Med Te Deum with 5 Poems and a Hymn by Jon Fosse forener Henrik Ødegaard den latinske lovsangen med Jon Fosses nynorske poesi. Resultatet er et 45 minutter langt moderne oratorium der gregoriansk modalitet, naturhorn, kor og samtidsmusikalske klangflater danner en syntese, en fullendt helhet. Verket er fremført av Ensemble 96 og Vox Clamantis. Utgivelsen fremstår som et konsentrert og betydelig bidrag til nyere norsk kirkemusikk.
Albumcover Cover design: Nick Alexander, Cover art: Runaug Venaas
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementTittelverket Te Deum er en om lag 45 minutter lang komposisjon i femten deler, formet som et moderne oratorium for to solister, blandet kor, kirkeorgel og fire horn. Verket veksler mellom den tradisjonelle latinske Te Deum-teksten og fem dikt samt en hymne av Jon Fosse, slik sporoversikten viser . Hoveddelen (spor 1–15) alternerer mellom latin og nynorsk, mellom tutti og mer kammermusikalske partier.
Innspillingen er gjort i Jar kirke i Oslo og i Church of the Transfiguration of the Lord i Tallinn i 2024 . De tre påfølgende gregorianske antifonene fremføres av Vox Clamantis, før tre instrumentale Antiphona-satser for henholdsvis bratsj, trompet og euphonium avslutter utgivelsen .
Verket ble komponert i 2019, støttet av Kulturrådet og bestilt av Tønsberg Domkor og dirigent Nina T. Karlsen. Det plasserer Te Deum tydelig i en norsk kirkemusikalsk kontekst, samtidig som uttrykket retter seg utover det nasjonale.
Henrik Ødegaard (f. 1955) er komponist, organist og dirigent, utdannet i komposisjon hos Lasse Thoresen og Tristan Keuris, og med videre studier i gregoriansk sang i Paris. Han har gjennom flere tiår skrevet en omfattende samling vokal- og kirkemusikk, ofte med forankring i gregoriansk tradisjon og norsk folkemusikk, med utforskning av mikrotonale og modale strukturer.
Ødegaards arbeid med å tilpasse gregoriansk sang til norsk liturgisk språk er sentralt i komposisjonene hans. Han har studert gregoriansk sang siden ungdommen, og den inngående kjennskapen merkes i måten materialet behandles på. Den gregorianske arven fungerer ikke bare som en historisk referanse, men som et integrert, strukturelt og melodisk fundament.
I Te Deum fremstår det kompositoriske språket hans som modalt forankret, klanglig transparent og samtidig preget av moderne harmonisk bevissthet. Mikrotonale forskyvninger og tette klanglag utvider det modale grunnlaget uten å bryte forbindelsen til tradisjonen. Denne utgivelsen viderefører det livslange arbeidet hans i spenningsfeltet mellom tradisjon og samtidsmusikk.
Verket åpner med fire naturhorn. I motsetning til moderne ventilhorn er naturhornene bundet til overtoneseriens struktur og mangler derfor full kromatisk fleksibilitet. Klanglig peker de bakover mot eldre messingtradisjon og mot et før-tonalt rom som i norden går helt tilbake til bronsealderens bronselurer.
Hos Ødegaard etablerer naturhornene et arkaisk klangfundament før koret trer inn. De åpne, noe ujevnt tempererte klangene gir verket en historisk resonansbunn. Min subjektive resonnering henleder til bronsealderlurene og tidligmusikken. Rent konkret finner den hos undertegnede et referansepunkt i hornmmusikken fra AC: Valhalla og Åsgård gudenes verden med musikksporet: Asgard Hall of the Aesir (med. Einar Selvik fra Vardruna) - Sarah Schachner.
Sammenlikner vi disse finner vi en viss likhet: Den arkaiske klangformen i naturhornene, begge jobber med historisk materiale og begge bruker tradisjon som aktivt kunstnerisk materiale. Der stopper i midlertidig likheten. Einar Selvik arbeider primært med norrøn mytologi, runer og førkristen nordisk tradisjon i et uttrykk som ligger i grenselandet mellom folkemusikk, ambient og rituell kunstmusikk. Henrik Ødegaard arbeider innenfor kristen liturgisk tradisjon, gregoriansk sang og korbasert samtidsmusikk. Estetisk, teologisk og musikalsk tilhører de derfor ulike tradisjoner.
