Denne gangen ser jeg VM-kampen på storskjerm i Lom. I et stappfullt lokale i kjellerbaren på Fossheim Hotell har folk samlet seg for å overvære en historisk begivenhet. Norge skal møte England i VM.
Foto: Erik Aukan / Applausen
Så vidt jeg vet har Norge aldri vært så nær en VM-finale før. Nå gjenstår bare sluttspillet før verdensmesteren skal kåres. Åtte lag er igjen i turneringen. Vinnerne går videre til semifinalene, og til slutt står to lag igjen som møtes i finalen. I kveld handler det om å ta seg videre. Allerede en time før kampstart er det umulig å finne en ledig stol, og mange har rukket å komme godt i gang med kveldens første glass. Omtrent 40 minutter før avspark viser TV 2 stemningsbilder fra tidligere kamper i mesterskapet. Noe må jo fylle sendeflaten før kampen starter. Det er tydelig at mediene har stort fokus på Erling Braut Haaland og Ørjan Håskjold Nyland.
Kampen spilles på en imponerende stor stadion i Miami. Jeg håper på en god og fair kamp med pent og ryddig spill. Ingen ønsker å se stygge skader. Så viktig kan det umulig være å vinne at spillerne skader hverandre eller pådrar seg røde kort. Stemningen i lokalet er uansett svært god idet kampstart nærmer seg. Det er nesten så jeg får gåsehud når lagene kommer ut på banen til nasjonalsangene. Det må være en helt spesiell opplevelse å stå der nede å høre titusenvis av mennesker synge av full hals. Etter den norske nasjonalsangen bryter det ut applaus i lokalet. Dommerteamet består av folk fra Frankrike og Spania.
Sekundene telles ned til avspark i Miami. Kampen åpner forsiktig, og ballen spilles mye frem og tilbake på midtbanen og rundt 16-meteren. Likevel kjenner man hele tiden på spenningen. Det skal ofte bare én god pasning eller én feil til før noen kommer alene med keeper. England tar etter hvert kontroll over spillet. Flere ganger er de farlig frempå, men avslutningene går heldigvis utenfor mål.
Etter en stund blir det vannpause. Trenerne benytter anledningen til å gi spillerne nye beskjeder. Den engelske treneren virker svært engasjert. Like etter får England frispark, men ballen fyker høyt over mål til stor jubel blant de norske supporterne. Rundt halvtimen får Haaland en stor sjanse. Hadde ikke den engelske keeperen vært perfekt plassert, kunne Norge tatt ledelsen. England dominerer likevel store deler av første omgang.
Så skjer det endelig. Norge tar ledelsen da Schjelderup setter ballen i mål via stolpen. Jubelen står i taket, både på stadion og i lokalet der jeg sitter. Etter scoringen virker Norge fulle av selvtillit og jakter flere mål. TV-bildene viser stadig kjendiser på tribunen, noe som understreker hvor stor denne kampen er. Like før pause utligner England til 1–1. Det legges til fire minutter. England scorer også et nytt mål, men det blir korrekt annullert for offside. Offsideregelen kan være vanskelig å forstå, men den er der for å hindre at angripere bare blir stående foran motstanderens mål og vente på ballen.
Ved pause står det 1–1. Spillerne får en velfortjent hvil før de må ut igjen i den varme og klamme Miami-kvelden. Jeg tenker at begge lag vil satse alt på et avgjørende mål for å slippe ekstraomganger. Andre omgang blir svært intens. Ballen går raskt frem og tilbake, og begge lag skaper farlige sjanser uten å finne nettmaskene. Man kan nesten begynne å lure på om målet er blitt mindre.
Etter 54 minutter scorer Norge igjen, men jubelen varer bare noen sekunder. Målet annulleres etter VAR-sjekk fordi dommeren mener Haaland dytter en motspiller i oppbyggingen. Det er frustrerende å se et mål bli tatt bort på grunn av en situasjon som skjedde et stykke unna selve avslutningen. Ved vannpausen i andre omgang står det fortsatt 1–1, men tempoet er merkbart høyere enn før pause. Begge lag løper mer og spiller med større intensitet. Resten av omgangen blir en nervepirrende kamp. Norge kommer til flere gode muligheter, men England forsvarer seg godt. Det legges til sju minutter, og begge lag satser alt. Likevel ender ordinær tid 1–1. Kampen går til ekstraomganger.
