Molde, fredag 17. juli 2026: Da Ytre Suløens Jass-Ensemble inviterte New Orleans-legenden Leroy Jones til kirkekonsert i Molde domkirke under Moldejazz, var det som å reise tilbake til festivalens aller første år. Konserten ble en varm påminnelse om hvorfor nettopp New Orleans-jazzen var selve grunnmuren da Moldejazz vokste fram på 1960-tallet – og hvorfor denne fengende musikken fortsatt treffer publikum med full kraft.
.jpg)
Leroy Jones sammen med Ytre Suløens Jass ensemble. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var en kveld preget av tradisjon, spilleglede og musikalsk overskudd. Publikum, godt vant med jazzkonserter, svarte med den karakteristiske, rytmiske applausen som hører tradjazzen til. Stemningen var avslappet, men samtidig var det en andektig stemning i domkirkens vakre rom, der gospel, spirituals og klassiske New Orleans-låter fikk skinne.
Konserten startet med blant annet den udødelige «Down By the Riverside», før publikum fikk høre blant annet «The Lily of the Valley», «He Touched Me», «Fly Away» og den sterke gospelen «Lord, Don't Move the Mountain, Give Me the Strength to Climb». Den ordinære avslutningen kom med den obligatoriske New Orleans-klassikeren «When the Saints Go Marching In», før ensemblet kom tilbake med et ekstranummer som nesten ikke kunne vært mer passende: Louis Armstrongs «What a Wonderful World». Det gikk et begeistret sukk igjennom kirkerommet da sangen ble annonsert.
Et av kveldens mest gripende øyeblikk kom da Leroy Jones og pianist Morten Gunnar Larsen fremførte «The Old Rugged Cross» alene med trompet og flygel. Den enkle besetningen lot Jones' varme trompettone fylle kirkerommet, og stillheten blant publikum fortalte alt om hvilken virkning fremføringen hadde.
.jpg)
Jones delte også personlige historier fra hjembyen New Orleans. Han fortalte blant annet om innspillinger i St. Augustine Church, den eldste katolske kirken for afro-amerikanere i området etter orkanen Katrina og hvordan aktiviteten og oppmerksomheten som fulgte musikken bidro til å redde den historiske kirken fra nedleggelse. Med sin lune humor sa han også:
«Takk for at dere nordmenn lærer oss amerikanere å være kule.»
Han la spøkefullt til at amerikanerne gjerne kunne tenke seg å flytte til Norge – en kommentar som utløste latter og applaus i kirken.
For Jones var dette første besøk i Molde, selv om han tidligere har spilt flere steder i Norge. Han fortalte publikum at utsikten fra hotellrommet ga ham en følelse av å være hjemme:
– Jeg kan høre levende musikk hele kvelden fra hotellvinduet. Det føles akkurat som hjemme i New Orleans.
Han roste både publikum, lydteknikeren og musikerne i Ytre Suløens Jass-Ensemble, og uttrykte et tydelig ønske om å komme tilbake neste år.
Bandleder Sturla Hauge Nilsen oppsummerte stemningen på scenen med ordene:
– Herregud som vi koser oss!
Det var vanskelig å være uenig. Konserten handlet ikke om virtuose soloer eller musikalske eksperimenter, men om samspill, tradisjon og formidling. Nettopp derfor traff den så godt. Publikum fikk en ekte smak av den musikken som inspirerte de første utgavene av Moldejazz – den varme, inkluderende og livsglade New Orleans-jazzen.
Ytre Suløens Jass-Ensemble viser hvorfor de fortsatt regnes som en av Norges viktigste tradjazz-institusjoner. Samspillet sitter som støpt, og bandet formidler både humor, alvor og historie uten at det virker konstruert. Leroy Jones tilfører en autentisitet som ikke kan læres; trompetspillet hans er varmt, uttrykksfullt og dypt forankret i New Orleans-tradisjonen. Denne kvelden fikk vi et møte med det opprinnelige uttrykket Moldejazz startet med.