Dette lydsporet har en ganske liknende urklang, men med forskjelilge utgangspunkt i historisk musikalske referanser. Samtidig inngår de i en moderne klangflate der overtoner, modalitet og korstemmer flettes sammen.
Åpningssatsen «Eit andlet opnar seg» kombinerer kor, soli og horn , og tydeliggjør verkets grunnidé: tradisjonen som levende klang, men ikke som en museal rekonstruksjon. Denne kombinasjonen fungerer meget godt, og med selv etter minst 15 avspiller med «Te Deum Laudamus» (Deg, O Gud, priser vi, red. anm.) reiser fremdeles nakkehårene seg etterhvert som det får utfolde seg i sin stillferdige majestet.
Fakta: Den Pytagoriske naturtoneskalaen:
De fem diktene og hymnen av Jon Fosse er integrert som en del av verkets hoveddel . Titler som «Det store andletet bøyer seg ned», «Ein blå dag forkynner sitt kome» og «Det finst frå Gud i alt som er» viser et språk preget av repetisjon og konsentrasjon .
Fosse tilfører verket et eksistensielt, stillferdig språk som kontrasterer og utdyper den høystemte latinske lovsangen. Der Te Deum-teksten uttrykker kollektiv bekjennelse, arbeider Fosses dikt i et mer individuelt og meditativt register. Ødegaard underbygger denne forskjellen gjennom den musikalske behandling sin: de latinske satsene får ofte et samlet og monumentalt preg i tutti1, mens de nynorske tekstene gis større rom for solistiske og kammermusikalske uttrykk. Denne dimensjonen alene er grunn nok til å legge merke til dette albumet som et verk som kunne inngå i en nasjonal kulturell kanon
1: Uttrykket betyr at når hele ensemblet (kor og/eller orkester) synger eller spiller samtidig (tutti), får de latinske satsene en helhetlig, «massiv» og høytidelig karakter, nesten som et monumentalt klangbilde.
Chamber Choir Ensemble 96 består av 26 erfarne sangere og har markert seg som et ledende ensemble for samtidsmusikk. I Te Deum er presisjon til koret i mikrotonale og modale strukturer avgjørende. Avvik her ville merkes godt. Her finnes intet. Intonasjonen i de tette klangflatene er stabil, og de lange linjene bærer godt uten at klangen mister klarhet.
Ensemblet viser en utmerket evne til å balansere transparens og kraft i tutti-partiene1. I satser som «Te deum laudamus» og «Per singulos dies benedicimus te» («Dag for dag velsigner vi deg» red. anm.) fremstår koret samlet, men uten å bli for massivt. I mer intime, stille partier, som «Iudex crederis esse venturus» («du (Kristus) er den som skal komme som dommer» red. anm.)– fremført a cappella. Dette oppleves subjektivt av anmelderen som en nøktern og fokusert klang.
Samspillet mellom soli og kor er integrert snarere enn kontrasterende. Mezzosopran og baryton trer frem som forlengelser av korstemmen, ikke som operatiske solister.
Etter hovedverket følger tre tradisjonelle gregorianske antifoner – «Ad te levavi animam meam», «Ascendit Deus in jubilatione» og «Rorate cæli»2 – fremført av Vox Clamantis. Ensemblet er kjent for sin spesialisering i gregoriansk sang og fremfører disse med jevn linjeføring og fri rytmisk puls.
De tre instrumentale Antiphona-satsene, som er komponert mellom 2007 og 2010, bygger på konkrete gregorianske tekster knyttet til kirkeåret. Hver sats innledes med den opprinnelige gregorianske melodien, etterfulgt av Ødegaards instrumentale parafrasering. Slik etableres en tydelig forbindelse mellom kildemateriale og moderne videreføring. Det er forfriskende å høre en moderne tolkning av klassisk gregoriansk musikk. Uavhengig om man er godt kjent med klassisk gregoriansk musikk eller ikke blir denne utgivelsen et verk som setter et spor etter seg i musikkhistorien.
