Romanen «Hyper» følger en kurdisk familie fra Bagdad som splittes og spres over ulike verdensdeler, der de på hver sin måte konfronteres med det moderne økonomiske systemets absurde logikk.

En identitet forankret i kampen for verdighet

Samtalen mellom de to forfatterne åpnet med at Erlend Loe refererte til Agri Imaïl sin flerkulturelle bakgrunn, med fødsel i Sverige, oppvekst i Paris og yrkeskarriere i London og Dubai, og han spurte hvordan Ismaïl selv betrakter sin tilhørighet.

Agri Ismaïl forklarte at identiteten som kurder trer tydeligst frem i møte med omverdenen, spesielt fordi kurdere mangler en egen nasjonalstat:

– Ja, jeg kan veldig lett identifisere meg som kurdisk. Når man bor et sted, blir man plutselig 'han svensken'. Men i mitt hjemland blir det annerledes. Å identifisere seg som kurdisk er fremst et redskap for sterkest verdighet. Det handler om at man ikke har de rammene som nasjonalstaten gir, de rettighetene nasjonalstaten gir apparatet til sitt eget språk, sin kultur og sine klær.

Videre utdypet Ismaïl den historiske og geopolitiske konteksten som forklarer hvorfor det kurdiske folket forble uten eget landområde etter oppgjøret etter første verdenskrig:

– De moderne nasjonalstatene i Midtøsten fikk de grensene de har i dag etter første verdenskrig. Irak, for eksempel, ble skapt i 1932. Grenseoppgangen ble gjort av dem som vant krigen. Det var lite snakk om at kurderne skulle få et eget land. Geopolitiske hensyn veide tyngre. Storbritannia ville sikre seg oljen i Mosul. Til slutt ble Kurdistan delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Det ble et folk som ble oppdelt, og som har opplevd motkampanjer og forbud mot å bruke sitt eget språk eller sine egne bokstaver.

Juristens tiårige skyggearbeid

Erlend Loe påpekte at Ismaïl tilsynelatende har levd et helt annet liv før han ble forfatter, og han uttrykte nysgjerrighet rundt forfatterens tidligere yrkeskarriere.

Ismaïl delte sin personlige historie om hvordan forventninger og økonomiske realiteter styrte utdanningsvalget, til tross for en tidlig forfatterdrøm:

– Jeg ville bli forfatter siden jeg var 14 år. Men det er en klassisk historie for en innvandrersønn, man vet at det ikke finnes penger i litteratur, så du må studere noe som gir en trygg jobb. Jeg utdannet meg innen forretningsjuss. Jeg fikk ingen jobb i Sverige da jeg tok eksamen, så jeg flyttet til London i 2007–2008 og fikk jobb i et finansselskaper akkurat da kapitalismen holdt på å falle sammen. Senere jobbet jeg i Dubai og i irakisk Kurdistan, før jeg flyttet tilbake til Sverige for å jobbe med en plattform for digital læring. Men jeg skrev hele tiden. Problemet var at jeg ikke fant den rette formen.»

På Loes oppfølgende spørsmål om hvordan han klarte å opprettholde skrivingen ved siden av en krevende karriere som forretningsjurist, og om det stemmer at han forsøkte å skrive en rekke uantatte bøker, svarte Ismaïl åpenhjertig om de mange avslagene:

– Jeg har skrevet gjennom hele livet, i ferier, kvelder og helger. Det ligger seks manuskripter på datamaskinen min som ingen ville ha. Jeg sendte dem til alle forlag, men ingen ville utgi dem, og i ettertid ser jeg at de var veldig dårlige. Jeg ga meg likevel aldri. Da debutboken endelig ble antatt og gikk veldig bra, spurte folk hvordan jeg orket å fortsette i så mange år uten å få noe tilbake. Men hvis man må skrive, så gjør man det. Da boken ble utgitt, sa jeg opp jobben som jurist for å skrive på heltid. Vi hadde fått barn, og man kan ikke kombinere småbarnsliv, full jobb som jurist og forfatterskap samtidig. Noe måtte vike.

Finanskrisen og litteraturens manglende realisme

Erlend Loe ønsket deretter å spore selve opphavet til debutromanen, og han spurte hvor det spesifikke stoffet og ideen til denne familiesagaen kom fra.

