Det finnes album som krever oppmerksomhet, og så finnes det album som inviterer til den. «Det er vi», Solveig Slettahjells 18. album og det tredje med Solveig Slettahjell Quartet, tilhører den siste kategorien. Dette er et album som ikke har et eksplosivt lydbildet, det er rolig og på den måten langsomt trekker lytteren inn.

Soleig Slettahjell. Foto Andreas Ulvo
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementSammen med Andreas Ulvo på piano, Trygve Waldemar Fiske på kontrabass og Pål Hausken på trommer og perkusjon har Slettahjell laget et album der samspillet er selve hovedpersonen. Instrumentene er tydelig plassert i lydbildet, og det er lett å følge hvordan piano, bass og perkusjon beveger seg rundt stemmen. Det er aldri behov for å konkurrere om oppmerksomheten. Musikken får puste og leve naturlig.

Slettahjell sin stemme ligger over det hele med den varme, behagelige og litt mørke klangen hun er blitt så kjent for. Hun synger med en ro som gjør at tekstene får god plass. Tekstene er like viktige på dette albumet som på alle de andre av Slettahjell sine utgivelser.
«Det er vi» er i stor grad et album om forholdet mellom mennesker, om håp, kjærlighet, motsetninger, sårbarhet og behovet for fellesskap i en urolig tid. Det er også et album hvor skillet mellom sang og poesi nesten forsvinner.
Albumet «Det er vi» er utgitt av labelet Jazzland Recordings. Det er spilt inn i Propeller i Oslo med produsent Kåre C. Vestrheim, tekniker Michael Hartung og mastering ved Morgan Nicolaysen. Mye av materialet er skrevet av Solveig Slettahjells i samarbeid med Morten Qvenild som hun samarbeider mye med.

Åpningslåten «En annen park et annet sted» etablerer mye av det musikalske uttrykket. Alle tre instrumentene introduseres, før bassen får en fremtredende rolle sammen med vokalen. Etter hvert blir pianoet stadig tydeligere, og særlig mellomspillet gir Andreas Ulvo anledning til å sette sitt preg på låten.
Her blir det tydelig hvor viktig kvartett formatet er for Slettahjell. Det er ikke bare snakk om en vokalist med et band som komper henne. Musikerne får være med på å forme låtene underveis. Det gir musikken en levende og litt uforutsigbar karakter, selv om grunnstemningen er rolig og kontrollert.
Tittelsporet «Det er vi» går enda lenger i denne retningen. Et markant bassbeat setter i gang låten, mens piano og trommer legger seg under vokalen. Gradvis bygges intensiteten opp. Pianoet gjør uttrykket større og mer dramatisk, samtidig som Slettahjells vokal vokser med musikken. Mot slutten roes det hele ned igjen.
Det fungerer som en slags musikalsk rød tråd for albumet, det nære som gradvis kan vokse til noe større og så vende tilbake til det nære.

«Vente» skiller seg litt ut med en mer markant rytmisk fremdrift. Den enkle, gjentakende teksten gjør låten umiddelbart tilgjengelig, og refrenget har en melodisk kvalitet som gjør at man lett kan synge med.
Samtidig får kvartetten rom til å leke. I mellomspillet slipper perkusjonen seg mer løs, før pianoet kobler seg på og blir med i den improviserende dialogen. Det er et godt eksempel på hvordan albumet balanserer det bestemte med rom for det eksperimentelle.
En stor del av albumets særpreg ligger i tekstmaterialet. Slettahjell kombinerer egne tekster med dikt fra norske, svenske og danske diktere. Dermed blir «Det er vi» også en nordisk poesi reise.
«Den blå anemone», skrevet av Kaj Munk, bringer med seg en historie om håp og motstand. Den lille blomsten som trosser kulden blir et sterkt bilde, særlig når diktet sees i lys av tiden det ble skrevet i.
«Ved et glas vin en vaarnat» av Olaf Bull beveger seg i en helt annen retning. Her er stemningen mer melankolsk og eksistensiell. Musikken lar teksten få god tid, med et langt mellomspill der pianoet står sentralt, støttet av bass og trommer. Etter hvert øker intensiteten litt før musikken igjen finner tilbake til roen.
Slik arbeider albumet flere steder, det bygger opp, lar lytteren bli værende en stund, og slipper deretter taket.