Soloinstrumentene som bratsj, trompet og euphonium fremstår ikke som virtuose utstillingsvinduer for seg selv, men som sanglige stemmer i forlengelsen av den gregorianske linjen.
2: «Ad te levavi animam meam» = «Til deg løfter jeg min sjel» / «Til deg har jeg løftet min sjel». «Ascendit Deus in jubilatione» = «Gud steg opp under jubel» / «Gud har steget opp i jubel». «Rorate cæli» = «Dogg, dere himler» i betydningen «La det regne (som dugg), dere himler» (ofte oversatt fritt: «Dogg, himler, fra oven»).
I Te Deum arbeider Ødegaard konsekvent i spenningsfeltet mellom gregoriansk modalitet og samtidsmusikalske klangflater. Den modale forankringen gir et stabilt fundament, mens mikrotonale forskyvninger og moderne harmoniske lag åpner for et bredere uttrykk.
Forholdet mellom liturgisk form og poetisk refleksjon fungerer som verket sin bærende akse. Den latinske lovsangen og Fosses nynorske tekster får stå side om side uten å utjevnes. Musikalsk behandles de med ulike virkemidler, sammenfattes i en syntese gjennom en felles klanglig helhet
Innspillingen er gjort i et kirkerom med tydelig etterklang. Dette understøtter verket sitt romlige dimensjon. Etterklangen gjør at lyden får tid til å utfolde seg, uten at detaljene går tapt. Snarere gir de en god ettersmak og fylde, om man bruker vokabularer fra en vinsmakers resonnement.
Te Deum fremstår som et gjennomarbeidet og konsentrert verk. I kraft av omfang, ambisjon og den konsekvente syntesen mellom gregoriansk tradisjon og moderne komposisjon plasserer det seg som et sentralt bidrag til nyere norsk kirkemusikk. Gjennom gjentatte avspillinger av dette verket oppdaget jeg stadig nye detaljer og nyanser som gjorde inntrykket av Te Deum stadig bedre.
Te Deum bør høres både av de som er opptatte av tradisjonell klassisk musikk. Det er befriende å bli utfordret av et samtidsverk som leker seg med naturtonearter og arkaisk musikk og samtidig bringer inn frisk modernitet og samtidslyrikk fra en av literaturens mestere. Verket passer veldig godt til de som liker postmoderne tradisjonsmodernisme. Det er et Liturgisk samtidsverk med historisk forankring som ser framover, men tar med seg århundrer av tradisjon og videre fører denne.
Tittelverket Te Deum er en om lag 45 minutter lang komposisjon i femten deler, formet som et moderne oratorium for to solister, blandet kor, kirkeorgel og fire horn. Verket veksler mellom den tradisjonelle latinske Te Deum-teksten og fem dikt samt en hymne av Jon Fosse, slik sporoversikten viser . Hoveddelen (spor 1–15) alternerer mellom latin og nynorsk, mellom tutti og mer kammermusikalske partier.
Innspillingen er gjort i Jar kirke i Oslo og i Church of the Transfiguration of the Lord i Tallinn i 2024 . De tre påfølgende gregorianske antifonene fremføres av Vox Clamantis, før tre instrumentale Antiphona-satser for henholdsvis bratsj, trompet og euphonium avslutter utgivelsen .
Verket ble komponert i 2019, støttet av Kulturrådet og bestilt av Tønsberg Domkor og dirigent Nina T. Karlsen. Det plasserer Te Deum tydelig i en norsk kirkemusikalsk kontekst, samtidig som uttrykket retter seg utover det nasjonale.
Henrik Ødegaard (f. 1955) er komponist, organist og dirigent, utdannet i komposisjon hos Lasse Thoresen og Tristan Keuris, og med videre studier i gregoriansk sang i Paris. Han har gjennom flere tiår skrevet en omfattende samling vokal- og kirkemusikk, ofte med forankring i gregoriansk tradisjon og norsk folkemusikk, med utforskning av mikrotonale og modale strukturer.
Ødegaards arbeid med å tilpasse gregoriansk sang til norsk liturgisk språk er sentralt i komposisjonene hans. Han har studert gregoriansk sang siden ungdommen, og den inngående kjennskapen merkes i måten materialet behandles på. Den gregorianske arven fungerer ikke bare som en historisk referanse, men som et integrert, strukturelt og melodisk fundament.
