I Kulturfabrikken i Kristiansund byr tribute-bandet på en lang reise gjennom ABBAs ulike uttrykk. De tette vokalharmoniene og publikums aktive deltakelse gjør konserten til mer enn en rekke gjenkjennelige refrenger.
Absolut ABBA leverte på Kulturfarikken. Foto: Elias K. L. Hagen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementRanveig Seljemark og Lena Haarberg kommer inn på scenen i retrokostymer inspirert av Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstads sceneklær fra midten av 1970-årene. Den blå og den gule kjolen setter en tydelig visuell ramme rundt konserten. Ifølge historien bak antrekkene var Agnethas mønster inspirert av designeren Owe Sandströms burmeserkatt, mens Fridas «fantasitiger» hadde referanser til løvefigurene i Den forbudte by.
Åpningen med «Super Trouper» etablerer nivået: korstemmene ligger tett, harmoniene er presise, og bandet går rett inn i materialet uten å bruke lang tid på å varme opp publikum. «When I Kissed the Teacher» følger, før «SOS» får et innslag av ABBA-koreografi. Det er ikke bare kostymene som viser hva slags konsert dette skal være. Absolute ABBA arbeider målrettet med uttrykket som helhet – vokalene, bevegelsene og den velkjente popdramaturgien.
Vokalistene ønsker publikum velkommen tilbake til Kristiansund og forteller at bandet har spilt her før. De oppfordrer salen til å danse og synge med. Det er en invitasjon publikum raskt tar imot, og gjennom kvelden blir responsen en aktiv del av konserten. «For et liv det er i kveld», konstaterer en av vokalistene etter de første låtene. Kommentaren er treffende: Det er tidlig tydelig at mange i salen kjenner både melodiene og veien gjennom refrengene.
«Ring, Ring» får en introduksjon som knytter låten til den svenske Melodifestivalen. Her trengs en presisering: Bidraget kom på tredjeplass i finalen 10. februar 1973, ikke andreplass. Historien rundt låten rommer også et mindre kjent kapittel. Da Agnetha var høygravid og senere hjemme med datteren Linda, ble sangerinnen Inger Brundin brukt som stand-in ved enkelte TV-opptredener. Hun medvirket blant annet da gruppen mimet til «Ring, Ring» i det østerrikske ungdomsprogrammet Spotlight.
Med «Tropical Loveland» beveger konserten seg bort fra de mest opplagte hitvalgene. Låten er mindre kjent enn mange av ABBAs største singler, men tilfører variasjon med sitt lettere, reggae-inspirerte preg. Den passer også som inngang til fortellingen om ABBA og Australia, der gruppen hadde et særlig stort publikum. En av anekdotene fra turnélivet der involverer Alice Cooper: Han skal ha hørt folk rope «Al-ice» utenfor hotellrommet sitt og vinket til det han trodde var fans – før han oppdaget at ropene egentlig var rettet mot ABBA, som sto på en balkong over ham. Historien er en artig påminnelse om gruppens enorme popularitet, selv om den også fungerer best som nettopp en turnéanekdote.
«Slipping Through My Fingers» gir konserten et roligere, mer ettertenksomt punkt. En av vokalistene omtaler låten som en personlig favoritt, og Ranveigs inngang gir den et tydelig emosjonelt løft uten at arrangementet trenger å presse fram virkningen. Deretter vender konserten tilbake til de mer direkte poplåtene med «Knowing Me, Knowing You», «Take a Chance on Me» og «Honey, Honey».
«Bang-A-Boomerang» har sin egen plass i ABBA-historien: Benny Andersson, Björn Ulvaeus og Stig Anderson skrev låten til Melodifestivalen i 1975, men lot den svenske duoen Svenne & Lotta spille inn den først. ABBA ga senere ut sin egen versjon. I Kulturfabrikken blir låten en del av den første avdelingens lette, publikumsvennlige rekke, før «So Long» og «If It Wasn’t for the Nights» trekker konserten videre inn i discofasen.
