The Impossible Green har med «In Search of Impossible Green» laget sitt tredje studioalbum.. Resultatet er en plate som viderefører bandets americana-forankring, men som tydeligere enn tidligere vender seg mot syttitalls-hardrocken. Her finnes både sørstatsrock, klassisk rock, melodiske refrenger og en røffere produksjon enn på forgjengerne. De har en americana feel, men har et hardt og tøft uttrykk.
The Impossible Green. Foto Sara Fjeldvær
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementAlbumet er ikke først og fremst opptatt av å overraske gjennom drastiske stilbrudd. Dette er en konstatering over bandets ståsted. Styrken ligger i hvordan bandet arbeider videre med et etablert musikalsk uttrykk og gjør det mer konsentrert, mer direkte og mindre polert. «In Search of Impossible Green» er en plate som vet hva den vil være: en melodisk rockeplate med tydelige røtter, men også med nok bevegelse til at den ikke står stille.
Tittelen «In Search of Impossible Green» peker mot et ideal som hele tiden flytter seg. Bandet beskriver selv platen som en jakt på et utopisk mål. Gresset på den andre siden av hekken, selv om det alltid finnes en ny hekk som må forseres.
– «In Search of Impossible Green er jakten på et utopisk ideal», skriver bandet i presentasjonen av albumet.
Denne tanken fungerer også som en inngang til musikken. Albumet beveger seg mellom lengsel, rastløshet, kjærlighet, reise og en form for aksept. Det er en plate med mange spørsmål, men den forsøker ikke å løse dem gjennom store forklaringer. I stedet lar bandet melodiene og rytmene bære mye av betydningen.
The Impossible Green har tidligere vært tydelig knyttet til americanaen. På dette albumet er den fortsatt til stede, men den er blandet inn i et rockeuttrykk som peker mot Humble Pie, Thin Lizzy, Blackfoot og Holton / Steel om vi også skal ta med et eksempel med norsk tilknytning. Samtidig kan man se forbindelsen til nyere artister som Daniel Romano, som også har vært en inspirasjon for bandnavnet. Men la oss ikke dvele ved det åpenbare.
The Impossible Green ble etablert i Trondheim i 2018 etter at Johannes Konstad Brevik, Adrian Ahtola og Mathias Angelhus møttes på Trøndertun folkehøgskole. Senere kom Markus Margido Drazkowski Teksum inn i besetningen.
Kvartetten består av Mathias Angelhus på vokal og gitar, Johannes Konstad Brevik på gitar, pedal steel, banjo og kor, Markus Margido Drazkowski Teksum på bass og kor, samt Adrian Ahtola på trommer.
Bandet vant det trønderske mesterskapet i rock i 2019. Siden har de bygget karrieren med konserter og album. Debuten «Watching the Blue» kom i 2022, fulgt av In «Technicolor» i 2024 og «Quicksilver Daydream» i 2025. Det sistnevnte albumet bidro til å gi bandet ble lagt merke til nasjonalt.
I 2025 spilte The Impossible Green over 60 konserter i Norge, blant annet på Øyafestivalen, Vinjerock, Olavsfest og Malakoff. Turnévirksomheten har fortsatt inn i 2026, og interessen for bandet er tydelig også i forkant av det nye albumet. Slippkonserten på Byscenen i Trondheim, med kapasitet på 800 personer, ble utsolgt flere måneder før konserten. Det ble derfor satt opp en ekstrakonsert.
Bandets tilknytning til Trondheim er sterk, men geografisk kommer medlemmene fra flere steder. Mathias Angelhus og Adrian Ahtola er fra Kristiansund, Markus Teksum er fra Sunndalsøra, mens Johannes Konstad Brevik er fra Melhus. Tre av fire har dermed bakgrunn fra Møre og Romsdal og Nordmøre, selv om bandet er etablert i Trondheim.