Konserten demonstrerte at tradisjonell jazz ikke er museumsmusikk, men en levende kulturarv. I Molde domkirke ble historien om Moldejazz fortalt gjennom toner snarere enn ord. Sturla Hauge Nilsen sine ord oppsummerer egentlig hele konserten: – Herregud som vi koser oss!
Det var en kveld preget av tradisjon, spilleglede og musikalsk overskudd. Publikum, godt vant med jazzkonserter, svarte med den karakteristiske, rytmiske applausen som hører tradjazzen til. Stemningen var avslappet, men samtidig var det en andektig stemning i domkirkens vakre rom, der gospel, spirituals og klassiske New Orleans-låter fikk skinne.
Konserten startet med blant annet den udødelige «Down By the Riverside», før publikum fikk høre blant annet «The Lily of the Valley», «He Touched Me», «Fly Away» og den sterke gospelen «Lord, Don't Move the Mountain, Give Me the Strength to Climb». Den ordinære avslutningen kom med den obligatoriske New Orleans-klassikeren «When the Saints Go Marching In», før ensemblet kom tilbake med et ekstranummer som nesten ikke kunne vært mer passende: Louis Armstrongs «What a Wonderful World». Det gikk et begeistret sukk igjennom kirkerommet da sangen ble annonsert.
Et av kveldens mest gripende øyeblikk kom da Leroy Jones og pianist Morten Gunnar Larsen fremførte «The Old Rugged Cross» alene med trompet og flygel. Den enkle besetningen lot Jones' varme trompettone fylle kirkerommet, og stillheten blant publikum fortalte alt om hvilken virkning fremføringen hadde.
Jones delte også personlige historier fra hjembyen New Orleans. Han fortalte blant annet om innspillinger i St. Augustine Church, den eldste katolske kirken for afro-amerikanere i området etter orkanen Katrina og hvordan aktiviteten og oppmerksomheten som fulgte musikken bidro til å redde den historiske kirken fra nedleggelse. Med sin lune humor sa han også:
«Takk for at dere nordmenn lærer oss amerikanere å være kule.»
Han la spøkefullt til at amerikanerne gjerne kunne tenke seg å flytte til Norge – en kommentar som utløste latter og applaus i kirken.
For Jones var dette første besøk i Molde, selv om han tidligere har spilt flere steder i Norge. Han fortalte publikum at utsikten fra hotellrommet ga ham en følelse av å være hjemme:
– Jeg kan høre levende musikk hele kvelden fra hotellvinduet. Det føles akkurat som hjemme i New Orleans.
Han roste både publikum, lydteknikeren og musikerne i Ytre Suløens Jass-Ensemble, og uttrykte et tydelig ønske om å komme tilbake neste år.
Bandleder Sturla Hauge Nilsen oppsummerte stemningen på scenen med ordene:
– Herregud som vi koser oss!
Det var vanskelig å være uenig. Konserten handlet ikke om virtuose soloer eller musikalske eksperimenter, men om samspill, tradisjon og formidling. Nettopp derfor traff den så godt. Publikum fikk en ekte smak av den musikken som inspirerte de første utgavene av Moldejazz – den varme, inkluderende og livsglade New Orleans-jazzen.
Ytre Suløens Jass-Ensemble viser hvorfor de fortsatt regnes som en av Norges viktigste tradjazz-institusjoner. Samspillet sitter som støpt, og bandet formidler både humor, alvor og historie uten at det virker konstruert. Leroy Jones tilfører en autentisitet som ikke kan læres; trompetspillet hans er varmt, uttrykksfullt og dypt forankret i New Orleans-tradisjonen. Denne kvelden fikk vi et møte med det opprinnelige uttrykket Moldejazz startet med.
Konserten demonstrerte at tradisjonell jazz ikke er museumsmusikk, men en levende kulturarv. I Molde domkirke ble historien om Moldejazz fortalt gjennom toner snarere enn ord. Sturla Hauge Nilsen sine ord oppsummerer egentlig hele konserten: – Herregud som vi koser oss!
Laget av ScaleFlow.
