Mühlenphorts gravporter er ikke utformet for å forstås i forbifarten. De er bygget opp som en allegorisk helhet, der hvert symbol inngår i et system av betydninger. Portene var opprinnelig plassert i en sideinngang i Nidarosdomen, et sted der kirkegjengere passerte jevnlig. De fungerte derfor ikke bare som adgang til et gravkammer, men som et visuelt og moralsk budskap rettet mot de levende.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementOdd W.Williamsen, som har forsket inngående på portene, understreker at symbolene må ses i sammenheng. Isolert kan de virke fremmede eller dekorative, men samlet danner de en fortelling om liv, død og ansvar slik dette ble forstått på 1700-tallet. Portene er med andre ord ikke et privat minnesmerke, men en offentlig tekst i metall som formidlet datidens forståelse av døden.
Midt i denne teksten står inskripsjonen:
– «Betench Døden / Saa far du aldrig Ilde».
Formuleringen er enkel og uten ornamentikk. Språket er datidens dansk, og verbformen «far» er korrekt presens. Innholdet peker direkte mot den moralske kjernen i Memento Mori-tradisjonen: Den som lever med døden i bevisstheten, lever klokere.
Ifølge Williamsen er dette ikke ment som en trussel, men som en veiledning. Teksten gir ingen detaljer om straff eller belønning, men forutsetter at betrakteren forstår sammenhengen mellom livsførsel og utfall. Dermed fungerer inskripsjonen som et tolkningsanker for resten av symbolikken. I 1700-tallets Norge skulle livsførselen bestemme om man kom til himmelen eller ikke. Å vente noen millennier i en mellomstasjon som skjærsilden i den katolske tradisjonen hadde man forkastet ved reformasjonen. Det hjalp heller ikke å betale avlat lengre. Det hadde også Luther forkastet. Her handlet det om å føre et godt liv etter kristent mønster for å ha noen sjanse å komme til himmelen, ellers var det for sent når døden nærmet seg. Memento Mori – husk du skal dø –minnet folk om at man måtte føre en god livsførsel hele tiden.
Det mest dominerende visuelle elementet på portene er hodeskallen. For et moderne publikum er dette ofte det mest påtrengende og makabre motivet, men i 1700-tallets bildeverden hadde hodeskallen en annen valør.
Williamsen forklarer at hodeskallen representerte det som var igjen når alt forgjengelig var borte. Kjøtt og hud råtner, men ben består. Dermed kunne hodeskallen forstås som et symbol på menneskets kjerne, det som overlever tiden.
I kristen sammenheng ble hodeskallen også knyttet til håpet om oppstandelse. På dommens dag skulle Gud gjenreise legemet, og beinene var det faste utgangspunktet. Hodeskallen på portene peker derfor både bakover, mot døden, og fremover, mot dom og oppstandelse.
Spadene som er lagt i kors på portene, har en umiddelbar forbindelse til gravlegging. Samtidig rommer de en bredere betydning. Spaden var et allment redskap i både jordbrukog byggearbeid, og symboliserte dermed menneskets aktive liv.
Ifølge Williamsen står spadene for arbeidet i prøvetiden – det livet mennesket lever før døden. Når spadene er lagt ned, signaliserer det at arbeidet er avsluttet for den døde. For betrakteren fungerer de imidlertid som en påminnelse om at arbeidet ennå pågår.
Spadene er dermed et moralsk symbol. De viser at livet ikke er passivt, men noe som skal formes gjennom handling. Det er gjennom aktiv handling og god livsførsel man er sikrere på et godt etterliv.
Et sentralt motiv på portene er timeglasset med vinger. Dette er et velkjent symbol i europeisk gravkunst, men Williamsen understreker at det ofte misforstås idag.
Timeglasset viser at tiden er begrenset, men også at den er ordnet. Sanden renner jevnt. Det er ingen dramatikk i bevegelsen. Vingene understreker at tiden ikke kan holdes tilbake, men også at den følger en naturlig rytme.
I denne sammenhengen representerer timeglasset ikke bare livets korthet, men det faktum at livet er tilmålt. Det finnes en begynnelse og en slutt, og mellom disse finnes et handlingsrom. Igjen minnes man på Memento Mori – Husk du skal dø en gang. Når det siste sandkornet renner ut, er den tilmålte tiden ute.
