Forutsetningene for en karriere innen musikken ble lagt tidlig i Kristiansund. Oppveksten i et miljø preget av korpsvirksomhet formet rammene for det som senere skulle bli et profesjonelt virke. Tom Ole Elgsaas beskriver en oppvekst der veien inn i musikken fremstår som en naturlig konsekvens av nære omgivelser, snarere enn et kalkulert valg. Musikken var fysisk til stede i hverdagen lenge før det formelle utdanningsløpet startet.

Det startet med trombone

– Jeg begynte å spille trombone hos Geir Opaas da jeg var åtte år gammel. På mange måter var det helt naturlig, siden moren min spiller klarinett i Musikkorpset Tempo. Jeg var han gutten som satt bakerst i øvingslokalet og hørte på korpsøvelser lenge før jeg begynte å spille selv.

Overgangen fra utøvende instrumentalist til den ledende rollen foran ensemblet var imidlertid en prosess som modnet over tid, drevet frem av personlige egenskaper og tidlige tillitserklæringer i lokalmiljøet.

– Dirigeringen kom mye senere. Jeg har alltid hatt sterke meninger og kanskje vært litt over gjennomsnittet glad i å bestemme, så det var nok ikke helt tilfeldig at jeg endte opp foran ensemblet til slutt. Dirigenten i skolekorpset, Merete Kortsen, lot meg prøve meg som dirigent for aspirantkorpset en gang, og kanskje var det der det hele begynte.

Stillheten, nysgjerrigheten og det avgjørende vendepunktet

Etter fullført musikklinje fortsatte det musikalske utdanningsløpet i Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps. Den intensive konsentrasjonen om instrumentet over flere år førte imidlertid til en midlertidig distansering fra det utøvende virket. Under de påfølgende studiene i Oslo ble instrumentet lagt bort, inntil en ekstern henvendelse reintroduserte ham for det kollektive musikklivet og åpnet døren mot dirigentfaget.

– På den tiden hadde jeg drevet ganske intensivt med musikk i mange år, og jeg kjente etter hvert at spillegleden ikke var helt den samme som før. Da jeg senere begynte å studere i Oslo, ble trombonen faktisk liggende urørt i flere år.

– Så fikk jeg en telefon fra Vestre Aker Musikkorps, som manglet en trombonist til et prosjekt. Jeg takket ja, og gjennom korpset møtte jeg dirigentstudenter fra Norges musikkhøgskole. Det vekket en nysgjerrighet for dirigentfaget som bare vokste seg sterkere. Der møtte jeg også min første dirigentlærer, Trond Korsgård, som anbefalte meg å dra på Dirigentuka i Stavanger.

Dette seminaret i Stavanger markerte den endelige faglige vendingen og etablerte en ny retning for hans kunstneriske arbeid.

– Jeg gjorde det, og da sa det egentlig bare pang.

Klanglige ulikheter og det universelle målet

Tom Ole Elgsaas har de siste årene ledet ulike besetninger, deriblant Sinfoniettaen under Ynglingens julekonserter. Arbeidet med både janitsjarbesetninger, brassband og symfoniske orkestre reiser spørsmål om metodiske og estetiske forskjeller i ledelsen av ulike ensembler. Elgsaas påpeker at den mest uttalte ulikheten finnes i instrumentasjonens iboende klangkarakter.

– Den største forskjellen ligger kanskje i det klanglige. I et symfoniorkester har man flere typer instrumenter og dermed en enda større variasjon i klangfarger.

Likevel understreker han at den grunnleggende kunstneriske og mellommenneskelige tilnærmingen forblir uforandret, uavhengig av om han står overfor profesjonelle musikere eller amatører.

– Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke tenker så mye på besetningen i seg selv. For meg handler det først og fremst om å jobbe med mennesker, og om å få fram det beste i det ensemblet man har foran seg, enten det er profesjonelle eller amatører.

Det overordnede formålet med det musikalske arbeidet strekker seg utover den rent tekniske presisjonen i fremførelsen.

– Målet er jo uansett det samme: å begeistre både musikere og publikum. Å skape følelser og opplevelser de kanskje ikke forventet da de kom på øvelse eller konsert. For meg er det kjernen i det vi driver med. Uansett om det er korps, brassband, orkester eller kor.

Når det gjelder fremtidige oppdrag på hjemtraktene på Nordmøre, er det for øyeblikket ingen konkrete avtaler, men tilknytningen til hjembyen forblir en styrende faktor for fremtidige prioriteringer.

– Akkurat nå har jeg ingen planlagte konserter i Kristiansund, men det kommer helt sikkert i framtiden. Det er egentlig litt tilfeldig. Jeg har rett og slett mye å gjøre andre steder akkurat nå.

