Vikingmarkedet på Leikvin arrangeres i år for 19. gang av Møre Frie Vikingar, med Nordmørsmusea som medarrangør. Her møtes lag og vikinger fra store deler av landet og starter med dette sommerens første vikingmarked. Her overnatter også de fleste av vikingene i telt så nært opp til datidens materialer og konstruksjon på ekte vikingevis. Ut over sommeren er det flere vikingmarked rundt om i hele landet, det neste vikingmarkedet er allerede på Vevang lørdag 30. og 31. mai.

Flere som besøker markedet uttrykker at det er en god stemning her og at pulsen automatisk senker seg når man går rundt her, ser på markedet, på folk og aktivitetene. Her er det ingen skjermer å se, og kanskje er det nettopp derfor det er bedre kontakt mellom folk og en tilstedeværelse og stressfri tilværelse som man ikke har ellers i hverdagen. Med unntak av kampoppvisningen er det lite som tilsier at pulsen skal gå opp.

Under markedet setter Applausens Erik Aukan seg ned med Skafti Helgason og Christian Ulrik Knudsen-Næss til en samtale om miljøet, håndverket, kamptrening, autentisitet og hvorfor formidling er selve fundamentet for det de driver med.

Markedet som åpner året

– Det er nittenende gang markedet arrangeres her på Leikvin nå. Samtidig er det tydelig at arrangementet betyr mer enn bare enda et marked i kalenderen. Hva slags plass har Leikvin fått i miljøet?

Skafti Helgason beskriver hvordan markedet over tid har blitt et fast holdepunkt for store deler av vikingmiljøet, selv om pandemien tvang fram et opphold.

– Vi hadde pause på grunn av korona, men dette har blitt en tradisjon. For mange vikinger er dette årets første marked, og det setter linjene for resten av sesongen og de reisene folk gjør videre utover sommeren. Han peker utover leirområdet og ramser opp miljøene som har reist til Sunndal.

– Vi har folk fra Trondheim, fra Fosen, fra Borre og fra flere trønderlag. Trondheim Vikinglag er sterkt representert her. Det er vennelaget vårt, så vi reiser alltid til hverandres markeder.

Samtalen dreier videre mot hvordan miljøet fungerer som et nettverk av arrangementer som besøkes gjennom året.

– Om en måned er det Trondheim Vikingmarked på Horg Bygdatun i Melhus, sier Helgason. – Det er et veldig fint og koselig marked. Litt mer innlands, litt mer oppi fjellene.

Christian Ulrik Knudsen-Næss nikker.

– Det er jo en del av hele reisingen dette. Vi kommer oss rundt omkring over hele landet. Samtidig er det noe eget med leirlivet. Vi overnatter på historiske steder som vanlige campinggjester ikke får tilgang til. Knudsen-Næss forklarer at miljøet bygger på tillit og tilknytning mellom lagene.

– Folk må sende inn søknad for å campe her. Det er helst lag eller personer vi kjenner til fra før. Det handler om at dette også er et formidlingsområde og et arbeidsområde for oss som deltar.

Møre Frie Vikingar som arrangør

– hvordan er arrangementet er organisert?

– Møre Frie Vikingar står for selve arrangementet, sier Helgason. – Vi organiserer markedet og driften rundt det.

Knudsen-Næss utdyper samarbeidet med museet.

– Museet er medarrangør og står for deler av formidlingen. De lager blant annet mat, og Jarle Stavik holder gravfeltvandringer. Men selve markedet er det Møre Frie Vikingar som arrangerer. red. anm: Jarle Stavik er museumsstyrer og avdelingsleder ved Leikvin bygdemuseum (Sunndal Bygdemuseum), som er en del av Nordmørsmusea.

Samtalen glir over på dagene før markedet åpnet for publikum. Flere skoleklasser har vært innom området.

– Dere har brukt flere dager på formidling før markedet åpnet. Hva er det dere ønsker å gi videre til skoleelever og ungdommer som kommer hit?

Helgason svarer uten å nøle: – Formidling er en stor del av jobben vår. Vi er ikke her for å leke vikinger på grunn av slåssing eller bare for å gå i klær. Vi skal formidle historie. Det gjelder både den voldelige krigshistorien, men også hvordan folk faktisk levde og arbeidet. Han vender tilbake til et begrep han tydelig mener er sentralt.

– Dette handler om håndlingsbåren kunnskap. Det handler om å forstå hvordan ting faktisk ble gjort med hendene.

Håndverk framfor kamp

– mange utenfor vikingmiljøet forbinder gjerne først og fremst vikinger med våpen og kamp. Samtidig virker det som håndverk og historieformidling fyller mye mer av virksomheten enn folk kanskje tror?

– Møre Frie Vikingar er primært et håndverkslag, sier Knudsen-Næss. – Det er hovedtyngden vår.

Han viser til kampgruppa Bispeliden, som også deltar under markedet med kamp som hovedansvar:

– Bispeliden er en kampgruppe og har gjort Leikvin til et av sine faste markeder. De organiserer kampene her. Men hos oss i Møre Frie Vikingar ligger hovedvekten på håndverk og historieformidling.

Tidligere på dagen hadde publikum samlet seg rundt kampoppvisningene på sletta. Aukan viser til det de nettopp hadde sett.

– Kampene er jo ganske fysisk krevende. Hvordan ser dere på den delen av miljøet?

Helgason beskriver kamp som noe som krever omfattende trening og sikkerhetsrutiner.

– Det handler om sikkerhet hele tiden. Hvis det ikke er trygg fighting, får du ikke være med å fekte. Dette er fysisk tungt, og mange av oss slutter etter hvert fordi kroppen ikke tåler det like godt lenger.