Blant de mer uvanlige symbolene på portene finner vi kaliperen, et presisjonsinstrument brukt til måling. I dag forbindes dette gjerne med teknisk arbeid, men i 1700-tallets symbolverden hadde måleinstrumenter en tydelig moralsk betydning.
Williamsen tolker kaliperen som et bilde på vurdering. På dommens dag skal menneskets liv måles, ikke i fysisk forstand, men etter kvalitet og verdighet. Kaliperen tillater ikke omtrentlige mål. Den representerer nøyaktighet og rettferdighet.
Sammen med andre måle- og vektmotiver i samtidens kunst, peker kaliperen på forestillingen om at livet skal bedømmes etter en fast standard.
Nederst på portene finner vi en figur med vinger, ljå og skjegg. Figuren har enkelte trekk til felles med senere forestillinger om «Døden», men Williamsen understreker at den ikke må forstås som en personifisert karakter.
Figuren representerer døden som funksjon. Ljåen viser til innhøsting, et velkjent bilde i både bibelsk og antikk tradisjon. Når tiden er inne, høstes sjelen.
Figuren har skjegg og vinger, men fremstår ikke som en engel. Det plasserer den utenfor den rene kristne ikonografien og knytter den også til eldre, klassiske forestillinger om livets avslutning.
Portene inneholder også en rekke militære symboler: våpen, kuler og flere rustningsdetaljer. Rustningene er idealiserte og heraldiske, de likner altså ikke på samtidige rustninger som man ville brukt i samtidig strid. Rustninger var i stor grad blitt militærteknologisk utdaterte på dette tidspunktet med visse unntak som tungt kavaleri. Disse knytter gravminnet direkte til Caspar Friedrich von Mühlenphorts liv som offiser.
Ifølge Williamsen var dette vanlig for militære gravminner i perioden. Yrket var ikke bare et levebrød, men en identitet. Samtidig er det verdt å merke seg at våpnene ikke er i bruk. De er lagt til side.
Dette signaliserer avslutning, ikke seier. Krigen er over, og dommen ligger et annet sted.
.JPG)
Øverst på portene finner vi valmuer, eikenøtter og pinjekongler. Disse symbolene knytter døden til naturens sykluser.
Valmuen står for søvn og fred, men også for soldaters offer. Eikenøtten symboliserer styrke og videreføring. Pinjekonglen har i lang tid vært et tegn på udødelighet.
Ifølge Williamsen var dette symboler som et 1700-tallspublikum umiddelbart forsto. Idag krever de forklaring.
Et gjennomgående trekk ved Mühlenphorts gravporter er den dominerende akantus-dekoren. Akantusen slynger seg over flater og rammer inn de øvrige symbolene. Denne plantedekoren var utbredt i barokken (periode ca 1600– 1750) og ble brukt i alt fra kirkekunst og møbler til gravminner.
Samtidig hadde akantusen en tydelig symbolsk funksjon. Den representerte livets fortsettelse, men også sorgens verdighet. I gravkontekst fungerte akantusen som et universelt sørgesymbol, nettopp fordi den kombinerer vekst, bevegelse og utholdenhet. Sammen med akantusen finner vi eikesymbolikk, enten i form av blader eller nøtter. Ifølge Williamsens tolkning hadde eiken en klar moralsk betydning i samtiden. Eik står for styrke og standhaftighet, men også for vern. I gravsymbolikken kunne eiken signalisere at den døde hadde reddet andre, enten bokstavelig i krig eller mer generelt gjennom sitt virke. I denne sammenhengen kan eiken forstås som en form for tapperhetsmarkør, ikke ulik det vi i dag ville kalle en tapperhetsmedalje. Samlet gir akantus og eikportene et uttrykk som forener ornamentikk med moralsk vurdering, hvor sorg, ære og livsløp er vevd sammen i ett billedspråk.
Sett under ett fremstår Mühlenphorts gravporter som en moraltekst i metall. Symbolene peker i samme retning: Livet er en prøvetid, tiden er målt, handlingene veies, og døden er uunngåelig: Husk vi alle skal dø en gang.
Portene var ikke ment å trøste, men å veilede. De stilte krav, ikke spørsmål. Og det er nettopp denne tydeligheten som gjør dem til en sentral kilde til forståelse av 1700-tallets døds- og livssyn.