I Te Deum fremstår det kompositoriske språket hans som modalt forankret, klanglig transparent og samtidig preget av moderne harmonisk bevissthet. Mikrotonale forskyvninger og tette klanglag utvider det modale grunnlaget uten å bryte forbindelsen til tradisjonen. Denne utgivelsen viderefører det livslange arbeidet hans i spenningsfeltet mellom tradisjon og samtidsmusikk.
Verket åpner med fire naturhorn. I motsetning til moderne ventilhorn er naturhornene bundet til overtoneseriens struktur og mangler derfor full kromatisk fleksibilitet. Klanglig peker de bakover mot eldre messingtradisjon og mot et før-tonalt rom som i norden går helt tilbake til bronsealderens bronselurer.
Hos Ødegaard etablerer naturhornene et arkaisk klangfundament før koret trer inn. De åpne, noe ujevnt tempererte klangene gir verket en historisk resonansbunn. Min subjektive resonnering henleder til bronsealderlurene og tidligmusikken. Rent konkret finner den hos undertegnede et referansepunkt i hornmmusikken fra AC: Valhalla og Åsgård gudenes verden med musikksporet: Asgard Hall of the Aesir (med. Einar Selvik fra Vardruna) - Sarah Schachner.
Sammenlikner vi disse finner vi en viss likhet: Den arkaiske klangformen i naturhornene, begge jobber med historisk materiale og begge bruker tradisjon som aktivt kunstnerisk materiale. Der stopper i midlertidig likheten. Einar Selvik arbeider primært med norrøn mytologi, runer og førkristen nordisk tradisjon i et uttrykk som ligger i grenselandet mellom folkemusikk, ambient og rituell kunstmusikk. Henrik Ødegaard arbeider innenfor kristen liturgisk tradisjon, gregoriansk sang og korbasert samtidsmusikk. Estetisk, teologisk og musikalsk tilhører de derfor ulike tradisjoner.
Dette lydsporet har en ganske liknende urklang, men med forskjelilge utgangspunkt i historisk musikalske referanser. Samtidig inngår de i en moderne klangflate der overtoner, modalitet og korstemmer flettes sammen.
Åpningssatsen «Eit andlet opnar seg» kombinerer kor, soli og horn , og tydeliggjør verkets grunnidé: tradisjonen som levende klang, men ikke som en museal rekonstruksjon. Denne kombinasjonen fungerer meget godt, og med selv etter minst 15 avspiller med «Te Deum Laudamus» (Deg, O Gud, priser vi, red. anm.) reiser fremdeles nakkehårene seg etterhvert som det får utfolde seg i sin stillferdige majestet.
Fakta: Den Pytagoriske naturtoneskalaen:
De fem diktene og hymnen av Jon Fosse er integrert som en del av verkets hoveddel . Titler som «Det store andletet bøyer seg ned», «Ein blå dag forkynner sitt kome» og «Det finst frå Gud i alt som er» viser et språk preget av repetisjon og konsentrasjon .
Fosse tilfører verket et eksistensielt, stillferdig språk som kontrasterer og utdyper den høystemte latinske lovsangen. Der Te Deum-teksten uttrykker kollektiv bekjennelse, arbeider Fosses dikt i et mer individuelt og meditativt register. Ødegaard underbygger denne forskjellen gjennom den musikalske behandling sin: de latinske satsene får ofte et samlet og monumentalt preg i tutti1, mens de nynorske tekstene gis større rom for solistiske og kammermusikalske uttrykk. Denne dimensjonen alene er grunn nok til å legge merke til dette albumet som et verk som kunne inngå i en nasjonal kulturell kanon
1: Uttrykket betyr at når hele ensemblet (kor og/eller orkester) synger eller spiller samtidig (tutti), får de latinske satsene en helhetlig, «massiv» og høytidelig karakter, nesten som et monumentalt klangbilde.
Chamber Choir Ensemble 96 består av 26 erfarne sangere og har markert seg som et ledende ensemble for samtidsmusikk. I Te Deum er presisjon til koret i mikrotonale og modale strukturer avgjørende. Avvik her ville merkes godt. Her finnes intet. Intonasjonen i de tette klangflatene er stabil, og de lange linjene bærer godt uten at klangen mister klarhet.