Ismaïl forklarte at impulsen oppsto som en reaksjon på den britiske samtidslitteraturen han leste mens han selv sto midt i finansverdenens kjerne under krisen i 2008:

– Da jeg bodde i London i 2008, opplevde jeg at den britiske litteraturen var veldig opptatt av mellommenneskelige relasjoner, utroskap og samtaler i sofaen. Hver morgen satt jeg på toget klokken 06.00 på vei til jobb, omgitt av mennesker som tilbrakte størstedelen av sitt våkne liv på en arbeidsplass. Likevel glimret arbeidslivet med sitt fravær i nitti prosent av litteraturen jeg leste. Jeg ville skrive noe som utspilte seg på arbeidsplassen, samtidig som jeg hadde et sterkt behov for å forstå hva som faktisk skjedde under finanskrisen. Kapitalismen fremsto som ekstremt abstrakt, og jeg ville undersøke systemets mekanismer gjennom fiksjonen.

Flukten fra Bagdad og idealismens fall i London

Erlend Loe ledet samtalen inn på bokens karakterer og handling. Han introduserte familien, som opprinnelig bor i Bagdad der faren har høy status som lege, og spurte hvorfor de tvinges til å flykte den første gangen.

Ismaïl redegjorde for de politiske omveltningene som rammet irakiske kurdere på denne tiden:

– Den politiske situasjonen i Irak forandret seg drastisk da Baath-partiet og Saddam Hussein tok makten gjennom et militærkupp. For en som var politisk aktiv og kurder, ble situasjonen raskt farlig. Faren i familien, Rafik, var en idealistisk kurdisk kommunist. På det tidspunktet, før den iranske revolusjonen, var det for øvrig akseptert å være kommunist og kritisere regimet i Irak, så lenge man ikke kritiserte Iran. Familien flyktet til Storbritannia og bosatte seg i London med tre små barn. Det britiske Home Office tok imot dem fordi faren var høyt utdannet. Jeg valgte London som destinasjon fremfor for eksempel Sverige, fordi jeg ville skildre den absolutte ensomheten. Hadde de flyttet til Sverige, ville de funnet et etablert kurdisk miljø, men i London blir de isolert fra hverandre og preget av en dyp ensomhet.

Erlend Loe bemerket at faren i romanen mer eller mindre går til grunne i London, og at han aldri klarer å gjenoppta legeyrket, noe Ismaïl bekreftet og utdypet:

– Hans medisinske diplom ble ikke godkjent i det britiske systemet. Han fortsetter som kurdisk kommunistisk aktivist i London, men den politiske seieren uteblir. Barna vokser opp og ser farens idealer bli fullstendig knust i møte med det britiske samfunnet. For barna blir farens skjebne en lærdom; de bestemmer seg for at de aldri vil ende opp slik som ham. Romanen blir dermed en fortelling om å ta avstand fra foreldrenes idealisme.

Mohammed og finansverdenens absurde strukturer

Erlend Loe trakk frem de tre barna, som velger vidt forskjellige strategier i voksne liv, og pekte på den eldste sønnen, Mohammed, som går inn i finansmiljøet i London med et mål om å beherske systemet og bli rik. Loe beskrev Ismaïls skildring av internasjonal pengepolitikk som preget av et absurd og komisk blikk.

Ismaïl understreket at selv om skildringene kan virke satiriske og overdrevne, speiler de faktiske forhold i dagens finansverden:

– Det var veldig viktig for meg at leseren forstår at ingenting er ulovlig eller overdrevet i boken. Bakerst i romanen har jeg inkludert kildehenvisninger for å vise at alt som beskrives har skjedd nøyaktig slik. Mohammed jobber blant annet med et prosjekt for å utvikle et 'islamsk kredittkort'. Hvis en kvinne handler med dette kortet, sendes det umiddelbart en SMS til ektemannen med detaljer om hva som er kjøpt og hvor handelen fant sted. Kortet har også en innebygd funksjon som blokkerer kjøp av produkter som er definert som haram, som alkohol. Dette er ikke en opppiktet satire, slike kredittkort finnes og er i bruk i Midtøsten i dag.

Seyran og Dubais identitetsløse forbrukskapitalisme

Erlend Loe ba deretter om en redegjørelse for datteren Seyrans historie. Hun flytter først til irakisk Kurdistan med sin mann, men flykter til Dubai med datteren sin når ektemannen vurderer å ta kone nummer to. Loe ba Ismaïl beskrive Dubai, et samfunn han selv aldri har besøkt.

