Også denne kvelden ble ledet med stødig hånd av dyktige konferansierer, som bandt programmet sammen med en perfekt balanse av treffsikre introduksjoner og personlige anekdoter. Det var duket for en avslutningsforestilling preget av høyt tempo, eksplosiv energi på scenen – og rom for de helt dype, eksistensielle refleksjonene.

Banjoduell og frosne toner

Showet ble sparket i gang med et musikalsk smell da «Duelling Banjos» fra Rauma inntok scenen. Her fikk vi et gledelig gjensyn med Pavel på gitar, som også lyste opp scenen på festivalens første dag. Konferansierene spilte opp til innslaget ved å fremheve den fascinerende dynamikken mellom søskenkjærlighet og intern kniving som gjerne preger et slikt samarbeid. Åpningen satte et tydelig, akustisk preget anslag; gitar, banjo og fele la premissene for en kveld der de unge utøverne skulle vise frem imponerende kontraster og unike kunstneriske visjoner.

Rett etterpå trollbandt Emily fra Aure salen med den russiske sangen «Snødronning», vakkert formidlet gjennom gitar og vokal. Derfra skled programmet over i en sømløs symbiose av sang og dans, signert Anna og Pernille fra Ålesund. Mens Annas stemme fylte rommet, fargela Pernille scenen med klassiske ballettbevegelser. Konferansierene kunne avsløre at jentene har lagt ned utallige timer med opplæring og scenearbeid over tid – noe som lyste lang vei av den modne og trygge fremføringen.

Fra dundrende riff til dyp poesi

Fra Sunndal kom Mia «Villfrid», en erfaren og formidabel sanger med bakgrunn fra musikklinja i Molde. Hennes sceniske trygghet og vokalprestasjon rørte publikum dypt. Kontrastene lot ikke vente på seg: Theo Blomvik fra Ålesund rystet salen med tunge, spenstige gitarrock-riff, før Marion overtok med sin sang. Her briljerte konferansierene med sin muntlige og lekne stil, med kommentarer om farger, antrekk og det å tørre og ta scenen, ble også festivalens sosiale og uformelle samhold en del av formidlingen.

Etter et energisk sett fra bandet «Gjeter», bød dansere fra Smøla på moderne dans til låten «Constellation». Med erfaring fra både jazz og showdans, viste jentene en gripende koreografisk utvikling. Dette var ikke bare en fremvisning av tekniske ferdigheter, men en demonstrasjon av en kunstnerisk retning i konstant bevegelse. Også Alva og Johanne,en duo fra Haram imponerte stort. De viste et samspill og en modning som vitner om iherdig arbeid over tid.

‍

«Straffen for å eksistere»

Kveldens mest kraftfulle og alvorstyngede øyeblikk sto Ida Sofie for, med diktet «Straffen for å eksistere». Konferansierene trakk linjer til krigens herjinger og datoen 7. oktober, noe som ga fremføringen en rystende aktualitet. Diktet boret dypt i menneskets plass i verden, splittede familier, bunnløs lidelse og ødeleggende samfunnssystemer. En av linjene skar som en kniv gjennom salen:

– Den mest ulovlige handlingen et menneske kan gjøre, er å eksistere.

Ida Sofie balanserte mesterlig mellom det abstrakte og det rått konkrete. Fra ødelagte hjem til den store verdensordenen. Dette politiske og eksistensielle midtpunktet ga forestillingen en helt nødvendig dybde.

Franske følelser, sjonglering og ludorock

Etter det dype alvoret slo rockebandet «Silent» fra Sula an tonen igjen, før Camilla leverte en nydelig og modig fransk låt. Konferansierene trakk frem hennes årelange kjærlighet for det franske språket, og Camillas sterke, følsomme stemme bar det krevende materialet perfekt. Det visuelle fikk også skinne da Susanne leverte et drillnummer med skyhøy teknisk presisjon og kontroll med en koreografi som føltes trygg og godt forankret.

Deretter fikk publikum beskjed om å holde seg fast: Duoen «Girls on Fire» bød på en eksplosiv kombinasjon av sang og sjonglering. De ble etterfulgt av Smøla-gruppen «Schmetterling» (som betyr sommerfugl på tysk) som leverte en herlig, kreativ vri på Radioheads klassiker «Creep».

Mot slutten kom glansnumrene på løpende bånd. Matilde leverte et strålende sanginnslag, før bandet «Formannskapet», som tidligere har spilt support for Kjartan Lauritzen, leverte et fyrverkeri av spilleglede og musikalsk overskudd. Like etter trollbandt Natascha scenen med sitt energiske sceneshow, flagrende hår og sterke vokal, før Jacob tok tempoet ned og imponerte med gåsehud-fremkallende, klassisk gitarspill.

‍

Kveldens aller siste innslag ble også det definitive punktumet for hele fylkesfestivalen. «Ludogutta» inntok scenen og leverte sin egenkomponerte «Ludosangen». At festivalen rundet av med et helt originalt verk skrevet av ungdommene selv, var en perfekt oppsummering av en kveld viet til ung skaperkraft, egne visjoner og personlige tolkninger.

Fremtidens stemmer

Den tredje forestillingen på Normoria ble en manifestasjon av et festivalformat der absolutt alt er lov. Her var det ingen sjangerkrav eller estetiske rammer. Banjo, gitar, ballett, moderne dans, poesi, fransk pop og energisk rock sto side om side i skjønn forening.

Gjennom to intense dager, tre forestillinger og en fantastisk utstilling har Normoria vibrert av fremragende, ungt talent. For disse utøverne er dette et gigantisk steg fremover. Enten de velger å gå kunstens vei videre i livet, eller tar med seg de kreative evnene sine inn i andre yrker, er dette navn å merke seg. Vi kommer garantert til å møte dem igjen – forhåpentligvis i kunstens underunderlige verden!

‍

‍