I et sideparti av Nidarosdomen som er vendt mot Munkegata og byrommet i Trondheim, stod det i om lag hundre år et privat gravkapell. Kapellet var bygd direkte inn som en del av katedralens struktur og var tilgjengelig fra selve sideinngangen mot Munkegata. Det var her Mühlenphorts gravporter stod, som terskel mellom kirkerommet og et lukket rom for de døde.
Mühlephorts gravporter er fulle av allegorier og symbolikk. Odd Williamsen har skrevet og forklart om hva dette betyr, presentert i Applausen i en serie på tre artikler. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPortene er i dag utstilt i Normoria i Kristiansund. De fremstår nå som enkeltstående objekter, men var opprinnelig del av en større arkitektonisk og teologisk helhet. De markerte overgangen mellom liv og død, mellom det offentlige kirkerommet i Nidarosdomen og et privat minnekapell.
Odd W. Williamsen har arbeidet med disse portene for å forstå og forklare. Han har forsket på portene i en årrekke, og en større artikkel om dem publiseres neste år i Historielagets årbok. Williamsen er selv i slekt med Caspar Friedrich von Mühlenphort, mannen som bestilte portene, men presiserer betydningen av nøkternhet i møte med materialet.
Caspar Friedrich von Mühlenphort (1659–1737) hadde en militær karriere som plasserte ham i rikets øvre sjikt. Han hadde bakgrunn fra tysk militærtradisjon og gjorde tjeneste i Danmark-Norge.
Han deltok i den store nordiske krigen og var virksom i Trøndelag i krigens siste fase. I 1718 ledet svenske styrker under Carl Gustaf Armfeldt et felttog inn i Trøndelag. Mühlenphort var da oberst og ledet norske styrker i området.
– «Han var en av dem som faktisk stod i felten», sier Williamsen.
Etter krigen ble han kommandant på Kristiansten festning i Trondheim. Senere ble han sjef for det nyopprettede 3. Trondhjemske regiment. Mot slutten av livet fikk han graden generalmajor.
Hva knytter Mühlenphort til Kristiansund?
Caspar Friedrich von Mühlenphort ble født i 1659 på Fosna gård, som var en lang, enetasjes Nordmørslån med et tårn. Gården strekte seg til området der Campus ligger i dagens Kristiansund. I 1659 eksisterte det ingen byer med kjøpstadstatus i Møre og Romsdal, men området kalt Lille-fosen ble fra midten av 1600-tallet ladested under Trondheim, som var nærmeste storby.
Det var der man måtte reise den gangom man ville opp og frem i livet. Området Fosna bestod av gårder, handelsplasser og strandsittermiljø knyttet til fiske, skipsfart og tidlig eksport. Fosna gård var en betydelig eiendom, og Mühlenphort arvet gården etter familien. Med eiendommen fulgte også store inntekter fra bygsel, et økonomisk grunnlag som ga ham handlingsrom og sosial posisjon allerede før den militære karrieren skjøt fart.
I Williamsens framstilling trer dette tydelig fram som en viktig forutsetning for Mühlenphorts livsløp. Han representerer dermed en type sosial mobilitet som ikke var uvanlig i tidlig nytid: en mann fra kystens jordeiende elite, som gjennom militærtjeneste og statlig karriere beveger seg inn i rikets maktsfære. Gravportene i Nidarosdomen kan i dette perspektivet også leses som et vitnesbyrd om en kristiansunder med suksess i livet, lenge før Kristiansund ble etablert som kjøpstad i 1742.
Gravportene stod inne i sideinngangen til Nidarosdomen, den som fører ut mot Munkegata. Rett innenfor døren, på venstre side, var inngangen til gravkapellet. På utsiden av katedralveggen var det et påbygg som rommet selve gravkammeret.
Dette kapellet stod i omtrent hundre år. Mot midten av 1800-tallet ble det revet, sannsynligvis i sammenheng med annet arbeid på katedralen. I dag finnes det ingen synlige spor etter det. På innsiden av veggen på stedet der hvor inngangen en gang var, er det i dag montert en tavle med navnene på alle Norges konger. Det forteller også litt om dimensjonene rundt gravminnet. Selv ikke alle Norges konger er blitt gravlagte i Nidarosdomen, men Mülhenphort greide altså det.
Da kapelletble revet, ble portene tatt ned. De forsvant ikke, men ble lagt på lager. Etter hvert ble de plassert i krypten under Nidarosdomen, et omfattende romsystem under kirkerommet, brukt til oppbevaring av eldre gravminner og kirkelig inventar.
– «De lå utilgjengelig, høyt oppe under taket», husker Williamsen. – «Man visste at de var der. Det gikk an å ta på dem, men de var ikke synlige».
Portene ble værende i krypten i lang tid. Først gjennom et langvarig arbeid fra museums- og fagmiljø i nyere tid ble det mulig å få dem fram igjen, konservert og flyttet til Kristiansund for å bli utstilt i Normoria.
