Søndag kveld hadde jeg tid, tid til å bruke noen timer med fotball. Jeg er ikke så glad i fotball at jeg sitter alene i et spikertelt og ser en kamp alene. Så da spaserte jeg ned til felleshuset på Tingvoll camping for å se Norge spille VM kamp mot Brasil, og være en del av et fellesskap.
For ordens skyld, dette bilder er fra Oslo. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er snart 30 år siden sist Norge slo Brasil i en VM kamp. En kampen som det i alle år etter har blitt snakket om. Denne gangen sto en plass videre i mesterskapet på spill. Slik jeg har forstått det, måtte kampen få en vinner. Dersom det sto uavgjort etter ordinær tid, ville det bli ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.
Før kampen ble det vist bilder fra folkelivet i Oslo, blant annet mennesker som rodde på rådhusplassen. Omtrent femten minutter før avspark fikk vi se spillerne varme opp på banen. Jeg aner ikke hva som foregikk i hodene deres, men de så ikke spesielt nervøse ut. De fleste spiller jo til daglig på store klubblag rundt om i verden, så de er nok vant til store anledninger som dette. Like før kampstart ble store flagg rullet ut på banen. Spillerne sto klare i spillertunnelen før de kom ut hånd i hånd med hvert sitt barn. Jeg tenkte at det måtte være en fantastisk opplevelse for barna å få gå ut på banen sammen med noen av verdens beste fotballspillere.
Først ble Brasils nasjonalsang spilt. Med hånden på hjertet sang brasilianerne av full hals til den mektige melodien. Det var flott å se at de kunne hele teksten. Deretter kom «Ja, vi elsker». De norske spillerne fikk god hjelp fra publikum til å synge. Seremonien ble avsluttet med fyrverkeri i fargene til de to landenes flagg, før spillerne hilste på hverandre. Lagene ble presentert og vi ventet bare på avspark. Rundt meg diskuterte folk hvordan kampen kom til å ende, og en av dem var sikker på at Norge kom til å vinne, og score minimum to mål. Skulle han få rett?
Kampen var i gang. Ballen ble spilt noen ganger fram og tilbake før det plutselig ble jubel etter bare noen få minutter. Et mål ble scoret, men gleden var kortvarig. Dommeren dømte offside, og målet ble annullert. Jeg syntes ikke tempoet var spesielt høyt ute på banen, men hver gang ballen nærmet seg et av målene, økte iallfall spenningen.
Det ble også nervepinende spenning når Brasil fikk et straffespark, etter en felling. Nå var spørsmålet om keeperen kunne redde. Til stor jubel reddet den norske keeperen straffen, og stillingen forble 0–0. Begge lag kom til flere farlige situasjoner, men som oftest fikk forsvarsspillerne ballen unna før det ble virkelig farlige. Samtidig virket det vanskelig for begge lag å bryte gjennom motstanderens forsvar.
På grunn av den sterke varmen ble det lagt inn en drikkepause. Det ga spillerne mulighet til å få i seg væske, samtidig som trenerne kunne gi nye beskjeder og justere taktikken. Det var også drikkepause under andre omgangen.
Etter drikkepausen var Brasil nær ved å score. For meg var ikke kampen spesielt spennende når lagene spilte fram og tilbake på midtbanen. Spenningen kom først når ballen nærmet seg 16-meteren. Da kunne alt skje. Flere skudd ble forsøkt, men de gikk enten utenfor eller ble reddet av keeperne. Etter 37 minutter var det fortsatt målløst. Jeg la særlig merke til Brasils nummer 9 og nummer 7, mens det norske forsvaret gjorde en solid jobb med å stoppe angrepene. Dommeren la til seks minutter i første omgang. Det ga håp om at noen kunne få det avgjørende målet før pause. Norge var svært nær, men den brasilianske keeperen sto i veien, og lagene gikk til pause uten scoringer.
Andre omgang startet rolig, der begge lag hadde et solid forsvar. Verken Norge eller Brasil skapte de helt store sjansene selv om begge forsøkte seg mot mål uten å lykkes. Brasil var flere ganger nære ved å score, men det norske forsvaret og keeperen ryddet opp hver gang. Brasil viste flere ganger sin evne til å spille seg fri, men den norske keeperen leverte gang på gang, selv når han sto alene foran mål. Etter 20 minutter av omgangen sto det fortsatt 0–0, og det begynte å se ut som om kampen kunne ende i straffesparkkonkurranse. Etter drikkepausen økte tempoet merkbart. Begge lag jaktet det avgjørende målet, og kampen ble mer underholdende. Brasil reddet en stor norsk mulighet, mens Norge fortsatte å stå stødig foran mål.
Vendepunktet kom i det 79. minutt. Erling Braut Haaland fikk ballen inn. Jubelen brøt løs både på stadion og i lokalet jeg satt. Brasil fikk det veldig
så travelt med jakten på utligning, men Norge holdt forsvarsrekken sterkt. Den norske keeperen ofret seg så mye i en redning at han kolliderte kraftig med målstangen, og slo seg ganske kraftig. Like før ordinær tid var over, økte Haaland ledelsen til 2–0 etter nok en scoring. Han var alene foran mål, hvor hadde det blitt av de to fra Brasil som ellers var som klistret fast til ham? Brasil fikk et straffespark etter noe jeg personlig mener var helt feil. Brasilianeren hoppet jo selv rett inn i den albuen. Med en skåring reduserte de til 2–1 helt på tampen av overtiden.
Når dommeren blåste av kampen etter overtid på en overtid, kunne Norge slippe jubelen løs etter en seier over Brasil nok en gang. Jeg gleder meg over seieren, men noe jubelrop får du nok ikke av ei som egentlig ikke synes fotball er noe spennende. Jeg synes bare det er gøy at Norge vant kampen og er videre i VM, og at folk lar seg glede seg så til de grader og løper rundt i spesielt Oslo og feirer flere timer etter kampen.