DEL III
Memento Mori – hvorfor dette angår oss nå
Denne delen tar for seg:
– hvorfor symbolikken var lesbar på 1700-tallet
– forholdet mellom tekst og bilde
– Memento mori som sosial og moralsk norm
– protestantisk dødsforståelse etter reformasjonen
– hva som skjer når billedkompetansen forsvinner
– hvorfor portene er viktige i dag
– hvorfor kunnskapen må bevares
Takk for god bistand, til:
Litteratur:
Odd W.Williamsen, som har forsket inngående på portene, understreker at symbolene må ses i sammenheng. Isolert kan de virke fremmede eller dekorative, men samlet danner de en fortelling om liv, død og ansvar slik dette ble forstått på 1700-tallet. Portene er med andre ord ikke et privat minnesmerke, men en offentlig tekst i metall som formidlet datidens forståelse av døden.
Midt i denne teksten står inskripsjonen:
– «Betench Døden / Saa far du aldrig Ilde».
Formuleringen er enkel og uten ornamentikk. Språket er datidens dansk, og verbformen «far» er korrekt presens. Innholdet peker direkte mot den moralske kjernen i Memento Mori-tradisjonen: Den som lever med døden i bevisstheten, lever klokere.
Ifølge Williamsen er dette ikke ment som en trussel, men som en veiledning. Teksten gir ingen detaljer om straff eller belønning, men forutsetter at betrakteren forstår sammenhengen mellom livsførsel og utfall. Dermed fungerer inskripsjonen som et tolkningsanker for resten av symbolikken. I 1700-tallets Norge skulle livsførselen bestemme om man kom til himmelen eller ikke. Å vente noen millennier i en mellomstasjon som skjærsilden i den katolske tradisjonen hadde man forkastet ved reformasjonen. Det hjalp heller ikke å betale avlat lengre. Det hadde også Luther forkastet. Her handlet det om å føre et godt liv etter kristent mønster for å ha noen sjanse å komme til himmelen, ellers var det for sent når døden nærmet seg. Memento Mori – husk du skal dø –minnet folk om at man måtte føre en god livsførsel hele tiden.
Det mest dominerende visuelle elementet på portene er hodeskallen. For et moderne publikum er dette ofte det mest påtrengende og makabre motivet, men i 1700-tallets bildeverden hadde hodeskallen en annen valør.
Williamsen forklarer at hodeskallen representerte det som var igjen når alt forgjengelig var borte. Kjøtt og hud råtner, men ben består. Dermed kunne hodeskallen forstås som et symbol på menneskets kjerne, det som overlever tiden.
I kristen sammenheng ble hodeskallen også knyttet til håpet om oppstandelse. På dommens dag skulle Gud gjenreise legemet, og beinene var det faste utgangspunktet. Hodeskallen på portene peker derfor både bakover, mot døden, og fremover, mot dom og oppstandelse.
Spadene som er lagt i kors på portene, har en umiddelbar forbindelse til gravlegging. Samtidig rommer de en bredere betydning. Spaden var et allment redskap i både jordbrukog byggearbeid, og symboliserte dermed menneskets aktive liv.
Ifølge Williamsen står spadene for arbeidet i prøvetiden – det livet mennesket lever før døden. Når spadene er lagt ned, signaliserer det at arbeidet er avsluttet for den døde. For betrakteren fungerer de imidlertid som en påminnelse om at arbeidet ennå pågår.
Spadene er dermed et moralsk symbol. De viser at livet ikke er passivt, men noe som skal formes gjennom handling. Det er gjennom aktiv handling og god livsførsel man er sikrere på et godt etterliv.
Et sentralt motiv på portene er timeglasset med vinger. Dette er et velkjent symbol i europeisk gravkunst, men Williamsen understreker at det ofte misforstås idag.
Timeglasset viser at tiden er begrenset, men også at den er ordnet. Sanden renner jevnt. Det er ingen dramatikk i bevegelsen. Vingene understreker at tiden ikke kan holdes tilbake, men også at den følger en naturlig rytme.
I denne sammenhengen representerer timeglasset ikke bare livets korthet, men det faktum at livet er tilmålt. Det finnes en begynnelse og en slutt, og mellom disse finnes et handlingsrom. Igjen minnes man på Memento Mori – Husk du skal dø en gang. Når det siste sandkornet renner ut, er den tilmålte tiden ute.
Blant de mer uvanlige symbolene på portene finner vi kaliperen, et presisjonsinstrument brukt til måling. I dag forbindes dette gjerne med teknisk arbeid, men i 1700-tallets symbolverden hadde måleinstrumenter en tydelig moralsk betydning.