Gravportene består av fire kobberplater, montert på en jernramme. Kobberet stammer fra Røros. Platene er hamret fra innsiden og ut, en teknikk som krever høy presisjon og stor ferdighet.
– «Du former motivet speilvendt», forklarer Williamsen. – «Det er ikke noe du lærer på et nybegynnerkurs».
Etter at relieffene var ferdig hamret, ble overflaten malt i friske farger. Spor etter denne malingen er fortsatt synlige.
Hvem som utførte arbeidet, vet man ikke. Det finnes ingen signatur, heller ingen samtidige regnskaper eller dokumenter som navngir en mester.
– «Det kan ha vært en lokal håndverker i Trondheim», sier Williamsen. – «Eller en omreisende spesialist. Det kan også ha vært et samarbeid».
Det som er sikkert, er at arbeidet fremstår som helhetlig. Symbolikken, komposisjonen og teknikken peker alle i samme retning.
Portene ble laget i 1737. Samme år døde Caspar Friedrich von Mühlenphort. Det er mulig at arbeidet var påbegynt før hans død, men dette vet man ikke.
– «Vi vet når han døde. Vi vet når portene ble satt opp. Mer enn det vet vi ikke», sier Williamsen.
Dette er et gjennomgående trekk ved materialet: Det finnes hull. Det finnes usikkerhet. Og nettopp derfor er det viktig å holde seg til det som faktisk kan dokumenteres.
At Mühlenphort fikk gravminnet sitt plassert så sentralt i Nidarosdomen, er ikke tilfeldig. Slike private gravkapeller var forbeholdt personer med betydelig status,rikdom og forbindelser.
– «Dette var ikke noe hvem som helst fikk», sier Williamsen.
Gravkapellet var et uttrykk for sosial posisjon, men også for en bestemt forståelse av død og minne. Det var et sted der allegorier, tekst og bilde skulle arbeide sammen.
– «Portene var ikke pynt», sier Williamsen. – «De var undervisning».
DEL II
Symbolenes system – å lese døren
Denne delengår i detalj gjennom hver enkelt symbolgruppe på portene:
– inskripsjonen «Betench Døden / Saa far du aldrig Ilde»
– hodeskallene
– spadene
– timeglasset med vinger
– kaliperen
– dødsfiguren / sjelehøsteren
– krigssymbolene
– våpenskjoldene
– valmuer, eikenøtter og pinjekongler
– Akantus og eik
DEL III
Memento Mori – hvorfor dette angår oss nå
Denne delentar for seg:
– hvorfor symbolikken var lesbar på 1700-tallet
– forholdet mellom tekst og bilde
– Memento mori som sosial og moralsk norm
– protestantisk dødsforståelse etter reformasjonen
– hva som skjer når billedkompetansen forsvinner
– hvorfor portene er viktige i dag
– hvorfor kunnskapen må bevares
Takk for god bistand, til:
Litteratur:
Portene er i dag utstilt i Normoria i Kristiansund. De fremstår nå som enkeltstående objekter, men var opprinnelig del av en større arkitektonisk og teologisk helhet. De markerte overgangen mellom liv og død, mellom det offentlige kirkerommet i Nidarosdomen og et privat minnekapell.
Odd W. Williamsen har arbeidet med disse portene for å forstå og forklare. Han har forsket på portene i en årrekke, og en større artikkel om dem publiseres neste år i Historielagets årbok. Williamsen er selv i slekt med Caspar Friedrich von Mühlenphort, mannen som bestilte portene, men presiserer betydningen av nøkternhet i møte med materialet.
Caspar Friedrich von Mühlenphort (1659–1737) hadde en militær karriere som plasserte ham i rikets øvre sjikt. Han hadde bakgrunn fra tysk militærtradisjon og gjorde tjeneste i Danmark-Norge.
Han deltok i den store nordiske krigen og var virksom i Trøndelag i krigens siste fase. I 1718 ledet svenske styrker under Carl Gustaf Armfeldt et felttog inn i Trøndelag. Mühlenphort var da oberst og ledet norske styrker i området.
– «Han var en av dem som faktisk stod i felten», sier Williamsen.
Etter krigen ble han kommandant på Kristiansten festning i Trondheim. Senere ble han sjef for det nyopprettede 3. Trondhjemske regiment. Mot slutten av livet fikk han graden generalmajor.
Hva knytter Mühlenphort til Kristiansund?
Caspar Friedrich von Mühlenphort ble født i 1659 på Fosna gård, som var en lang, enetasjes Nordmørslån med et tårn. Gården strekte seg til området der Campus ligger i dagens Kristiansund. I 1659 eksisterte det ingen byer med kjøpstadstatus i Møre og Romsdal, men området kalt Lille-fosen ble fra midten av 1600-tallet ladested under Trondheim, som var nærmeste storby.
Det var der man måtte reise den gangom man ville opp og frem i livet. Området Fosna bestod av gårder, handelsplasser og strandsittermiljø knyttet til fiske, skipsfart og tidlig eksport. Fosna gård var en betydelig eiendom, og Mühlenphort arvet gården etter familien. Med eiendommen fulgte også store inntekter fra bygsel, et økonomisk grunnlag som ga ham handlingsrom og sosial posisjon allerede før den militære karrieren skjøt fart.
