I forbindelse Nordic Light festivalen kunne man se flere utstillinger med bilder, en av disse var på Innlandet i Kristiansund. I forbindelse med Anne Helene Gjelstad sin åpning av «BIG HEART, STRONG HANDS» fikk vi et spennende foredrag om livene til damene og om tekstilene som de lagde og hadde de på seg. Se noen av de fargerike bilder i artikkelen.
Anne Helene Gjelstad på Innlandet Kultur og Samfunnshus. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPå veggene hang bilder av gamle damer med fargerike klær som Anne Helene har tatt over en ti-års periode der hun besøkte øyene Kihnu og Manija. Disse små isolerte etniske øyene ligger ute i Østersjøen. Her lever den gamle kulturen i beste velgående, og kvinner vedlikeholder tradisjoner som håndarbeid, sanger og dans. Deres kultur har fått status som verneverdig på UNESCO sin verdensarv liste.
Anne Helene Gjelstad er tekstilkunstneren som i 50 års gave til seg selv gav fotokurs med Morten Krogvold. Fra den spede start til nå har det gått slag i slag og hun er i dag en anerkjent fotograf. Hun har mottatt flere priser og anerkjennelser for sine bilder, og de er blitt stilt ut i kjente lokaler verden over.
Anne Helene var en sprudlende og kunnskapsrik kvinne som mer enn gjerne delte sin kunnskap. Hun hadde vært så heldig å få komme litt nærmere inn på disse kvinnene. Så i sitt foredrag gikk hun litt mer detaljert inn på kulturen til kvinnene, og hva de ulike stoffene, fargene og plaggene forteller om den enkelte kvinnen som bærer dem. Det kunne være noe så enkelt som at det var bare gifte kvinner som kunne bruke forkle. Vi fikk se mange bilder på skjermen, noen av dem kunne vi se med egne øyne på Innlandet kultur og samfunnshus. Disse kvinnene går i sine folkedrakter til daglig. Gjennom sin dokumentasjon av dette samfunnet har hun lært mye om deres skikker.
Dette er et lite øysamfunn der menn i generasjoner har sitt virke på sjøen eller utenlands, og kvinnene er hjemme der de tar seg av dyrene, barna og alt annet. Slike små fiskersamfunn preges av at det er mange kvinner som har mistet sine menn til havet. At de er enker og derfor i sorg går også igjen i fargene på skjørtene. Er man i sorg bærer manet mørkeblå stripete skjørt. Er man i stor sorg, er det helt sorte skjørt. Stor sorg er å miste et barn eller sin mor, ikke sin mann. Selv om de hadde mistet sine menn i ung alder velger enkene å bære sine blåstripete skjørt ut livet. Det tradisjonelle skjørtet er rødstripet med innslag av andre farger. Rødt er fargen for glede og rødstripet skjørt brukes mest av unge piker.
Uavhengig av hovedfarge på skjørtene er det alltid en rød flettet kant, dette som beskyttelse mot sykdom og onde ånder. Selv om disse folkene er ortodokse kristne, har noen også en slags riter som for eksempel måten kvinnene tar på seg stakken som er å ta den over hodet og ned.
Kvinnene har stor stolthet i å være dyktige i håndarbeid som vev, broderi, kniplinger og strikking. Det er veldig intrikate mønster på deres arbeid og kvinnene kan disse mønstrene i hodet. Det rett og slett sitter i deres fingre, og de kunne sitte i dempet belysning å blant annet strikke sine sokker, votter og gensere. Mønstrene er ulike, basert på hvilket kjønn som skulle bære dem og hvilken gård de kommer fra.
Ved alderen seksti starter enhver kvinne prosessen med å lage klær til sin egen gravferd. Hvem som skulle være gravere er bestemt på forhånd, og derfor strikker kvinnen hansker til de utvalgte unge mennene. Man vil passe på at man tar seg godt ut når de ligger i kisten, noe man helt klart kunne se på bildet av den avdøde kvinnen vi fikk se bilde av. Hun lå i åpen kiste på sitt eget kjøkken omringet av kvinner fra landsbyen. Selv om den eldre kvinnen hadde barn med sin store kjærlighet bar hun aldri forkle, dette fordi hennes egen mor hadde nektet henne å få gifte seg med sin utkårede.
