Det krever sitt å vende ryggen til jaget etter kommersiell suksess og finne tilbake til hvorfor man begynte med musikk i utgangspunktet. Etter fem år borte fra rampelyset vender Sivert Runhovde tilbake med «Vågestykke».

Artwork Sivert Runhovde
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMed elleve låter beveger artisten seg gjennom landskap av lengsel, skam, tilhørighet og håp, formidlet med en stødig fortellerstemme og et musikalsk uttrykk som verdsetter det nære fremfor det prangende.
Der Runhovde tidligere har navigert i et kommersielt poplandskap, er det nå visesjangeren som danner rammen. Gitaren står sentralt gjennom store deler av albumet, mens Tuva Halse på fiolin og Nikolai Lyngra på kontrabass tilfører arrangementene både varme, dybde og et organisk nærvær. Det luftige lydbildet gir tekstene rom til å puste, og Runhovdes behagelige vokal bærer historiene med overbevisende ro.

På åpningssporet «Før» etableres albumets særegne atmosfære med gitarbasert visesang, tydelig diksjon og en lavmælt melankoli. Teksten tar utgangspunkt i gjenkjennelige spor etter et levd liv med jakker i gangen, frokostbord, en gyngestol og et hus som bærer på minner. «Bodde det noen andre før» oppsummerer det hele. Det er en forsiktig, men effektiv åpning som inviterer lytteren inn i albumets verden. «Hjemløse» viderefører det organiske uttrykket, men løfter blikket fra individet til mennesket som del av en større sammenheng. Med bilder av malm, tømmer, vind, vann og jord utforsker Runhovde forholdet mellom natur, arbeid og tilhørighet med forsikringen om at ingen er hjemløse. Når fiolinen gradvis kommer inn, tilfører den låten en varsom emosjonell tyngde uten å overdøve det enkle uttrykket.
På «Himmeltind» skildres en person som har reist verden rundt. Her blir avstanden mellom det ytre eventyret og det indre landskapet, låten sitt sentrale motiv. Den rolige melodien og den tilbakeholdne fiolinen understreker følelsene. Man kan komme langt geografisk uten nødvendigvis å bevege seg nærmere den man er.
«Skift» fungerer som et kort, poetisk mellomspill. Over piano fremfører Runhovde teksten som diktlesning. Møtet mellom solen, naturen og menneskets forsøk på å forstå sin egen rolle gir et lite pusterom i albumets fortelling. Samtidig peker formuleringen om å telle berøringspunktene mot spørsmålet om hvordan vi egentlig måler et meningsfullt liv? Et av albumets emosjonelle tyngdepunkt kommer med «Elsket». Her forlater Runhovde naturens symbolske språk til fordel for en direkte og ubeskyttet skildring av skam, kontrollbehov og følelsen av å være for ødelagt til å fortjene kjærlighet. Den rolige gitarføringen og fiolinen i mellomspillene lar teksten stå i sentrum. Det er ingen forsøk på å pynte på smerten, og nettopp derfor treffer låten så sterkt.

I «Danser inni meg» handler det ikke bare om å erkjenne det vonde, men om å våge å slippe det til. Hjertesorg, skam, frykt og svik inviteres inn i stedet for å bli forvist. Det er en holdning som oppsummerer mye av prosjektets idé: Frihet handler ikke nødvendigvis om å bli kvitt det som gjør vondt, men om å tåle at det finnes. Den rolige, gitardrevne melodien gir budskapet en jordnær troverdighet.
«Safirblå» bryter med albumets mest tilbakelente uttrykk gjennom et raskere tempo og rytmisk gitarperkusjon i refrengene og mellomspillene. Teksten beveger seg inn i et mørkere landskap av angst, nedarvede sår og frykten for at fortiden skal bestemme fremtiden. Bildene av skogbrann, røtter og genetisk arv gjør den indre kampen både fysisk og monumental. Det gjentatte spørsmålet om tid og håp gir låten en desperasjon sammen med instrumenteringen. Her blir albumets sårbarhet mer konfronterende, og det musikalske løftet gir teksten ekstra kraft.

