beretning står igjen i Torps hukommelse:
– «Han stupte fra brovingen i tøflene han gikk med i øyeblikket torpederingen skjedde… og krøllet tærne inni tøflene for å holde på dem.» Et barnslig, men livsviktig instinkt: han måtte ha noe på beina dersom han nådde land.
Tøflene forsvant da han dukket opp igjen, noe som ergret ham skikkelig.
De syv overlevende – blodige, forslåtte og i sjokk – fikk snudd livbåten, som var skadet av sprengningen og delvis ødelagt.
– «De reddet hverandre», sier Torp. En av dem holdt på å miste livet i panikk, en annen fikk nerver og forsøkte å redde et kålhode som fløt rundt.
Et britisk skip, «Trident av Newcastle», tok dem om bord. Slik fortsatte farens krigstjeneste.
Frykten som aldri slapp taket
Nic ville videre. Han ville inn i marinen. Han ville ha muligheten til å «skyte tilbake» og dermed vite at han kunne gjøre noe mot ubåtene. Han ville på en ubåtjager og senke ubåter. Men den norske mønstringsoffiseren sa rett ut:
– «Det er umulig, Torp. Vi må beholde deg i handelsflåten.»
I stedet ble han sendt til D/S Lyra, som overlevde krigen etter hele 85 turer mellom Storbritannia og Island.
Nic sov på dekk så lenge han kunne. Frykten for ubåtene og å bli senket når han var under dekk ble et livslangt instinkt. Han sov fullt påkledd. Døren til lugaren sto alltid åpen.
Savnet etter Norge
Av alt Torp fortalte, var ett sitat det beste:
– «Tror du blomstene hjemme blomstret?»
Spørsmålet brakte krigen ned på et menneskelig nivå og uttrykte savnet etter Norge og familien.
Krigsseilerne var isolert fra hjemlandet frem til krigens slutt. Noen seilte flere år lengre enn det krigen varte. Informasjon kom via Røde Kors-brev, sendt via Sverige som et nøytralt land, ofte med knappe beskjeder i telegramstil slik som: «Din mor er død.»
Hjemkomsten
Lyra fikk ikke komme hjem før juli 1945, til stor skuffelse formannskapet. Da de endelig ankom Norge, ble de sendt til Oslo, ikke Bergen.
– «Det var et slag i ansiktet på alle bergensere», sier Torp. Familien kom med tog for å ta imot dem. Barn som ikke hadde sett faren på flere år, eller i det hele tatt, kastet seg om beina på feil menn i uniform.
En mann hadde tatt med seg det han trodde kvinner i Norge savnet mest:
– «En hel kasse Sunlight-såpe.» Det ble godt mottatt, for mangelen etter varer var stor i Norge etter krigen.
Livet for krigsseileren etter krigen
Etter krigen ble Nic tvunget i land. Han forsøkte kontorarbeid, hatet det, startet kolonialbutikk, men gikk konkurs. Han jobbet seg gjennom skiftende småjobber, blant annet som dørvakt på Skippersjappa i Bergen.
– «For en ung gutt var det det flaueste jeg kunne oppleve», sier Torp med nøktern varme.
Synet til faren var ødelagt etter torpedoglimtet og årevis med intens bruk av nattkikkert. Han fikk aldri de skipperpapirene han drømte om, men han nektet å gå på trygd. Han nektet å gi opp.
Krigsseilernes behandling var et nasjonalt svik
Når Torp kommer til etterkrigstidens oppgjør, er han krystallklar:
– «Norge som stat var ikke så snill med sine krigsseilere.»
Krigsrisikotillegget, som var en avtalt og allerede opptjent inntekt, ble holdt tilbake. Først etter britisk ønske under krigen for at lønnsforskjellene ikke skulle skape uro bland britiske sjøfolk. Etter krigen nektet staten gjentatte ganger å betale det ut.
– «Det ble fastslått fra politikere fra Stortingets talerstol at dette var Norges penger.» En forklaring var at de skulle brukes til å bygge opp igjen landet og handelsflåten. En annen paternalistisk begrunnelse var at sjøfolkene bare ville drikke dem opp, og derfor måtte beskyttes mot seg selv. Pengene burde best styres av staten.
Krigsseilerne ble offentlig hånet. Mange måtte tigge i et fond for penger de selv allerede hadde tjent. Først i 1972 kom en ex gratia-ordning: en symbolsk utbetaling pr. måned i krigsfart.
Hvorfor mistet han kontakten med kameratene?
Torp undrer seg over at faren aldri hadde kontakt med de seks andre som overlevde torpederingen.
– «Ingen postkort. Ingen møter. Ingenting.»
En psykolog forklarte dette for Torp:
– Overlevende fra ekstreme hendelser unngår ofte hverandre fordi møtet trigger minner som kroppen forsøker å fortrenge. Når man overlever noe dramatisk sammen, kan det å møtes senere rive opp traumer, snarere enn å gi fellesskap. De kan også føle skyld for å ha overlevd, noe som gjør kontakt umulig.