Vi fikk også se bilder fra et bryllup der kvinnene virkelig hadde pyntet seg. Det så man hovedsakelig på hvilket tilbehør de bar sammen med det typisk rødstripete eller blåstripete skjørtet. Da kunne det bli veldig så fargerikt, kvinnene bar da sine fineste bluser, skaut, forklær og strikkede sokker. Ellers kunne man se at plaggene hadde noe merker av hard bruk. For det skal sies, disse kvinnene bar sine klær til de nesten falt fra hverandre og ikke var mulig å lappe sammen. Når man ikke kunne bruke stakken lenger ble de brukt til å beskytte høystakken på jordet. Det var ofte det skjørtet man giftet seg i man valgte å bli gravlagt i. Til hverdag kunne man se at det ble brukt både det ene og det andre av bekledning, men det røde eller blå skjørtet ble alltid brukt uavhengig om de hadde T-skjorte, vindbukse eller en genser de hadde fått av turister på seg.
Kjærligheten til farger kan man også se igjen på fargene på husene og fargene innvendig i deres hjem. Anne Helene opplever dette som veldig fint og genuint. Utstillingen viser flere bilder av hjemmene til disse kvinnene og landskapet rundt. Ofte er det små hus der seng og vev delte samme rom. En hjemmesnekret vev var noe alle hadde, og på disse vevde de stoffer de brukte til å lage skjørt og de samme stoffene blir også ofte brukt over møbler.
Kvinnene på disse øyene er vant til å gjøre alt selv, eller sammen med andre damer. Dette var fordi deres menn er på sjøen eller arbeider på fastlandet eller i utlandet, og det er slik det alltid hadde vært. Kvinnene synger sammen, danser sammen og strikker sammen. I forkant av et bryllup møttes de unge jentene et halvt år i forveien for å fylle opp kisten til bruden med håndarbeid. Samfunnet blir drevet av kvinnene og har alltid vært det.
Kommer du som turist til disse øyene vil du få se en helt annen bekledning enn hva Anne Helene så i hverdagen, da er det en mer polert fremtoning av kulturen som møter deg. Da får du oppleve sang og dans i de mest vakre og fargesprakende folkedrakter, men for Anne Helene var det hverdagene og de gamle kvinnes liv som hun ville dokumentere. Det vil også være mulig å få kjøpe tekstiler laget av kvinnene.
Det har vært en stor forandring siden Anne Helene avsluttet sine dokumentasjoner på øyene utenfor Estland. Vi får bare håpe at folkedrakten og strikke-arbeidene får leve videre, sammen med den unike kulturen til tross for den økende turismen og fraflyttingen. Rakk du ikke utstillingen er bildene også dokumentert i boken med samme navn som utstillingen, «Big Heart, Strong Hands». Her kan du også lese øyfolkets og noen av kvinnens historie.
Anne Helenes nettside er www.annehelenegjelstad.com
På veggene hang bilder av gamle damer med fargerike klær som Anne Helene har tatt over en ti-års periode der hun besøkte øyene Kihnu og Manija. Disse små isolerte etniske øyene ligger ute i Østersjøen. Her lever den gamle kulturen i beste velgående, og kvinner vedlikeholder tradisjoner som håndarbeid, sanger og dans. Deres kultur har fått status som verneverdig på UNESCO sin verdensarv liste.
Anne Helene Gjelstad er tekstilkunstneren som i 50 års gave til seg selv gav fotokurs med Morten Krogvold. Fra den spede start til nå har det gått slag i slag og hun er i dag en anerkjent fotograf. Hun har mottatt flere priser og anerkjennelser for sine bilder, og de er blitt stilt ut i kjente lokaler verden over.
Anne Helene var en sprudlende og kunnskapsrik kvinne som mer enn gjerne delte sin kunnskap. Hun hadde vært så heldig å få komme litt nærmere inn på disse kvinnene. Så i sitt foredrag gikk hun litt mer detaljert inn på kulturen til kvinnene, og hva de ulike stoffene, fargene og plaggene forteller om den enkelte kvinnen som bærer dem. Det kunne være noe så enkelt som at det var bare gifte kvinner som kunne bruke forkle. Vi fikk se mange bilder på skjermen, noen av dem kunne vi se med egne øyne på Innlandet kultur og samfunnshus. Disse kvinnene går i sine folkedrakter til daglig. Gjennom sin dokumentasjon av dette samfunnet har hun lært mye om deres skikker.
Dette er et lite øysamfunn der menn i generasjoner har sitt virke på sjøen eller utenlands, og kvinnene er hjemme der de tar seg av dyrene, barna og alt annet. Slike små fiskersamfunn preges av at det er mange kvinner som har mistet sine menn til havet. At de er enker og derfor i sorg går også igjen i fargene på skjørtene. Er man i sorg bærer manet mørkeblå stripete skjørt. Er man i stor sorg, er det helt sorte skjørt. Stor sorg er å miste et barn eller sin mor, ikke sin mann. Selv om de hadde mistet sine menn i ung alder velger enkene å bære sine blåstripete skjørt ut livet. Det tradisjonelle skjørtet er rødstripet med innslag av andre farger. Rødt er fargen for glede og rødstripet skjørt brukes mest av unge piker.
