Da Sørlandets litteraturpris 2026 ble delt ut ved Kristiansand folkebibliotek, gikk prisen i skjønnlitterær klasse til Birger Emanuelsen for romanen Odysseen. Tildelingen løfter fram en bok som har fått gjennomslag langt utover det tradisjonelle litteraturpublikummet, og som tar opp et tema som sjelden står i sentrum: forholdet mellom far og sønn i en omsorgssituasjon.

Omslaget til Odysseen, som nå er tildelt Sørlandets litteraturpris 2026.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementJuryen legger vekt på hvordan romanen behandler dette uten store følelsesutbrudd eller overdrivelser, men gjennom konkrete skildringer av kropp, nærhet og avstand.
– Birger Emanuelsen har skrevet en usentimental, sanselig, vakker og tankevekkende roman, uttaler juryen.
De peker samtidig på at litteraturen de siste årene har vist økende interesse for omsorg og pårørenderoller, men at denne relasjonen fortsatt er lite utforsket.
– Selv om det er en økende tendens til å belyse omsorgs- og pårørenderelasjoner i samtidslitteraturen, er omsorgsrelasjonen mellom en far og en sønn mindre belyst, og romanen utvider dermed våre perspektiver på og forståelse av omsorgsroller, uttaler juryen.
I Odysseen følger leseren en sønn som tar med seg sin demenssyke far til familiens hytte ytterst mot havet. Planen er å gi faren en verdig avslutning på livet. Handlingen er stram, men åpner for spørsmål om ansvar, verdighet og hva omsorg innebærer når rollene mellom forelder og barn snus.
Romanen holder seg tett på situasjonene, og lar detaljene bære mye av tyngden. Det handler om kroppslig forfall, men også om minner, rutiner og det som sitter igjen når språket svikter.

Boken har blitt lest og omtalt i ulike deler av offentligheten. Statsminister Jonas Gahr Støre trakk den fram i en tale tidligere denne uken, der han fortalte at han leser romanen.
Også influenser Sophie Elise Isachsen har skrevet om leseopplevelsen. Hun legger vekt på hvordan teksten går tett på det hun beskriver som tap av verdighet.
– Boken er så utrolig sårbar og ærlig fra sønnens perspektiv, jeg ble flere ganger imponert av hvor modig han er, for de tingene han åpner opp om, tror jeg har kostet. Sjelden (om noen sinne) har jeg lest noe så rått om å være en «mannemann» som mister sin verdighet, og tankene gikk til alle mennene i mitt liv som jeg elsker. (...) En bok med store eksistensielle spørsmål, som jeg flere ganger måtte pause i, for å virkelig lande i det jeg leste. Helt nydelig, skriver Isachsen.
Under prisutdelingen knyttet Emanuelsen romanen til stedet den springer ut fra. Han beskriver en konkret eiendom ved Kvåsefjorden, kjøpt av farfaren på 1960-tallet, og hvordan dette stedet danner utgangspunkt for fortellingen.
– En roman må begynne et sted. Og Odysseen begynner innerst i Kvåsefjorden. Der, på fjorten mål tomt som farfaren min kjøpte på 1960-tallet, ligger det en grå hytte på toppen av en knaus. Derfra ser denne boka ut i verden, sier Emanuelsen.
Han trekker fram hvordan både landskapet og familien ligger til grunn for teksten, og hvordan fravær også spiller en rolle i det som fortelles.
– Like mye som en roman handler om det som er – om svaberget, om kanalen, om holmene, om denne faren og denne sønnen – handler den om det som ikke er der.
Han viser til flere generasjoner og erfaringer knyttet til stedet, fra besteforeldre til egne barn, og hvordan dette har preget arbeidet.
– Boka skrives av én, men den kommer fra mange. Og den kommer fra landskapet.

