TINGVOLL KIRKE: Det er noe eget ved å komme til en kirke der klokkene fortsatt må ringes inn for hånd. Før konserten kunne man se tauene bli dratt, i det gamle kirkebygget på Tingvoll. Dette som et lite forspill til en ettermiddag viet musikk fra barokken.
Kirkeskipet og orglet i Tingvoll kirke. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPublikum fordelte seg mellom benkene nede i kirkerommet og galleriet. De fleste valgte galleriet, der musikerne skulle oppholde seg under konserten. Dermed oppsto en sjelden nærhet mellom utøvere og publikum der oppe. Konserten var den andre i årets serie Sommerkonserter i Tingvoll kyrkje, og hadde tittelen «Barokke perler». På programmet sto musikk fra 1700-tallet framført av blokkfløytist Mailis Sara Marth Najdorf og organist / kantor og tenor Dirk Hauenschild.
Konserten ble holdt i Tingvoll kirke. En langkirke i Romansk stil fra rundt 1180. Tenk hva de veggene har opplevd på rundt 900 år. Verden var ikke den samme da, som den er nå. Innsiden av bygget huser mye historie. Den passer svært godt til en barokk konsert, siden interiøret i hovedsak er fra 1600 tallet. Sett i lys av at både Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel er født med en knapp måneds mellomrom i 1685. I så måte kunne begge de innovative komponistene spilt, eller fått fremført sine verk her. Det vi si, mens de var i live.
Mailis Sara Marth Najdorf, opprinnelig fra Volda, er utdannet ved Norges musikkhøgskole og spiller blokkfløyter i alle størrelser. Hun kombinerer gjerne historisk repertoar med egne komposisjoner. Dirk Hauenschild er tyskfødt kantor, organist og tenorsanger, og har siden 2016 vært kantor og organist i Bolsøy menighet i Romsdal. Hauenschild fortalte publikum om konserten og om barokkmusikkens særpreg. Han la også inn et lite innslag mellom satsene om notelærens utvikling gjennom historien, noe som ga konserten en ekstra pedagogisk dimensjon. Innledningsvis fortalte han at han ikke bare skulle spille orgel, men han skule også synge. Han fortalte om at han hadde fått spørsmål om det var vanskelig og synge og spille samtidlig, hvorpå han hadde svart:
– Det betyr bara at man må øve litt mer.
Vi ble tatt med tilbake i tid på en behagelig måte. Tidsepoken vi kaller barokken er en periode der en ny verden fødes ut av renessansen. Musikken er selvsagt ikke noe unntak der, den bekrefter vel egentlig bare påstanden. Der Barokken legger seg litt mørk i uttrykk mellom renessansen og klassisismen med sine symfonier og Mozart, Hayden og Beethoven. Både Bach og Händel pekte litt videre, og første verk var Georg Friedrich Händels «Flammende Rose, Zierde der Erden» fra samlingen «Neun deutsche Arien, Ni tyske arier». Stykket ble framført med sopranblokkfløyte, orgel og tenorsang.
Satsen åpnet med et mykt orgelspill før blokkfløyten kom inn med trillende spill. Hauenschild sang den tyske teksten med varm og behersket stemme, og samspillet mellom sang og fløyte skapte en rolig stemning. TIngvoll kirke er i seg selv interiørmessig et slags tidsvitne fra tiden musikken ble skapt og fremført i.
Najdorf presenterte de ulike blokkfløytene hun hadde med seg, før duoen spilte Jean-Baptiste Loeillets sonate i d-moll på altblokkfløyte.
Satsene var tydelig karakteriserte med et energisk og trallende Allegro, et lystig Alla breve, et mørkere Adagio og en dansende avslutning i Giga Allegro. Kontrastene mellom de lyse og mørke satsene kom godt fram, og særlig den siste satsen hadde en rytmisk energi som gjorde det lett å forestille seg barokkens selskapsdanser. For ordens skyld er det sopran blokkfløyte man har blitt kjent med i skoleverket i Norge.
Et av konsertens høydepunkter var Johann Sebastian Bachs Praeludium i G-dur, BWV 541. Hauenschild lot orgelet fylle hele kirkerommet med et mektig og festpreget uttrykk. Tonene fra orgelpipene mangfoldiggjorde seg systematisk i tråd med Bach sine direktiver. Det virtuose pedalspillet og de raske løpene ga musikken et typisk preg, som en høytidelig innmarsj. Her fikk publikum oppleve både instrumentets kraft og organistens tekniske dyktighet. Man merker når den gamle mester kommer inn i kirkerommet.
Vivaldis Largo i e-moll fra konserten i C-dur for flautino og orkester, spilte Najdorf på en liten sopranblokkfløyte. Over orgelets akkompagnement formet hun en syngende melodi. Selv om satsen går i moll, var uttrykket mer inderlig enn nedtrykt. Bachs arie «Höchster, was ich habe» fra kantate BWV 39 ble framført med Hauenschild som sanger og organist, med Najdorf som melodistemme. Resultatet var festlig og elegant, med blokkfløyten som en lys og lekende partner til sangstemmen.