I Williamsens framstilling trer dette tydelig fram som en viktig forutsetning for Mühlenphorts livsløp. Han representerer dermed en type sosial mobilitet som ikke var uvanlig i tidlig nytid: en mann fra kystens jordeiende elite, som gjennom militærtjeneste og statlig karriere beveger seg inn i rikets maktsfære. Gravportene i Nidarosdomen kan i dette perspektivet også leses som et vitnesbyrd om en kristiansunder med suksess i livet, lenge før Kristiansund ble etablert som kjøpstad i 1742.
Gravportene stod inne i sideinngangen til Nidarosdomen, den som fører ut mot Munkegata. Rett innenfor døren, på venstre side, var inngangen til gravkapellet. På utsiden av katedralveggen var det et påbygg som rommet selve gravkammeret.
Dette kapellet stod i omtrent hundre år. Mot midten av 1800-tallet ble det revet, sannsynligvis i sammenheng med annet arbeid på katedralen. I dag finnes det ingen synlige spor etter det. På innsiden av veggen på stedet der hvor inngangen en gang var, er det i dag montert en tavle med navnene på alle Norges konger. Det forteller også litt om dimensjonene rundt gravminnet. Selv ikke alle Norges konger er blitt gravlagte i Nidarosdomen, men Mülhenphort greide altså det.
Da kapelletble revet, ble portene tatt ned. De forsvant ikke, men ble lagt på lager. Etter hvert ble de plassert i krypten under Nidarosdomen, et omfattende romsystem under kirkerommet, brukt til oppbevaring av eldre gravminner og kirkelig inventar.
– «De lå utilgjengelig, høyt oppe under taket», husker Williamsen. – «Man visste at de var der. Det gikk an å ta på dem, men de var ikke synlige».
Portene ble værende i krypten i lang tid. Først gjennom et langvarig arbeid fra museums- og fagmiljø i nyere tid ble det mulig å få dem fram igjen, konservert og flyttet til Kristiansund for å bli utstilt i Normoria.
Gravportene består av fire kobberplater, montert på en jernramme. Kobberet stammer fra Røros. Platene er hamret fra innsiden og ut, en teknikk som krever høy presisjon og stor ferdighet.
– «Du former motivet speilvendt», forklarer Williamsen. – «Det er ikke noe du lærer på et nybegynnerkurs».
Etter at relieffene var ferdig hamret, ble overflaten malt i friske farger. Spor etter denne malingen er fortsatt synlige.
Hvem som utførte arbeidet, vet man ikke. Det finnes ingen signatur, heller ingen samtidige regnskaper eller dokumenter som navngir en mester.
– «Det kan ha vært en lokal håndverker i Trondheim», sier Williamsen. – «Eller en omreisende spesialist. Det kan også ha vært et samarbeid».
Det som er sikkert, er at arbeidet fremstår som helhetlig. Symbolikken, komposisjonen og teknikken peker alle i samme retning.
Portene ble laget i 1737. Samme år døde Caspar Friedrich von Mühlenphort. Det er mulig at arbeidet var påbegynt før hans død, men dette vet man ikke.
– «Vi vet når han døde. Vi vet når portene ble satt opp. Mer enn det vet vi ikke», sier Williamsen.
Dette er et gjennomgående trekk ved materialet: Det finnes hull. Det finnes usikkerhet. Og nettopp derfor er det viktig å holde seg til det som faktisk kan dokumenteres.
At Mühlenphort fikk gravminnet sitt plassert så sentralt i Nidarosdomen, er ikke tilfeldig. Slike private gravkapeller var forbeholdt personer med betydelig status,rikdom og forbindelser.
– «Dette var ikke noe hvem som helst fikk», sier Williamsen.
Gravkapellet var et uttrykk for sosial posisjon, men også for en bestemt forståelse av død og minne. Det var et sted der allegorier, tekst og bilde skulle arbeide sammen.
– «Portene var ikke pynt», sier Williamsen. – «De var undervisning».
DEL II
Symbolenes system – å lese døren
Denne delengår i detalj gjennom hver enkelt symbolgruppe på portene:
– inskripsjonen «Betench Døden / Saa far du aldrig Ilde»
– hodeskallene
– spadene
– timeglasset med vinger
– kaliperen
– dødsfiguren / sjelehøsteren
– krigssymbolene
– våpenskjoldene
– valmuer, eikenøtter og pinjekongler
– Akantus og eik
DEL III
Memento Mori – hvorfor dette angår oss nå
Denne delentar for seg:
– hvorfor symbolikken var lesbar på 1700-tallet
– forholdet mellom tekst og bilde
– Memento mori som sosial og moralsk norm
– protestantisk dødsforståelse etter reformasjonen
– hva som skjer når billedkompetansen forsvinner
– hvorfor portene er viktige i dag
– hvorfor kunnskapen må bevares
