Denne torsdags kvelden har Solveig Slettahjell med seg en kvartett bestående av noen av den norske jazzscenens fremste utøvere: Andreas Ulvo på piano, Trygve Waldemar Fiske på kontrabass og Pål Hausken på trommer. Sammen leverer de en konsertopplevelse preget av sanselig visejazz, finstemt diplomati og en uformell, men dyptgående kommunikasjon med publikum.

Kveldens sommerkonsert åpner stemningsfullt med flygel og vokal i en nydelig utførelse av den svenske klassikeren «Vind over vindens angar». Det er en skjør, men samtidig fyldig åpning som umiddelbart setter tonen for kvelden. Solveig Slettahjell etablerer raskt en nærhet i kirkerommet, et rom som kler denne formen for vokaljazz godt, der ord og toner får fly behagelig mellom veggene. Konserten fortsetter i det svenske landskapet.

Språklig forvirring og musikalsk fellesskap

Det uformelle og inkluderende preget ved konserten forsterkes av Solveig Slettahjells betraktninger mellom låtene. Hun reflekterer åpent rundt utfordringene med den geografiske forankringen under turneen, og hvordan det utvidede språkområdet påvirker henne underveis.

– Språkområdet som heter Trøndelag og det går fra Nordmøre og til Brønnøysund og alt inni der den får meg til å snakke trønder.

Denne språklige bevisstheten glir over i en humoristisk, men bestemt ambisjon om å tilpasse seg det lokale landskapet under opptredenen.

– Vi koset oss glugg når vi var her sist for 2 år siden. Det var nøyaktig samme gjengen.

Det tette samarbeidet over seks år har båret frukter i form av to utgitte plater, mens en tredje nå er under arbeid. Solveig Slettahjell legger ikke skjul på at dette fellesskapet har forløst en ny skaperglede i henne, og beskriver hvordan det å spille med akkurat disse musikerne gir en helt særegen inspirasjon til å skrive egne tekster og melodier. Musikken som følger reflekterer denne dualiteten mellom det nære og det universelle, eksemplifisert gjennom låten «En annen park, et annet sted». Tekstene rommer både personlige betraktninger og abstrakte ideer som krever en balanse mellom åpenhet og håp.

Konserten beveger seg herfra over i en tematisk utforskning av fellesskapet. Det handler ikke om enkeltindividet, men om kollektivet – en sang om «vi», ikke deg, ikke meg. Musikalsk underbygges dette av ensemblets dynamiske samspill, der en herlig trommesolo av Pål Hausken er veldig tilstede i settet.

Nordisk tradisjon og motstandskamp

Et av kveldens absolutte høydepunkter er fremføringen av den danske salmen Den blå Anemone, med tekst skrevet av dikterpresten Kaj Munk i 1943 og melodi av Egil Harder fra 1945. Solveig Slettahjell introduserer verket ved å knytte det til historisk motstand og dypere fellesskap under andre verdenskrig.

Fremføringen av denne salmen fremstår dyp og flott, og glir sømløst over i et parti der perkusjon og flygel smelter sammen på utradisjonelt vis. Pål Hausken tar i bruk selve flygelrommet mens Andreas Ulvo trakterer tangentene, noe som resulterer i et nyskapende, firehendig spill på ny måte. Der flygelets klangflater utnyttes maksimalt.

Povel Ramels velkjente vise fra 1955, «Underbart är kort». Låten har en tydelig henvisning til melankoliens iboende verdi i jazzen.

Det triste og melankolske transformeres her til et fyldig arrangert jazznummer der Andreas Ulvos flygelspill virkelig får skinne.

Svensk pop og poesi

Solveig Slettahjell benytter seg av flere svenske kilder denne kvelden. Den neste visen som presenteres har sitt opphav i popmusikken, signert låtskriveren Orup, med tittelen «Från Djursholm till Danvikstull». Sangen tilføres en helt ny dimensjon i kvartettens improvisatoriske univers og rundes av med en usedvanlig klangfull og dvelende avslutning.

Før kveldens siste ordinære nummer overlates ordet til bassist Trygve Waldemar Fiske, som benytter anledningen til å berømme både lokalmiljøet og sine medmusikere. Han trekker linjer til kveldens konsert og det musikalske nettverket rundt prosjektet, og nevner blant annet trompetist Mathias Eick og trommeslager Veslemøy Narvesen. Trygve Waldemar Fiske kommenterer også den kreative prosessen bak musikken og interaksjonen med Solveig Slettahjell.

Dette leder direkte inn i avslutningslåten, som er bygget over Pär Lagerkvist sitt dikt «Det är vackrast när det skymmer» fra den modernistiske diktsamlingen Kaos (1919). Arrangementet fanger diktets eksistensielle nerve på en mesterlig måte. Konserten krones med et vakkert ekstranummer som bryter ned avstanden mellom scene og sal. Solveig Slettahjell inviterer publikum med på allsang til tonesettingen av Halldis Moren Vesaas' kjente dikt «Tung tids tale».

Publikum i den fullsatte kirken følger oppfordringen, og fellesløftet i allsangen runder av en usedvanlig gjennomført kveld på Nordmøre. Kvartetten viser en sjelden evne til å forene det komplekse og det tilgjengelige, og etterlater et inntrykk av dyp musikalsk og menneskelig modenhet i Kvernes kirke.

Konklusjon

En fantastisk kveld i Kvernes Kirke. Sommer konsertene her imponerer. Solveig Slettahjell er en stor artist og formidler, det løfter selvfølgelig opplevelsen i den lune kirken ute på Averøya, på historisk grunn. Hun har en flott stemme som løftes under det høye taket i dette kirkerommet. Jazz passer svært godt inn i disse rammene. Det var to år siden sist sa Solveig fra scenen, eller retter sagt, alteret. La det ikke gå to år til neste gang Solveig og gutta besøker oss. Enten på Kvernes eller i umiddelbar nærhet.

‍