Fløytist Najdorf kom ned fra galleriet og stilte seg foran alteret for å spille Georg Philipp Telemanns, «Fantasia nr. 2 i d-moll» alene på tenorblokkfløyte. Dette ble kanskje konserten mest stemningsfulle øyeblikk. Den mørkere klangen i tenor fløyten fylte rommet på en helt annen måte enn de mindre instrumentene, og særlig overgangen fra det langsomme Largo til den livlige Vivace-delen var usedvanlig vakker. Telemann på blokkfløyte, bare akkompagnert av historien som sitter i en kirke fra 1100 tallet, gir en historisk gjenklang man sjelden opplever.
Den franske komponisten André Campras «O dulcis amor» brakte inn et mer alvorlig og sørgmodig uttrykk. Her var orgelet dempet og sanglinjen nærmest bønnfallende. Kontrasten til Francesco Mancinis Allegro kunne knapt vært større. Den raske, trillende blokkfløytestemmen og det lette orgelakkompagnementet ga musikken et lyst og nesten lekent preg.
Det ble en oppmuntrende avslutning av konserten da de spilte Händels «Meine Seele hört im Sehen». Etter flere mer alvorlige innslag virket denne arien som et musikalsk løft, med lys, håpefull og oppmuntrende stemning.
«Barokke perler» ble en konsert der nærheten mellom utøvere og publikum ble en intim opplevelse. Å sitte på galleriet, bare få meter fra musikerne, gjorde at man kunne høre pust, artikulasjon og de små nyansene i samspillet. Najdorf imponerte med sikre instrumentbytter og stor klanglig variasjon mellom sopran-, alt- og tenorblokkfløyte. Hauenschild viste seg som en allsidig musiker som både behersker orglets fulle kraft og den intime, fortellende sangstilen som denne musikken krever.
I en tid der mange konserter er store produksjoner, var det befriende å oppleve en framføring som bygde på enkelhet, historisk bevissthet og ekte spilleglede. Tingvoll kirke viste seg å være et ideelt rom for denne musikken og et sted der barokkens kontraster mellom lys og mørke, sorg og glede fortsatt får klinge naturlig. En varm, lærerik og stemningsfull konsertopplevelse som gjorde barokkmusikken levende og nær, og som ga publikum følelsen av å være nære utøverne. I og med at denne duoen har eksistert en stund vil det med stor sannsynlighet bli mulig å få oppleve noe lignende igjen i en kirke nær deg.
Publikum fordelte seg mellom benkene nede i kirkerommet og galleriet. De fleste valgte galleriet, der musikerne skulle oppholde seg under konserten. Dermed oppsto en sjelden nærhet mellom utøvere og publikum der oppe. Konserten var den andre i årets serie Sommerkonserter i Tingvoll kyrkje, og hadde tittelen «Barokke perler». På programmet sto musikk fra 1700-tallet framført av blokkfløytist Mailis Sara Marth Najdorf og organist / kantor og tenor Dirk Hauenschild.
Konserten ble holdt i Tingvoll kirke. En langkirke i Romansk stil fra rundt 1180. Tenk hva de veggene har opplevd på rundt 900 år. Verden var ikke den samme da, som den er nå. Innsiden av bygget huser mye historie. Den passer svært godt til en barokk konsert, siden interiøret i hovedsak er fra 1600 tallet. Sett i lys av at både Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel er født med en knapp måneds mellomrom i 1685. I så måte kunne begge de innovative komponistene spilt, eller fått fremført sine verk her. Det vi si, mens de var i live.
Mailis Sara Marth Najdorf, opprinnelig fra Volda, er utdannet ved Norges musikkhøgskole og spiller blokkfløyter i alle størrelser. Hun kombinerer gjerne historisk repertoar med egne komposisjoner. Dirk Hauenschild er tyskfødt kantor, organist og tenorsanger, og har siden 2016 vært kantor og organist i Bolsøy menighet i Romsdal. Hauenschild fortalte publikum om konserten og om barokkmusikkens særpreg. Han la også inn et lite innslag mellom satsene om notelærens utvikling gjennom historien, noe som ga konserten en ekstra pedagogisk dimensjon. Innledningsvis fortalte han at han ikke bare skulle spille orgel, men han skule også synge. Han fortalte om at han hadde fått spørsmål om det var vanskelig og synge og spille samtidlig, hvorpå han hadde svart:
– Det betyr bara at man må øve litt mer.