Samtidig forteller Knudsen-Næss at han selv har blitt mer aktiv igjen de siste årene.

– Jeg trener med Bispeliden, og så slåss jeg innimellom sammen med Borrefylkingen i Østfold. Jeg har også vært i Danmark og deltatt på treningssamlinger der.

Knudsen-Næss beskriver utfordringen med å bygge et stabilt treningsmiljø i Møre og Romsdal.

– Møre Frie dekker et veldig stort og sammensatt geografisk område, så det er vanskelig å samle folk til faste ukentlige treninger. Bispeliden trener to ganger i uka hver eneste uke. Da får man et helt annet nivå og en annen kontinuitet.

Rekonstruksjon som praktisk arbeid

Mellom teltene ligger håndverket framme på bordene. Treskjæring, plantefarging, stoff, keramikk, skinnarbeid og glassperler fyller markedet.

– Det virker som dere prøver å dekke hele bredden av hva et marked i vikingtid kunne ha vært?

– Det er målet, svarer Knudsen-Næss. – Her finner du treskjæring, keramikk, glassperler, skinnarbeid og mye annet. Vi har til og med folk som lager beinmål av hvalbein.

Aukan peker på hvordan handelsrutene i vikingtid også bringer inn impulser langt utenfra.

– Det er ikke bare lokale varer, men også Keramikk fra Iran er jo funnet i Norden, silke helt fra Kina og mynter og edle metaller fra store deler av Europa og midtøsten.
‍
– Krydder og andre ting kom også hit gjennom handel, skyter Helgason inn.

– hva betyr autentisitet for dere?

Knudsen-Næss forklarer at mye av arbeidet handler om å rekonstruere gjenstander basert på arkeologiske funn.

– Vi prøver å lage kopier av ting som faktisk er funnet. Når vi holder på med formidling, blir det viktig å kunne vise fram ting som faktisk kunne sett sånn ut.

Helgason følger opp.

– Det er det autentiske man ønsker å oppnå. Det handler ikke om plastikk eller masseproduserte ting. Målet er å forstå hvordan de forskjellige håndverksteknikkene fungerte.

Smia som sentrum

– Smia virker fortsatt virker å ha en så sentral plass i leiren?

– Smeden kom ikke i år, men smia var åpen likevel, sier Knudsen-Næss. – Håkon fra Trøndelag sto der i dag og smidde.

Han peker bort på en steikepanne i jern.

– Den der har Håkon smed laget.

– Det er jo slik et marked kunne ha vært i vikingtid?

– Ja, svarer Helgason. – Det er nettopp det vi prøver å forstå og vise fram.

Autentisitet som motstand mot masseproduksjon

Under store deler av samtalen vender både Skafti Helgason og Christian Ulrik Knudsen-Næss stadig tilbake til spørsmålet om autentisitet. Ikke som en romantisk idé om fortiden, men som en praktisk metode for å forstå hvordan mennesker faktisk arbeidet, handlet og levde. Når de snakker om ullfarging, veveteknikker, håndsmidde stekepanner, plantefarging eller bein som formes til nåler, handler det samtidig om en motstand mot moderne masseproduksjon og standardisering.

– Det er det autentiske man ønsker å oppnå, sier Helgason. – Det handler ikke om plastikk eller «made in China». Målet er å forstå hvordan de forskjellige håndverksteknikkene fungerte.

I den sammenhengen blir håndverket også en måte å tenke på. Mange av gjenstandene rundt dem er laget for hånd av folk som selv bruker dem videre i leirlivet. Ikke som dekorasjon, men som fungerende redskaper. Kunnskapen ligger derfor ikke bare i sluttproduktet, men i arbeidet som leder fram til det. Nettopp derfor blir begrepet «handlingsbåren kunnskap» så sentralt i miljøet.

Denne motsetningen mellom praktisk erfaring og moderne reproduksjon dukker også opp når samtalen glir over på kunstig intelligens. Skepsisen Helgason uttrykker handler ikke bare om teknologi, men om hva som skjer når avstanden mellom mennesket og arbeidet blir større.

Skepsis til kunstig intelligens

– Vi hadde en interessant diskusjon om kunstig intelligens tidligere i år med et teknologiselskap. Hvordan ser dere på den utviklingen?

Helgason reagerer umiddelbart.

– Jeg synes generativ KI er noe av det dummeste som har kommet.

Han begrunner det med hvordan teknologien bygger på allerede eksisterende materiale.

– KI er jo kopier av tanker som allerede har vært ute. Den henter informasjon fra alt mulig, selv fra andre KI'er. Den til og med henter materiale fra kommentarfelt på Facebook.

For ham står det i kontrast til den praktiske, handlingsbårne kunnskapen miljøet forsøker å bevare:

– Det vi ikke kan skape selv, kan vi egentlig bare glemme.

Samtidig ligger et reinsdyrbein på bordet mellom dem. Helgason løfter det opp mens samtalen fortsetter.

– Dette kan bli en fin nålbindingsnål.

Emnet studeres med interesse av alle rundt bordet.

– Det kan bli en veldig fin nål.

Rundt dem fortsetter arbeidet i leiren. Noen hamrer jern. Andre syr, skjærer tre eller lager mat i store, sorte jerngryter. Samtalen om teknologi, historie og håndverk fortsetter side om side med arbeidet som hele miljøet er bygget rundt.

Det neste vikingmarkedet er allerede på Vevang lørdag 30. og 31. mai.

‍

Fakta:

Leikvin kulturminnepark:

‍

Horg Bugdatun:

‍