Norsk filmbransje står i 2025 i skjæringspunktet mellom tradisjonelle statlige støtteordninger, nye markedsvilkår og en arbeidsstyrke som presses av ustabile jobbmuligheter og begrenset kommersiell inntjening. Bransjen har i tiår vært sterkt subsidiert gjennom Norsk filminstitutt (NFI), men samtidig står aktørene overfor økonomiske og strukturelle utfordringer som påvirker hele produksjonskjeden. Dette kommer til uttrykk både i offentlige tall, institusjonelle endringer i støttesystemene og stemmer fra filmarbeidere selv.
Illustrasjonsbilde. Laget av KI via Copilot
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet norske filmsystemet hviler i stor grad på statlig støtte. Norsk filminstitutt tilbyr en rekke tilskuddsordninger for utvikling, produksjon og distribusjon av filmer. Dette skjer helt fra idéutvikling til internasjonal lansering. Ordningene omfatter også lanseringsstøtte og støtte for internasjonal distribusjon, med mål om å styrke norske produkters rekkevidde globalt.
Tilskuddsbeløp til marknadsvurdert film og drama, blant annet en økning i basisbeløpene for spillefilmproduksjoner er et direkte svar på prisvekst og utfordringer med privat finansiering. Dette er et konkret tiltak der instituttet har lyttet til bransjens innspill, ifølge NFI-ledelsen.
Samtidig finnes en rekke mekanismer for å trekke internasjonale produksjoner til Norge, som «production incentive»-ordningen som gir inntil 25 % refusjon av godkjente produksjonskostnader for internasjonale prosjekter gjort i Norge. I midlertidig er mange i bransjen kritiske for rammevilkårene og hvordan bransjen konkret skal overleve.
Flere stemmer fra bransjen peker likevel på at rammene i praksis ikke er tilstrekkelige for et bærekraftig yrkesliv:
– «Akkurat nå ligger den norske film- og TV-bransjen på ryggen og blør. Nå står de aller fleste produksjonsselskapene i ferd med å gå konkurs nesten, kanskje i løpet av de neste månedene,» sa Pia Tjelta om situasjonen for norsk filmarbeid til NTB. Hun kritiserte særlig at insentivordningen i dag er utformet primært for utenlandske produksjoner, og etterlyste endringer for å styrke hjemlig produksjon.
Tjeltas utsagn har fått bred omtale i norske medier som et uttrykk for frustrasjon over at norske prosjekter opplever økonomisk press, til tross for internasjonal oppmerksomhet rundt norsk film.
Arbeidsforholdene i bransjen speiler en global trend i audiovisuelle næringer der jobbene i stor grad er prosjektbaserte og midlertidige. Internasjonale analyser over nordiske forhold peker på at mange filmarbeidere har ustabile inntekter og sesongbaserte oppdrag, noe som også gjelder for Norge. I tillegg har en betydelig andel av yrkesaktive filmarbeidere vurdert å forlate sektoren, og mange har tatt sekundære jobber utenfor film for å sikre inntekt mellom oppdrag.
Denne situasjonen skaper en kortsiktig og fragmentert arbeidshverdag som utfordrer både sosial sikkerhet og faglig kontinuitet i bransjen.
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at antall visninger av norske filmer på kino økte i 2023. Det er flere norske kinovisninger enn tidligere. Likevel representerer norsk film fortsatt en liten andel av totalmarkedet. Inntjening knyttet til kinodistribusjon er begrenset.
For å møte utfordringen med internasjonale markeder gir NFI også tilskudd til internasjonal distribusjon. Dette er midler som skal styrke markedsarbeidet og potensielt skape økte eksportinntekter for produsentene.
Norsk filmbransje er tradisjonelt sentralisert rundt Oslo og Akershus, med få sterke regionale produksjonsmiljøer. Dette skaper ubalanser i ressursfordeling og utfordrer utviklingen av et mer diversifisert filmfelt utenfor hovedstadsregionen. Det er alt for lite mangfold og bredde i norsk filmbransje.
Samtidig bidrar tiltak som økt tilskudd, nye insentivordninger og satsinger på distribusjon til å opprettholde produksjonsmulighetene i et presset marked. Endringer i statlige budsjetter og dialog mellom bransjeorganisasjoner og offentlige instanser vil fortsatt være sentrale faktorer for hvordan vilkårene utvikler seg i de kommende årene.
Privat finansiering i norsk film er vanskelig fordi filmprosjekter ofte gir negativ avkastning, har høy risiko, og fordi norsk investeringskultur i liten grad støtter kapitalinnsats i denne sektoren. For at bransjen skal bevege seg mer mot privat finansiering vil det kreve en kombinasjon av strukturelle finansieringsinnovasjoner, internasjonalt samarbeid, investeringsincentiver og målrettet offentlig støtte. Slike endringer kan gradvis gjøre norsk film mer attraktiv for privat kapital. Staten spiller samtidig fortsatt spiller en nøkkelrolle i å sikre reelt kunstnerisk mangfold og kulturproduksjon.
