Under UKM fylkesfestivalen i Møre og Romsdal 2026, som ble avviklet i perioden 5. til 7. oktober 2026, ble ballettsalen i første etasje på det nye kulturhuset Normoria i Kristiansund omformet til gallerirom.

Emily Victoria Bigset viser sitt verk frem til Gabriet A. T. Hagen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementRundt 200 ungdommer inntok Normoria for å presentere sine respektive uttrykk innen musikk, scenekunst og visuelle disipliner. Utstillingen i ballettsalen manifesterte et bredt spekter av sjangre, der tradisjonelle arbeider på lerret ble sidestilt med tidsbaserte multimedieinstallasjoner. Mønstringen gir et saklig innblikk i hvilke tematiske og formale problemstillinger som opptar den yngre generasjonen av billedprodusenter i fylket.
De fysiske rammene i ballettsalen, preget av store vindusflater og speilvegger, skapte en særegen kontekst for de utstilte arbeidene. Kontrasten mellom den fysiske materialiteten i olje- og akrylmaling på lerreter og de lysende skjermene i multimedieverkene utgjorde utstillingens primære strukturelle akse. Flere av arbeidene demonstrerte en tydelig bevissthet rundt flatekomposisjon, mens multimediebidragene i større grad utforsket narrativ tid og temporære sekvenser. Denne todelingen belyser hvordan samtidsuttrykket blant unge kunstnere ikke lenger opererer innenfor isolerte kategorier, men snarere i et aktivt dialogfelt mellom det analoge og det digitale.
Blant utstillerne fant man mange inntrykk. Vi hadde digital kunst, ordinære bilder på lerret, smykkekunst og mange krestive uttrykksformer.
I den multimediale delen av utstillingen ble tidsbaserte medier benyttet til å utfordre den tradisjonelle gallerikonteksten. Bruken av levende bilder og lydsekvenser tilførte rommet en annen temporalitet enn de statiske verkene på veggene. Komposisjonene bar preg av teknisk presisjon, der den digitale teknologien ble anvendt som et primært kunstnerisk verktøy og ikke utelukkende som formidlingsmedium. Forholdet mellom den fysiske tilstedeværelsen i ballettsalen og de immaterielle, projiserte bildene genererte en produktiv friksjon i rommet, noe som indikerer en moden refleksjon rundt mediets iboende egenskaper hos de deltakende kunstnerne.
Rundt 200 ungdommer inntok Normoria for å presentere sine respektive uttrykk innen musikk, scenekunst og visuelle disipliner. Utstillingen i ballettsalen manifesterte et bredt spekter av sjangre, der tradisjonelle arbeider på lerret ble sidestilt med tidsbaserte multimedieinstallasjoner. Mønstringen gir et saklig innblikk i hvilke tematiske og formale problemstillinger som opptar den yngre generasjonen av billedprodusenter i fylket.
De fysiske rammene i ballettsalen, preget av store vindusflater og speilvegger, skapte en særegen kontekst for de utstilte arbeidene. Kontrasten mellom den fysiske materialiteten i olje- og akrylmaling på lerreter og de lysende skjermene i multimedieverkene utgjorde utstillingens primære strukturelle akse. Flere av arbeidene demonstrerte en tydelig bevissthet rundt flatekomposisjon, mens multimediebidragene i større grad utforsket narrativ tid og temporære sekvenser. Denne todelingen belyser hvordan samtidsuttrykket blant unge kunstnere ikke lenger opererer innenfor isolerte kategorier, men snarere i et aktivt dialogfelt mellom det analoge og det digitale.
Blant utstillerne fant man mange inntrykk. Vi hadde digital kunst, ordinære bilder på lerret, smykkekunst og mange krestive uttrykksformer.
I den multimediale delen av utstillingen ble tidsbaserte medier benyttet til å utfordre den tradisjonelle gallerikonteksten. Bruken av levende bilder og lydsekvenser tilførte rommet en annen temporalitet enn de statiske verkene på veggene. Komposisjonene bar preg av teknisk presisjon, der den digitale teknologien ble anvendt som et primært kunstnerisk verktøy og ikke utelukkende som formidlingsmedium. Forholdet mellom den fysiske tilstedeværelsen i ballettsalen og de immaterielle, projiserte bildene genererte en produktiv friksjon i rommet, noe som indikerer en moden refleksjon rundt mediets iboende egenskaper hos de deltakende kunstnerne.

På Kulturfabrikkens Klubbscene 22. oktober ble Iren Reppens «Sexy nok» presentert som en selvhjelpskonsert. Det er en treffende, men ikke helt dekkende merkelapp: Forestillingen er også konsert, standup og personlig fortelling, sydd sammen av nye sanger og Reppens direkte kontakt med publikum. Den vil ikke love noen raske løsninger. Tvert imot får publikum beskjed om at dersom noen spør om de føler seg bedre etterpå, bør svaret være «overhodet ikke». Også setter Reppen tonen med en entusiastisk erklæring:– Æ hete Iren Kleppen og e popstjerne.

På Campus i Kristiansund snakket psykolog, forfatter og friluftsentusiast Johanne S. Refseth om frykt som både varsellampe og hindring. I foredraget «Tøffere enn du tror» var budskapet ikke at vi skal bli uredd, men at vi kan lære å forstå reaksjonene våre og ta små steg mot det vi ønsker å få til.

Bargee, eller Filip Bargee Ramberg som han egentlig heter, viser nye sider av seg selv på SYNDEBUKKEN (Utvidet). Med en blanding av hiphop, pop, funky rytmer og følsomme melodier tar han lytteren med inn i et personlig univers preget av kjærlighetssorg, oppvekst, dårlige valg og håpet om å finne veien videre.