Ismaïl beskrev Dubai som kapitalens absolutte sentrum i vår tid, og forklarte hvordan byen fungerer som et «generisk sted» uten egenhistorie, drevet utelukkende av forbruk og grov utnyttelse av migrantarbeid:

– Hvis London var kapitalismens hovedstad på 1900-tallet og New York overtok etter andre verdenskrig, så er Dubai kapitalens knutepunkt i dag. Arkitektonisk er Dubai et generisk sted. Det føles som en flyplass eller et luksushotell der alt er tilgjengelig, enten det er svensk pizza eller franske kjøpesentre. Fordi det er for varmt til å være ute, foregår alt innendørs i enorme gallerier med aircondition. I mangel på en genuin lokal identitet, skaper menneskene der sin identitet utelukkende gjennom konsum, gjennom klærne de kjøper og bilene de kjører. Samfunnet holdes stabilt gjennom et konsept man kan kalle 'pacification by cappuccino'; så lenge middelklassen og befolkningen har tilgang til luksus og materielle goder, blir det ingen opprør.

Videre belyste Ismaïl de mørke sosiale strukturene som ligger under overflaten i Dubai, basert på hans egne erfaringer som jurist innen oljetrading i byen:

– Vesterlandske eksperter med europeiske eller amerikanske pass kan leve et ekstremt privilegert liv uten inntektsskatt der alt praktisk blir fikset. Men denne livsstilen er fullstendig avhengig av et underlag av ekstremt lavtlønnede migrantarbeidere fra India, Pakistan, Bangladesh og Filippinene. Arbeiderne bygger byen under uutholdelige temperaturer om sommeren, og de har ingen sivile eller politiske rettigheter. Visumet deres er knyttet direkte til arbeidsgiveren; mister de jobben, har de 30 dager på å forlate landet. Det finnes ingen rettighetsbevegelser fordi organisasjoner som Human Rights Watch er utestengt. Mennesker lever under et konstant press og en angst som minner om å være ansatt i et privat selskap der du kan avskjediges på dagen.

Han la til en anekdote som illustrerer kapitalismens eksesser i emiratet, en detalj som han valgte å utelate fra romanen fordi virkeligheten nesten overgikk fiksjonens tålegrense:

– I boken nevner jeg at de importerer sand fra Australia til hotellenes private strender fordi den naturlige ørkensanden ikke holder riktig kvalitet. Men jeg utelot detaljer som at det finnes egne pingvin-anlegg i Dubai der turister kan betale for å ta selfies med pingviner. Jo mer du betaler, desto flere pingviner slippes ut. Hjernen tar nesten skade av å tenke på det absurde i å holde liv i pingviner i Dubais ørkenklima for turistenes skyld. Noen ganger må man ha avstand til et sted for å kunne skrive fiksjon om det.

Layka og algoritmene som tømmer individet for moralsk handlingskraft

Erlend Loe vendte så oppmerksomheten mot den yngste sønnen, Layka, som har bosatt seg i New York som programmerer innenfor høyfrekvenshandel. Loe ba forfatteren forklare denne karakterens motivasjon og funksjon i boken.

Ismaïl forklarte hvordan den moderne finansøkonomien har frigjort seg fra menneskelige tidsrammer og moral:

– Layka driver med algoritmisk aksjehandel som foregår i en hastighet som nærmer seg lysets hastighet. Her er fysisk avstand til børsen det eneste som betyr noe, jo nærmere serverne dine står børsen, desto raskere kan algoritmen din handle. Aksjer kjøpes og selges femti ganger i løpet av det sekundet det tar et menneske å blunke. Børsene stenges ikke lenger fordi menneskene må sove, men utelukkende for at analytikerne skal rekke å tolke hva maskinene faktisk foretok seg mens handelen pågikk. Layka utvikler algoritmer som forsøker å speile og utfordre systemer som Goldman Sachs for å avsløre mekanismene. Han bor i en luksusleilighet i New York mens Occupy Wall Street-demonstrasjonene pågår rett utenfor vinduet hans, men han er fullstendig isolert fra dem.

