Violet Road inntok Kulturfabrikken i Kristiansund med en konsert som kombinerte nostalgi og feststemning. Det var en fullsatt sal hvor publikum, preget av sin «andre ungdom», viste entusiasme fra første stund.
Velvet Road på scenen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten begynte på en rolig måte, med bandet som åpnet med låten «Monument». Denne beherskede starten ga assosiasjoner til tidlige konserter med Pearl Jam i Oslo, hvor en rolig introduksjon ofte utviklet seg til noe mer eksplosivt. Vi er da helt tilbake til tidlig 1990 tall og Betong i Oslo i kjelleren på Chateau Neuf. Jeg beklager digresjonen men den passer godt som sammenligningsgrunnlag.
Etter den første låten hevet bandet tempoet, noe som umiddelbart smittet over på publikum. Violet Road lovet å spille låter fra alle sine album, med unntak av juleplaten. Låter som «Skylark» ble spesielt godt mottatt, og bandet hadde publikum i sin hule hånd.
Violet Road sin musikk har et folk-rock preg, med innslag av gladrock og et hint av country. Bandet bryter mønsteret ved å inkludere saxofon, noe som gir en uventet, men velkommen vri. Under fremføringen av «My life is not at ease» ble låten sunget a cappella med fire stemmer, og det var en glede å høre den harmoniske koring. Dette intermezzoet bidro til variasjonen i konserten, og publikum responderte med begeistring. Det var jo vakkert å høre på.
Bandet presenterte en ny låt, «Daylight», som ble godt mottatt av publikum. Selv om den var ukjent for de fleste, var det ingen tegn til skuffelse. Låten er planlagt sluppet rundt St. Hans, og det er grunn til å tro at den vil bli populær.
«Back on level one» ga meg assosiasjoner til Smokies «Going back to Bradford», med en tydelig og god basslinje. Den basslyden, som en av bandets medlemmer bemerket, er noe av det beste ved konserten.
Violet Road oppfordret publikum til å lyse med mobillysene sine under fremføringen av den nye låten «Piece of Paradise». Dette skapte en fin atmosfære, der stemningen bygde seg opp med tekstene som omhandlet midnattsolen og fjellene i Troms.
Et høyde punkt kom med låten «Tequila in the morning», som virkelig satte gang i festen. Bandet skapte også et show med å spille åtte-hendig bass, et artig show nummer.
Konserten med Violet Road var en flott kveld fylt med show og enestående stemning. Bandet klarte å balansere nostalgi med nye inntrykk, og det var tydelig at de hadde et nærmest symbiotisk forhold til sitt publikum. Kvelden ble en feiring av musikk, fellesskap og good times, noe som virkelig viste at Violet Road har stor og god fanbase som tør å feste. Er du fan av et nordnorsk band, ja da skulle det bare mangle!
Konserten begynte på en rolig måte, med bandet som åpnet med låten «Monument». Denne beherskede starten ga assosiasjoner til tidlige konserter med Pearl Jam i Oslo, hvor en rolig introduksjon ofte utviklet seg til noe mer eksplosivt. Vi er da helt tilbake til tidlig 1990 tall og Betong i Oslo i kjelleren på Chateau Neuf. Jeg beklager digresjonen men den passer godt som sammenligningsgrunnlag.
Etter den første låten hevet bandet tempoet, noe som umiddelbart smittet over på publikum. Violet Road lovet å spille låter fra alle sine album, med unntak av juleplaten. Låter som «Skylark» ble spesielt godt mottatt, og bandet hadde publikum i sin hule hånd.
Violet Road sin musikk har et folk-rock preg, med innslag av gladrock og et hint av country. Bandet bryter mønsteret ved å inkludere saxofon, noe som gir en uventet, men velkommen vri. Under fremføringen av «My life is not at ease» ble låten sunget a cappella med fire stemmer, og det var en glede å høre den harmoniske koring. Dette intermezzoet bidro til variasjonen i konserten, og publikum responderte med begeistring. Det var jo vakkert å høre på.
Bandet presenterte en ny låt, «Daylight», som ble godt mottatt av publikum. Selv om den var ukjent for de fleste, var det ingen tegn til skuffelse. Låten er planlagt sluppet rundt St. Hans, og det er grunn til å tro at den vil bli populær.
«Back on level one» ga meg assosiasjoner til Smokies «Going back to Bradford», med en tydelig og god basslinje. Den basslyden, som en av bandets medlemmer bemerket, er noe av det beste ved konserten.
Violet Road oppfordret publikum til å lyse med mobillysene sine under fremføringen av den nye låten «Piece of Paradise». Dette skapte en fin atmosfære, der stemningen bygde seg opp med tekstene som omhandlet midnattsolen og fjellene i Troms.
Et høyde punkt kom med låten «Tequila in the morning», som virkelig satte gang i festen. Bandet skapte også et show med å spille åtte-hendig bass, et artig show nummer.
Konserten med Violet Road var en flott kveld fylt med show og enestående stemning. Bandet klarte å balansere nostalgi med nye inntrykk, og det var tydelig at de hadde et nærmest symbiotisk forhold til sitt publikum. Kvelden ble en feiring av musikk, fellesskap og good times, noe som virkelig viste at Violet Road har stor og god fanbase som tør å feste. Er du fan av et nordnorsk band, ja da skulle det bare mangle!
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
