Ane Brun har sluppet den nye singelen «Hold Me», som er skrevet og produsert i samarbeid med den norske artisten og produsenten ARY. Låten markerer også starten på en ny albumutgivelse; Ane Bruns kommende album I Thought We Were the Same lanseres 6. november. Dette blir hennes første utgivelse med nyskrevet musikk på seks år.
Ane Brun. Foto: Lamia Karic
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementGrepene bak singelen «Hold Me» skiller seg vesentlig fra Ane Bruns tidligere kreative prosesser, da låten er komponert med utgangspunkt i ren bevegelse. Idéen ble født under en samtale om forestillingen 12 Songs ved GöteborgsOperan, hvor en journalist spurte Ane Brun om hun noen gang hadde komponert musikk til en lydløs koreografi. Spørsmålet fungerte som en utfordring hun valgte å forfølge.
Ane Brun forteller følgende om prosessen bak utgivelsen:– Jeg gleder meg så utrolig mye til endelig å slippe «Hold Me». Den har en helt spesiell historie, ulik alle andre låter jeg har laget.
For å gjennomføre prosjektet tok Ane Brun kontakt med danser og koreograf Hiroki Ichinose. Han utarbeidet en duett med danserne Auguste Palayer og Viola Esmeralda Grappiolo. Koreografien ble filmet og sendt til Ane Brun som et videoklipp, med en klar avtale om at hun ikke skulle se opptaket før hun satt klar med mikrofonen og pianoet. Låtskrivingen startet umiddelbart i det hun trykket på startknappen.
Ane Brun beskriver selve øyeblikket der skissen til låten ble til:– På skjermen satt to dansere helt stille på gulvet og holdt rundt hverandre i det som føltes som en evighet. Deretter utviklet det seg til en intens koreografi mellom to lidenskapelige karakterer. Jeg improviserte til det jeg så, og den første skissen til «Hold Me» oppsto der og da. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Jeg hadde aldri opplevd en så direkte følelse av inspirasjon i en låtskriverprosess før.
Låtens innhold reflekterer dynamikken i videoopptaket. Historien i «Hold Me» skildrer to mennesker i et kjærlighetsforhold som er preget av en samling motstridende krefter, der både dysfunksjon og lidenskap gjør seg gjeldende. Begge karakterene har et fundamentalt behov for nærhet, hvor ingen av partene klarer å forlate forholdet, samtidig som ingen av dem har et ønske om å bli værende. De beskrives som fanget i et limbo.
Etter at den første skissen var utarbeidet, tok Ane Brun låten med til ARY, og de to har skrevet og produsert det endelige resultatet i fellesskap. Den tilhørende musikkvideoen har premiere 21. august klokken 16.30, og bygger direkte på den opprinnelige koreografien til Auguste Palayer og Viola Esmeralda Grappiolo.
De forrige utgivelsene til Ane Brun, søsteralbumene After the Great Storm og How Beauty Holds the Hand of Sorrow fra høsten 2020, ble møtt med omfattende lovord og anerkjennelse fra både norsk og internasjonal presse. Utgivelsene markerte avslutningen på en femårig periode uten nyskrevet materiale, en skrivesperre som oppsto i kjølvannet av hennes fars bortgang i 2016. Materialet ble i sin helhet unnfattet i løpet av en treukers periode i den norske fjellheimen, og ble delt i to distinkte uttrykk.
After the Great Storm representerte den elektroniske, rytmiske og mer storslagne delen av materialet, og ble av anmeldere beskrevet som et ambisiøst musikalsk overskuddsprosjekt preget av fyldige strykearrangementer. Avisen Aftenposten omtalte denne utgivelsen som «Spektrum-versjonen» av artisten.
Oppfølgeren How Beauty Holds the Hand of Sorrow fulgte kun fire uker senere, og fungerte som en tematisk og musikalsk motvekt. Dette albumet ble trukket frem som en neddempet, rørende og ettertenksom oase dominert av nære pianoballader og akustiske gitarer. Dagbladet omtalte utgivelsene som et mektig comeback dynket i sorg, mens Dagsavisen beskrev prosjektene som et nytt høydepunkt i karrieren. Samlet ble utgivelsene belønnet med både svensk Grammis og den norske Musikkforleggerprisen.
På det kommende albumet I Thought We Were the Same, som utgis via EMI/Universal Music, velger Ane Brun å utforske et tydeligere og mer poporientert uttrykk med vekt på distinkte refrenger og musikalske kroker. Tematisk behandler utgivelsen spørsmål knyttet til tillit og svik, både på det personlige planet og i en større samfunnskontekst preget av geopolitisk uro, kunstig intelligens og deepfakes.