– Men Kristiansund er hjem, og jeg kommer alltid til å ha lyst til å jobbe her. Så med en gang det dukker opp et prosjekt som passer med kalenderen, så kommer jeg. Det er helt sikkert.

Mellom det senromantiske repertoaret og det uforutsigbare nye

Repertoarmessig uttrykker Tom Ole Elgsaas en varig fascinasjon for det senromantiske klangidealet, med særlig vekt på russiske komponister. Likevel er det en voksende dragning mot det skapende samarbeidet med nålevende opphavspersoner og tverrkunstneriske prosjekter som preger hans kunstneriske ambisjoner.

– Jeg får ofte det spørsmålet, og sannheten er at listen bare blir lengre for hvert år som går. Jeg har nok alltid vært svak for Tsjajkovskij. Ballettene hans står høyt på lista, men også symfoniene. Og skulle noen spurt meg om å dirigere Romeo og Julie-ouvertüren i morgen, hadde jeg nok svart ja ganske fort.

– Samtidig kjenner jeg kanskje enda sterkere på lysten til å skape noe nytt. De siste årene har jeg vært så heldig å få møte flere spennende komponister, blant annet Kari Telstad Sundet og Gisle Kverndokk, og det har gjort meg nysgjerrig på hvordan ny musikk blir til.

Erfaringene fra institusjonsteatret har belyst potensialet som ligger i skjæringspunktet mellom tekst, dramaturgi og musikk.

– Gjennom arbeidet med musikalen Ruth Maier på Trøndelag Teater har jeg fått oppleve hvor sterkt det kan være når musikk, tekst og historie får vokse fram sammen. Det å få være med på slike prosesser, gjerne med lokal forankring og historier som betyr noe for folk, er nok noe av det jeg virkelig drømmer om.

Dette initiativet rettes også spesifikt mot hans egen oppvekstregion.

– Kanskje finnes det også historier på Nordmøre som fortjener å bli fortalt gjennom musikk. Det hadde vært spennende å få være med på.

Scenekunstens terapeutiske og samlende funksjon

I forlengelsen av dette reflekterer Elgsaas over operagrenens og musikkteatrets evne til å artikulere komplekse menneskelige erfaringer som unndrar seg det rent språklige. Han ser på sjangeren som et nødvendig fellesrom i en fragmentert samtid.

– Absolutt! Jeg synes jo det å jobbe med tekst og musikk er noe av det aller mest givende.

– Det finnes sider ved livet som ikke lar seg forklare med ord alene. Vi opplever alle sorg, smerte og fortvilelse, men også stor glede og euforiske øyeblikk. Jeg tror opera, musikal og musikkteater kan være med på å åpne opp disse følelsene. Kanskje nesten være terapeutisk for å hjelpe oss å bearbeide og forstå ting som ellers kan være vanskelige å sette ord på.

Dette gir scenekunsten en samfunnsmessig dimensjon som strekker seg utover den rene underholdningsverdien.

– Derfor tror jeg denne typen kunst er viktig, ikke bare for enkeltmennesket, men også for fellesskapet. I en zeitgeist hvor vi ofte fokuserer på det som skiller oss, har jeg mer tro på det som samler oss. Og nettopp der kan opera og musikkteater være en arena hvor vi møtes og opplever noe sammen.

Infrastrukturens betydning for det kunstneriske resultatet

Diskusjonen rundt rammene for kulturutøvelse i Kristiansund sentrerer seg i stor grad rundt etableringen av det nye kulturbygget Normoria. For Elgsaas, som har en personlig og profesjonell forankring i byens eldre kulturinstitusjoner, representerer nybygget et nødvendig og etterlengtet skifte for regionens kulturliv.

‍

– For en som har vokst opp med Festiviteten som sitt andre hjem, er Normoria nesten litt vanskelig å ta inn over seg. Jeg tror det er vanskelig for folk utenfor musikklivet å forstå hvor mye gode lokaler faktisk betyr. I mange år har musikere og kulturarbeidere i Kristiansund fått til imponerende ting innenfor begrensede rammer. Det står det stor respekt av. Samtidig har det vært åpenbart at byen har manglet et moderne kulturhus bygget for dagens behov.

Han betoner at institusjonens verdi primært ligger i de menneskelige og kunstneriske prosessene arkitekturen muliggjør.

– For meg handler ikke Normoria først og fremst om vegger og tak. Det handler om mennesker. Om musikerne som får bedre arbeidsforhold. Om publikum som får bedre opplevelser. Om barn og unge som får møte kunst og kultur på sitt beste.

Som et empirisk bevis på hva som kan oppnås når de kunstneriske rammene profesjonaliseres, trekker han frem nylige produksjoner.