Bare tre minutter ut i første ekstraomgang tar England ledelsen. Ballen spretter ut etter en redning fra Nyland, og en engelsk spiller er først på returen. En litt heldig scoring, men målet teller. Stillingen er 2–1. Kort tid senere roper England på straffe. Etter en ny VAR-sjekk ombestemmer dommeren seg, og det blir ingen straffe. Bildene viser at den engelske spilleren selv skaper kontakten. Jubelen bryter løs i lokalet.
Norge forsøker å svare, men enten står engelskmennene i veien, eller så dribler de seg bort. England fortsetter å spille offensivt selv om de leder. Etter første ekstraomgang er stillingen fortsatt 2–1. Nå er det vinn eller forsvinn. Uansett hva som skjer, har Norge levert et fantastisk mesterskap. Haaland blir byttet ut, og ansvaret hviler på de andre spillerne. Flere ganger er utligningen nær, men ballen vil rett og slett ikke inn. Da det gjenstår bare noen få minutter, begynner håpet å svinne. England forsvarer seg solid, og hvert norsk angrep blir stoppet. Det går en kule varm og Norge pådrar seg et gult kort mot slutten. To minutter legges til, men jeg føler at det skal et lite mirakel til.
Til slutt blåser dommeren av kampen. England vinner 2–1 etter ekstraomganger, og Norges VM-eventyr er over. Jeg sitter igjen med en litt trist og skuffet følelse, men samtidig kjenner jeg også på stolthet. Norge har kjempet seg helt til sluttspillet og vist at de kan måle seg med de beste lagene i verden. Spillerne ligger utslitte på gresset før de reiser seg, håndhilser og gratulerer hverandre med en god kamp. Om det var fortjent? Vel, det kan helt sikkert diskuteres.
På grunn av tidsforskjellen mellom Norge og USA er klokken blitt rundt to om natten når kampen er over. Det er definitivt på tide å finne senga.
Er jeg skuffet? Egentlig ikke. Mest av alt sitter jeg igjen med spørsmål. Hvorfor ble kampen som den ble? Og hvorfor mistet Norge et mål på grunn av en hendelse som skjedde langt unna der ballen til slutt havnet? Slike øyeblikk viser hvor små marginene kan være i fotball.
Så vidt jeg vet har Norge aldri vært så nær en VM-finale før. Nå gjenstår bare sluttspillet før verdensmesteren skal kåres. Åtte lag er igjen i turneringen. Vinnerne går videre til semifinalene, og til slutt står to lag igjen som møtes i finalen. I kveld handler det om å ta seg videre. Allerede en time før kampstart er det umulig å finne en ledig stol, og mange har rukket å komme godt i gang med kveldens første glass. Omtrent 40 minutter før avspark viser TV 2 stemningsbilder fra tidligere kamper i mesterskapet. Noe må jo fylle sendeflaten før kampen starter. Det er tydelig at mediene har stort fokus på Erling Braut Haaland og Ørjan Håskjold Nyland.
Kampen spilles på en imponerende stor stadion i Miami. Jeg håper på en god og fair kamp med pent og ryddig spill. Ingen ønsker å se stygge skader. Så viktig kan det umulig være å vinne at spillerne skader hverandre eller pådrar seg røde kort. Stemningen i lokalet er uansett svært god idet kampstart nærmer seg. Det er nesten så jeg får gåsehud når lagene kommer ut på banen til nasjonalsangene. Det må være en helt spesiell opplevelse å stå der nede å høre titusenvis av mennesker synge av full hals. Etter den norske nasjonalsangen bryter det ut applaus i lokalet. Dommerteamet består av folk fra Frankrike og Spania.
Sekundene telles ned til avspark i Miami. Kampen åpner forsiktig, og ballen spilles mye frem og tilbake på midtbanen og rundt 16-meteren. Likevel kjenner man hele tiden på spenningen. Det skal ofte bare én god pasning eller én feil til før noen kommer alene med keeper. England tar etter hvert kontroll over spillet. Flere ganger er de farlig frempå, men avslutningene går heldigvis utenfor mål.