På scenen snakker vokalistene om ABBAs mange musikalske retninger og om diskoalbumet som ble spilt inn i Los Angeles. Publikum oppfordres til å danse; det antydes både diskobevegelser og line dance. Det er uhøytidelig sceneprat, men den bidrar til å holde forbindelsen mellom låtene levende. «As Good as New» og «Lay All Your Love on Me» avslutter første sett, med sistnevnte introdusert som en av vokalistenes største favoritter. Pausen kommer etter en avdeling som har rukket å bevege seg fra tidlig pop og forelskelse til discoens mer markerte puls.
Andre sett åpner med «Voulez-Vous» og fortsetter med «Angel Eyes» og «Hole in My Soul». Derfra går konserten inn i den mer melankolske delen av katalogen med «When All Is Said and Done» og «One of Us». «When All Is Said and Done» blir presentert som en låt fra ABBAs siste album. Det er forståelig at The Visitors forbindes med bandets siste fase før pausen, men albumet kom i 1981. Det nyere albumet er Voyage, utgitt i 2021 – det første albumet med nytt ABBA-materiale på 40 år.
Denne typen presisering betyr noe i en konsert som ellers legger så stor vekt på å føre publikum gjennom musikkhistorien. Samtidig overskygger ikke feilen framføringen. Vokalistene har kontroll på skiftene mellom låtenes ulike stemninger, og bandet lar melodiene stå tydelig fram.
En medley samler «Our Last Summer», «I Have a Dream», «Fernando», «Thank You for the Music» og «Chiquitita». Før den starter, oppfordres publikum til å synge med, og det er tydelig at mange kan materialet. Medleyen gir konserten et effektivt tilbakeblikk, men også en prøve på hvor gjenkjennelig ABBA-katalogen er. Noen få takter er nok til at salen vet hvilken låt som kommer.
Deretter følger «Summer Night City» og «The Winner Takes It All», før «Mamma Mia» og «Money, Money, Money» trekker opp energien igjen. «Dancing Queen» blir et av kveldens musikalske høydepunkter. Den krever presisjon i både frasering og harmonier, og her sitter stemmene slik de skal. Låten har også en særlig plass i ABBA-historien: Den ble framført under gallaforestillingen i Kungliga Operan i Stockholm 18. juni 1976, kvelden før bryllupet til kong Carl XVI Gustaf og Silvia Sommerlath. I Kulturfabrikken blir den først og fremst et samlingspunkt for salen, et refreng mange møter med både sang og bevegelse.
Mot slutten kommer «Gimme! Gimme! Gimme!» og «Does Your Mother Know». Musikerne presenteres underveis: Thomas Henriksen på tangenter, Kjetil Sandnes på bass, Dag Erland Kittilsen på trommer og Jarl Ivar Andresen på gitar og vokal. Etter gjentatte takksigelser og tydelig publikumsønske vender bandet tilbake for ekstranummeret «Waterloo». Det er en naturlig avslutning på en kveld bygget rundt ABBAs mest varige popreferanser.
Absolute ABBA har, ifølge sin egen presentasjon, hyllet gruppen i 25 år. Konserten i Kristiansund viser styrken i et slikt repertoararbeid: Bandet nøyer seg ikke med å samle de største hitene, men lar også mindre opplagte låter og skifter mellom sjangre få plass. Det musikalske fundamentet er de to vokalenes samspill. Når harmoniene sitter, blir likheten med originalinnspillingene et resultat av håndverk, ikke bare av kostymer og nostalgi.
Konserten er ikke uten små unøyaktigheter i den historiske innrammingen. Men som hyllest er den gjennomført, musikalsk solid og tydelig rettet mot et publikum som både vil høre låtene og delta i dem. Publikum i Kulturfabrikken gjør nettopp det, og Absolute ABBA svarer med en lang, variert kveld der det er rom for både dansegulv og de mer ettertenksomme sidene av katalogen.