Med Odysseen skriver Emanuelsen seg inn i en pågående interesse for omsorg i samtidslitteraturen, men med et tydelig fokus på en relasjon som sjelden får mye plass. Romanen går tett på det praktiske og det konkrete i omsorgsarbeidet, og lar det stå uten å forklare det bort.
At prisen er stemt fram av lesere med kjennskap til landskapet boken skildrer, gir også en lokal forankring til mottakelsen.
– At Odysseen nå får Sørlandets litteraturpris, stemt frem av lesere som kjenner dette landskapet, gjør meg veldig takknemlig, og veldig glad, sier Emanuelsen.
Juryen legger vekt på hvordan romanen behandler dette uten store følelsesutbrudd eller overdrivelser, men gjennom konkrete skildringer av kropp, nærhet og avstand.
– Birger Emanuelsen har skrevet en usentimental, sanselig, vakker og tankevekkende roman, uttaler juryen.
De peker samtidig på at litteraturen de siste årene har vist økende interesse for omsorg og pårørenderoller, men at denne relasjonen fortsatt er lite utforsket.
– Selv om det er en økende tendens til å belyse omsorgs- og pårørenderelasjoner i samtidslitteraturen, er omsorgsrelasjonen mellom en far og en sønn mindre belyst, og romanen utvider dermed våre perspektiver på og forståelse av omsorgsroller, uttaler juryen.
I Odysseen følger leseren en sønn som tar med seg sin demenssyke far til familiens hytte ytterst mot havet. Planen er å gi faren en verdig avslutning på livet. Handlingen er stram, men åpner for spørsmål om ansvar, verdighet og hva omsorg innebærer når rollene mellom forelder og barn snus.
Romanen holder seg tett på situasjonene, og lar detaljene bære mye av tyngden. Det handler om kroppslig forfall, men også om minner, rutiner og det som sitter igjen når språket svikter.

Boken har blitt lest og omtalt i ulike deler av offentligheten. Statsminister Jonas Gahr Støre trakk den fram i en tale tidligere denne uken, der han fortalte at han leser romanen.
Også influenser Sophie Elise Isachsen har skrevet om leseopplevelsen. Hun legger vekt på hvordan teksten går tett på det hun beskriver som tap av verdighet.
– Boken er så utrolig sårbar og ærlig fra sønnens perspektiv, jeg ble flere ganger imponert av hvor modig han er, for de tingene han åpner opp om, tror jeg har kostet. Sjelden (om noen sinne) har jeg lest noe så rått om å være en «mannemann» som mister sin verdighet, og tankene gikk til alle mennene i mitt liv som jeg elsker. (...) En bok med store eksistensielle spørsmål, som jeg flere ganger måtte pause i, for å virkelig lande i det jeg leste. Helt nydelig, skriver Isachsen.
Under prisutdelingen knyttet Emanuelsen romanen til stedet den springer ut fra. Han beskriver en konkret eiendom ved Kvåsefjorden, kjøpt av farfaren på 1960-tallet, og hvordan dette stedet danner utgangspunkt for fortellingen.
– En roman må begynne et sted. Og Odysseen begynner innerst i Kvåsefjorden. Der, på fjorten mål tomt som farfaren min kjøpte på 1960-tallet, ligger det en grå hytte på toppen av en knaus. Derfra ser denne boka ut i verden, sier Emanuelsen.
Han trekker fram hvordan både landskapet og familien ligger til grunn for teksten, og hvordan fravær også spiller en rolle i det som fortelles.
– Like mye som en roman handler om det som er – om svaberget, om kanalen, om holmene, om denne faren og denne sønnen – handler den om det som ikke er der.
Han viser til flere generasjoner og erfaringer knyttet til stedet, fra besteforeldre til egne barn, og hvordan dette har preget arbeidet.
– Boka skrives av én, men den kommer fra mange. Og den kommer fra landskapet.

Med Odysseen skriver Emanuelsen seg inn i en pågående interesse for omsorg i samtidslitteraturen, men med et tydelig fokus på en relasjon som sjelden får mye plass. Romanen går tett på det praktiske og det konkrete i omsorgsarbeidet, og lar det stå uten å forklare det bort.
At prisen er stemt fram av lesere med kjennskap til landskapet boken skildrer, gir også en lokal forankring til mottakelsen.
– At Odysseen nå får Sørlandets litteraturpris, stemt frem av lesere som kjenner dette landskapet, gjør meg veldig takknemlig, og veldig glad, sier Emanuelsen.

Det Norske Teatret inviterer til vårens store teaterhending med Antropolis, ein ny produksjon av den tyske dramatikaren Roland Schimmelpfennig. Framsyninga er ein djuptgåande utforsking av den vestlege sivilisasjonens mytologiske røtter, presentert over sju timer.

Fredag 24. april slipper Nils Arne Halle Erstad sin nye singel «Æn song kom te me», et arbeid som har utviklet seg over flere år og som bærer tydelig preg av både samarbeid og lokal tilknytning. For en klassisk operasanger som i hovedsak har arbeidet innen klassisk repertoar med etablerte repertoar, markerer utgivelsen ikke et skifte i ambisjon, men i eierskap til materialet.

I nærmere en og en halv time bød Marit Larsen på seg selv. Vi fikk høre låter fra hennes år som soloartist. En fin blanding fra alle hennes album. Vi fikk høre det som for mange er kjente sangen, men også sanger man ikke lenger hører så ofte på radio. Hun hadde også med seg noen av de sangene hun fremførte i «Hver gang vi møtes» på TV2.