I 2026 ble det også kjent at The Impossible Green og Violet Road skulle utgjøre backingbandet i Åge & Svarttrosten, Åge Aleksandersens nye prosjekt. Det gir bandmedlemmene en sentral rolle i videreføringen av en omfattende norsk rockearv, samtidig som The Impossible Green arbeider videre med sitt eget uttrykk.
Albumet åpner med tittelsporet «In Search of Impossible Green». Det er en god inngang til platen. Låten har et tydelig driv og en melodi som gjør at albumet kommer raskt i gang.
Mathias Angelhus sin vokal er godt fremme i lydbildet. Han synger med tydelig diksjon, og teksten er dermed lett å oppfatte. Det er en viktig kvalitet i et band som legger stor vekt på melodier og fortelling. Vokalen er ikke pakket inn i produksjonen, men får være en tydelig del av musikken.
Tittelsporet etablerer albumets balanse mellom det røffe og det tilgjengelige. Det låter som et band med god erfaring fra scenen, men uten at musikken blir overdrevent glatt. Her finnes en direktehet som passer godt til uttrykket.
På «Farewell America» fortsetter bandet med en fengende melodi. Den har en umiddelbarhet som gjør den lett å vende tilbake til. Her fikk jeg inn en artig innskutt parallell. Jeg synes Mathias Angelhus kan minne om en ung Joe Elliot fra Def Leppard stemmemessig. Noe som ble trigget av nettopp denne tittelen. For på Def Leppard sitt debut album, «On through the night» fra 1980 finner vi «Hello America». Der stopper pralellen nå er Angelhus mer moden i stemmen enn Joe var i 1980.
Tittelen signaliserer et farvel, og låten kan høres som en avskjed med den amerikanske musikkmytologien som har vært en tydelig del av bandets tidligere uttrykk. Samtidig er det ikke et fullstendig brudd. Det amerikanske ligger fortsatt i gitarene, rytmikken og låtskrivertradisjonen.
Melodien svinger godt, og dette er en låt som fungerer godt til alene lytting, men også i en sosial sammenheng. Den har nok energi til å løfte stemningen, uten at den trenger å presses frem.
«Samurai Blues» skiller seg lydmessig fra de to første låtene.
Låten knytter seg til bandets egen beskrivelse av albumet som en japansk vandrepoets «Samurai Blues». Blandingen i av Japansk utrykk og blues t tittelen er spennende. Her blir det tydelig at The Impossible Green ikke bare ser bakover mot amerikansk rock. De forsøker også å gi albumet et videre tematisk landskap.
Variasjonen i lydbildet gjør at platen ikke blir ensformig. Etter den mer umiddelbare åpningen får lytteren en låt med en annen atmosfære og en annen bevegelse. Det gir albumet god variasjon allerede tidlig blant låtene.
«I Don’t Wanna Fall in Love» er albumets korteste låt. Den svinger godt og er bygget rundt en direkte melodisk idé.
Det er en effektiv låt, uten unødvendige omveier. Den korte spilletiden passer uttrykket. Bandet rekker å etablere stemningen, levere melodien og avslutte før låten mister fremdrift.
På «Shalalala With You» er det først og fremst rytmeseksjonen som driver musikken. Bassen og trommene ligger i front, mens gitaren legger riff oppå. Refrenget er enkelt og fengende, og det er lett å lære seg etter få gjennomlyttinger. Låten viser bandets sans for tilgjengelige refrenger. Den er ikke komplisert, men heller ikke uinteressant av den grunn. The Impossible Green har forståelse for at en enkel melodisk idé kan fungere når den er godt plassert i arrangementet.
«Tambourine Messiah» har en løpende, jagende beat. Låten er frisk rytmisk. Jeg liker, som over gjennomsnitlig glad i ord, tittelen.
Bandet omtaler selv «tamburin-Messias» som en håpløs forkynner. Det er en av albumets mer karakteristiske ideer, og musikken understøtter dette. Bevegelsen i låten gir inntrykk av noe som hele tiden forsøker å nå frem, uten nødvendigvis å komme frem til en endelig konklusjon.
