I Kristiansund kunsthall står de bøyd over et oscilloskop mens grønne lysfigurer vibrerer fram på skjermen. Sirkelformer glir over i skarpe geometriske mønstre før de bryter opp i flimrende kaos. Samtidig strømmer synthlyder og tverrfløyte ut i rommet. Publikum følger nøye med. Det vi ser er banebrytende, men fortsatt eksperimentelt.
Trygve Nielsen, som arbeider med dette som del av sitt kunstneriske doktorgradsarbeid ved Høgskulen i Volda, sammen med animatør Tuva Synnevåg. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementProsjektet heter «Håndtegnet lyd», og befinner seg et sted mellom konsert, animasjon, installasjon og kunstnerisk forskning. Utgangspunktet er enkelt: To lydsignaler styrer hver sin akse i oscilloskopet. Resultatet er at lyd blir til bilde. Men i dette prosjektet er prosessen snudd. Her er det tegningene som først blir laget, før de konverteres til lyd.
Bak prosjektet står Trygve Nielsen, som arbeider med dette som del av sitt kunstneriske doktorgradsarbeid ved Høgskulen i Volda, sammen med animatør Tuva Synnevåg. I tillegg deltar musikerne Morten Bjørbæk Møller på tverrfløyte og Kristian Johannesen på synth.
Nielsen forsøker å forklare hva publikum faktisk ser.
– Det som skjer nå, er at den lyspekeren blir beveget veldig raskt opp og ned.
Han peker mot skjermen mens figurene endrer form.
– Ett lydsignal styrer den ene aksen, og et annet signal styrer den andre. Når jeg har to sinuskurver, så lager de en runding.
Fra salen kommer spørsmålet om hva som egentlig er utgangspunktet for prosjektet. Er det musikk, animasjon eller teknologi?
– Det er egentlig lyden som er håndtegnet, svarer Nielsen.
Han forteller at prosjektet startet som et forsøk på å undersøke hvordan tegning kunne oversettes til lyd, og hvordan lyd igjen kunne skape nye bilder.
– I kunsten min er jeg veldig opptatt av form. Egentlig bare form. Men noe av det spennende med å arbeide med bare form og teknikk, er at innholdet kommer av seg selv ut av materialet og maskinene man bruker.
Samtalen dreier raskt inn på overtoner og musikalske strukturer. Nielsen forklarer hvordan en enkel sinustone skaper stabile former, mens flere overtoner gjør figurene stadig mer komplekse. Applausen spør hvordan dette faktisk fungerer i praksis.
– Så de statiske figurene er grunntonen?
– Ja, svarer Nielsen og fortsetter: – Når overtonene kommer inn, blir figurene mer komplekse. Desto flere overtoner, desto mer komplekse figurer.
Han beskriver hvordan prosjektet etter hvert har utviklet seg til å handle om å animere selve overtonestrukturen.
– Når jeg skal konvertere en animasjon til lyd, må jeg sette en grunntone. Ved å spille sinusene har jeg funnet ut hvilke former som hører til hvilke overtoner. Da kan jeg animere fram og tilbake mellom overtonerekkene og lage en melodilinje.
På et tidspunkt begynner Nielsen å stable sinustoner oppå hverandre etter Fibonacci-rekken, den matematiske tallrekken som ofte trekkes fram som et mønster i naturen.
– Jeg legger sinuskurver oppå hverandre og går høyere og høyere opp i Fibonacci-rekken.
Applausen spør om prosjektet dermed også nærmer seg naturtoneskalaer og eldre musikkformer.
– Det blir jo naturtoner, dette her?
– Ja, det gjør jo det, svarer Nielsen. – Naturtoneskalaen ligger jo der.
Samtalen glir videre inn i folkemusikk, seljefløyter og gregoriansk inspirert musikk.
– Seljefløyta er interessant fordi den er så tett knyttet til naturtonerekka. Den er egentlig en veldig fin test på dette systemet, sier Nielsen.
Applausen trekker paralleller til eldre blåseinstrumenter og kirkemusikk.