På «Underbart är kort» synger Slettahjell på svensk. Povel Ramels klassiker fra 1956 får en svært nedpå og behagelig behandling. Bassen er tydelig gjennom hele låten, mens piano og trommer fyller ut. Et ganske heftig pianomellomspill bryter opp den rolige stemningen og viser igjen Ulvos evne til å bevege seg mellom det vare og det mer ekspressive.
«Det är vackrast när det skymmer», med tekst av Pär Lagerkvist, er kanskje et av albumets mest naturlige møter mellom poesi og musikk. Diktets refleksjon over skumringen som bilde på livets senere fase får en passende, langsom musikalsk innramming.
Låten begynner rolig, før et rytmisk mellomspill åpner opp for improvisasjon, særlig fra piano. Det svenske språket gir dessuten fremføringen en egen klang som passer godt til Slettahjells vokal.
På «Reis med meg» finner vi igjen albumets varme og intime uttrykk. Melodien er vakker uten å bli overlesset, og Slettahjell synger med en nærhet som gjør at teksten oppleves personlig.
Det samme gjelder «Jeg kom sent», der det poetiske uttrykket står sentralt. Slettahjell har gjennom karrieren vist en særlig evne til å tonesette lyrikk uten å gjøre tekstene til rene illustrasjoner. Musikken får i stedet teksten til å åpne seg på nye måter. Det er nettopp her albumets styrke ligger. Man hører ikke bare sangene, man får tid til å lytte til ordene.

Albumet avsluttes med «Halldis vals (Tung tids tale)», basert på Halldis Moren Vesaas sitt berømte dikt. Det er vanskelig å tenke seg en tekst som passer bedre til albumets overordnede tematikk.
Med et album som har beveget seg gjennom kjærlighet, håp, venting, minner, livets forgjengelighet og behovet for fellesskap, blir denne avslutningen akkurat hva vi trenger.
Låten begynner med bassen alene før vokal og trommer kommer inn. Pianoet kommer etter hvert inn og tilfører små glimt av melodisk farge. Det er enkelt, men effektivt.
Det mest slående med «Det er vi» er kanskje hvor lite det har behov for å bevise. I en tid hvor mye musikk er produsert for å fange oppmerksomheten raskt, velger Slettahjell og kvartetten en helt annen vei.
Dette er rolig, tilbakelent jazz, men det betyr ikke at musikken er statisk. Tvert imot skjer det mye i detaljene. Bassen får tidvis hovedrollen, mens pianoet kan ligge nesten usynlig under vokalen for så plutselig å ta over. Hauskens trommer og perkusjon tilfører langt mer enn bare tradisjonell rytmisk støtte. Han bruker flere rytmeinstrumenter for å skape tekstur, luft og bevegelse i melodiene.

Hele tiden er det samspillet mellom musikerne som driver musikken fremover. «Det er vi» er derfor ikke først og fremst et album man setter på for å få et musikalsk fyrverkeri. Det er et album man setter på for å være i roen. Det er musikk for de stille stundene, for ettertanken og for de øyeblikkene man faktisk har tid til å høre etter.
Solveig Slettahjell lykkes med å kombinere egne sanger med noen av Nordens sterkeste lyriske tekster, uten at albumet føles som en samling dikt med musikk til. Kvartetten gjør materialet levende, og de fire musikerne fremstår hele tiden som likeverdige samtalepartnere.
«Det er vi» handler om fellesskap, men albumet handler også om hvordan musikk skapes i fellesskap. Her er det ingen som trenger å rope høyest. Det er nettopp når musikerne lytter til hverandre at musikken får størst kraft.
Leter du etter et musikalsk pusterom i en travel hverdag? Da er Solveig Slettahjell Quartet sitt nyeste album, «Det er vi», den perfekte investeringen for ørene og sjelen.
Det er et varmt, ettertenksomt og vakkert album og et godt eksempel på at stillhet og tilbakeholdenhet kan være minst like uttrykksfullt som store produksjoner.
Sammen med Andreas Ulvo på piano, Trygve Waldemar Fiske på kontrabass og Pål Hausken på trommer og perkusjon har Slettahjell laget et album der samspillet er selve hovedpersonen. Instrumentene er tydelig plassert i lydbildet, og det er lett å følge hvordan piano, bass og perkusjon beveger seg rundt stemmen. Det er aldri behov for å konkurrere om oppmerksomheten. Musikken får puste og leve naturlig.

