Konserten var rigget som et amfi, der publikum sitter i sirkel rundt artistene. På fløyte spilte Amalie Duesund, og på cello spilte Adrianna Arapinowicz. De har ikke spilt sammen veldig lenge i dette formatet, men vi merker ikke noe til det. Musikken er spennende, og formatet er ikke veldig vanlig. Det gjør ingenting, for dette er solide saker.

Åpning i rødt Valentin lys

Det åpner med delikat fingerspill på cello, altså pizzicato fra Adrianna, mens fløytisten Amalie kommer inn i salen. Cello og fløyte er en vakker kombinasjon som vi kanskje ikke tenker så ofte over. Dette var rett og slett kult.

Ny duo på reise i tid

De er en nyetablert duo, og vi håper de fortsetter med dette. Det var fullt i symfonisalen, men langt flere bør få høre dette konseptet. De forteller om låtene med musikalsk kompetanse og kunnskap, bare overskygget av deres udiskutable ferdigheter på sine instrumenter.

Vi blir med på en reise gjennom tid og stil epoker. Vi får høre fra Sør-Amerika med Piazzolla. Piazzolla var kjent for å skape sin egen stil, med bruk av tradisjonell sør-amerikansk musikk, klassisk og jazz. En slags delikat kombinasjon av folkemusikk og samtidsmusikk, om man skal driste seg til å kategorisere. Det spiller egentlig ikke så stor rolle, for celloen og fløyten her lager sitt eget uttrykk basert på verkene de fremfører. De spiller som det ble sagt: – Det som finnes og ikke finnes for cello og fløyte.

Fra Mozarts tid, via Sør-Amerika til Bach

Vi er også innom selveste Mozarts tid, det vil si hans samtidige, Danzi, i D-dur. Derfra er det tilbake til Sør-Amerika, der cello har en gitar funksjon.Velkjente tidsepoker innen kunsthistorien blander seg med eksotiske Latin-Amerika.

Fortryllende toner fra Bach og Tyskland fyller symfonisalens fargesterke lys med toner. Forfortryllende er jo nettopp en betegnelse som kler toner fra fløyten her. Celloen tar cembaloens plass i arrangementet. Dette fungerer fantastisk veldig bra.

Jet Whistle

Amalieforteller om Jet Whistle-teknikken. En blåse teknikk som gir en lyd man kan assosiere med lyden en jetmotor kan lage. Den brukes i samtidsmusikk, blant annet i «Assobio a Jato (The Jet Whistle)» av Heitor Villa-Lobos fra 1950. For det er det vi skal få høre. I dette stykket kan vi høre påvirkning fra flere hold. Det er nesten ørene til hver enkelt som avgjør.

Det er påvirkning fra Ravel og Stravinskij; jeg tror jeg hører partier der som nok ihvert fall har påvirket Cliff Burton i Metallica (bassist på bandets tre førstealbum). En fascinerende konsert dro seg dessverre mot slutten. Vi kunne vært der mye lenger

Vi hører det gjerne igjen

Det er åpent og enkelt med to instrumenter. Det er modig, og man kan jo si et vågestykke. I så fall lander de trygt, for dette var flott. Vi ser og hører gjerne dette på nytt. En flott konsert å bruke deler av Valentinsdagen på.

‍