Det er også her forbindelsen til den mer klassiske rocken blir tydelig. Låten har et uttrykk som er fysisk og fremoverlent, men fortsatt kontrollert av bandets sans for melodi.
«Anything» er albumets ballade. Den har en rytme og progresjone som kan beskrives som både rolig og sensuell.
Her viser The Impossible Green at de ikke bare behersker den drivende rockelåten. De kan også holde igjen og la stemningen bygges mer gradvis. Låten har en sexy rytme, men den er ikke overdrevet. Den lar melodien og vokalen stå sentralt. Balladenes jobb på ethvert rockealbum er å skape ro og struktur. Det lykkes her.
Vokalprestasjonen fungerer særlig godt i de roligere partiene. Angelhus synger tydelig og med en stemme som har nok tyngde til å bære låten, uten å gjøre den mer pretansiøs enn den trenger å være.
«Lonely», følger som neste spor også denne låten er fanget i en svingende rytme, men er tydeligere forankret i rocken. Den fungerer som en kortere og mer direkte kontrast til og overgang fra balladen før denne.
«Regular Romeo» er en rytmisk låt med tydelig fremdrift. Låten passer godt inn i albumets overordnede uttrykk. Den har den samme kombinasjonen av rock, americana og klassisk meloditeft, men uten å føles som en repetisjon av tidligere spor. Den fungerer som et av albumets mer uanstrengte øyeblikk.
Her er det lett å høre at The Impossible Green er et band som har tilbrakt mye tid på veien. Musikken er laget for å fungere i et rom med mennesker, på en scene og i en konsertsammenheng. Det er ikke nødvendigvis det samme som at den mister verdi i hodetelefoner. Snarere ligger det en fysisk kvalitet i rytmene som gjør at låtene tåler flere ulike lyttesituasjoner.
Albumet avsluttes med «Fast Track, Slow Decay», som er den lengste låten på platen. Låten starter rolig, som en ballade, og holder seg lenge i dette uttrykket. Etter hvert drar trommene rytmen opp, uten at låten forlater den grunnleggende roen. Det gir avslutningen en naturlig utvikling.
Bandet omtaler låten som en episk livsreise. Det er en stor idé, men musikken behandler den uten svulstige virkemidler. Den får avslutte albumet med en behagelig og gradvis oppbygning.
At platen avsluttes slik, er et godt valg. Etter en rekke rytmiske og melodisk direkte låter får lytteren et spor som åpner mer plass. Det gir albumet en følelse av avrunding, uten å late som om alle spørsmålene er besvart.
«In Search of Impossible Green» er en tilgjengelig rockeplate for alle sammenhenger. Det betyr ikke at albumet mangler detaljer. Ved konsentrert lytting blir det tydelig hvordan bandet arbeider med rytmeseksjonen, gitarene og vokalen. Men musikken krever ikke at lytteren sitter stille og analyserer hvert enkelt spor for å fungere. Den har en umiddelbar kvalitet som gjør den lett å ta inn.
Samtidig belønner platen flere gjennomlyttinger. De første inntrykkene preges av melodiene og rytmene, mens helheten blir tydeligere etter hvert: Bandet har laget en plate om å lete, bevege seg og forsøke å komme nær et ideal som kanskje ikke finnes. The Impossible Green har med «In Search of Impossible Green» beveget seg tydeligere mot syttitallsrocken, men uten å gi slipp på americanaen som har vært en del av bandets grunnlag siden starten. Resultatet er ikke et brudd med tidligere utgivelser, men en videreutvikling.
Produksjonen oppleves røffere og mer upolert enn tidligere. Det passer bandet. The Impossible Green låter ikke som et prosjekt som forsøker å skjule at musikken er laget av fire musikere med sterk tilstedeværelse og tydelig forståelse av hverandres roller.