– Vi har allerede fått se hvilke resultater som kan komme når dyktige kunstnere får gode rammer. Oppsetningen av Anne Pedersdotter og den nasjonale oppmerksomheten den har fått gjennom Amandaprisen er et godt eksempel på det.

Investeringen i Normoria blir således stående som et signal om langsiktig kulturpolitisk vilje i en region der institusjonenes eksistensgrunnlag krever kontinuerlig legitimering.

– Jeg tror også Normoria sender et viktig signal om at Kristiansund ønsker å satse på kultur i framtiden. Det er lett å ta institusjoner som Operaen i Kristiansund for gitt, men sannheten er at slike miljøer må jobbe hardt hver eneste dag for å være relevante og synlige.

– Derfor er jeg glad for at man tør å investere i kultur. Ikke fordi kultur er viktigere enn alt annet, men fordi kultur er en del av det som binder oss sammen. Den gir oss identitet, fellesskap og historier å samles rundt. For meg er kultur – sammen med blant annet idrett og natur, en viktig del av det som gjør oss til det vi er. Der kan Normoria bli en sentral møteplass for hele Nordmørsregionen.

Han uttrykker i tillegg tilfredshet med den nåværende kunstneriske profilen og den sjangermessige bredden institusjonen legger opp til.

– Det som kanskje imponerer meg mest med Normoria så langt, er bredden i det som programmeres. Det dukker opp uttrykk og produksjoner man kanskje ikke trodde fantes på Nordmøre. Det synes jeg er utrolig inspirerende, og det lover veldig godt for framtiden.

Det fremtidige arbeidet og overgangen til en åpnere prosess

Korttidshorisonten preges av detaljert planlegging av høstsesongens engasjementer, inkludert pedagogisk og kunstnerisk virke ved sommerkurs og de tradisjonelle Sommerspillene, der repertoarvalget fremdeles er under utarbeidelse. Parallelt arbeider han med å utvikle egne, langsiktige prosjekter.

Når det gjelder de overordnede fremtidsplanene og metodikken for egen karriereutvikling, beskriver Elgsaas en pågående vending bort fra en strengt målstyrt progresjon, til fordel for en mer situasjonsbetinget og prosessorientert tilnærming.

– Jeg har nok vært en person som alltid har satt meg tydelige mål og jobbet hardt for å nå dem. Jeg har brukt mye energi på å komme meg videre til neste prosjekt, neste ensemble eller neste mulighet. Men i det siste har jeg prøvd noe nytt: å være litt mer åpen for det som dukker opp underveis. Ikke nødvendigvis å ha kontroll på alt, men å stole på prosessen og gripe de mulighetene som føles riktige når de kommer. Å følge vinden, rett og slett.

Denne åpenheten inkluderer også en ambisjon om å utvide det faglige virkefeltet mot komposisjon, selv om dette foreløpig kanaliseres gjennom tette samarbeidsprosjekter med etablerte komponister på grunn av tids- og fordypningskravene faget stiller.

– Samtidig kjenner jeg en sterk trang til å skape noe nytt. Jeg har lekt litt med tanken på å komponere selv, men det krever enormt med tid og fordypning. Derfor forsøker jeg heller å komme tett på komponister. Samarbeide, diskutere og være med på å forme et musikalsk uttrykk helt fra starten av. Og så har jeg nok ganske mange ideer på lager. Noen er allerede i planleggingsfasen, mens andre fortsatt bare er tanker. Så får vi se hva framtiden bringer.

Sommerens rekreasjon og nødvendigheten av lav hastighet

Før høstsesongens produksjoner og planlagte prosjekter igangsettes, reiser Tom Ole på en lengre sommerferie. Programmet kombinerer studier av europeisk kulturhistorie med maritim rekreasjon langs den skandinaviske kystlinjen.

– Sommeren starter med en tur til Italia. Jeg skal besøke Bologna, Livorno og Firenze, og har planer om å suge til meg så mye kultur, historie og italiensk språk som mulig.

‍

– Utover det skal jeg og en god venn på vår årlige seiltur nedover svenskekysten. Jeg er egentlig vokst opp med motorbåt, men etter at jeg fikk prøve seiling for noen år siden må jeg innrømme at jeg foretrekker det.

Erfaringen med seiling beskrives som en kontrast til den ellers tidsstyrte og koordinerte hverdagen på dirigentpodiet, der tilpasningen til de gitte ytre forholdene tvinger frem en annen rytme.

– Det er noe eget med den roen man får når man seiler. Ting går sjelden veldig fort, og det er nettopp det som er så fint. Man må tilpasse seg vær og vind, senke skuldrene og ta dagene som de kommer. Sier Tom Ole, og avslutter:

– Det gleder jeg meg veldig til.

‍

‍