Det norske filmsystemet hviler i stor grad på statlig støtte. Norsk filminstitutt tilbyr en rekke tilskuddsordninger for utvikling, produksjon og distribusjon av filmer. Dette skjer helt fra idéutvikling til internasjonal lansering. Ordningene omfatter også lanseringsstøtte og støtte for internasjonal distribusjon, med mål om å styrke norske produkters rekkevidde globalt.
Tilskuddsbeløp til marknadsvurdert film og drama, blant annet en økning i basisbeløpene for spillefilmproduksjoner er et direkte svar på prisvekst og utfordringer med privat finansiering. Dette er et konkret tiltak der instituttet har lyttet til bransjens innspill, ifølge NFI-ledelsen.
Samtidig finnes en rekke mekanismer for å trekke internasjonale produksjoner til Norge, som «production incentive»-ordningen som gir inntil 25 % refusjon av godkjente produksjonskostnader for internasjonale prosjekter gjort i Norge. I midlertidig er mange i bransjen kritiske for rammevilkårene og hvordan bransjen konkret skal overleve.
Flere stemmer fra bransjen peker likevel på at rammene i praksis ikke er tilstrekkelige for et bærekraftig yrkesliv:
– «Akkurat nå ligger den norske film- og TV-bransjen på ryggen og blør. Nå står de aller fleste produksjonsselskapene i ferd med å gå konkurs nesten, kanskje i løpet av de neste månedene,» sa Pia Tjelta om situasjonen for norsk filmarbeid til NTB. Hun kritiserte særlig at insentivordningen i dag er utformet primært for utenlandske produksjoner, og etterlyste endringer for å styrke hjemlig produksjon.
Tjeltas utsagn har fått bred omtale i norske medier som et uttrykk for frustrasjon over at norske prosjekter opplever økonomisk press, til tross for internasjonal oppmerksomhet rundt norsk film.
Arbeidsforholdene i bransjen speiler en global trend i audiovisuelle næringer der jobbene i stor grad er prosjektbaserte og midlertidige. Internasjonale analyser over nordiske forhold peker på at mange filmarbeidere har ustabile inntekter og sesongbaserte oppdrag, noe som også gjelder for Norge. I tillegg har en betydelig andel av yrkesaktive filmarbeidere vurdert å forlate sektoren, og mange har tatt sekundære jobber utenfor film for å sikre inntekt mellom oppdrag.
Denne situasjonen skaper en kortsiktig og fragmentert arbeidshverdag som utfordrer både sosial sikkerhet og faglig kontinuitet i bransjen.
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at antall visninger av norske filmer på kino økte i 2023. Det er flere norske kinovisninger enn tidligere. Likevel representerer norsk film fortsatt en liten andel av totalmarkedet. Inntjening knyttet til kinodistribusjon er begrenset.
For å møte utfordringen med internasjonale markeder gir NFI også tilskudd til internasjonal distribusjon. Dette er midler som skal styrke markedsarbeidet og potensielt skape økte eksportinntekter for produsentene.
Norsk filmbransje er tradisjonelt sentralisert rundt Oslo og Akershus, med få sterke regionale produksjonsmiljøer. Dette skaper ubalanser i ressursfordeling og utfordrer utviklingen av et mer diversifisert filmfelt utenfor hovedstadsregionen. Det er alt for lite mangfold og bredde i norsk filmbransje.
Samtidig bidrar tiltak som økt tilskudd, nye insentivordninger og satsinger på distribusjon til å opprettholde produksjonsmulighetene i et presset marked. Endringer i statlige budsjetter og dialog mellom bransjeorganisasjoner og offentlige instanser vil fortsatt være sentrale faktorer for hvordan vilkårene utvikler seg i de kommende årene.
Privat finansiering i norsk film er vanskelig fordi filmprosjekter ofte gir negativ avkastning, har høy risiko, og fordi norsk investeringskultur i liten grad støtter kapitalinnsats i denne sektoren. For at bransjen skal bevege seg mer mot privat finansiering vil det kreve en kombinasjon av strukturelle finansieringsinnovasjoner, internasjonalt samarbeid, investeringsincentiver og målrettet offentlig støtte. Slike endringer kan gradvis gjøre norsk film mer attraktiv for privat kapital. Staten spiller samtidig fortsatt spiller en nøkkelrolle i å sikre reelt kunstnerisk mangfold og kulturproduksjon.