Det er snart 30 år siden sist Norge slo Brasil i en VM kamp. En kampen som det i alle år etter har blitt snakket om. Denne gangen sto en plass videre i mesterskapet på spill. Slik jeg har forstått det, måtte kampen få en vinner. Dersom det sto uavgjort etter ordinær tid, ville det bli ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.
Før kampen ble det vist bilder fra folkelivet i Oslo, blant annet mennesker som rodde på rådhusplassen. Omtrent femten minutter før avspark fikk vi se spillerne varme opp på banen. Jeg aner ikke hva som foregikk i hodene deres, men de så ikke spesielt nervøse ut. De fleste spiller jo til daglig på store klubblag rundt om i verden, så de er nok vant til store anledninger som dette. Like før kampstart ble store flagg rullet ut på banen. Spillerne sto klare i spillertunnelen før de kom ut hånd i hånd med hvert sitt barn. Jeg tenkte at det måtte være en fantastisk opplevelse for barna å få gå ut på banen sammen med noen av verdens beste fotballspillere.
Først ble Brasils nasjonalsang spilt. Med hånden på hjertet sang brasilianerne av full hals til den mektige melodien. Det var flott å se at de kunne hele teksten. Deretter kom «Ja, vi elsker». De norske spillerne fikk god hjelp fra publikum til å synge. Seremonien ble avsluttet med fyrverkeri i fargene til de to landenes flagg, før spillerne hilste på hverandre. Lagene ble presentert og vi ventet bare på avspark. Rundt meg diskuterte folk hvordan kampen kom til å ende, og en av dem var sikker på at Norge kom til å vinne, og score minimum to mål. Skulle han få rett?
Kampen var i gang. Ballen ble spilt noen ganger fram og tilbake før det plutselig ble jubel etter bare noen få minutter. Et mål ble scoret, men gleden var kortvarig. Dommeren dømte offside, og målet ble annullert. Jeg syntes ikke tempoet var spesielt høyt ute på banen, men hver gang ballen nærmet seg et av målene, økte iallfall spenningen.
Det ble også nervepinende spenning når Brasil fikk et straffespark, etter en felling. Nå var spørsmålet om keeperen kunne redde. Til stor jubel reddet den norske keeperen straffen, og stillingen forble 0–0. Begge lag kom til flere farlige situasjoner, men som oftest fikk forsvarsspillerne ballen unna før det ble virkelig farlige. Samtidig virket det vanskelig for begge lag å bryte gjennom motstanderens forsvar.
På grunn av den sterke varmen ble det lagt inn en drikkepause. Det ga spillerne mulighet til å få i seg væske, samtidig som trenerne kunne gi nye beskjeder og justere taktikken. Det var også drikkepause under andre omgangen.
Etter drikkepausen var Brasil nær ved å score. For meg var ikke kampen spesielt spennende når lagene spilte fram og tilbake på midtbanen. Spenningen kom først når ballen nærmet seg 16-meteren. Da kunne alt skje. Flere skudd ble forsøkt, men de gikk enten utenfor eller ble reddet av keeperne. Etter 37 minutter var det fortsatt målløst. Jeg la særlig merke til Brasils nummer 9 og nummer 7, mens det norske forsvaret gjorde en solid jobb med å stoppe angrepene. Dommeren la til seks minutter i første omgang. Det ga håp om at noen kunne få det avgjørende målet før pause. Norge var svært nær, men den brasilianske keeperen sto i veien, og lagene gikk til pause uten scoringer.
Andre omgang startet rolig, der begge lag hadde et solid forsvar. Verken Norge eller Brasil skapte de helt store sjansene selv om begge forsøkte seg mot mål uten å lykkes. Brasil var flere ganger nære ved å score, men det norske forsvaret og keeperen ryddet opp hver gang. Brasil viste flere ganger sin evne til å spille seg fri, men den norske keeperen leverte gang på gang, selv når han sto alene foran mål. Etter 20 minutter av omgangen sto det fortsatt 0–0, og det begynte å se ut som om kampen kunne ende i straffesparkkonkurranse. Etter drikkepausen økte tempoet merkbart. Begge lag jaktet det avgjørende målet, og kampen ble mer underholdende. Brasil reddet en stor norsk mulighet, mens Norge fortsatte å stå stødig foran mål.
Vendepunktet kom i det 79. minutt. Erling Braut Haaland fikk ballen inn. Jubelen brøt løs både på stadion og i lokalet jeg satt. Brasil fikk det veldig
så travelt med jakten på utligning, men Norge holdt forsvarsrekken sterkt. Den norske keeperen ofret seg så mye i en redning at han kolliderte kraftig med målstangen, og slo seg ganske kraftig. Like før ordinær tid var over, økte Haaland ledelsen til 2–0 etter nok en scoring. Han var alene foran mål, hvor hadde det blitt av de to fra Brasil som ellers var som klistret fast til ham? Brasil fikk et straffespark etter noe jeg personlig mener var helt feil. Brasilianeren hoppet jo selv rett inn i den albuen. Med en skåring reduserte de til 2–1 helt på tampen av overtiden.
Når dommeren blåste av kampen etter overtid på en overtid, kunne Norge slippe jubelen løs etter en seier over Brasil nok en gang. Jeg gleder meg over seieren, men noe jubelrop får du nok ikke av ei som egentlig ikke synes fotball er noe spennende. Jeg synes bare det er gøy at Norge vant kampen og er videre i VM, og at folk lar seg glede seg så til de grader og løper rundt i spesielt Oslo og feirer flere timer etter kampen.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