Dessuten, en god dose ABBA blir aldri feil!
Ranveig Seljemark og Lena Haarberg kommer inn på scenen i retrokostymer inspirert av Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstads sceneklær fra midten av 1970-årene. Den blå og den gule kjolen setter en tydelig visuell ramme rundt konserten. Ifølge historien bak antrekkene var Agnethas mønster inspirert av designeren Owe Sandströms burmeserkatt, mens Fridas «fantasitiger» hadde referanser til løvefigurene i Den forbudte by.
Åpningen med «Super Trouper» etablerer nivået: korstemmene ligger tett, harmoniene er presise, og bandet går rett inn i materialet uten å bruke lang tid på å varme opp publikum. «When I Kissed the Teacher» følger, før «SOS» får et innslag av ABBA-koreografi. Det er ikke bare kostymene som viser hva slags konsert dette skal være. Absolute ABBA arbeider målrettet med uttrykket som helhet – vokalene, bevegelsene og den velkjente popdramaturgien.
Vokalistene ønsker publikum velkommen tilbake til Kristiansund og forteller at bandet har spilt her før. De oppfordrer salen til å danse og synge med. Det er en invitasjon publikum raskt tar imot, og gjennom kvelden blir responsen en aktiv del av konserten. «For et liv det er i kveld», konstaterer en av vokalistene etter de første låtene. Kommentaren er treffende: Det er tidlig tydelig at mange i salen kjenner både melodiene og veien gjennom refrengene.
«Ring, Ring» får en introduksjon som knytter låten til den svenske Melodifestivalen. Her trengs en presisering: Bidraget kom på tredjeplass i finalen 10. februar 1973, ikke andreplass. Historien rundt låten rommer også et mindre kjent kapittel. Da Agnetha var høygravid og senere hjemme med datteren Linda, ble sangerinnen Inger Brundin brukt som stand-in ved enkelte TV-opptredener. Hun medvirket blant annet da gruppen mimet til «Ring, Ring» i det østerrikske ungdomsprogrammet Spotlight.
Med «Tropical Loveland» beveger konserten seg bort fra de mest opplagte hitvalgene. Låten er mindre kjent enn mange av ABBAs største singler, men tilfører variasjon med sitt lettere, reggae-inspirerte preg. Den passer også som inngang til fortellingen om ABBA og Australia, der gruppen hadde et særlig stort publikum. En av anekdotene fra turnélivet der involverer Alice Cooper: Han skal ha hørt folk rope «Al-ice» utenfor hotellrommet sitt og vinket til det han trodde var fans – før han oppdaget at ropene egentlig var rettet mot ABBA, som sto på en balkong over ham. Historien er en artig påminnelse om gruppens enorme popularitet, selv om den også fungerer best som nettopp en turnéanekdote.
«Slipping Through My Fingers» gir konserten et roligere, mer ettertenksomt punkt. En av vokalistene omtaler låten som en personlig favoritt, og Ranveigs inngang gir den et tydelig emosjonelt løft uten at arrangementet trenger å presse fram virkningen. Deretter vender konserten tilbake til de mer direkte poplåtene med «Knowing Me, Knowing You», «Take a Chance on Me» og «Honey, Honey».
«Bang-A-Boomerang» har sin egen plass i ABBA-historien: Benny Andersson, Björn Ulvaeus og Stig Anderson skrev låten til Melodifestivalen i 1975, men lot den svenske duoen Svenne & Lotta spille inn den først. ABBA ga senere ut sin egen versjon. I Kulturfabrikken blir låten en del av den første avdelingens lette, publikumsvennlige rekke, før «So Long» og «If It Wasn’t for the Nights» trekker konserten videre inn i discofasen.