«In Search of Impossible Green» er ikke en plate som trenger store og pompøse forklaringer for å fungere. Den bygger på solide melodier, god rytmisk fremdrift og en bandfølelse som virker opparbeidet gjennom mange år med konserter. The Impossible Green fremstår som et band med retning, men uten hastverk etter å finne et endelig svar. Sagt med andre ord:
– Jeg kan varmt anbefale «In Search of Impossible Green»
Albumet er ikke først og fremst opptatt av å overraske gjennom drastiske stilbrudd. Dette er en konstatering over bandets ståsted. Styrken ligger i hvordan bandet arbeider videre med et etablert musikalsk uttrykk og gjør det mer konsentrert, mer direkte og mindre polert. «In Search of Impossible Green» er en plate som vet hva den vil være: en melodisk rockeplate med tydelige røtter, men også med nok bevegelse til at den ikke står stille.
Tittelen «In Search of Impossible Green» peker mot et ideal som hele tiden flytter seg. Bandet beskriver selv platen som en jakt på et utopisk mål. Gresset på den andre siden av hekken, selv om det alltid finnes en ny hekk som må forseres.
– «In Search of Impossible Green er jakten på et utopisk ideal», skriver bandet i presentasjonen av albumet.
Denne tanken fungerer også som en inngang til musikken. Albumet beveger seg mellom lengsel, rastløshet, kjærlighet, reise og en form for aksept. Det er en plate med mange spørsmål, men den forsøker ikke å løse dem gjennom store forklaringer. I stedet lar bandet melodiene og rytmene bære mye av betydningen.
The Impossible Green har tidligere vært tydelig knyttet til americanaen. På dette albumet er den fortsatt til stede, men den er blandet inn i et rockeuttrykk som peker mot Humble Pie, Thin Lizzy, Blackfoot og Holton / Steel om vi også skal ta med et eksempel med norsk tilknytning. Samtidig kan man se forbindelsen til nyere artister som Daniel Romano, som også har vært en inspirasjon for bandnavnet. Men la oss ikke dvele ved det åpenbare.
The Impossible Green ble etablert i Trondheim i 2018 etter at Johannes Konstad Brevik, Adrian Ahtola og Mathias Angelhus møttes på Trøndertun folkehøgskole. Senere kom Markus Margido Drazkowski Teksum inn i besetningen.
Kvartetten består av Mathias Angelhus på vokal og gitar, Johannes Konstad Brevik på gitar, pedal steel, banjo og kor, Markus Margido Drazkowski Teksum på bass og kor, samt Adrian Ahtola på trommer.
Bandet vant det trønderske mesterskapet i rock i 2019. Siden har de bygget karrieren med konserter og album. Debuten «Watching the Blue» kom i 2022, fulgt av In «Technicolor» i 2024 og «Quicksilver Daydream» i 2025. Det sistnevnte albumet bidro til å gi bandet ble lagt merke til nasjonalt.
I 2025 spilte The Impossible Green over 60 konserter i Norge, blant annet på Øyafestivalen, Vinjerock, Olavsfest og Malakoff. Turnévirksomheten har fortsatt inn i 2026, og interessen for bandet er tydelig også i forkant av det nye albumet. Slippkonserten på Byscenen i Trondheim, med kapasitet på 800 personer, ble utsolgt flere måneder før konserten. Det ble derfor satt opp en ekstrakonsert.
Bandets tilknytning til Trondheim er sterk, men geografisk kommer medlemmene fra flere steder. Mathias Angelhus og Adrian Ahtola er fra Kristiansund, Markus Teksum er fra Sunndalsøra, mens Johannes Konstad Brevik er fra Melhus. Tre av fire har dermed bakgrunn fra Møre og Romsdal og Nordmøre, selv om bandet er etablert i Trondheim.
I 2026 ble det også kjent at The Impossible Green og Violet Road skulle utgjøre backingbandet i Åge & Svarttrosten, Åge Aleksandersens nye prosjekt. Det gir bandmedlemmene en sentral rolle i videreføringen av en omfattende norsk rockearv, samtidig som The Impossible Green arbeider videre med sitt eget uttrykk.