Med «Ur» vender Runhovde tilbake til det mer abstrakte og poetiske. Fiolinen får en luftig, nesten svevende rolle, mens vokalen igjen er diktlesning. Teksten beskriver et landskap formet av vær, slitasje og motstand, der mennesket blir en del av naturens langsomme bearbeiding. Det er et uttrykk for hvordan livets påkjenninger setter spor, men også for hvordan disse sporene kan bli en del av identiteten vår. Låten fungerer som en meditativ betraktning over hvordan livet setter spor.
«Liljekonvall» er blant platens sterkeste fortellende øyeblikk. Her møter vi Silje, en person som forsøker å overleve i et kaldt og fremmedgjørende bymiljø. Kontrasten mellom den skjøre blomsten og den harde betongen gir teksten et tydelig visuelt uttrykk, mens skildringen av en person som ikke vet om hun tåler mer, tilfører historien alvor. Gitar og kontrabass skaper et mer markant rytmisk driv, og det fengende refrenget gjør at låten fester seg uten å miste den emosjonelle tyngden. Runhovde viser her en evne til å rette blikket utover seg selv og gi stemme til mennesker som ikke nødvendigvis blir hørt.
På «Bli hvis du vil» åpner albumet seg mot et varmere og mer håpefullt landskap. Med et enkelt gitararrangement og en behagelig vokal formidler Runhovde en invitasjon til å komme som man er, uten krav om å prestere eller bevise sin verdi. Teksten beveger seg mellom naturbilder og bilder av forsiktige menneskelig møter. Det er en vakker tanke om kjærlighet som et rom man får gå inn i frivillig, snarere enn noe man må gjøre seg fortjent til.

Avslutningen «Vokse opp» samler flere av albumets tråder i en rekke minner, feiltrinn, tap og små øyeblikk av oppvåkning. Bildene av venner som faller, et første kyss, en snarvei og et hus ved et kirsebærtre tegner et uordnet, men gjenkjennelig bilde av det å bli voksen. Låten gir ingen enkel fasit eller triumferende avslutning. I stedet gir teksten en følelsen av at det letes etter et eget sted der man kan vente på at livet skal gi mening, igjen. Den rolige gitarføringen gir låten en ettertenksom avslutning som passer albumets grunnleggende idé om at modning ikke nødvendigvis er en ankomst, men en pågående prosess.
Produksjonen er gjennomgående preget av tilbakeholdenhet og en tydelig forståelse av materialets egenart. Sivert Runhovde står selv som produsent på samtlige elleve spor, mens Hans Kristian Nordin har stått for miks og Espen Høydalsvik for mastering. Den gjennomførte lyden binder albumet sammen uten å viske ut forskjellene mellom de melodiske visene. Tuva Halse og Nikolai Lyngra bidrar på henholdsvis fiolin og kontrabass på utvalgte låter, og tilfører arrangementene nyanser som understøtter tekstene snarere enn å konkurrere med dem. At albumet er tatt opp på familiegården på Hamarøy, som Runhovdes oldefar bygget på 1930-tallet, gir dessuten prosjektet en konkret forankring i sted, historie og generasjoner.

Det visuelle universet er utviklet av Runhovde i samarbeid med grafisk designer Severin Døcker, typograf Haakon Molde og illustratør Marius Jacobsen. Dette understreker ambisjonen om å presentere «Vågestykke» som mer enn en samling låter. Albumet er tenkt som et helhetlig kunstverk der musikk, lyrikk og visuell form spiller sammen.
Flere låter beveger seg i et rolig tempo, og albumet krever en lytter som er villig til å bli værende i stemningene fremfor å vente på de store musikalske utladningene. Men dette er også en del av prosjektets premiss. «Vågestykke» forsøker ikke å konkurrere om oppmerksomheten vår gjennom stadig nye stimuli, men ber oss om å stanse opp, lytte og tåle stillheten.

Etter fem år utenfor rampelyset fremstår Sivert Runhovdes tilbakekomst som et kunstnerisk veivalg og en indre nødvendighet. «Vågestykke» er et album om å finne skjønnhet i låter, om å møte det man har forsøkt å flykte fra, og om å våge å være uferdig i en verden som stadig krever det motsatte. Med sterke tekster, gjennomarbeidede melodier og en produksjon som lar det menneskelige stå i sentrum, leverer Runhovde et personlig og helhetlig album. Dette er ikke et album som krever oppmerksomhet, men et album som fortjener den.
Med elleve låter beveger artisten seg gjennom landskap av lengsel, skam, tilhørighet og håp, formidlet med en stødig fortellerstemme og et musikalsk uttrykk som verdsetter det nære fremfor det prangende.
Der Runhovde tidligere har navigert i et kommersielt poplandskap, er det nå visesjangeren som danner rammen. Gitaren står sentralt gjennom store deler av albumet, mens Tuva Halse på fiolin og Nikolai Lyngra på kontrabass tilfører arrangementene både varme, dybde og et organisk nærvær. Det luftige lydbildet gir tekstene rom til å puste, og Runhovdes behagelige vokal bærer historiene med overbevisende ro.