– Jeg synes jeg kjenner igjen toneartene som tverrfløyta bruker her. Det minner om naturhorn og eldre tonalitet.
– Ja, sier Nielsen. – Vi har ofte en drone i bunnen, et orgelpunkt, og så spiller vi oppå det. Det finner du både i folkemusikk og i mye eldre musikk.
Mens figurene fortsetter å vibrere over oscilloskopskjermen, blir det tydelig at prosjektet hele tiden balanserer mellom fysikk og musikk.
– Opplever du dette som et visuelt språk eller et musikalsk språk?
– Det er vel egentlig begge deler, svarer Nielsen. – Det er jo fysisk. Det er vibrasjoner og bevegelser. Bildene oppstår direkte fra lyden. Han understreker samtidig at prosjektet fortsatt befinner seg i en utforskende fase hvor komposisjonene fremdeles er under utvikling.
– Dette er et «proof of concept». Vi har fått det til å fungere. Nå handler det om å lage mer komplekse komposisjoner.
Samtalen kommer også inn på diskusjonen rundt A440 og A432, en debatt som de siste årene har fått stor plass i enkelte musikkmiljøer.
Applausen spør om dette har betydning for prosjektet.
– Det er veldig mye tull som blir sagt om 432 på nettet, sier Nielsen og ler litt.
Han avviser ideen om at én bestemt stemming automatisk skal være mer «naturlig» eller helsefremmende.
– Man spiller jo mange andre toner enn bare A.
Samtidig avviser han ikke hele diskusjonen.
– Jeg synes det er interessant å diskutere stemming og svingningshastigheter. Men jeg gir ikke full støtte til at 432 er noe absolutt.
Når tverrfløyta kommer inn i lydbildet, bryter de stabile figurene på skjermen opp. Linjene begynner å flimre og kollidere med hverandre.
– Er dette planlagt eller er det tilfeldig?
– Ikke helt kontrollert, svarer Nielsen. – Og det er nettopp det jeg liker.
Han beskriver hvordan prosjektet forandrer karakter når akustiske instrumenter blandes inn.
– Når vi bringer inn akustiske instrumenter, blir bildet veldig kaotisk. Det appellerer til meg, den balansen mellom kaos og ikke å ha kontroll hele tiden.
På skjermen oppstår figurer som minner om fisker og undervannsvesener.
– Det ser nesten ut som livet i havet, kommenterer Applausen.
– Ja, det er faktisk noe jeg har tenkt mye på, svarer Nielsen. – Dette er noe som bare har kommet ut av systemet.
Samtalen beveger seg videre mot et mulig framtidig prosjekt. Nielsen forteller om planer sammen med Runde miljøsenter om å bruke bølgemålere ute i havet som grunnlag for lyd og visualisering.
– Målet var å sende signalene fra havbølgene inn til land og få dem opp på oscilloskopet.
Applausen spør om havbølger dermed kan forstås som en form for musikk.
– Havbølger er ikke rene sinuskurver, svarer Nielsen. – De er mye mer komplekse. Det betyr sannsynligvis at de har en slags overtone-rekke. Problemet er teknologien.
– Bølgemålerne sender for få datapunkter. Oppløsningen blir for lav til å lage stabile lydbølger.
Likevel slipper han ikke tanken.
– Jeg har fortsatt lyst til å prøve.
«Håndtegnet lyd» framstår ikke som et ferdig kunstverk i tradisjonell forstand. Det er det heller ikke ment å være. Det er heller ikke en teknologidemonstrasjon. Verdien for oss som så dette, er at det er et kulturelt forskningsprosjekt som er i en levende utvikling. Prosjektet undersøker hva som skjer når lyd blir behandlet som fysisk materiale, og når tegning kan spilles som musikk.