Ensemblet viser en utmerket evne til å balansere transparens og kraft i tutti-partiene1. I satser som «Te deum laudamus» og «Per singulos dies benedicimus te» («Dag for dag velsigner vi deg» red. anm.) fremstår koret samlet, men uten å bli for massivt. I mer intime, stille partier, som «Iudex crederis esse venturus» («du (Kristus) er den som skal komme som dommer» red. anm.)– fremført a cappella. Dette oppleves subjektivt av anmelderen som en nøktern og fokusert klang.
Samspillet mellom soli og kor er integrert snarere enn kontrasterende. Mezzosopran og baryton trer frem som forlengelser av korstemmen, ikke som operatiske solister.
Etter hovedverket følger tre tradisjonelle gregorianske antifoner – «Ad te levavi animam meam», «Ascendit Deus in jubilatione» og «Rorate cæli»2 – fremført av Vox Clamantis. Ensemblet er kjent for sin spesialisering i gregoriansk sang og fremfører disse med jevn linjeføring og fri rytmisk puls.
De tre instrumentale Antiphona-satsene, som er komponert mellom 2007 og 2010, bygger på konkrete gregorianske tekster knyttet til kirkeåret. Hver sats innledes med den opprinnelige gregorianske melodien, etterfulgt av Ødegaards instrumentale parafrasering. Slik etableres en tydelig forbindelse mellom kildemateriale og moderne videreføring. Det er forfriskende å høre en moderne tolkning av klassisk gregoriansk musikk. Uavhengig om man er godt kjent med klassisk gregoriansk musikk eller ikke blir denne utgivelsen et verk som setter et spor etter seg i musikkhistorien.
Soloinstrumentene som bratsj, trompet og euphonium fremstår ikke som virtuose utstillingsvinduer for seg selv, men som sanglige stemmer i forlengelsen av den gregorianske linjen.
2: «Ad te levavi animam meam» = «Til deg løfter jeg min sjel» / «Til deg har jeg løftet min sjel». «Ascendit Deus in jubilatione» = «Gud steg opp under jubel» / «Gud har steget opp i jubel». «Rorate cæli» = «Dogg, dere himler» i betydningen «La det regne (som dugg), dere himler» (ofte oversatt fritt: «Dogg, himler, fra oven»).
I Te Deum arbeider Ødegaard konsekvent i spenningsfeltet mellom gregoriansk modalitet og samtidsmusikalske klangflater. Den modale forankringen gir et stabilt fundament, mens mikrotonale forskyvninger og moderne harmoniske lag åpner for et bredere uttrykk.
Forholdet mellom liturgisk form og poetisk refleksjon fungerer som verket sin bærende akse. Den latinske lovsangen og Fosses nynorske tekster får stå side om side uten å utjevnes. Musikalsk behandles de med ulike virkemidler, sammenfattes i en syntese gjennom en felles klanglig helhet
Innspillingen er gjort i et kirkerom med tydelig etterklang. Dette understøtter verket sitt romlige dimensjon. Etterklangen gjør at lyden får tid til å utfolde seg, uten at detaljene går tapt. Snarere gir de en god ettersmak og fylde, om man bruker vokabularer fra en vinsmakers resonnement.
Te Deum fremstår som et gjennomarbeidet og konsentrert verk. I kraft av omfang, ambisjon og den konsekvente syntesen mellom gregoriansk tradisjon og moderne komposisjon plasserer det seg som et sentralt bidrag til nyere norsk kirkemusikk. Gjennom gjentatte avspillinger av dette verket oppdaget jeg stadig nye detaljer og nyanser som gjorde inntrykket av Te Deum stadig bedre.
Te Deum bør høres både av de som er opptatte av tradisjonell klassisk musikk. Det er befriende å bli utfordret av et samtidsverk som leker seg med naturtonearter og arkaisk musikk og samtidig bringer inn frisk modernitet og samtidslyrikk fra en av literaturens mestere. Verket passer veldig godt til de som liker postmoderne tradisjonsmodernisme. Det er et Liturgisk samtidsverk med historisk forankring som ser framover, men tar med seg århundrer av tradisjon og videre fører denne.