Under seansen leste han opp et utdrag fra romanen som belyser karakterenes erkjennelse av forbrukersamfunnets lammende logikk, der individuelle moralske valg avsløres som utilstrekkelige mot globale selskaper.

Informasjonsstøy og den tiltakende kompleksiteten

Erlend Loe reflekterte over sin egen åpningstale på festivalen, der han hadde snakket om hvor lett det er å gå seg vill i strømmen av sanne og usanne nyheter, der trivielle popkultursaker og dype globale kriser presenteres side om side i nettavisene. Loe spurte om Ismaïl delte dette synet på vår tids informasjonsstruktur.

Ismaïl sa seg enig og trakk teoretiske veksler på nordisk samtidslitteratur for å forklare fenomenet:

– Den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof har skrevet en bok som berører dette. Det finnes en innebygd, abstrakt kompleksitet i det moderne økonomiske systemet som gjør at de viktigste spørsmålene i verden er nesten umulige for vanlige folk å forstå eller diskutere. Derimot har vi et felles, tilgjengelig språk for de trivielle tingene. Vi vet nøyaktig hva vi skal mene om Taylor Swift, Marvel-filmer eller popkultur. Kompleksiteten i de store systemene gjør at folk bruker opp sin mentale energi før de i det hele tatt forstår problemet. Det tok meg syv år etter finanskrisen i 2008 før jeg i det hele tatt forsto hva som hadde skjedd. Litteraturen ligger alltid etter, men dens oppgave er nettopp å forsøke å trenge gjennom denne kompleksiteten for å gi oss en sjanse til å forstå verden.

Morens retur til et tapt Kurdistan

Erlend Loe rettet avslutningsvis oppmerksomheten mot familiens mor, Zexal, som etter ektemannens død velger å reise tilbake til Kurdistan, og spurte hva begrepet «hjem» betyr for henne i denne sammenhengen.

Ismaïl beskrev morens skjebne som et uttrykk for migrasjonens definitive rotløshet:

– Hun ønsket primært et bekvemt og trygt liv, slik hun hadde hatt i Bagdad før flukten. Da mannen dør og barna spres over hele verden, sitter hun ensom tilbake i London. Etter Irak-krigen bestemmer hun seg for å reise tilbake til irakisk Kurdistan for å finne igjen det hun oppfatter som sitt hjem. Men samfunnet hun vender tilbake til har forandret seg radikalt. Språket som snakkes i dag er annerledes enn det 1970-talls-kurdiske hun har bevart, og folk diskuterer politiske og sosiale realiteter hun ikke har forutsetninger for å forstå.

Romanens form og veien videre

Erlend Loe spurte hvordan Ismaïl rent praktisk arbeidet med å strukturere en så omfattende og mangefasettert tematikk med hyppige hopp i tid over en tiårsperiode.

Ismaïl forklarte at romanens komplekse struktur var et resultat av et bevisst ønske om å demonstrere sitt litterære håndverk etter de mange foregående avslagene:

– Det tok meg to år bare å etablere familien og strukturen. Jeg visste tidlig at handlingen måtte spenne mellom London, New York og Dubai. Det siste jeg skrev var kapitlene om foreldrene, for å binde de ulike tidslinjene og karakterenes historier sammen. Jeg brukte mye tid på å finjustere detaljer, som en telefonsamtale i del én som først får sitt svar eller sin oppklaring i del tre. Siden jeg hadde forsøkt å skrive siden jeg var 14, og først debuterte som 43-åring, ville jeg skrive en roman der selve konstruksjonen var så solid og imponerende at forlagene ikke kunne avvise den. Det første utkastet var betydelig lengre og preget av en veldig stram, amerikansk stil, men jeg kuttet det ned for at historiene til de tre barna skulle fremstå som jevnbyrdige og balanserte.

På Loes siste spørsmål om fremtidsplaner og arbeidet med neste utgivelse, bekreftet Ismaïl at han nå produserer i et langt høyere tempo enn før:

– Nå er jeg forfatter på heltid og skriver for svensk presse og radio ved siden av bøkene. Min neste roman skal etter planen være ferdig i desember i år. Prosessen går omtrent seks ganger raskere nå som jeg ikke har juristjobben ved siden av. Jeg holder allerede på med den syvende versjonen av manuskriptet, og boken handler i grove trekk om en hestevogn over en tidslinje på 8000 år, så vi får se hvordan det ferdige resultatet blir.

‍