Slettahjell sin stemme ligger over det hele med den varme, behagelige og litt mørke klangen hun er blitt så kjent for. Hun synger med en ro som gjør at tekstene får god plass. Tekstene er like viktige på dette albumet som på alle de andre av Slettahjell sine utgivelser.
«Det er vi» er i stor grad et album om forholdet mellom mennesker, om håp, kjærlighet, motsetninger, sårbarhet og behovet for fellesskap i en urolig tid. Det er også et album hvor skillet mellom sang og poesi nesten forsvinner.
Albumet «Det er vi» er utgitt av labelet Jazzland Recordings. Det er spilt inn i Propeller i Oslo med produsent Kåre C. Vestrheim, tekniker Michael Hartung og mastering ved Morgan Nicolaysen. Mye av materialet er skrevet av Solveig Slettahjells i samarbeid med Morten Qvenild som hun samarbeider mye med.

Åpningslåten «En annen park et annet sted» etablerer mye av det musikalske uttrykket. Alle tre instrumentene introduseres, før bassen får en fremtredende rolle sammen med vokalen. Etter hvert blir pianoet stadig tydeligere, og særlig mellomspillet gir Andreas Ulvo anledning til å sette sitt preg på låten.
Her blir det tydelig hvor viktig kvartett formatet er for Slettahjell. Det er ikke bare snakk om en vokalist med et band som komper henne. Musikerne får være med på å forme låtene underveis. Det gir musikken en levende og litt uforutsigbar karakter, selv om grunnstemningen er rolig og kontrollert.
Tittelsporet «Det er vi» går enda lenger i denne retningen. Et markant bassbeat setter i gang låten, mens piano og trommer legger seg under vokalen. Gradvis bygges intensiteten opp. Pianoet gjør uttrykket større og mer dramatisk, samtidig som Slettahjells vokal vokser med musikken. Mot slutten roes det hele ned igjen.
Det fungerer som en slags musikalsk rød tråd for albumet, det nære som gradvis kan vokse til noe større og så vende tilbake til det nære.

«Vente» skiller seg litt ut med en mer markant rytmisk fremdrift. Den enkle, gjentakende teksten gjør låten umiddelbart tilgjengelig, og refrenget har en melodisk kvalitet som gjør at man lett kan synge med.
Samtidig får kvartetten rom til å leke. I mellomspillet slipper perkusjonen seg mer løs, før pianoet kobler seg på og blir med i den improviserende dialogen. Det er et godt eksempel på hvordan albumet balanserer det bestemte med rom for det eksperimentelle.
En stor del av albumets særpreg ligger i tekstmaterialet. Slettahjell kombinerer egne tekster med dikt fra norske, svenske og danske diktere. Dermed blir «Det er vi» også en nordisk poesi reise.
«Den blå anemone», skrevet av Kaj Munk, bringer med seg en historie om håp og motstand. Den lille blomsten som trosser kulden blir et sterkt bilde, særlig når diktet sees i lys av tiden det ble skrevet i.
«Ved et glas vin en vaarnat» av Olaf Bull beveger seg i en helt annen retning. Her er stemningen mer melankolsk og eksistensiell. Musikken lar teksten få god tid, med et langt mellomspill der pianoet står sentralt, støttet av bass og trommer. Etter hvert øker intensiteten litt før musikken igjen finner tilbake til roen.
Slik arbeider albumet flere steder, det bygger opp, lar lytteren bli værende en stund, og slipper deretter taket.

På «Underbart är kort» synger Slettahjell på svensk. Povel Ramels klassiker fra 1956 får en svært nedpå og behagelig behandling. Bassen er tydelig gjennom hele låten, mens piano og trommer fyller ut. Et ganske heftig pianomellomspill bryter opp den rolige stemningen og viser igjen Ulvos evne til å bevege seg mellom det vare og det mer ekspressive.
«Det är vackrast när det skymmer», med tekst av Pär Lagerkvist, er kanskje et av albumets mest naturlige møter mellom poesi og musikk. Diktets refleksjon over skumringen som bilde på livets senere fase får en passende, langsom musikalsk innramming.
Låten begynner rolig, før et rytmisk mellomspill åpner opp for improvisasjon, særlig fra piano. Det svenske språket gir dessuten fremføringen en egen klang som passer godt til Slettahjells vokal.
På «Reis med meg» finner vi igjen albumets varme og intime uttrykk. Melodien er vakker uten å bli overlesset, og Slettahjell synger med en nærhet som gjør at teksten oppleves personlig.
Det samme gjelder «Jeg kom sent», der det poetiske uttrykket står sentralt. Slettahjell har gjennom karrieren vist en særlig evne til å tonesette lyrikk uten å gjøre tekstene til rene illustrasjoner. Musikken får i stedet teksten til å åpne seg på nye måter. Det er nettopp her albumets styrke ligger. Man hører ikke bare sangene, man får tid til å lytte til ordene.