I kunsthallen oppstår bildene og lydene samtidig. Det som begynner som kontrollerte signaler, ender i et samspill mellom maskin, musikere og tilfeldighet. Figurene på oscilloskopet eksisterer bare i det øyeblikket tonene blir spilt. Graden av det å ha kontroll og ikke kontroll på bildene gjør at resultatet ikke er gitt på forhånd. Det gjør det både spennende og unikt. Det vi var vitne til var ikke et ferdig produkt, men en prosess fremdeles i utvikling. Vi følger med spenning med på prosjektet videre.
Prosjektet heter «Håndtegnet lyd», og befinner seg et sted mellom konsert, animasjon, installasjon og kunstnerisk forskning. Utgangspunktet er enkelt: To lydsignaler styrer hver sin akse i oscilloskopet. Resultatet er at lyd blir til bilde. Men i dette prosjektet er prosessen snudd. Her er det tegningene som først blir laget, før de konverteres til lyd.
Bak prosjektet står Trygve Nielsen, som arbeider med dette som del av sitt kunstneriske doktorgradsarbeid ved Høgskulen i Volda, sammen med animatør Tuva Synnevåg. I tillegg deltar musikerne Morten Bjørbæk Møller på tverrfløyte og Kristian Johannesen på synth.
Nielsen forsøker å forklare hva publikum faktisk ser.
– Det som skjer nå, er at den lyspekeren blir beveget veldig raskt opp og ned.
Han peker mot skjermen mens figurene endrer form.
– Ett lydsignal styrer den ene aksen, og et annet signal styrer den andre. Når jeg har to sinuskurver, så lager de en runding.
Fra salen kommer spørsmålet om hva som egentlig er utgangspunktet for prosjektet. Er det musikk, animasjon eller teknologi?
– Det er egentlig lyden som er håndtegnet, svarer Nielsen.
Han forteller at prosjektet startet som et forsøk på å undersøke hvordan tegning kunne oversettes til lyd, og hvordan lyd igjen kunne skape nye bilder.
– I kunsten min er jeg veldig opptatt av form. Egentlig bare form. Men noe av det spennende med å arbeide med bare form og teknikk, er at innholdet kommer av seg selv ut av materialet og maskinene man bruker.
Samtalen dreier raskt inn på overtoner og musikalske strukturer. Nielsen forklarer hvordan en enkel sinustone skaper stabile former, mens flere overtoner gjør figurene stadig mer komplekse. Applausen spør hvordan dette faktisk fungerer i praksis.
– Så de statiske figurene er grunntonen?
– Ja, svarer Nielsen og fortsetter: – Når overtonene kommer inn, blir figurene mer komplekse. Desto flere overtoner, desto mer komplekse figurer.
Han beskriver hvordan prosjektet etter hvert har utviklet seg til å handle om å animere selve overtonestrukturen.
– Når jeg skal konvertere en animasjon til lyd, må jeg sette en grunntone. Ved å spille sinusene har jeg funnet ut hvilke former som hører til hvilke overtoner. Da kan jeg animere fram og tilbake mellom overtonerekkene og lage en melodilinje.
På et tidspunkt begynner Nielsen å stable sinustoner oppå hverandre etter Fibonacci-rekken, den matematiske tallrekken som ofte trekkes fram som et mønster i naturen.
– Jeg legger sinuskurver oppå hverandre og går høyere og høyere opp i Fibonacci-rekken.
Applausen spør om prosjektet dermed også nærmer seg naturtoneskalaer og eldre musikkformer.
– Det blir jo naturtoner, dette her?
– Ja, det gjør jo det, svarer Nielsen. – Naturtoneskalaen ligger jo der.
Samtalen glir videre inn i folkemusikk, seljefløyter og gregoriansk inspirert musikk.
– Seljefløyta er interessant fordi den er så tett knyttet til naturtonerekka. Den er egentlig en veldig fin test på dette systemet, sier Nielsen.
Applausen trekker paralleller til eldre blåseinstrumenter og kirkemusikk.
– Jeg synes jeg kjenner igjen toneartene som tverrfløyta bruker her. Det minner om naturhorn og eldre tonalitet.
– Ja, sier Nielsen. – Vi har ofte en drone i bunnen, et orgelpunkt, og så spiller vi oppå det. Det finner du både i folkemusikk og i mye eldre musikk.
