Der jubileumsutgivelsen samlet de største og mest kjente låtene, velger Sivert Høyem denne gangen å slippe opp på kontrollen og gi offentligheten tilgang til de mer ufiltrerte og skjulte sidene av hans produksjon. På det nye albumet henter han frem 18 uutgitte låter fra skuffen. Utgivelsen er en samling av studioopptak, live-spor og coverlåter som til nå har ligget gjemt. Dette var ingen dårlig ide, albumet svinger som bare det. Her var det mange perler.

Sivert Høyem utdyper selv bakgrunnen for at disse sporene har blitt liggende uforløst frem til nå, og forklarer at det handler om kontekst snarere enn mangel på kunstnerisk legitimitet:

– Dette er materiale som kanskje ikke var ment for publikum i utgangspunktet, fordi det ikke passet inn der og da, men som er altfor bra til å bli liggende, forteller Sivert Høyem.

Albumet gir fansen en unik mulighet til å oppdage gjemte perler som nesten gikk tapt i prosessen. Den musikalske verdien ligger ikke nødvendigvis i det perfeksjonerte, men i det historiske og stilistiske innsynet utgivelsen gir. Musikk lages for å høres. Når det i tillegg låter så bra som her, er dette låter som folk vil høre på.

De uforløste studiolåtene og kreative blindveier

Gjennomgangen av de uutgitte studiolåtene avdekker en rekke kreative prosesser, interne diskusjoner med plateselskap og spontane innfall i studio over en periode på nesten 25 år.

Samlingens første spor, «Beautiful Lie», er et overskuddspor fra «Roses Of Neurosis»-perioden i 2021. Låten ble skrevet og spilt inn noen år tidligere, men ble holdt utenfor EP-en fordi Sivert Høyem ikke var fornøyd med teksten. Han uttrykker at han alltid har elsket Christer sitt forseggjorte perkusjonsarrangement, men at låten har vært nærmest forbannet der den har ligget i hvelvet. Vokalmelodien og teksten ble imidlertid fullstendig omskrevet og spilt inn på nytt for denne samlingen, og artisten erklærer seg i dag fornøyd med resultatet. Låten treffer meg ved første tone. Dette er en svært i iørefallende låt som det er bra offentligheten får lytte på.

Neste spor, «Deeper Blue», ble påbegynt mens Sivert Høyem så på solnedgangen under en flytur fra Tromsø til Spitsbergen. Dette skjedde under et avbrudd i innspillingene til «Endless Love» tidlig i 2013. Plateselskapet trodde hele tiden at dette skulle bli den første singelen, helt til de fikk høre det ferdige albumet, der låten ikke en gang var med. Høyem erindrer dette som et pinlig møte, der låten opprinnelig ble ansett for å være for mye «disco» og litt utenfor merkevaren, selv om den etter hvert har vokst på ham.

Innsyn i kunstneriske kompromisser får vi også gjennom to ulike versjoner av samme låt, representert ved «Orbit Roy V2» og «Orbit Roy V1». Versjon 2 stammer fra innspillingene til «Where Is My Moon» i 2012. Dette beskrives som nok en forbannet låt, der teksten aldri føltes 100 prosent riktig, selv om refrenget ble ansett som svært fengende. Frykten var at plateselskapet eller manageren ville ha den som singel dersom de fikk høre den, og at artisten dermed kunne bli overtalt til å gi ut noe han ikke var helt fornøyd med. Låten har ligget i hvelvet i over 15 år og stirret på artisten hver gang et nytt prosjekt har startet. Dette er gruppens andre forsøk på å spille den inn, og det fremstår som det mest omfattende opptaket. Det er litt morsomt å tenke på at Høyems perfeksjonisme er det som gjør at vi nå kan sitte å lytte til disse låtene i all sin perfeksjonistiske underfundighet.