Etter en stund blir det vannpause. Trenerne benytter anledningen til å gi spillerne nye beskjeder. Den engelske treneren virker svært engasjert. Like etter får England frispark, men ballen fyker høyt over mål til stor jubel blant de norske supporterne. Rundt halvtimen får Haaland en stor sjanse. Hadde ikke den engelske keeperen vært perfekt plassert, kunne Norge tatt ledelsen. England dominerer likevel store deler av første omgang.
Så skjer det endelig. Norge tar ledelsen da Schjelderup setter ballen i mål via stolpen. Jubelen står i taket, både på stadion og i lokalet der jeg sitter. Etter scoringen virker Norge fulle av selvtillit og jakter flere mål. TV-bildene viser stadig kjendiser på tribunen, noe som understreker hvor stor denne kampen er. Like før pause utligner England til 1–1. Det legges til fire minutter. England scorer også et nytt mål, men det blir korrekt annullert for offside. Offsideregelen kan være vanskelig å forstå, men den er der for å hindre at angripere bare blir stående foran motstanderens mål og vente på ballen.
Ved pause står det 1–1. Spillerne får en velfortjent hvil før de må ut igjen i den varme og klamme Miami-kvelden. Jeg tenker at begge lag vil satse alt på et avgjørende mål for å slippe ekstraomganger. Andre omgang blir svært intens. Ballen går raskt frem og tilbake, og begge lag skaper farlige sjanser uten å finne nettmaskene. Man kan nesten begynne å lure på om målet er blitt mindre.
Etter 54 minutter scorer Norge igjen, men jubelen varer bare noen sekunder. Målet annulleres etter VAR-sjekk fordi dommeren mener Haaland dytter en motspiller i oppbyggingen. Det er frustrerende å se et mål bli tatt bort på grunn av en situasjon som skjedde et stykke unna selve avslutningen. Ved vannpausen i andre omgang står det fortsatt 1–1, men tempoet er merkbart høyere enn før pause. Begge lag løper mer og spiller med større intensitet. Resten av omgangen blir en nervepirrende kamp. Norge kommer til flere gode muligheter, men England forsvarer seg godt. Det legges til sju minutter, og begge lag satser alt. Likevel ender ordinær tid 1–1. Kampen går til ekstraomganger.
Bare tre minutter ut i første ekstraomgang tar England ledelsen. Ballen spretter ut etter en redning fra Nyland, og en engelsk spiller er først på returen. En litt heldig scoring, men målet teller. Stillingen er 2–1. Kort tid senere roper England på straffe. Etter en ny VAR-sjekk ombestemmer dommeren seg, og det blir ingen straffe. Bildene viser at den engelske spilleren selv skaper kontakten. Jubelen bryter løs i lokalet.
Norge forsøker å svare, men enten står engelskmennene i veien, eller så dribler de seg bort. England fortsetter å spille offensivt selv om de leder. Etter første ekstraomgang er stillingen fortsatt 2–1. Nå er det vinn eller forsvinn. Uansett hva som skjer, har Norge levert et fantastisk mesterskap. Haaland blir byttet ut, og ansvaret hviler på de andre spillerne. Flere ganger er utligningen nær, men ballen vil rett og slett ikke inn. Da det gjenstår bare noen få minutter, begynner håpet å svinne. England forsvarer seg solid, og hvert norsk angrep blir stoppet. Det går en kule varm og Norge pådrar seg et gult kort mot slutten. To minutter legges til, men jeg føler at det skal et lite mirakel til.
Til slutt blåser dommeren av kampen. England vinner 2–1 etter ekstraomganger, og Norges VM-eventyr er over. Jeg sitter igjen med en litt trist og skuffet følelse, men samtidig kjenner jeg også på stolthet. Norge har kjempet seg helt til sluttspillet og vist at de kan måle seg med de beste lagene i verden. Spillerne ligger utslitte på gresset før de reiser seg, håndhilser og gratulerer hverandre med en god kamp. Om det var fortjent? Vel, det kan helt sikkert diskuteres.
På grunn av tidsforskjellen mellom Norge og USA er klokken blitt rundt to om natten når kampen er over. Det er definitivt på tide å finne senga.
Er jeg skuffet? Egentlig ikke. Mest av alt sitter jeg igjen med spørsmål. Hvorfor ble kampen som den ble? Og hvorfor mistet Norge et mål på grunn av en hendelse som skjedde langt unna der ballen til slutt havnet? Slike øyeblikk viser hvor små marginene kan være i fotball.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