Albumet avsluttes med «Halldis vals (Tung tids tale)», basert på Halldis Moren Vesaas sitt berømte dikt. Det er vanskelig å tenke seg en tekst som passer bedre til albumets overordnede tematikk.
Med et album som har beveget seg gjennom kjærlighet, håp, venting, minner, livets forgjengelighet og behovet for fellesskap, blir denne avslutningen akkurat hva vi trenger.
Låten begynner med bassen alene før vokal og trommer kommer inn. Pianoet kommer etter hvert inn og tilfører små glimt av melodisk farge. Det er enkelt, men effektivt.
Det mest slående med «Det er vi» er kanskje hvor lite det har behov for å bevise. I en tid hvor mye musikk er produsert for å fange oppmerksomheten raskt, velger Slettahjell og kvartetten en helt annen vei.
Dette er rolig, tilbakelent jazz, men det betyr ikke at musikken er statisk. Tvert imot skjer det mye i detaljene. Bassen får tidvis hovedrollen, mens pianoet kan ligge nesten usynlig under vokalen for så plutselig å ta over. Hauskens trommer og perkusjon tilfører langt mer enn bare tradisjonell rytmisk støtte. Han bruker flere rytmeinstrumenter for å skape tekstur, luft og bevegelse i melodiene.

Hele tiden er det samspillet mellom musikerne som driver musikken fremover. «Det er vi» er derfor ikke først og fremst et album man setter på for å få et musikalsk fyrverkeri. Det er et album man setter på for å være i roen. Det er musikk for de stille stundene, for ettertanken og for de øyeblikkene man faktisk har tid til å høre etter.
Solveig Slettahjell lykkes med å kombinere egne sanger med noen av Nordens sterkeste lyriske tekster, uten at albumet føles som en samling dikt med musikk til. Kvartetten gjør materialet levende, og de fire musikerne fremstår hele tiden som likeverdige samtalepartnere.
«Det er vi» handler om fellesskap, men albumet handler også om hvordan musikk skapes i fellesskap. Her er det ingen som trenger å rope høyest. Det er nettopp når musikerne lytter til hverandre at musikken får størst kraft.
Leter du etter et musikalsk pusterom i en travel hverdag? Da er Solveig Slettahjell Quartet sitt nyeste album, «Det er vi», den perfekte investeringen for ørene og sjelen.
Det er et varmt, ettertenksomt og vakkert album og et godt eksempel på at stillhet og tilbakeholdenhet kan være minst like uttrykksfullt som store produksjoner.

På Kulturfabrikkens Klubbscene 22. oktober ble Iren Reppens «Sexy nok» presentert som en selvhjelpskonsert. Det er en treffende, men ikke helt dekkende merkelapp: Forestillingen er også konsert, standup og personlig fortelling, sydd sammen av nye sanger og Reppens direkte kontakt med publikum. Den vil ikke love noen raske løsninger. Tvert imot får publikum beskjed om at dersom noen spør om de føler seg bedre etterpå, bør svaret være «overhodet ikke». Også setter Reppen tonen med en entusiastisk erklæring:– Æ hete Iren Kleppen og e popstjerne.

På Campus i Kristiansund snakket psykolog, forfatter og friluftsentusiast Johanne S. Refseth om frykt som både varsellampe og hindring. I foredraget «Tøffere enn du tror» var budskapet ikke at vi skal bli uredd, men at vi kan lære å forstå reaksjonene våre og ta små steg mot det vi ønsker å få til.

Bargee, eller Filip Bargee Ramberg som han egentlig heter, viser nye sider av seg selv på SYNDEBUKKEN (Utvidet). Med en blanding av hiphop, pop, funky rytmer og følsomme melodier tar han lytteren med inn i et personlig univers preget av kjærlighetssorg, oppvekst, dårlige valg og håpet om å finne veien videre.