På scenen snakker vokalistene om ABBAs mange musikalske retninger og om diskoalbumet som ble spilt inn i Los Angeles. Publikum oppfordres til å danse; det antydes både diskobevegelser og line dance. Det er uhøytidelig sceneprat, men den bidrar til å holde forbindelsen mellom låtene levende. «As Good as New» og «Lay All Your Love on Me» avslutter første sett, med sistnevnte introdusert som en av vokalistenes største favoritter. Pausen kommer etter en avdeling som har rukket å bevege seg fra tidlig pop og forelskelse til discoens mer markerte puls.
Andre sett åpner med «Voulez-Vous» og fortsetter med «Angel Eyes» og «Hole in My Soul». Derfra går konserten inn i den mer melankolske delen av katalogen med «When All Is Said and Done» og «One of Us». «When All Is Said and Done» blir presentert som en låt fra ABBAs siste album. Det er forståelig at The Visitors forbindes med bandets siste fase før pausen, men albumet kom i 1981. Det nyere albumet er Voyage, utgitt i 2021 – det første albumet med nytt ABBA-materiale på 40 år.
Denne typen presisering betyr noe i en konsert som ellers legger så stor vekt på å føre publikum gjennom musikkhistorien. Samtidig overskygger ikke feilen framføringen. Vokalistene har kontroll på skiftene mellom låtenes ulike stemninger, og bandet lar melodiene stå tydelig fram.
En medley samler «Our Last Summer», «I Have a Dream», «Fernando», «Thank You for the Music» og «Chiquitita». Før den starter, oppfordres publikum til å synge med, og det er tydelig at mange kan materialet. Medleyen gir konserten et effektivt tilbakeblikk, men også en prøve på hvor gjenkjennelig ABBA-katalogen er. Noen få takter er nok til at salen vet hvilken låt som kommer.
Deretter følger «Summer Night City» og «The Winner Takes It All», før «Mamma Mia» og «Money, Money, Money» trekker opp energien igjen. «Dancing Queen» blir et av kveldens musikalske høydepunkter. Den krever presisjon i både frasering og harmonier, og her sitter stemmene slik de skal. Låten har også en særlig plass i ABBA-historien: Den ble framført under gallaforestillingen i Kungliga Operan i Stockholm 18. juni 1976, kvelden før bryllupet til kong Carl XVI Gustaf og Silvia Sommerlath. I Kulturfabrikken blir den først og fremst et samlingspunkt for salen, et refreng mange møter med både sang og bevegelse.
Mot slutten kommer «Gimme! Gimme! Gimme!» og «Does Your Mother Know». Musikerne presenteres underveis: Thomas Henriksen på tangenter, Kjetil Sandnes på bass, Dag Erland Kittilsen på trommer og Jarl Ivar Andresen på gitar og vokal. Etter gjentatte takksigelser og tydelig publikumsønske vender bandet tilbake for ekstranummeret «Waterloo». Det er en naturlig avslutning på en kveld bygget rundt ABBAs mest varige popreferanser.
Absolute ABBA har, ifølge sin egen presentasjon, hyllet gruppen i 25 år. Konserten i Kristiansund viser styrken i et slikt repertoararbeid: Bandet nøyer seg ikke med å samle de største hitene, men lar også mindre opplagte låter og skifter mellom sjangre få plass. Det musikalske fundamentet er de to vokalenes samspill. Når harmoniene sitter, blir likheten med originalinnspillingene et resultat av håndverk, ikke bare av kostymer og nostalgi.
Konserten er ikke uten små unøyaktigheter i den historiske innrammingen. Men som hyllest er den gjennomført, musikalsk solid og tydelig rettet mot et publikum som både vil høre låtene og delta i dem. Publikum i Kulturfabrikken gjør nettopp det, og Absolute ABBA svarer med en lang, variert kveld der det er rom for både dansegulv og de mer ettertenksomme sidene av katalogen.
Dessuten, en god dose ABBA blir aldri feil!
Laget av ScaleFlow.
