Sverre har selv uttalt at dette er et album preget av personlig arbeid, og det merkes i hver eneste tekstlinje. «The Caveman» er en konseptuell og emosjonell reise som kretser rundt de store, eksistensielle bærepilarene i et menneskeliv, på reise gjennom livets underfundige landskap

Tematisk tyngde og emosjonell nerve

Tittelen «The Caveman» kan i seg selv tolkes som et bilde på det å trekke seg tilbake til sitt eget indre mørke eller sin egen hule, når stormene raser på utsiden. Men albumet stopper ikke i isolasjonen. Det handler om den smertefulle, men nødvendige prosessen det er å stå i det vanskelige, lære seg å slippe taket, og gradvis finne et helt nytt språk for livet når det gamle har rast sammen. Det er et voksent og modig selvoppgjør som treffer lytteren midt i mageregionen.

Tittelsporet er første låt som åpne albumet. Den har litt både indie preg og uttrykk vi kan forbinde med britpop begrepet. Det er en frisk låt som også trekker linjer tilbake til The Beatles mangfoldig katalog. Den står på egne ben, men slektskapet er sporbart. Det gjør også låten fengende og tidløs. Bruken av perkusjon og en funky virasjoner åpner neste spor «The Reason» denne går opp sin egen sti. Den har noe frisk melankoli over seg. Interassant med klangbruken her. En spennende låt, fra artistens barndom på Bardufoss.

På låt 3. «The Unwilling» Møtes vi av et hardt gitarriff, før låten roes helt ned det vokalen kommer inn. På denne kommer også flere stemmer inn på koret. Dette lager en harmoni i låten. Videre kalles vi av en kul bassgang til «The Calling» en låt som seiler avgårde. Flytende på en solid instrumentering med et smakfullt orgel og sterke høydepunkter. «Emotional Despair» minner meg litt om, og har likhetstrekk til «Damnation» skiva til Opeth. Dette er jo skiva der Opeth laget et album av nedstrippede melankolske låter. Det er en utgivelse det er et kompliment å bli sammenlignet med.

‍«Brighter than dawn» er en nydelig lite snutt som avslutter side A, på vinyl utgaven.

Sirkelen sluttes

‍«Circles» er også innlemmet i et mystisk og melankolsk slør, den skiller seg uansett litt ut fra de foregående med et noe større uttrykk og mektigere kor der både kommer inn mot et slags cressendo mot låtens slutt. «The young man» gir oss et lett akustisk uttrykk, som beholdes over i «The dream» det vil si. I begynnelsen av låten. Den øker i instrumentering og omfang lydmessig utover i låten. En fin detalj i et litt kakofonisk kor arrangement inn i låten.

‍«The truth» åpner med fint gitarspill og vokal. Der et orgel kommer inn og fagelegger uttrykket før trommene kommer inn. Låten holder det rene uttrykket, låten gjennom, og avsluttes av vokalen. Den møter «When the night steals the day away» som også åpner med naken vokal. En spørrende tekst, en kjærlighetslåt med spennende og lekende lydbilde.

Helt til slutt kommer «Twenty-One». Tydelig vokal på en ellers stilferdig låt kroner verket.

Musikalsk dynamikk og atmosfære

Låtene har allerede rukket å markere seg med radiolisting på blant annet NRK P1 og Radio Tønsberg, og det er lett å forstå hvorfor. Musikalsk beveger Sverre seg i et landskap fylt med både nerve og en enorm dynamisk spennvidde. Her er det rom for de helt nære, akustiske øyeblikkene der vokalen får stå helt alene i rommet, side om side med større, atmosfæriske og drivende indie-partier.

Produksjonen signert Alf Magne Hillestad, Øystein Sandtrø og artisten selv, oppleves luftig og organisk. Det er lagt inn en sjelden varme i lydbildet som gir sangene den plassen de trenger for å puste. Dette er musikk skapt for ettertanke. Dette er et album som krever at du setter deg ned og faktisk lytter, snarere enn å bare ha det som bakgrunnsstøy. Hør på det flere ganger. Dette er et album som vokser på lytteren

Med The Caveman har Sverre levert sitt kanskje mest helstøpte og modne prosjekt til nå. Det er sårt, det er dynamisk, og fremfor alt er det fylt med et underliggende håp som glitrer igjennom sprekker av skyld og sorg. Ensemblespillet og formidlingsevnen gjør dette til en av høstens mest spennende og melankolse norske indie-utgivelser. Den er absolutt verdt flere lytt.

Medvirkende:

PRodusert av Alf Magne Hillestad, Øystein Sandtrø og Sverre A. N. Stenersen

Vokal, Gitar og Keyboard: Sverre A. N. Stenersen

Bass: Morten Strøm

Trommer, Perkussion og kor: Alf Magne Hillestad

Kor: Nadia Klaveness

kor: Ramona Lundberg

Vokal på «The caveman»: Knut Vegard Lorentzen

Piano på «Twnty-one»: Jørgen Leithe Rief

‍