Vi ble tatt med tilbake i tid på en behagelig måte. Tidsepoken vi kaller barokken er en periode der en ny verden fødes ut av renessansen. Musikken er selvsagt ikke noe unntak der, den bekrefter vel egentlig bare påstanden. Der Barokken legger seg litt mørk i uttrykk mellom renessansen og klassisismen med sine symfonier og Mozart, Hayden og Beethoven. Både Bach og Händel pekte litt videre, og første verk var Georg Friedrich Händels «Flammende Rose, Zierde der Erden» fra samlingen «Neun deutsche Arien, Ni tyske arier». Stykket ble framført med sopranblokkfløyte, orgel og tenorsang.
Satsen åpnet med et mykt orgelspill før blokkfløyten kom inn med trillende spill. Hauenschild sang den tyske teksten med varm og behersket stemme, og samspillet mellom sang og fløyte skapte en rolig stemning. TIngvoll kirke er i seg selv interiørmessig et slags tidsvitne fra tiden musikken ble skapt og fremført i.
Najdorf presenterte de ulike blokkfløytene hun hadde med seg, før duoen spilte Jean-Baptiste Loeillets sonate i d-moll på altblokkfløyte.
Satsene var tydelig karakteriserte med et energisk og trallende Allegro, et lystig Alla breve, et mørkere Adagio og en dansende avslutning i Giga Allegro. Kontrastene mellom de lyse og mørke satsene kom godt fram, og særlig den siste satsen hadde en rytmisk energi som gjorde det lett å forestille seg barokkens selskapsdanser. For ordens skyld er det sopran blokkfløyte man har blitt kjent med i skoleverket i Norge.
Et av konsertens høydepunkter var Johann Sebastian Bachs Praeludium i G-dur, BWV 541. Hauenschild lot orgelet fylle hele kirkerommet med et mektig og festpreget uttrykk. Tonene fra orgelpipene mangfoldiggjorde seg systematisk i tråd med Bach sine direktiver. Det virtuose pedalspillet og de raske løpene ga musikken et typisk preg, som en høytidelig innmarsj. Her fikk publikum oppleve både instrumentets kraft og organistens tekniske dyktighet. Man merker når den gamle mester kommer inn i kirkerommet.
Vivaldis Largo i e-moll fra konserten i C-dur for flautino og orkester, spilte Najdorf på en liten sopranblokkfløyte. Over orgelets akkompagnement formet hun en syngende melodi. Selv om satsen går i moll, var uttrykket mer inderlig enn nedtrykt. Bachs arie «Höchster, was ich habe» fra kantate BWV 39 ble framført med Hauenschild som sanger og organist, med Najdorf som melodistemme. Resultatet var festlig og elegant, med blokkfløyten som en lys og lekende partner til sangstemmen.
Fløytist Najdorf kom ned fra galleriet og stilte seg foran alteret for å spille Georg Philipp Telemanns, «Fantasia nr. 2 i d-moll» alene på tenorblokkfløyte. Dette ble kanskje konserten mest stemningsfulle øyeblikk. Den mørkere klangen i tenor fløyten fylte rommet på en helt annen måte enn de mindre instrumentene, og særlig overgangen fra det langsomme Largo til den livlige Vivace-delen var usedvanlig vakker. Telemann på blokkfløyte, bare akkompagnert av historien som sitter i en kirke fra 1100 tallet, gir en historisk gjenklang man sjelden opplever.
Den franske komponisten André Campras «O dulcis amor» brakte inn et mer alvorlig og sørgmodig uttrykk. Her var orgelet dempet og sanglinjen nærmest bønnfallende. Kontrasten til Francesco Mancinis Allegro kunne knapt vært større. Den raske, trillende blokkfløytestemmen og det lette orgelakkompagnementet ga musikken et lyst og nesten lekent preg.
Det ble en oppmuntrende avslutning av konserten da de spilte Händels «Meine Seele hört im Sehen». Etter flere mer alvorlige innslag virket denne arien som et musikalsk løft, med lys, håpefull og oppmuntrende stemning.
«Barokke perler» ble en konsert der nærheten mellom utøvere og publikum ble en intim opplevelse. Å sitte på galleriet, bare få meter fra musikerne, gjorde at man kunne høre pust, artikulasjon og de små nyansene i samspillet. Najdorf imponerte med sikre instrumentbytter og stor klanglig variasjon mellom sopran-, alt- og tenorblokkfløyte. Hauenschild viste seg som en allsidig musiker som både behersker orglets fulle kraft og den intime, fortellende sangstilen som denne musikken krever.
I en tid der mange konserter er store produksjoner, var det befriende å oppleve en framføring som bygde på enkelhet, historisk bevissthet og ekte spilleglede. Tingvoll kirke viste seg å være et ideelt rom for denne musikken og et sted der barokkens kontraster mellom lys og mørke, sorg og glede fortsatt får klinge naturlig. En varm, lærerik og stemningsfull konsertopplevelse som gjorde barokkmusikken levende og nær, og som ga publikum følelsen av å være nære utøverne. I og med at denne duoen har eksistert en stund vil det med stor sannsynlighet bli mulig å få oppleve noe lignende igjen i en kirke nær deg.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