På åpningssporet «Før» etableres albumets særegne atmosfære med gitarbasert visesang, tydelig diksjon og en lavmælt melankoli. Teksten tar utgangspunkt i gjenkjennelige spor etter et levd liv med jakker i gangen, frokostbord, en gyngestol og et hus som bærer på minner. «Bodde det noen andre før» oppsummerer det hele. Det er en forsiktig, men effektiv åpning som inviterer lytteren inn i albumets verden. «Hjemløse» viderefører det organiske uttrykket, men løfter blikket fra individet til mennesket som del av en større sammenheng. Med bilder av malm, tømmer, vind, vann og jord utforsker Runhovde forholdet mellom natur, arbeid og tilhørighet med forsikringen om at ingen er hjemløse. Når fiolinen gradvis kommer inn, tilfører den låten en varsom emosjonell tyngde uten å overdøve det enkle uttrykket.
På «Himmeltind» skildres en person som har reist verden rundt. Her blir avstanden mellom det ytre eventyret og det indre landskapet, låten sitt sentrale motiv. Den rolige melodien og den tilbakeholdne fiolinen understreker følelsene. Man kan komme langt geografisk uten nødvendigvis å bevege seg nærmere den man er.
«Skift» fungerer som et kort, poetisk mellomspill. Over piano fremfører Runhovde teksten som diktlesning. Møtet mellom solen, naturen og menneskets forsøk på å forstå sin egen rolle gir et lite pusterom i albumets fortelling. Samtidig peker formuleringen om å telle berøringspunktene mot spørsmålet om hvordan vi egentlig måler et meningsfullt liv? Et av albumets emosjonelle tyngdepunkt kommer med «Elsket». Her forlater Runhovde naturens symbolske språk til fordel for en direkte og ubeskyttet skildring av skam, kontrollbehov og følelsen av å være for ødelagt til å fortjene kjærlighet. Den rolige gitarføringen og fiolinen i mellomspillene lar teksten stå i sentrum. Det er ingen forsøk på å pynte på smerten, og nettopp derfor treffer låten så sterkt.

I «Danser inni meg» handler det ikke bare om å erkjenne det vonde, men om å våge å slippe det til. Hjertesorg, skam, frykt og svik inviteres inn i stedet for å bli forvist. Det er en holdning som oppsummerer mye av prosjektets idé: Frihet handler ikke nødvendigvis om å bli kvitt det som gjør vondt, men om å tåle at det finnes. Den rolige, gitardrevne melodien gir budskapet en jordnær troverdighet.
«Safirblå» bryter med albumets mest tilbakelente uttrykk gjennom et raskere tempo og rytmisk gitarperkusjon i refrengene og mellomspillene. Teksten beveger seg inn i et mørkere landskap av angst, nedarvede sår og frykten for at fortiden skal bestemme fremtiden. Bildene av skogbrann, røtter og genetisk arv gjør den indre kampen både fysisk og monumental. Det gjentatte spørsmålet om tid og håp gir låten en desperasjon sammen med instrumenteringen. Her blir albumets sårbarhet mer konfronterende, og det musikalske løftet gir teksten ekstra kraft.

Med «Ur» vender Runhovde tilbake til det mer abstrakte og poetiske. Fiolinen får en luftig, nesten svevende rolle, mens vokalen igjen er diktlesning. Teksten beskriver et landskap formet av vær, slitasje og motstand, der mennesket blir en del av naturens langsomme bearbeiding. Det er et uttrykk for hvordan livets påkjenninger setter spor, men også for hvordan disse sporene kan bli en del av identiteten vår. Låten fungerer som en meditativ betraktning over hvordan livet setter spor.
«Liljekonvall» er blant platens sterkeste fortellende øyeblikk. Her møter vi Silje, en person som forsøker å overleve i et kaldt og fremmedgjørende bymiljø. Kontrasten mellom den skjøre blomsten og den harde betongen gir teksten et tydelig visuelt uttrykk, mens skildringen av en person som ikke vet om hun tåler mer, tilfører historien alvor. Gitar og kontrabass skaper et mer markant rytmisk driv, og det fengende refrenget gjør at låten fester seg uten å miste den emosjonelle tyngden. Runhovde viser her en evne til å rette blikket utover seg selv og gi stemme til mennesker som ikke nødvendigvis blir hørt.
På «Bli hvis du vil» åpner albumet seg mot et varmere og mer håpefullt landskap. Med et enkelt gitararrangement og en behagelig vokal formidler Runhovde en invitasjon til å komme som man er, uten krav om å prestere eller bevise sin verdi. Teksten beveger seg mellom naturbilder og bilder av forsiktige menneskelig møter. Det er en vakker tanke om kjærlighet som et rom man får gå inn i frivillig, snarere enn noe man må gjøre seg fortjent til.

