Da Applausen møter arkeolog Silje Elisabeth Fretheim under den siste delen av utgravingen i Rensvikbakken, nærmer feltarbeidet seg slutten. Prøver skal tas med til Trondheim, funn skal katalogiseres og dateringer analyseres.

Først når dette arbeidet er gjort, kan arkeologene begynne å trekke sikrere konklusjoner. Men allerede nå er det klart at Rensvikbakken har gitt et rikt materiale.

Nær hundre pilspisser

Et av de tydeligste trekkene er mengden pilspisser. Det endelige antallet blir først kjent etter katalogiseringen, men Fretheim anslår at det kan dreie seg om nærmere hundre.

– Det er jo veldig mye flint. Jeg vet ikke hvor mange det er, men jeg vil tippe at vi kommer opp i nærmere hundre.

En del av pilspissene er fragmenterte. Det kan skyldes bruk og dermed fortelle noe om aktivitetene som foregikk på stedet. Det store antallet peker uansett mot jakt som en sentral del av livet.

At steinalderbefolkningen levde av jakt og fiske er ikke overraskende. Det interessante er hvordan funnene i Rensvikbakken skiller seg fra andre boplasser fra samme periode. Fretheim trekker særlig fram Vikansvingen.

– Det som er veldig merkelig, er at det ikke ble funnet pilspisser i det hele tatt på Vikansvingen. Det er jo fra samme tid.

Forskjellen utfordrer forestillingen om at mennesker som flyttet mellom ulike boplasser i hovedsak utførte de samme aktivitetene på hvert sted.

– Vi har hatt en forestilling om at man stort sett har drevet med samme typen aktivitet på alle boplassene fra den tida. I og med at man har flyttet rundt, har vi tenkt at det også er gjort mye av det samme på hvert sted.

Rensvikbakken tyder på at bildet kan være mer sammensatt.

– Men ikke alltid, tydeligvis. I området ved Vikansvingen har de ikke drevet med dette, i hvert fall. Her er det jo til gjengjeld virkelig mye. Det er veldig stor kontrast.

Kan ha vært mer spesialiserte

Arkeologene har etter hvert undersøkt flere boplasser fra samme periode innenfor et forholdsvis lite område i Kristiansund. Dermed kan lokalitetene sammenlignes.

– Da kan man begynne å studere og sammenligne innenfor et ganske lite geografisk område. Det kan si noe mer om hvordan folk har levd.

Fretheim understreker at det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner. En mulig forklaring på forskjellene er likevel at boplassene kan ha hatt forskjellige funksjoner.

– Det er interessant å se at de kanskje har vært litt mer spesialiserte enn det vi har sett for oss. Man har ikke drevet med akkurat det samme på alle stedene, i hvert fall.

Menneskene som brukte Rensvikbakken har trolig beveget seg mellom flere områder gjennom året. Jakten kan ha omfattet både landdyr og sjøpattedyr.

– De har hatt ulike steder å være gjennom sesongen. De visste om de beste plassene å treffe på byttedyrene på bestemte tider av året.

Produksjon og mulige spor etter telt

Store mengder små flintavslag kan vise hvor redskaper ble produsert. I ett område er konsentrasjonen særlig stor.

– Inn mot kanten av feltet har vi vanvittig mye funn og utrolig mye små avslag av flint. Det er tydelig at man har sittet og produsert et eller annet. Enten det, eller så har man dumpet avfallet der.

I samme område fant arkeologene en halvsirkel av steiner. Den kan være rester etter en teltkonstruksjon. Det interessante er hvordan funnene fordeler seg.

– Det passer veldig godt overens med at det er veldig mye funn innenfor de steinene, mens på utsida er det brått mye mindre.

Dersom steinene faktisk markerer et telt, kan funnet gi et glimt av organiseringen av boplassen. Inne i steinsirkelen fant de også mye flintavslag som gir ganske skarpe og harde kanter. Derfor har menneskene neppe sovet direkte på bakken, men kan ha brukt kvister og skinn som underlag.

Fretheim ser teltet som en naturlig del av livet til mennesker som stadig flyttet mellom forskjellige steder.

– Jeg tenker at det første de gjør når de kommer til en plass, uansett vær, er at de setter opp teltet og får lagt tingene sine på plass.

Oppholdene behøvde likevel ikke å være langvarige.

– Det er ikke så godt å si akkurat hvor lenge man har vært på en plass, men det er mye som tyder på at det ofte har vært ganske korte opphold, og så har man dratt videre.

Ildstedene kan skille mellom ulike perioder

Blant funnene som kan bli viktige for å forstå når Rensvikbakken ble brukt, er flere ildsteder eller strukturer som under utgravingen har sett ut som ildsteder.

Her er det ikke bare selve funnet av kull som er interessant. Plasseringen i jordlagene, dateringen av kullet og forholdet til flintmaterialet rundt kan bidra til å skille forskjellige perioder med aktivitet fra hverandre.

Et av ildstedene er allerede datert.

– Vi sendte inn kull underveis, og det fikk jo en datering til eldre steinalder, i hvert fall, men et par tusen år yngre enn det vi kanskje hadde håpet på.

Dateringen betyr ikke at ildstedet er uinteressant. Fretheim påpeker at forskjellen heller ikke nødvendigvis er så stor sett opp mot deler av det øvrige materialet på stedet.