Williamsen tolker kaliperen som et bilde på vurdering. På dommens dag skal menneskets liv måles, ikke i fysisk forstand, men etter kvalitet og verdighet. Kaliperen tillater ikke omtrentlige mål. Den representerer nøyaktighet og rettferdighet.
Sammen med andre måle- og vektmotiver i samtidens kunst, peker kaliperen på forestillingen om at livet skal bedømmes etter en fast standard.
Nederst på portene finner vi en figur med vinger, ljå og skjegg. Figuren har enkelte trekk til felles med senere forestillinger om «Døden», men Williamsen understreker at den ikke må forstås som en personifisert karakter.
Figuren representerer døden som funksjon. Ljåen viser til innhøsting, et velkjent bilde i både bibelsk og antikk tradisjon. Når tiden er inne, høstes sjelen.
Figuren har skjegg og vinger, men fremstår ikke som en engel. Det plasserer den utenfor den rene kristne ikonografien og knytter den også til eldre, klassiske forestillinger om livets avslutning.
Portene inneholder også en rekke militære symboler: våpen, kuler og flere rustningsdetaljer. Rustningene er idealiserte og heraldiske, de likner altså ikke på samtidige rustninger som man ville brukt i samtidig strid. Rustninger var i stor grad blitt militærteknologisk utdaterte på dette tidspunktet med visse unntak som tungt kavaleri. Disse knytter gravminnet direkte til Caspar Friedrich von Mühlenphorts liv som offiser.
Ifølge Williamsen var dette vanlig for militære gravminner i perioden. Yrket var ikke bare et levebrød, men en identitet. Samtidig er det verdt å merke seg at våpnene ikke er i bruk. De er lagt til side.
Dette signaliserer avslutning, ikke seier. Krigen er over, og dommen ligger et annet sted.
Øverst på portene finner vi valmuer, eikenøtter og pinjekongler. Disse symbolene knytter døden til naturens sykluser.
Valmuen står for søvn og fred, men også for soldaters offer. Eikenøtten symboliserer styrke og videreføring. Pinjekonglen har i lang tid vært et tegn på udødelighet.
Ifølge Williamsen var dette symboler som et 1700-tallspublikum umiddelbart forsto. Idag krever de forklaring.
Et gjennomgående trekk ved Mühlenphorts gravporter er den dominerende akantus-dekoren. Akantusen slynger seg over flater og rammer inn de øvrige symbolene. Denne plantedekoren var utbredt i barokken (periode ca 1600– 1750) og ble brukt i alt fra kirkekunst og møbler til gravminner.
Samtidig hadde akantusen en tydelig symbolsk funksjon. Den representerte livets fortsettelse, men også sorgens verdighet. I gravkontekst fungerte akantusen som et universelt sørgesymbol, nettopp fordi den kombinerer vekst, bevegelse og utholdenhet. Sammen med akantusen finner vi eikesymbolikk, enten i form av blader eller nøtter. Ifølge Williamsens tolkning hadde eiken en klar moralsk betydning i samtiden. Eik står for styrke og standhaftighet, men også for vern. I gravsymbolikken kunne eiken signalisere at den døde hadde reddet andre, enten bokstavelig i krig eller mer generelt gjennom sitt virke. I denne sammenhengen kan eiken forstås som en form for tapperhetsmarkør, ikke ulik det vi i dag ville kalle en tapperhetsmedalje. Samlet gir akantus og eikportene et uttrykk som forener ornamentikk med moralsk vurdering, hvor sorg, ære og livsløp er vevd sammen i ett billedspråk.
Sett under ett fremstår Mühlenphorts gravporter som en moraltekst i metall. Symbolene peker i samme retning: Livet er en prøvetid, tiden er målt, handlingene veies, og døden er uunngåelig: Husk vi alle skal dø en gang.
Portene var ikke ment å trøste, men å veilede. De stilte krav, ikke spørsmål. Og det er nettopp denne tydeligheten som gjør dem til en sentral kilde til forståelse av 1700-tallets døds- og livssyn.
DEL III
Memento Mori – hvorfor dette angår oss nå
Denne delen tar for seg:
– hvorfor symbolikken var lesbar på 1700-tallet
– forholdet mellom tekst og bilde
– Memento mori som sosial og moralsk norm
– protestantisk dødsforståelse etter reformasjonen
– hva som skjer når billedkompetansen forsvinner
– hvorfor portene er viktige i dag
– hvorfor kunnskapen må bevares