Ane Brun utdyper intensjonen bak det musikalske stilbyttet på denne måten:– Med dette albumet ønsket jeg å eksperimentere med hvor langt jeg kan ta musikken min inn i et tydeligere og mer poppreget lydbilde, uten at musikken mister nerven.
Grepene bak singelen «Hold Me» skiller seg vesentlig fra Ane Bruns tidligere kreative prosesser, da låten er komponert med utgangspunkt i ren bevegelse. Idéen ble født under en samtale om forestillingen 12 Songs ved GöteborgsOperan, hvor en journalist spurte Ane Brun om hun noen gang hadde komponert musikk til en lydløs koreografi. Spørsmålet fungerte som en utfordring hun valgte å forfølge.
Ane Brun forteller følgende om prosessen bak utgivelsen:– Jeg gleder meg så utrolig mye til endelig å slippe «Hold Me». Den har en helt spesiell historie, ulik alle andre låter jeg har laget.
For å gjennomføre prosjektet tok Ane Brun kontakt med danser og koreograf Hiroki Ichinose. Han utarbeidet en duett med danserne Auguste Palayer og Viola Esmeralda Grappiolo. Koreografien ble filmet og sendt til Ane Brun som et videoklipp, med en klar avtale om at hun ikke skulle se opptaket før hun satt klar med mikrofonen og pianoet. Låtskrivingen startet umiddelbart i det hun trykket på startknappen.
Ane Brun beskriver selve øyeblikket der skissen til låten ble til:– På skjermen satt to dansere helt stille på gulvet og holdt rundt hverandre i det som føltes som en evighet. Deretter utviklet det seg til en intens koreografi mellom to lidenskapelige karakterer. Jeg improviserte til det jeg så, og den første skissen til «Hold Me» oppsto der og da. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Jeg hadde aldri opplevd en så direkte følelse av inspirasjon i en låtskriverprosess før.
Låtens innhold reflekterer dynamikken i videoopptaket. Historien i «Hold Me» skildrer to mennesker i et kjærlighetsforhold som er preget av en samling motstridende krefter, der både dysfunksjon og lidenskap gjør seg gjeldende. Begge karakterene har et fundamentalt behov for nærhet, hvor ingen av partene klarer å forlate forholdet, samtidig som ingen av dem har et ønske om å bli værende. De beskrives som fanget i et limbo.
Etter at den første skissen var utarbeidet, tok Ane Brun låten med til ARY, og de to har skrevet og produsert det endelige resultatet i fellesskap. Den tilhørende musikkvideoen har premiere 21. august klokken 16.30, og bygger direkte på den opprinnelige koreografien til Auguste Palayer og Viola Esmeralda Grappiolo.
De forrige utgivelsene til Ane Brun, søsteralbumene After the Great Storm og How Beauty Holds the Hand of Sorrow fra høsten 2020, ble møtt med omfattende lovord og anerkjennelse fra både norsk og internasjonal presse. Utgivelsene markerte avslutningen på en femårig periode uten nyskrevet materiale, en skrivesperre som oppsto i kjølvannet av hennes fars bortgang i 2016. Materialet ble i sin helhet unnfattet i løpet av en treukers periode i den norske fjellheimen, og ble delt i to distinkte uttrykk.
After the Great Storm representerte den elektroniske, rytmiske og mer storslagne delen av materialet, og ble av anmeldere beskrevet som et ambisiøst musikalsk overskuddsprosjekt preget av fyldige strykearrangementer. Avisen Aftenposten omtalte denne utgivelsen som «Spektrum-versjonen» av artisten.
Oppfølgeren How Beauty Holds the Hand of Sorrow fulgte kun fire uker senere, og fungerte som en tematisk og musikalsk motvekt. Dette albumet ble trukket frem som en neddempet, rørende og ettertenksom oase dominert av nære pianoballader og akustiske gitarer. Dagbladet omtalte utgivelsene som et mektig comeback dynket i sorg, mens Dagsavisen beskrev prosjektene som et nytt høydepunkt i karrieren. Samlet ble utgivelsene belønnet med både svensk Grammis og den norske Musikkforleggerprisen.
På det kommende albumet I Thought We Were the Same, som utgis via EMI/Universal Music, velger Ane Brun å utforske et tydeligere og mer poporientert uttrykk med vekt på distinkte refrenger og musikalske kroker. Tematisk behandler utgivelsen spørsmål knyttet til tillit og svik, både på det personlige planet og i en større samfunnskontekst preget av geopolitisk uro, kunstig intelligens og deepfakes.
Ane Brun utdyper intensjonen bak det musikalske stilbyttet på denne måten:– Med dette albumet ønsket jeg å eksperimentere med hvor langt jeg kan ta musikken min inn i et tydeligere og mer poppreget lydbilde, uten at musikken mister nerven.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