Forhistorien til denne finner vi i «Orbit Roy V1», som er det aller første opptaket av låten, hentet fra de tidlige innspillingene til «Long Slow Distance» i slutten av 2010. Tittelen krever en forklaring, og Høyem forteller at «Orbit Roy» var det Cato Salsa pleide å kalle låten, som en henvisning til at den hadde en Roy Orbison-aktig følelse. Det ble aldri gjort noe forsøk på å finne en ekte tittel, og nå er det for sent. Det var i sin tid åpenbart at den aldri ville passe inn på det albumet, ettersom Høyem på den tiden drømte om mørkere og mer intens musikk, selv om han etter eget utsagn ikke klarer å la være å skrive denne typen låter. Kalle Gustafsson dukket opp til denne innspillingen med sin Rickenbacker i hånden, uten etui, direkte fra lydsjekk med The Soundtrack Of Our Lives, som spilte i Oslo den kvelden, noe som resulterte i en morsom sesjon.

Blant det øvrige studiomaterialet fra midten av karrieren finner vi «Something Hot», som ble påbegynt under innspillingen av «Endless Love» i 2013. Det finnes muligens en enda eldre demo fra den epoken, men denne spesifikke versjonen ble spilt inn under arbeidet med «Lioness» i 2015, uten at den noen gang ble vurdert for selve albumet.

«River Oxus» er på sin side en av mange låter som ble skrevet sammen med Rob McVey for det kortvarige bandprosjektet Paradise tilbake i 2017. Høyem rakk ikke å ferdigstille teksten i tide til at de noen gang fikk fremført den live. Dette spesifikke opptaket stammer fra innspillingene til «Dancing Headlights» i 2024. Låten ble fjernet fra albumet i siste liten fordi rekkefølgen på sporlisten ikke stemte, og artisten innrømmer at han fortsatt er usikker på om det var den rette avgjørelsen. Fra samme tidsperiode finner vi også «Let Me Live Inside My Longing», som beskrives som et uforløst spor fra albumet «On An Island», innspilt i 2023.

Glimt bak kulissene og de tidlige soloårene

Flere av sporene på samlingen dokumenterer den lekne og tidvis kaotiske atmosfæren som har preget Høyems studiosesjoner gjennom årene.

Sporet «Kool Katz» ble spilt inn i 2011 under noen av de senere sesjonene til «Long Slow Distance». Innspillingen av dette albumet bød på mye moro, men det meste ble holdt utenfor platen. Denne låten gir et lite glimt bak kulissene. Den var aldri tiltenkt albumet, og ut fra opptaket kan man høre at teksten bare er halvferdig. Høyem sporer selv et lite nikk til blant andre The Buzzcocks i dette materialet. Fra samme albuminnspilling, men i 2012, stammer «Inland Empire». Høyem var tilhenger av Ådne Meisfjords band, Kristiansunds bandet 120 Days, og hentet ham inn for å spille på noen av låtene på albumet, samt på dette uutgitte sporet. Den virkelige stjernen her er imidlertid Cato Salsas ville basslinje, fra det som beskrives som morsomme og kaotiske sesjoner.

Det eldste sporet på utgivelsen er «Silvery Seas», som er hentet fra arbeidet med «Ladies And Gentlemen Of The Opposition» i 2003. Låten ble skrevet våren 2001, samtidig som «Majesty» og mange andre sanger ble til, i det som var en svært kreativ periode for artisten. Da det første soloalbumet skulle spilles inn, var forventningene til låten høye, men det viste seg vanskelig å fange en god versjon, delvis fordi Høyems egne ferdigheter på gitar foreløpig var ganske elementære. Denne eksperimentelle versjonen ble ikke helt slik den var tenkt, men den illustrerer hvor lekne og tilfeldige disse studioopptakene var. Regelen var enkel: Hvis det fungerte, så fungerte det – hvis ikke, gikk man videre.

