Susanne Sundfør har gjennom snart to tiår markert seg som en av Norgesmest særpregede artister. Hun er kjent for sin sterke vokal, sin sjanger overskridende kunstpop og en musikalsk utvikling som stadig har tatt nye retninger. På sitt åttende studioalbum «Revelations of DivineLove» går hun imidlertid tilbake til noe langt mer nedstrippet.

Et samarbeid i kirkerommet

Albumet er laget sammen med den britiske jazzorganisten og komponisten Kit Downes. Albumet ble spilt inn live i Bragernes kirke i Drammen. Her er det ikke en stor band besetning som tar plass. Det er Sundførs stemme og Downes på kirkeorgel som får hele rommet til å leve. Tekstene er inspirert av skriftene til den engelske 1300-tallsmystikeren Julian av Norwich. Det gir albumet et tydelig religiøst og filosofisk preg.

Flere av låtene oppleves nærmest som musikalske bønner eller korte meditasjoner.

Inntrykk

Det første som slår meg, er hvor rolig og behagelig dette albumet er å lytte til. Det meste av tiden er lydbildet svært nedpå. Sundfør har en lys sopranstemme som ligger klart og rent over orgel tonene. Hun synger de lyse tonene med stor presisjon, samtidig som stemmen har nok dynamikk til å vokse når musikken krever det. Kit Downes viser samtidig at han behersker kirkeorgelet til fulle. Det er ofte et forsiktig og nesten lydløst akkompagnement i bakgrunnen, men når han først trykker til, kan instrumentet fylle hele kirkerommet. Kontrastene mellom det forsiktige og det mektige er umulig å ikke legge merke til.

På spor 4 «Hazelnut» og 7 «Vision» spiller Downes alene uten vokal.Albumets mest umiddelbart mektige øyeblikk er «Vision». Det er et dramatisk orgelspill på 1 minutt og 42 sekunder, men med et stort og fyldig uttrykk. Orgelet setter inn for fullt fra starten og kan nesten minne om en høytidelig innmarsj. Begge sporene fungerer som et instrumentalt avbrekk. Musikken kan enkelte steder gi meg assosiasjoner til irsk folkemusikk, ikke minst på grunn av den enkle melodikken og den litt høytidelige måten stemmen får bære melodiene på. Samtidig er dette først og fremst et sakralt verk, og kirkeorgelet er naturlig nok helt sentralt foruttrykket.

Albumet låt for låt

Albumet starter med «A Revelation of Love» og avsluttes med «Love Was Our Lord's Meaning» som begge er fremføring av tekst. Den første fungerer som en introduksjon som setter tonen for den tekstlige og poetiske reisen som følger. Den siste låten er noe lenger enn den første og oppleves tidvis som en bønn. Man kan trygt si at etter å lyttet til hele albumet kan de to trygt lukke døren til kirken, og la resten av befolkningen få oppleve den magiske stemningen.

På albumets andre spor «I It Am» får vi en vakker og forholdsvisstillferdig sang som skape en tydelig stemning. Stemningen fortsetter i «For He Stand All Alone». Her får vi dempet orgelspill og sang. Det er en rolig og ettertenksom låt. Så kommer «Hazelnut» før spor fem «What Are We» som fra første tone begynner med Sundførs stemme der orgelet ligger forsiktig bak. Et lengre orgel mellomspill gir låten variasjon uten at den mister det meditative preget. Rolig oppleves også «One High Love» der vokalen ligger over et nesten uhørlig orgel. Etter dramatikken i «vision» kommer «Overcome» som går tilbake til det mer nedpå uttrykket, etterfulgt av «The Blessed Wounds» og «Seven Nights Dead». «Charity» er albumets lengste spor, på hele 6 minutter og 44sekunder. Her får Sundfør sin stemme god plass, mens orgelet ligger bak og understøtter sangen. Det er en låt som viser hvor mye vakker musikk som kan skapes med bare to musikere kan være.

Vakker er også «All Shall Be Well».Låten bygger seg opp og ned flere ganger og får dermed en mer dramatiskutvikling. Dette er også en av låtene som tydelig viser hvordan Sundfør og Downes bruker dynamikk som et musikalsk virkemiddel.

Et cover som gjør inntrykk

Albumcoveret fikk meg faktisk til å skvette litt første gang jeg så det. Det er ikke hver dag man ser noen naken på et platecover. Ved første øyekast kan bildet være vanskelig å tolke, men når man ser nærmere etter, forstår man at det er en fødende kvinne. Det er to hender rundt toppen av hodet til en baby på vei ut , og man han se hendene til andre hjelper. Bildet er litt uklart og mørkt presentert i sorte og brune toner. Når man innser det vakre og naturlige i motivet  forstår man at bildet passer overraskende godt til et album som handler om liv, kjærlighet, tro og eksistens. Fødsel er kanskje et av de mest grunnleggende bildene man kan bruke når man skal illustrere nytt liv og skapelse.

En annerledes Sundfør

«Revelations of Divine Love» er langt unna den store, elektroniske kunstpopen man kanskje forbinder med Susanne Sundfør. Her er det ikke produksjonen som skal imponere, det er selve rommet, stemmen og orgelet.

Albumet krever kanskje litt mer av lytteren enn en vanlig pop plate. Dette er ikke nødvendigvis musikk man setter på for å få opp tempoet. Det er musikk som inviterer til ro. Flere av låtene beveger seg langsomt, og stillheten mellom tonene er nesten like viktig som selve tonene. Samtidig finnes det nok dynamikk til at albumet ikke blir ensformig. Når Kit Downes virkelig lar kirkeorgelet slippe seg løs, blir kontrasten til de lavmælte partiene stor. Sundfør sin vokal kan på sin side, være både sårbar og kraftfull, men hele tiden med den karakteristiske klarheten i stemmen.

Det er også fascinerende hvor mye lyd to personer kan skape. Sundfør og Downes trenger ikke mer enn en stemme og et kirkeorgel for å fylle kirkerommet med stemninger.

Konklusjon

«Revelations of Divine Love» er et rolig, meditativt og annerledes album fra Susanne Sundfør. Det er nedstrippet, men samtidig stort når orgelmusikken får vokse. Sundførs klare sopran og Kit Downes sitt imponerende orgelspill utfyller hverandre svært godt. or meg er det særlig kontrastene som gjør albumet interessant. Det nesten hviskende mot det mektige, stemmen mot orgelet og de korte tekststykkene mot de lengre musikalske verkene. Dette er først og fremst et album for den som vil sette seg ned, lytte og la musikken få tid til å virke. Den skaper et eget rom når man først går inn i den.