Albumet åpner med tittelsporet «In Search of Impossible Green». Det er en god inngang til platen. Låten har et tydelig driv og en melodi som gjør at albumet kommer raskt i gang.
Mathias Angelhus sin vokal er godt fremme i lydbildet. Han synger med tydelig diksjon, og teksten er dermed lett å oppfatte. Det er en viktig kvalitet i et band som legger stor vekt på melodier og fortelling. Vokalen er ikke pakket inn i produksjonen, men får være en tydelig del av musikken.
Tittelsporet etablerer albumets balanse mellom det røffe og det tilgjengelige. Det låter som et band med god erfaring fra scenen, men uten at musikken blir overdrevent glatt. Her finnes en direktehet som passer godt til uttrykket.
På «Farewell America» fortsetter bandet med en fengende melodi. Den har en umiddelbarhet som gjør den lett å vende tilbake til. Her fikk jeg inn en artig innskutt parallell. Jeg synes Mathias Angelhus kan minne om en ung Joe Elliot fra Def Leppard stemmemessig. Noe som ble trigget av nettopp denne tittelen. For på Def Leppard sitt debut album, «On through the night» fra 1980 finner vi «Hello America». Der stopper pralellen nå er Angelhus mer moden i stemmen enn Joe var i 1980.
Tittelen signaliserer et farvel, og låten kan høres som en avskjed med den amerikanske musikkmytologien som har vært en tydelig del av bandets tidligere uttrykk. Samtidig er det ikke et fullstendig brudd. Det amerikanske ligger fortsatt i gitarene, rytmikken og låtskrivertradisjonen.
Melodien svinger godt, og dette er en låt som fungerer godt til alene lytting, men også i en sosial sammenheng. Den har nok energi til å løfte stemningen, uten at den trenger å presses frem.
«Samurai Blues» skiller seg lydmessig fra de to første låtene.
Låten knytter seg til bandets egen beskrivelse av albumet som en japansk vandrepoets «Samurai Blues». Blandingen i av Japansk utrykk og blues t tittelen er spennende. Her blir det tydelig at The Impossible Green ikke bare ser bakover mot amerikansk rock. De forsøker også å gi albumet et videre tematisk landskap.
Variasjonen i lydbildet gjør at platen ikke blir ensformig. Etter den mer umiddelbare åpningen får lytteren en låt med en annen atmosfære og en annen bevegelse. Det gir albumet god variasjon allerede tidlig blant låtene.
«I Don’t Wanna Fall in Love» er albumets korteste låt. Den svinger godt og er bygget rundt en direkte melodisk idé.
Det er en effektiv låt, uten unødvendige omveier. Den korte spilletiden passer uttrykket. Bandet rekker å etablere stemningen, levere melodien og avslutte før låten mister fremdrift.
På «Shalalala With You» er det først og fremst rytmeseksjonen som driver musikken. Bassen og trommene ligger i front, mens gitaren legger riff oppå. Refrenget er enkelt og fengende, og det er lett å lære seg etter få gjennomlyttinger. Låten viser bandets sans for tilgjengelige refrenger. Den er ikke komplisert, men heller ikke uinteressant av den grunn. The Impossible Green har forståelse for at en enkel melodisk idé kan fungere når den er godt plassert i arrangementet.
«Tambourine Messiah» har en løpende, jagende beat. Låten er frisk rytmisk. Jeg liker, som over gjennomsnitlig glad i ord, tittelen.
Bandet omtaler selv «tamburin-Messias» som en håpløs forkynner. Det er en av albumets mer karakteristiske ideer, og musikken understøtter dette. Bevegelsen i låten gir inntrykk av noe som hele tiden forsøker å nå frem, uten nødvendigvis å komme frem til en endelig konklusjon.
Det er også her forbindelsen til den mer klassiske rocken blir tydelig. Låten har et uttrykk som er fysisk og fremoverlent, men fortsatt kontrollert av bandets sans for melodi.
«Anything» er albumets ballade. Den har en rytme og progresjone som kan beskrives som både rolig og sensuell.