Avslutningen «Vokse opp» samler flere av albumets tråder i en rekke minner, feiltrinn, tap og små øyeblikk av oppvåkning. Bildene av venner som faller, et første kyss, en snarvei og et hus ved et kirsebærtre tegner et uordnet, men gjenkjennelig bilde av det å bli voksen. Låten gir ingen enkel fasit eller triumferende avslutning. I stedet gir teksten en følelsen av at det letes etter et eget sted der man kan vente på at livet skal gi mening, igjen. Den rolige gitarføringen gir låten en ettertenksom avslutning som passer albumets grunnleggende idé om at modning ikke nødvendigvis er en ankomst, men en pågående prosess.
Produksjonen er gjennomgående preget av tilbakeholdenhet og en tydelig forståelse av materialets egenart. Sivert Runhovde står selv som produsent på samtlige elleve spor, mens Hans Kristian Nordin har stått for miks og Espen Høydalsvik for mastering. Den gjennomførte lyden binder albumet sammen uten å viske ut forskjellene mellom de melodiske visene. Tuva Halse og Nikolai Lyngra bidrar på henholdsvis fiolin og kontrabass på utvalgte låter, og tilfører arrangementene nyanser som understøtter tekstene snarere enn å konkurrere med dem. At albumet er tatt opp på familiegården på Hamarøy, som Runhovdes oldefar bygget på 1930-tallet, gir dessuten prosjektet en konkret forankring i sted, historie og generasjoner.

Det visuelle universet er utviklet av Runhovde i samarbeid med grafisk designer Severin Døcker, typograf Haakon Molde og illustratør Marius Jacobsen. Dette understreker ambisjonen om å presentere «Vågestykke» som mer enn en samling låter. Albumet er tenkt som et helhetlig kunstverk der musikk, lyrikk og visuell form spiller sammen.
Flere låter beveger seg i et rolig tempo, og albumet krever en lytter som er villig til å bli værende i stemningene fremfor å vente på de store musikalske utladningene. Men dette er også en del av prosjektets premiss. «Vågestykke» forsøker ikke å konkurrere om oppmerksomheten vår gjennom stadig nye stimuli, men ber oss om å stanse opp, lytte og tåle stillheten.

Etter fem år utenfor rampelyset fremstår Sivert Runhovdes tilbakekomst som et kunstnerisk veivalg og en indre nødvendighet. «Vågestykke» er et album om å finne skjønnhet i låter, om å møte det man har forsøkt å flykte fra, og om å våge å være uferdig i en verden som stadig krever det motsatte. Med sterke tekster, gjennomarbeidede melodier og en produksjon som lar det menneskelige stå i sentrum, leverer Runhovde et personlig og helhetlig album. Dette er ikke et album som krever oppmerksomhet, men et album som fortjener den.

Morten Myklebust er i disse dager ute med albumet «Post Morten» Et Singer-songwriter album med melankolske tekster med mørk humor, selvironi og fine melodier.

CURBZ slapp debutsingelen «Zhuggah» i oktober. Nå kommer oppfølgeren «Bleach», som viser en mer melankolsk side av vestlandsbandet. Samtidig annonserer de debut-EP-en «CURBZSUCKS», som utgis 12. februar 2027. Før EP-en er ute, venter konserter i Norge og Storbritannia – og neste sommer står bandet på festivaler som Øyafestivalen og Malakoff.

Et velkledd ekorn fra Manhattan ble et symbol på håp under andre verdenskrig. Soldater betrodde seg til ham, barn sendte fanbrev, og han bidro til å samle inn penger til krigsinnsatsen. Nå har poeten Kjersti Bjørkmo hentet den glemte amerikanske kjendisen Tommy Tucker frem fra historiens mørke – i en diktsamling som forener humor, krigens alvor og menneskets behov for trøst.