Det er ikke mange album som høres ut som «Fra brua og ut». Det er heller ikke så lett å plassere det i en bestemt sjanger. Her møtes poesi, visepop, poprock, blues, jazz og gitarbaserte lydlandskap i et album som hele tiden skifter mellom det hverdagslige og det undrende. Albumet kombinerer Kjetils dikt og Kristians låter, og sammen med Anders på el-gitar har de skapt «Fra brua og ut».

Etter å ha hørt albumet en rekke ganger, er det først og fremst tekstene og måten de blir fremført på som sitter igjen. Kjetil Espeseth leser diktene med en mørk stemme som til tider nesten kan høres aggressiv ut. Hvert ord får plass, og det gir tekstene en egen tyngde. Samtidig er det noe befriende direkte over poesien og måten den fremføres. Musikken rundt tekstene er svært variert.

Fra brua til bikkja han trenger

Det begynner med «Brua», der Espeseth reflekterer over selve brua. Hva den består av, og hvordan de fleste av oss knapt tenker over alle skruene og delene som holder den sammen. Det er en ganske hverdagslig betraktning, men satt inn i denne sammenhengen blir den også en fin inngang til albumets større tematikk. Musikken er positiv og nesten oppløftende.

Med «Avsløringens øyeblikk» går vi over i en munter melodi. På denne synges teksten av Kristian Kaupang fine stemme. Utgangspunktet er den velkjente spenningen i å vente på svaret på om dama faktisk vil ha deg. Det er enkelt, gjenkjennelig og ganske morsomt, og står i fin kontrast til mørket i enkelte av de andre tekstene.

Så kommer «Bikkja», som er noe helt annet. En mørk bass-beat ligger under diktlesningen, noe som gjør at den får en mørkere karakter. Teksten handler om en person som har skaffet seg hund og hvorfor han har gjort det. Slik jeg oppfatter teksten, ligger det også en liten undertone her: Kanskje er hunden først og fremst anskaffet for å se skummel ut og virke avskrekkende på andre.

Livet i skjærgården

På «GH11» får albumet et mer sommerlig preg. Klassisk gitar og en lett melodi ligger under diktlesningen. Historien handler om noen kompiser som tar båten ut til ei øy, hvor det befinner seg en fyr med en hel flaske Koskenkorva, selv har han bare noen få øl. Det er tydelig at han med Koskenkorva er kul og at han ønsket han var en kompis. Det er en liten fortelling, men nettopp slike små situasjoner er med på å gi albumet liv.

«Der er han» starter med et langt forspill før en mer aktiv rock/pop-melodi kommer inn. Teksten blir lest, og handler om sommer, det å henge sammen og om hvordan en person blir kjent som «han som nesten drukna».

Det er interessant at den samme teksten får nytt liv på «Han som nesten drukna». Her synges teksten sammen med melodien, og uttrykket får en helt annen karakter. Melodien kan gi assosiasjoner til norsk 90-talls pop, litt i retning av Jahn Teigen. De to låtene fungerer dermed nesten som en demonstrasjon av hvor mye formen betyr for hvordan en tekst oppleves.

«Bryggeseileren» beveger seg over i et mer særegent landskap. Diktlesningen ligger over et metallisk tagentspill og elektrisk gitar. Teksten handler om en som egentlig skulle vært ute på vannet, men som av forskjellige grunner ikke kan. Her oppstår det en fin kontrast mellom ønsket om å være ute og det som holder en tilbake.

På «Nattvandring» får vi en poplåt med trillende gitarspill under den mørke diktstemmen. Her handler det om å gå ute midt på natta, den samme strekningen fram og tilbake. Mot slutten kommer en elektrisk gitarsolo som kan gi assosiasjoner til samtidsjazz. Det er et av albumets øyeblikk hvor Buaas' rolle som gitarist virkelig blir tydelig.

Kjærligheten

«Hybris» fortsetter i et lignende lydbilde. Igjen er det diktlesningen som står i sentrum, denne gangen om et møte mellom han og henne. Diktet er kort og i to minutter får instrumentene overta og avslutte låten. Det gir albumet en fin veksling mellom fortelling og ren musikalsk utfoldelse.

«Det lyser der fremme» er igjen mer sommerlig i uttrykket, med gitarspill som gir en lysere ramme rundt diktet. Men innholdet er mørkere. Det handler om å være på vei mot noe man ikke helt vet hva er, bort fra noen man ikke vil ha og bort fra noen som ikke vil ha deg. Et samlivsbrudd er kanskje den enkleste måten å beskrive utgangspunktet på. Her er det avstanden mellom den lyse musikken og teksten som gjør inntrykk.

Tankene

«Det er natt nå» er en pop rock-ballade hvor teksten igjen synges. Her gjøres det en slags vurdering av ulike ting før man legger seg under dyna. Et elektrisk gitarparti fungerer som mellomspill, før vi får et vers med diktlesning og deretter sang igjen. At man kombinerer sang og diktlesning er med å gi låten karakter.

«Rådyrkalven» er et av albumets mer stillferdige øyeblikk. Måkeskrik gir en tydelig følelse av kyst og landskap i starten. Melodien kommer inn, og  Espeseth forteller om den lille rådyrkalven som alle går forbi, fordi de ikke ser den eller ikke vet den er der. Kanskje ville de stoppet dersom de visste om dyret. Det er en enkel historie, men også en tekst som åpner for ettertanke. Har vi blitt så travle med vårt at vi ikke lenger kan se de små tingene rett foran vår egen nese?

Albumet avsluttes med «Solhell», nesten fem minutter med instrumentalmusikk. En seig beat ligger under en popmelodi, mens gitarspillet igjen har et jazzpreg som vi har hørt tidligere på albumet. Musikken får stå alene i denne låten.

Betraktninger

Det er variasjonene som gjør «Fra brua og ut» interessant. Det kan gå fra mørk blues til sommerlig visepop, fra poprock til jazzpregede gitarpartier, og fra ren diktlesning til melodier hvor tekstene synges. Noen ganger er musikken munter mens ordene er mørke, og andre ganger er det motsatt.

Albumet har samtidig en tydelig lokal forankring. Larvik, kysten, bruene, båtene, nettene og menneskene som beveger seg rundt i dette landskapet ligger hele tiden under overflaten. Men historiene blir ikke nødvendigvis lokale av den grunn. Det er lett å kjenne igjen følelsen av å være ung, å dra ut, å møte mennesker, å gå hjem om natta, å miste noen og å lure på hvor veien egentlig går videre.

«Fra brua og ut» er dermed et album som ikke først og fremst ber om å bli puttet i en bestemt sjanger. Det er snarere et møte mellom tre forskjellige uttrykk. Espeseth sin poesi og mørke fremføring, Kaupang sitt melodiske teft og Buaas sin evne til å bygge musikalske landskap rundt tekstene.

Det er nok derfor tittelen passer så godt, man begynner på brua, men vet aldri helt hvor veien går videre.

‍