Her viser The Impossible Green at de ikke bare behersker den drivende rockelåten. De kan også holde igjen og la stemningen bygges mer gradvis. Låten har en sexy rytme, men den er ikke overdrevet. Den lar melodien og vokalen stå sentralt. Balladenes jobb på ethvert rockealbum er å skape ro og struktur. Det lykkes her.
Vokalprestasjonen fungerer særlig godt i de roligere partiene. Angelhus synger tydelig og med en stemme som har nok tyngde til å bære låten, uten å gjøre den mer pretansiøs enn den trenger å være.
«Lonely», følger som neste spor også denne låten er fanget i en svingende rytme, men er tydeligere forankret i rocken. Den fungerer som en kortere og mer direkte kontrast til og overgang fra balladen før denne.
«Regular Romeo» er en rytmisk låt med tydelig fremdrift. Låten passer godt inn i albumets overordnede uttrykk. Den har den samme kombinasjonen av rock, americana og klassisk meloditeft, men uten å føles som en repetisjon av tidligere spor. Den fungerer som et av albumets mer uanstrengte øyeblikk.
Her er det lett å høre at The Impossible Green er et band som har tilbrakt mye tid på veien. Musikken er laget for å fungere i et rom med mennesker, på en scene og i en konsertsammenheng. Det er ikke nødvendigvis det samme som at den mister verdi i hodetelefoner. Snarere ligger det en fysisk kvalitet i rytmene som gjør at låtene tåler flere ulike lyttesituasjoner.
Albumet avsluttes med «Fast Track, Slow Decay», som er den lengste låten på platen. Låten starter rolig, som en ballade, og holder seg lenge i dette uttrykket. Etter hvert drar trommene rytmen opp, uten at låten forlater den grunnleggende roen. Det gir avslutningen en naturlig utvikling.
Bandet omtaler låten som en episk livsreise. Det er en stor idé, men musikken behandler den uten svulstige virkemidler. Den får avslutte albumet med en behagelig og gradvis oppbygning.
At platen avsluttes slik, er et godt valg. Etter en rekke rytmiske og melodisk direkte låter får lytteren et spor som åpner mer plass. Det gir albumet en følelse av avrunding, uten å late som om alle spørsmålene er besvart.
«In Search of Impossible Green» er en tilgjengelig rockeplate for alle sammenhenger. Det betyr ikke at albumet mangler detaljer. Ved konsentrert lytting blir det tydelig hvordan bandet arbeider med rytmeseksjonen, gitarene og vokalen. Men musikken krever ikke at lytteren sitter stille og analyserer hvert enkelt spor for å fungere. Den har en umiddelbar kvalitet som gjør den lett å ta inn.
Samtidig belønner platen flere gjennomlyttinger. De første inntrykkene preges av melodiene og rytmene, mens helheten blir tydeligere etter hvert: Bandet har laget en plate om å lete, bevege seg og forsøke å komme nær et ideal som kanskje ikke finnes. The Impossible Green har med «In Search of Impossible Green» beveget seg tydeligere mot syttitallsrocken, men uten å gi slipp på americanaen som har vært en del av bandets grunnlag siden starten. Resultatet er ikke et brudd med tidligere utgivelser, men en videreutvikling.
Produksjonen oppleves røffere og mer upolert enn tidligere. Det passer bandet. The Impossible Green låter ikke som et prosjekt som forsøker å skjule at musikken er laget av fire musikere med sterk tilstedeværelse og tydelig forståelse av hverandres roller.
«In Search of Impossible Green» er ikke en plate som trenger store og pompøse forklaringer for å fungere. Den bygger på solide melodier, god rytmisk fremdrift og en bandfølelse som virker opparbeidet gjennom mange år med konserter. The Impossible Green fremstår som et band med retning, men uten hastverk etter å finne et endelig svar. Sagt med andre ord:
– Jeg kan varmt anbefale «In Search of Impossible Green»
Laget av ScaleFlow.