Avslutningsvis inneholder studiomaterialet to spor fra innspillingen av «Moon Landing» i 2009. Det første er «I WANNA SEE MY BABY», hentet fra den aller første sesjonen. Låten ble mikset sammen med resten av albumsporene i Water Music, men har forblitt uutgitt fram til nå. Artistens tilgang på materiale var stor, selv til bonusspor, og denne låten ble i sin tid vurdert som for sentimental eller «corny». Det andre sporet er «So Far Away», som er hentet fra hovedinnspillingene til samme album. Dette er sannsynligvis det siste som ble spilt inn før utstyret ble pakket ned i den leide hytta. Cato og Sivert Høyem hørte mye på Dire Straits om kveldene, og låten ble skrevet som en hyllest til dem. Sporet ble i sin tid lagt ut som en julegave til fansen i Facebooks tidlige dager, men har ellers vært uutgitt.

Konsertdokumentasjon og historiske coverlåter

I tillegg til det omfattende studiomaterialet, dokumenterer «The Rest of Sivert Høyem» artistens langvarige tradisjon med å inkludere personlige favoritter og stilistiske referanser i sine konsertopptredener og sidesesjoner.

Blant coverlåtene finner vi «Funny Thing», en tolkning av Reigning Sound, spilt inn under innspillingene til «Lioness» i 2015. Samlingen inneholder også betydelig livemateriale, representert ved «Blown Away (Live 2026)», som er hentet fra jubileumskonsertene «The Big 5-0» i januar 2026. Sangen har blitt spilt med dette arrangementet helt siden 2018, og Høyem vurderte det nå som på tide å gjøre den tilgjengelig i et format. Dette var åpningslåten under den tredje og siste kvelden på Sentrum Scene i Oslo.

En vesentlig del av konsertmaterialet er knyttet til turnévirksomheten i 2016. Både «Tougher Than The Rest» (en tolkning av Bruce Springsteen) og «More Than This» (en tolkning av Roxy Music) ble hyppig spilt som ekstranummer dette året. Bandet vekslet mellom disse to låtene annenhver kveld. Høyems enkle begrunnelse for Springsteen-valget er: «Jeg elsker The Boss!». Fra samme år stammer også «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore», en tolkning av Walker Brothers, hentet fra konserten i Oslo Spektrum, som markerte åpningskvelden for «Lioness»-turneen.

Forholdet til Springsteen utdypes ytterligere på studio-coveren «I’m On Fire». Høyem viser til at de som kjenner «The Boss», også vet at han er en stor beundrer av bandet Suicide. Bandet ønsket å anerkjenne dette ved å tilføre coverlåten en dæsj av Suicides karakteristiske trommemaskin-lyd. En lignende referanse ble gjort på Høyems egen låt, «The Boss-Bossa Nova», hvor det ble lagt igjen et spor i selve tittelen. Dette spesifikke opptaket stammer fra et besøk i Stockholm under en rekke triokonserter sammen med Christer og Cato i 2013, som en del av forberedelsene til å spille i Operaen. Høyem minnes dette som en spesielt god kveld på jobben.

En saklig vurdering av utgivelsens berettigelse

«The Rest of Sivert Høyem» forsvarer sin plass i den norske albumhøsten fordi den tør å vise frem det uferdige, det eksperimentelle og det marginale ved siden av de mer etablerte konsertopptakene. Der «The Best of» fungerte som et monument over de kommersielle og kritikersendte høydepunktene, fungerer denne samlingen som en nødvendig arkivfaglig dokumentasjon.

Utgivelsen gir et utfyllende bilde av en av Norges mest markante stemmer, og viser at restene i skuffen ofte holder et nivå som forsvarer deres plass i offentligheten. Albumet fremstår dermed ikke som et overskuddsprodukt skapt for kommersiell vinning, men som et verdifullt korrektiv til den offisielle historien om Sivert Høyems musikalske reise. Her er det noen verdifulle og svært gode låter som fortjenes å eksponeres for et stort publikum. For oss som er godt over gjennomsnittet musikk nerder er dette noe vi hører flere ganger. Absolutt noe å kose seg med, selv for de i andre trosretninger enn selve meingheten.

‍