Mot slutten av foredraget understreket Torp at prosjektet ikke handler om nostalgi, men om plikt. Han beskriver arbeidet med boken som en måte å forstå farens erfaringer på nytt, og samtidig løfte frem en generasjon som lenge ble oversett. Arbeidet ga ham innsikt, men også en ny form for nærhet til faren gjennom fakta, dokumentasjon og møysommelige kryssjekkinger av historiene han hadde vokst opp med.
Foredraget står igjen som en nøktern og presis påminnelse om krigsseilernes innsats og om den komplekse etterkrigshistorien som fulgte dem.Temaet engasjerte tydelig publikum, og en person fortalte etterpå om et familiemedlem som også hadde seilt med «Keret», men som fikk skipets skorstein over seg og ikke overlevde.
Tekst og foto: Erik Aukan / Applausen; Arkivfoto Bundesarkiv; Uboat.net
På Caroline Kino og konferansesenter i Kristiansund møter publikum en usedvanlig tilstedeværende og engasjert Ole Torp. Han er journalist, forfatter og sønn av krigsseileren Nicolay Theodor Torp. Foredraget ble ikke et nostalgisk tilbakeblikk, men ble en nøktern, presis og samtidig en personlig gjennomgang av hva krigsseilerne faktisk opplevde – på havet, i årene etter, og i møtet med den norske staten.
Torp bærer historien med seg, bokstavelig talt. Han åpner med boken han har skrevet om faren: «Dypet under ham: min far, krigsseileren». – «Denne boken kokte i meg», sier han, og forteller at respekt for stoffet og for farens erfaringer gjorde terskelen høy for å begynne. Han ville ikke skrive svulstig, han ville være saklig.
Historiefortellingen fra krigen
Der mange krigsseilere tidde, var Torps far, med kallenavnet «Nic»,motsatt.
– «Han fortalte mye. Og han fortalte mye om igjen og om igjen»,sier Ole Torp. Han beskriver hvordan faren satt i den blå lenestolen i barndomshjemmet utenfor Bergen og gjenfortalte krigens hendelser: Rått, konkret, og uten forskjønning.
Som gutt syntes Torp historiene var eventyraktige: ubåter, bombefly, stormer, fester i land, og om uttrykket «hvitaguri og svartaguri» som refererte til kvinnelig omgang med utenlandske soldater i Reykjavik. Da han ble tenåring, kom avvisningene mot farens historier: – «Nå har vi virkelig fått nok av den krigen din.»
I alderdommen begynte faren å fortelle historiene fra krigen igjen. Da lyttet sønnen.
Mot Atlanteren – hva skjedde under seilasene?
Torp bygger boken sin på farens muntlige beretninger, supplert med systematisk arkivsjekk. Dette gir et uvanlig presist bilde av hva mange norskehandelsseilere under krigen opplevde.
Nic mønstret på D/S «Keret» i september 1939. Skipet gikk i konvoifart mellom Norge og Storbritannia, og senere i den farlige Atlanterhavsruten der skip ble senket både foran og bak skipet.
Torp leser fra egen bok og setter scenen:
– «Dampskipets rette, skarpe baug pløyer en vakker fold gjennom dønningene …Hun går for full fart for å unngå ubåter, men klarer ikke mer enn åtte knop.»
«Keret» gikk for sakte for konvoifarten, og måtte slippe akterut. Det var fatal beslutning.
Torpederingen: øyeblikket som delte livene i før og etter
Den 22. august 1940 blir skipet angrepet av U-37, kommandert av kaptein Victor Oehrn.
– «Klokken 23.02 sendte hun en torpedo inn i Kerets styrbord side», forteller Torp. Nic stod på broen. – «Han ble blendet av det. Det sto opp et stort, oransje blaff.»
Akterskipet forsvant umiddelbart. 13 av 20 mann døde. Maskinrommet ble utslettet. Kokken som tilfeldigvis løp forover, overlevde. Alle andre akterut gikk ned.
Noen detaljer fra farens beretning står igjen i Torps hukommelse:
– «Han stupte fra brovingen i tøflene han gikk med i øyeblikket torpederingen skjedde… og krøllet tærne inni tøflene for å holde på dem.» Et barnslig, men livsviktig instinkt: han måtte ha noe på beina dersom han nådde land.
Tøflene forsvant da han dukket opp igjen, noe som ergret ham skikkelig.
De syv overlevende – blodige, forslåtte og i sjokk – fikk snudd livbåten, som var skadet av sprengningen og delvis ødelagt.
– «De reddet hverandre», sier Torp. En av dem holdt på å miste livet i panikk, en annen fikk nerver og forsøkte å redde et kålhode som fløt rundt.
Et britisk skip, «Trident av Newcastle», tok dem om bord. Slik fortsatte farens krigstjeneste.