Uavhengig av hovedfarge på skjørtene er det alltid en rød flettet kant, dette som beskyttelse mot sykdom og onde ånder. Selv om disse folkene er ortodokse kristne, har noen også en slags riter som for eksempel måten kvinnene tar på seg stakken som er å ta den over hodet og ned.
Kvinnene har stor stolthet i å være dyktige i håndarbeid som vev, broderi, kniplinger og strikking. Det er veldig intrikate mønster på deres arbeid og kvinnene kan disse mønstrene i hodet. Det rett og slett sitter i deres fingre, og de kunne sitte i dempet belysning å blant annet strikke sine sokker, votter og gensere. Mønstrene er ulike, basert på hvilket kjønn som skulle bære dem og hvilken gård de kommer fra.
Ved alderen seksti starter enhver kvinne prosessen med å lage klær til sin egen gravferd. Hvem som skulle være gravere er bestemt på forhånd, og derfor strikker kvinnen hansker til de utvalgte unge mennene. Man vil passe på at man tar seg godt ut når de ligger i kisten, noe man helt klart kunne se på bildet av den avdøde kvinnen vi fikk se bilde av. Hun lå i åpen kiste på sitt eget kjøkken omringet av kvinner fra landsbyen. Selv om den eldre kvinnen hadde barn med sin store kjærlighet bar hun aldri forkle, dette fordi hennes egen mor hadde nektet henne å få gifte seg med sin utkårede.
Vi fikk også se bilder fra et bryllup der kvinnene virkelig hadde pyntet seg. Det så man hovedsakelig på hvilket tilbehør de bar sammen med det typisk rødstripete eller blåstripete skjørtet. Da kunne det bli veldig så fargerikt, kvinnene bar da sine fineste bluser, skaut, forklær og strikkede sokker. Ellers kunne man se at plaggene hadde noe merker av hard bruk. For det skal sies, disse kvinnene bar sine klær til de nesten falt fra hverandre og ikke var mulig å lappe sammen. Når man ikke kunne bruke stakken lenger ble de brukt til å beskytte høystakken på jordet. Det var ofte det skjørtet man giftet seg i man valgte å bli gravlagt i. Til hverdag kunne man se at det ble brukt både det ene og det andre av bekledning, men det røde eller blå skjørtet ble alltid brukt uavhengig om de hadde T-skjorte, vindbukse eller en genser de hadde fått av turister på seg.
Kjærligheten til farger kan man også se igjen på fargene på husene og fargene innvendig i deres hjem. Anne Helene opplever dette som veldig fint og genuint. Utstillingen viser flere bilder av hjemmene til disse kvinnene og landskapet rundt. Ofte er det små hus der seng og vev delte samme rom. En hjemmesnekret vev var noe alle hadde, og på disse vevde de stoffer de brukte til å lage skjørt og de samme stoffene blir også ofte brukt over møbler.
Kvinnene på disse øyene er vant til å gjøre alt selv, eller sammen med andre damer. Dette var fordi deres menn er på sjøen eller arbeider på fastlandet eller i utlandet, og det er slik det alltid hadde vært. Kvinnene synger sammen, danser sammen og strikker sammen. I forkant av et bryllup møttes de unge jentene et halvt år i forveien for å fylle opp kisten til bruden med håndarbeid. Samfunnet blir drevet av kvinnene og har alltid vært det.
Kommer du som turist til disse øyene vil du få se en helt annen bekledning enn hva Anne Helene så i hverdagen, da er det en mer polert fremtoning av kulturen som møter deg. Da får du oppleve sang og dans i de mest vakre og fargesprakende folkedrakter, men for Anne Helene var det hverdagene og de gamle kvinnes liv som hun ville dokumentere. Det vil også være mulig å få kjøpe tekstiler laget av kvinnene.
Det har vært en stor forandring siden Anne Helene avsluttet sine dokumentasjoner på øyene utenfor Estland. Vi får bare håpe at folkedrakten og strikke-arbeidene får leve videre, sammen med den unike kulturen til tross for den økende turismen og fraflyttingen. Rakk du ikke utstillingen er bildene også dokumentert i boken med samme navn som utstillingen, «Big Heart, Strong Hands». Her kan du også lese øyfolkets og noen av kvinnens historie.
Anne Helenes nettside er www.annehelenegjelstad.com
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