Mens figurene fortsetter å vibrere over oscilloskopskjermen, blir det tydelig at prosjektet hele tiden balanserer mellom fysikk og musikk.
– Opplever du dette som et visuelt språk eller et musikalsk språk?
– Det er vel egentlig begge deler, svarer Nielsen. – Det er jo fysisk. Det er vibrasjoner og bevegelser. Bildene oppstår direkte fra lyden. Han understreker samtidig at prosjektet fortsatt befinner seg i en utforskende fase hvor komposisjonene fremdeles er under utvikling.
– Dette er et «proof of concept». Vi har fått det til å fungere. Nå handler det om å lage mer komplekse komposisjoner.
Samtalen kommer også inn på diskusjonen rundt A440 og A432, en debatt som de siste årene har fått stor plass i enkelte musikkmiljøer.
Applausen spør om dette har betydning for prosjektet.
– Det er veldig mye tull som blir sagt om 432 på nettet, sier Nielsen og ler litt.
Han avviser ideen om at én bestemt stemming automatisk skal være mer «naturlig» eller helsefremmende.
– Man spiller jo mange andre toner enn bare A.
Samtidig avviser han ikke hele diskusjonen.
– Jeg synes det er interessant å diskutere stemming og svingningshastigheter. Men jeg gir ikke full støtte til at 432 er noe absolutt.
Når tverrfløyta kommer inn i lydbildet, bryter de stabile figurene på skjermen opp. Linjene begynner å flimre og kollidere med hverandre.
– Er dette planlagt eller er det tilfeldig?
– Ikke helt kontrollert, svarer Nielsen. – Og det er nettopp det jeg liker.
Han beskriver hvordan prosjektet forandrer karakter når akustiske instrumenter blandes inn.
– Når vi bringer inn akustiske instrumenter, blir bildet veldig kaotisk. Det appellerer til meg, den balansen mellom kaos og ikke å ha kontroll hele tiden.
På skjermen oppstår figurer som minner om fisker og undervannsvesener.
– Det ser nesten ut som livet i havet, kommenterer Applausen.
– Ja, det er faktisk noe jeg har tenkt mye på, svarer Nielsen. – Dette er noe som bare har kommet ut av systemet.
Samtalen beveger seg videre mot et mulig framtidig prosjekt. Nielsen forteller om planer sammen med Runde miljøsenter om å bruke bølgemålere ute i havet som grunnlag for lyd og visualisering.
– Målet var å sende signalene fra havbølgene inn til land og få dem opp på oscilloskopet.
Applausen spør om havbølger dermed kan forstås som en form for musikk.
– Havbølger er ikke rene sinuskurver, svarer Nielsen. – De er mye mer komplekse. Det betyr sannsynligvis at de har en slags overtone-rekke. Problemet er teknologien.
– Bølgemålerne sender for få datapunkter. Oppløsningen blir for lav til å lage stabile lydbølger.
Likevel slipper han ikke tanken.
– Jeg har fortsatt lyst til å prøve.
«Håndtegnet lyd» framstår ikke som et ferdig kunstverk i tradisjonell forstand. Det er det heller ikke ment å være. Det er heller ikke en teknologidemonstrasjon. Verdien for oss som så dette, er at det er et kulturelt forskningsprosjekt som er i en levende utvikling. Prosjektet undersøker hva som skjer når lyd blir behandlet som fysisk materiale, og når tegning kan spilles som musikk.
I kunsthallen oppstår bildene og lydene samtidig. Det som begynner som kontrollerte signaler, ender i et samspill mellom maskin, musikere og tilfeldighet. Figurene på oscilloskopet eksisterer bare i det øyeblikket tonene blir spilt. Graden av det å ha kontroll og ikke kontroll på bildene gjør at resultatet ikke er gitt på forhånd. Det gjør det både spennende og unikt. Det vi var vitne til var ikke et ferdig produkt, men en prosess fremdeles i utvikling. Vi følger med spenning med på prosjektet videre.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
