For å avhjelpe situasjonen og veilede aktører som står i spagat mellom strenge byggforskrifter og bevaringsverdige strukturer, har Riksantikvaren nå utarbeidet en ny veileder for eiere og forvaltere av eldre eiendommer. Formålet er å belyse og forenkle tolkningen av det kompliserte regelverket knyttet til brannsikring i historiske bygninger.

Klima- og miljøminister Sigrun Aasland understreker alvoret i situasjonen og peker på nødvendigheten av adekvate råd til de som forvalter byggene:

– «Brann er en av de største truslene for kulturminnene våre. Derfor er det viktig at vi kan gi gode råd til eiere om brannsikring. Dette handler om å finne løsninger som gir sikkerhet og tar vare på kulturminnene for fremtiden».

Aktualiteten underbygges av nyere historiske hendelser. Blant de synlige eksemplene på brannens skadepotensial finner man Festningen restaurant i Oslo, som ble rammet av brann i 2023, samt den omfattende storbrannen i Lærdal i 2014, der over 40 hus gikk tapt. Fotografier dokumentert av Trude Isaksen og Einar Karlsen hos Riksantikvaren viser de materielle ødeleggelsene etter disse hendelsene.

Utfordringer ved standardløsninger

Regelverket for brannsikring fremstår ofte som komplekst, og mange med ansvar for kulturminner opplever det som utfordrende å identifisere hvilke spesifikke krav som gjør seg gjeldende. Gamle hus, kirker og naust er i sin natur særlig sårbare for store og synlige brannsikringstiltak. Paradoxalt nok kan brannrisikoen og det reelle sikringsbehovet være betraktelig større i slike strukturer enn i moderne bygninger.

Riksantikvar Hanna Geiran forklarer at det eksisterer handlingsrom til tross for de strenge rammene:

– Å oppgradere brannsikkerheten og samtidig ta vare på kulturminnet kan være en balansegang, men slett ikke umulig.

Videre utdyper Geiran hva som ligger i begrepet strategisk verdisikring, og påpeker at det krever en dynamisk tilnærming:

– Strategisk verdisikring handler om å beskytte bygget og uerstattelig inventar mot brann. Bygningene kan og bør brannsikres, men kulturminneverdiene gjør at du kanskje må se etter andre og mer kreative løsninger enn vanlige standardløsninger. Brannsikring er ikke en statisk oppgave som vi løser én gang for alle.

Historisk bakteppe for dagens krav

Plikten til å oppgradere brannsikkerheten i eldre bygninger er ikke av ny dato. Gjennom 1970- og 1980-tallet registrerte man høye dødstall som følge av brann i Norge. Dette medførte at myndighetene i 1991 valgte å stramme inn regelverket, noe som ga eiere av eldre bygningsmasse en eksplisitt plikt til å heve brannsikkerhetsnivået.

Når intensjonen er å beskytte både liv, helse og selve bygningsstrukturen, kreves det vurderinger som strekker seg utover standardiserte løsninger og juridiske minstekrav. Organisatoriske tiltak, forebyggende strategier og kontinuerlig enkelt vedlikehold kan ha en effekt som er fullt på høyde med tekniske installasjoner, til tross for at slike tiltak ikke nødvendigvis er spesifisert i de ordinære byggforskriftene.

Hanna Geiran fremhever i denne sammenheng betydningen av grundige foranalyser og dokumentasjon:

– Kulturminner kan kreve noe annet enn standardløsninger. Da er det helt sentralt at brannsikkerheten i løsningene blir godt dokumentert i analyser.

Prioritering av verdier og tilpasning av tiltak

En forutsetning for vellykket sikring er inngående kunnskap om hvilke spesifikke verdier som er mest sentrale for det enkelte kulturminnet. Dette gjør det enklere å foreta en målrettet tilpasning av tiltakene. Som eksempel kan en middelalderkirke ha overflater av uvurderlig kulturhistorisk verdi, samtidig som bygningsmassen kan inneholde nyere påbygg.

Riksantikvar Hanna Geiran peker på teknologiske alternativer som kan erstatte fysiske inngrep i selve strukturen:

– Det kan handle om å velge aktive brannsikringstiltak som slokkeanlegg og brannvarsling fremfor store og inngripende tiltak som nye brannskiller og branndører.

I gitte situasjoner kan det i stedet være nødvendig å regulere selve bruksmønsteret til bygningen, eksempelvis ved å innføre restriksjoner på det maksimale antallet personer som kan oppholde seg i lokalene samtidig.

Geiran oppsummerer Riksantikvarens primære anbefalinger slik:

– Vårt råd er å velge og dokumentere løsninger som ikke gir store inngrep, som kan fjernes uten å etterlate varige spor og ikke minst: Å tilpasse bruken etter bygningen.

Konkrete løsninger på komplekse utfordringer

Den nytrykte veilederen adresserer de praktiske problemstillingene som oppstår når man skal brannsikre for eksempel en middelalderkirke uten å introdusere skjemmende, moderne installasjoner. Den gir konkrete eksempler på hvordan historiske bygg kan gjøres tryggere uten at kulturarven forringes, spesielt med tanke på strukturelle avvik som smale dører, trange trappeløp og uvanlige lukkemekanismer:

• Smale dører: Mange eldre bygninger er utstyrt med dører som ikke tilfredsstiller moderne breddekrav. Veilederen foreslår å ta i bruk et større antall dører som definerte rømningsveier, slik at personflyten opprettholdes ved en eventuell evakuering.
• Mellometasjer, gallerier og mesaniner: Disse områdene har ofte kun én trappeforbindelse, mens det moderne regelverket primært krever to. Aktuelle kompenserende tiltak inkluderer begrensning av personantallet, sikring av effektiv rømning og tiltak for å hindre at rømningsveien blokkeres av brann.
• Dørhåndtak og låsemekanismer: Eldre låser og håndtak utgjør ofte vesentlige estetiske og karakteristiske detaljer, men kan være vanskelige å betjene under en nødsituasjon. Her anbefales et økt antall nødutganger, utskifting av mekanismer på sekundære dører, eller etablering av faste rutiner for å sette dørene i åpen posisjon under arrangementer.
• Ledesystemer og nødlys: Slike installasjoner kan generere visuell støy, særlig i kirkerom. Veilederen råder til å prioritere oversiktlighet fremfor blindveier, ta i bruk fargekontraster og foreta grundige analyser av hvor lett det er for mennesker å orientere seg mot utgangene.

Riksantikvarens mandat og samfunnsrolle

Som direktorat underlagt Klima- og miljødepartementet fungerer Riksantikvaren som departementets rådgivende organ i alle spørsmål som berører kulturminner og kulturmiljø. Direktoratet innehar rollen som overordnet kulturminnemyndighet og har ansvaret for å iverksette den nasjonale kulturminnepolitikken. Dette innebærer et faglig ansvar overfor landets kommuner, fylkeskommuner, Sametinget, Sysselmesteren på Svalbard samt forvaltningsmuseene innenfor kulturminnefeltet. Den publiserte veilederen, med tittelen «Rettleiar for brannsikring i gamle hus», er gjort tilgjengelig for offentligheten både på bokmål og nynorsk.

‍