Det er når mørket faller på at Emilia Ora virkelig kommer til sin rett. På «When Daylight’s Gone» utforsker den norske artisten grenselandet mellom ambient alt-pop og dark wave, der melankolske stemninger møter elektroniske rytmer og et filmatisk lydbilde. Resultatet er fem låter som beveger seg gjennom nattlige møter, brutte løfter og personlige oppgjør.

EP-en er tydelig forankret i et mørkt og atmosfærisk uttrykk. Synthene ligger som et slør over et drivende bass, mens Oras vokal tilfører musikken en sårbarhet. Hun lar stemningene få god plass. Tross den mørke stemningen er dette dansbar musikk hovedsaklig på grunn av et bass-beat som gjør den dansbar.

Hennes  utgangspunkt til konseptet tar natten som et sted der mennesker skifter ansikt, slipper kontrollen og viser sider av seg selv som holdes skjult i dagslyset. Referansene til tidlig «The Weeknd», «Radiohead» og «Ethel Cain» er merkbare i det musikalske landskapet Ora beveger seg i.

Kjærlighet på nattestid

På «Burn» handler det om svik, bitterhet og beslutningen om å gå videre, selv når fortiden fortsatt henger igjen. Låten gir et melankolske uttrykk, men med en tydeligere følelse av konfrontasjon. «Burn» handler om konsekvensene av å bli værende for lenge.

På «Late Night Love» beveger Ora seg inn i et mer intimt, men ikke mindre urolig landskap. Låten skildrer et flyktig nattlig møte, der tiltrekning og nærhet blandes med ensomhet og følelsen av å forsøke å fylle et tomrom. Her kommer EP-en sin grunnidé særlig tydelig frem. Det er i mørket hovedpersonen føler seg mest levende, men det betyr ikke nødvendigvis at hun finner det hun leter etter.

«Falling Over» tar for seg en relasjon preget av emosjonell tilgjengelighet og manipulasjon. Tekstens frustrasjon speiles i et uttrykk der det drivende beatet gir låten fremdrift, mens vokalen formidler utmattelsen ved å forsøke å nå inn til et menneske som ikke slipper noen inn. Det er en tematikk som passer godt til Oras mørke pop univers, selv om den også beveger seg innenfor et velkjent landskap av usunne forhold og uinnfridde løfter.

«Wherever You Go» tar oss med mot en dragning som nærmest virker umulig å motstå. Samtidig ligger det en uro under overflaten. Personen hovedpersonen trekkes mot, er også knyttet til brutte løfter og et savn som ikke lar seg løse.

En oppvekst som setter spor

«Town of Insane» er EP-en sin mest personlige utgangspunkt. Her vender Ora blikket mot hjembyen Tønsberg og følelsen av å være annerledes og alene. Låten springer ut av et komplisert forhold til stedet hun vokste opp, og tematikken gir det mørke lydbildet en konkret menneskelig kjerne.

Med Stanley Kubricks «Eyes Wide Shut» som inspirasjon forsøker låten å skape en thriller-aktig og dystopisk atmosfære. Ifølge Ora eksperimenterte hun og produsentduoen A10 med alt fra nøkkelknipper og kjøkkenutstyr til rop, skrik og mørke synthlyder. Det er en interessant tilnærming som understreker ønsket om å skape mer enn tradisjonelle pop produksjoner. Her skal lydene også bidra til å bygge en verden rundt historien. Det personlige blir pakket inn i noe fremmed og urovekkende, som om minnene fra oppveksten har fått et oppdiktet, mørkt og skremmende filter av elendighet.

Et helhetlig, men velkjent mørke

En av EP-ens tydeligste kvaliteter er det gjennomgående musikalske uttrykket. Alle de fem låtene er drevet frem av synth og bass, noe som gir utgivelsen en klar identitet. Oras vokal binder materialet sammen og fungerer som et bærende element i produksjonene.

Samtidig er det en viss risiko for at det helhetlige uttrykket blir for ensartet. Når så mange av låtene kretser rundt ensomhet, destruktive relasjoner og mørke følelser, og samtidig beveger seg innenfor et lignende synth og bassdrevet lydbilde, kan enkelte partier oppleves som variasjoner over samme idé. Det er først og fremst stemningene og de ulike perspektivene på relasjoner som skiller låtene fra hverandre, snarere enn store musikalske kontraster.

Likevel fungerer sammenhengen også til EP-ens fordel. «When Daylight’s Gone» fremstår som en samlet fortelling snarere enn en tilfeldig samling singler. De fem sporene beveger seg gjennom ulike former for uro og sårbarhet.

En debut med en klar identitet

Med «When Daylight’s Gone» etablerer Emilia Ora et musikalsk univers som er både mørkt og personlig. Hun viser en tydelig forståelse for hvordan vokal, elektroniske teksturer og rytmer kan brukes til å bygge stemninger, og hun har et konsept som gir utgivelsen en rød tråd.

EP-en peker ikke nødvendigvis mot en artist som allerede har funnet alle sine musikalske muligheter, men mot en låtskriver med en klar idé om hva hun ønsker å formidle akkurat her og nå. Det blir interessant å følge hvordan hun videreutvikler uttrykket, og om hun etter hvert vil utfordre det etablerte lydbildet med større dynamikk og flere musikalske kontraster.

Foreløpig er det nattens mørke som gjelder. Og i dette mørket finner Emilia Ora et uttrykk som kler både stemmen hennes og historiene hun forteller.

«When Daylight’s Gone» er en stemningsterk debut fra artisten.

‍