Et annet område så også ut som et ildsted, men dateringen viste at det tilhørte en annen periode enn arkeologene i utgangspunktet undersøkte. Slike dateringer er viktige nettopp fordi en arkeologisk lokalitet ikke nødvendigvis representerer én enkelt bosetting eller ett kort tidsrom. Det samme området kan ha blitt besøkt og brukt på nytt lenge etter at de første menneskene oppholdt seg der.

Mot slutten av utgravingen dukket det opp enda et ildsted. Dette hadde arkeologene ennå ikke fått dateringen på da Applausen besøkte feltet.

– Vi er spente på hva slags datering vi får på det, for det ligger jo i et område med massivt med funn både over og under.

Plasseringen gjør derfor ildstedet spesielt interessant. Det ligger som en «sandwich» mellom funnførende lag. Under utgravingen måtte arkeologene derfor stoppe den ordinære gravingen da de nådde strukturen.

– Vi stoppet da vi kom ned til toppen av ildstedet, og så tømte vi det, eller gravde det ut, og så dro vi videre under det.

Dermed kan dateringen bli viktig for å forstå rekkefølgen på aktivitetene i denne delen av boplassen. Dersom funnene over og under ildstedet kan knyttes til forskjellige perioder, får arkeologene et bedre grunnlag for å skille mellom ulike bruksfaser.

I tilknytning til strukturen ble det også funnet brent flint.

– Det var en del brent flint der, og det tyder på at kullaget er aktivitet på stedet. Det er ikke bare noe som har blitt dumpet der.

Flint som har vært utsatt for sterk varme, endrer utseende og er forholdsvis lett å kjenne igjen.

– Det er veldig lett med flint, for den blir hvit, og så får den en sånn småsprukken overflate, nesten som et kopparr.

Ildstedet blir derfor en viktig del av det videre analysearbeidet.

En sjelden øks

Blant funnene er også en sjelden øks. Fretheim forteller at bare noen få eksemplarer av typen er katalogisert fra hele museumsdistriktet.

– Det er egentlig bare fire fra hele museumsdistriktet som er katalogisert som denne typen øks. Men vi har nok et par stykker til som ikke har blitt katalogisert som det. Jeg tror derfor det kanskje det er opptil seks i regionen vi har ansvaret for.

En av de få andre kjente øksene av samme type kommer også fra Kristiansund. Den ble funnet under arkeologiske undersøkelser i forbindelse med utvidelsen av flystripa på Kvernberget.

– Den er helt fantastisk fin. Den ser nesten ubrukt ut og er veldig pent formet. Den viser på en måte hvordan den opprinnelige formen skulle ha vært.

Spor etter senere aktivitet

Selv om steinalderen dominerer, finnes det også indikasjoner på langt senere aktivitet. Fretheim peker på at funn fra jernalderen i Kristiansund er mer begrenset.

På flere steinalderlokaliteter har arkeologene fått dateringer fra bronsealder og jernalder. Noen kan være knyttet til jordbruk og avsviing.

– Det tyder på at det er jordbruksboplasser fra jernalderen i nærheten, men vi har ikke funnet dem. Det er snakk om ganske avgrensede områder bosetningen ligger på, derfor er de vanskelige å finne.

Sporene viser aktivitet, selv om arkeologene ennå ikke har funnet spor av selve gårdsbebyggelsen.

15.000 funn, men mye blir liggende igjen

Når utgravingen avsluttes, vil fortsatt arkeologisk materiale ligge igjen i Rensvikbakken. Totalt under utgravingen på de forskjellige lokasjonene i Rensvikbakken har det blitt gjort 15.000 funn.

– Det kommer fortsatt til å ligge ganske mye igjen når vi drar herfra også. Sånn er det stort sett alltid. Det er sjelden vi får totalgravd en så stor boplass.

Målet deres er å sikre et materiale som er representativt nok til å gi ny kunnskap.

– Vi har forhåpentligvis fått med oss et godt og representativt materiale.

Samtidig er det en verdi i at deler av lokaliteten bevares. Arkeologiske metoder utvikler seg, og materiale som blir liggende kan undersøkes med andre metoder i framtiden.

– Kanskje har vi enda mer avanserte analysemetoder om ti år som vi ikke vet om nå. Da er det fint at ting blir liggende til framtida.

Når feltarbeidet avsluttes, begynner dermed neste del av arbeidet. Flint, pilspisser, øksa og prøvene fra ildstedene skal katalogiseres og analyseres. Dateringene skal sammenholdes med plasseringen av funnene og lagene de er hentet fra.

Særlig sammenligningen med andre samtidige boplasser kan bli viktig. Dersom forskjellene mellom Rensvikbakken og blant annet Vikansvingen holder seg når materialet er ferdig analysert, kan det vise at menneskene langs kysten ikke brukte alle boplassene på samme måte.

– Det er interessant å se at de kanskje har vært litt mer spesialiserte enn det vi har sett for oss. Man har ikke drevet med akkurat det samme på alle stedene, i hvert fall, sier Silje Elisabeth Fretheim.

Kutt gjentakelser i ildstedsdelenSkill tydeligere mellom funn og tolkning

‍