Frykten som aldri slapp taket
Nic ville videre. Han ville inn i marinen. Han ville ha muligheten til å «skyte tilbake» og dermed vite at han kunne gjøre noe mot ubåtene. Han ville på en ubåtjager og senke ubåter. Men den norske mønstringsoffiseren sa rett ut:
– «Det er umulig, Torp. Vi må beholde deg i handelsflåten.»
I stedet ble han sendt til D/S Lyra, som overlevde krigen etter hele 85 turer mellom Storbritannia og Island.
Nic sov på dekk så lenge han kunne. Frykten for ubåtene og å bli senket når han var under dekk ble et livslangt instinkt. Han sov fullt påkledd. Døren til lugaren sto alltid åpen.
Savnet etter Norge
Av alt Torp fortalte, var ett sitat det beste:
– «Tror du blomstene hjemme blomstret?»
Spørsmålet brakte krigen ned på et menneskelig nivå og uttrykte savnet etter Norge og familien.
Krigsseilerne var isolert fra hjemlandet frem til krigens slutt. Noen seilte flere år lengre enn det krigen varte. Informasjon kom via Røde Kors-brev, sendt via Sverige som et nøytralt land, ofte med knappe beskjeder i telegramstil slik som: «Din mor er død.»
Hjemkomsten
Lyra fikk ikke komme hjem før juli 1945, til stor skuffelse formannskapet. Da de endelig ankom Norge, ble de sendt til Oslo, ikke Bergen.
– «Det var et slag i ansiktet på alle bergensere», sier Torp. Familien kom med tog for å ta imot dem. Barn som ikke hadde sett faren på flere år, eller i det hele tatt, kastet seg om beina på feil menn i uniform.
En mann hadde tatt med seg det han trodde kvinner i Norge savnet mest:
– «En hel kasse Sunlight-såpe.» Det ble godt mottatt, for mangelen etter varer var stor i Norge etter krigen.
Livet for krigsseileren etter krigen
Etter krigen ble Nic tvunget i land. Han forsøkte kontorarbeid, hatet det, startet kolonialbutikk, men gikk konkurs. Han jobbet seg gjennom skiftende småjobber, blant annet som dørvakt på Skippersjappa i Bergen.
– «For en ung gutt var det det flaueste jeg kunne oppleve», sier Torp med nøktern varme.
Synet til faren var ødelagt etter torpedoglimtet og årevis med intens bruk av nattkikkert. Han fikk aldri de skipperpapirene han drømte om, men han nektet å gå på trygd. Han nektet å gi opp.
Krigsseilernes behandling var et nasjonalt svik
Når Torp kommer til etterkrigstidens oppgjør, er han krystallklar:
– «Norge som stat var ikke så snill med sine krigsseilere.»
Krigsrisikotillegget, som var en avtalt og allerede opptjent inntekt, ble holdt tilbake. Først etter britisk ønske under krigen for at lønnsforskjellene ikke skulle skape uro bland britiske sjøfolk. Etter krigen nektet staten gjentatte ganger å betale det ut.
– «Det ble fastslått fra politikere fra Stortingets talerstol at dette var Norges penger.» En forklaring var at de skulle brukes til å bygge opp igjen landet og handelsflåten. En annen paternalistisk begrunnelse var at sjøfolkene bare ville drikke dem opp, og derfor måtte beskyttes mot seg selv. Pengene burde best styres av staten.
Krigsseilerne ble offentlig hånet. Mange måtte tigge i et fond for penger de selv allerede hadde tjent. Først i 1972 kom en ex gratia-ordning: en symbolsk utbetaling pr. måned i krigsfart.
Hvorfor mistet han kontakten med kameratene?
Torp undrer seg over at faren aldri hadde kontakt med de seks andre som overlevde torpederingen.
– «Ingen postkort. Ingen møter. Ingenting.»
En psykolog forklarte dette for Torp:
– Overlevende fra ekstreme hendelser unngår ofte hverandre fordi møtet trigger minner som kroppen forsøker å fortrenge. Når man overlever noe dramatisk sammen, kan det å møtes senere rive opp traumer, snarere enn å gi fellesskap. De kan også føle skyld for å ha overlevd, noe som gjør kontakt umulig.
Mot slutten av foredraget understreket Torp at prosjektet ikke handler om nostalgi, men om plikt. Han beskriver arbeidet med boken som en måte å forstå farens erfaringer på nytt, og samtidig løfte frem en generasjon som lenge ble oversett. Arbeidet ga ham innsikt, men også en ny form for nærhet til faren gjennom fakta, dokumentasjon og møysommelige kryssjekkinger av historiene han hadde vokst opp med.
Foredraget står igjen som en nøktern og presis påminnelse om krigsseilernes innsats og om den komplekse etterkrigshistorien som fulgte dem.Temaet engasjerte tydelig publikum, og en person fortalte etterpå om et familiemedlem som også hadde seilt med «Keret», men som fikk skipets skorstein over seg og ikke overlevde.
