Åpningsseremonien for Bjørnsonfestivalen 2026 i Molde ble en seanse som strakte seg fra det nære og humoristiske til mørke refleksjoner over samtidens globale kriser. Gjennom tildelingen av Bjørnsonstipendet og en usminket folketale ble publikum invitert inn i samtaler om kunstens kår i en tid preget av kunstig intelligens, krig i Europa og en tiltakende samfunnsmessig schizofreni.
Veronica Akselsen spilte på åpningen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementStyreleder Marit Nerås Krogsæter ønsket velkommen til festivalen og reflekterte over litteraturens dypere funksjon i en urolig verden. Hun trakk linjer fra Bjørnsons samfunnsengasjement til dagens behov for intellektuelle møteplasser, og benyttet samtidig anledningen til å hedre minnet etter Kong Harald.
Krogsæter utdypet litteraturens evne til å gi oss et felles språk i møte med samtidsuroen:
– Bjørnsonfestivalen, det er ikke bare litteratur av de skjønne og de saklige typene. Det er også en arena der å sitte rett og kjenne at vi er en del av nåtiden som er større enn oss selv.
Et sentralt punkt under åpningen var utdelingen av Bjørnsonstipendet på 30 000 kroner. Stipendet deles ut av Bokhandlerforeningen i samarbeid med festivalen, etter innstilling fra Forfatterforeningens litterære råd, til en forfatter i etableringsfasen man har store forventninger til.
Leder for Bokhandlerforeningen, Hanne Kolstad, leste opp juryens begrunnelse for å tildele stipendet til historiker og forfatter Ola Innset, med særlig vekt på romanene Moss (2024) og Under Moss (2025):
– Begge disse bøkene kan leses som en samlet postindustriell satire. Et portrett av en middels stor norsk by som kriminaliserer, og som politiske og samfunnskritiske romaner. Først og fremst er det en særegen og original prosakunst som overskrider vanlige sjangre og merkelapper.
En visjon fra tunnelene under Moss
Etter å ha mottatt stipendet leste Ola Innset et utdrag fra sin ferske roman Under Moss. Teksten følger karakteren Fredrik August Brick, som flykter gjennom jernbanetunnelene som sprenges ut under byen. Idet han graver seg ut til overflaten, opplever han et øyeblikks historisk klarsyn før han blir skutt.
Innset introduserte karakterens motiver og leste det dramatiske partiet for forsamlingen:
– Han jobber nede i tunnelene, så han vet at dagen etter skal tunnelen åpnes med seremoniell siste sprengladning, så han tenker at han kanskje kan klare å grave seg ut og på den måten unnslippe dem han rømmer fra.
Forfatteren Erlend Loe holdt årets folketale og kante den Refs. Loe leverte en skarp samfunnskritikk rettet mot hvordan massemediene og den offentlige samtalen likestiller eksistensielle katastrofer med trivielle forbrukertips. Han uttrykte bekymring over tapet av en felles virkelighetsoppfatning.
Loe illustrerte denne kontrasten gjennom en rekke konkrete eksempler fra nyhetsbildet:
– Temperaturen på kloden stiger raskere enn prognosene, men du kan ha oppbevart tomatene feil hele livet.
– Den største skogbrannen i Spanias historie raser på femte døgnet, men Stian måtte vente 40 minutter på bagasjen.
Før han tok tak i schizofrenien som viser en tydelig, og svienden ironi i samfunnet.
– Tiden vi lever i er dypt schizofren. Den er vanskelig å forholde seg til, perspektivene våre forskyver seg. Når vi blander sammen det som er sant med det som er usant, og det som er viktig med det som ikke er viktig, får vi verdensbilder som ikke korresponderer. Det blir vanskelig å snakke sammen. Det blir vanskelig å føle at vi bor i samme verden. Det blir tett på umulig å løse felles utfordringer.
I andre del av sin tale rettet Loe blikket mot Norges historiske utvikling fra et fellesskapsorientert sosialdemokrati til et samfunn preget av individualisme og materiell selvgodhet. Han uttrykte bekymring over endringen i verdisyn mellom generasjonene.
Loe beskrev denne samfunnsendringen på følgende måte:
– Fram til en gang på 90-tallet så var det lite akseptert å flashe med rikdom her i landet. Så løsnet det. Når unge mennesker i dag blir spurt om hva de ønsker å oppnå, svarer mange, særlig gutter, at de vil bli milliardærer, mens en del av dem som faktisk er det, og som dessuten gjerne har blitt det på ressurser som i utgangspunktet er felles, de drar fra landet.
Han gikk videre inn på felleskapstanken som er i ferd med å forsvinne:
– Fellesskapstanken ligger i stabilt sideleie, og det er ikke engang sikkert at ambulansen er på vei.
Med referanser til antikkens Athen advarte Loe mot en blind tillit til maktpersoner. Han påpekte at demokratiske institusjoner historisk sett ble konstruert ut fra skepsis til makt, ikke ut fra en antagelse om lederes ufeilbarlighet.
Loe trakk historiske linjer til dagens politiske situasjon:
– I Athen forsto de for over 2500 år siden at uegnede maktpersoner måtte stagges. De hadde merket seg at valg favoriserte rike, berømte og veltalende, og begynte å velge ledere ved loddtrekning. Demokratiet ble med andre ord ikke bygd på tillit til ledere.
For å belyse mangelen på proporsjoner i den norske hverdagsdebatten, trakk Loe frem en personlig beretning om en tigger utenfor sin lokale matbutikk i Oslo. Historien ble brukt som et bilde på den absolutte fattigdommen som eksisterer i periferien av det norske overflodssamfunnet.
Loe beskrev situasjonen og sitt eget møte med det offentlige apparatet:
– I november de siste fem-seks årene har Dana, en kvinne som er litt yngre enn meg, kommet og satt seg utenfor Kiwi på John Colletts plass rett ved der jeg bor i Oslo med strikketøyet sitt. Hun er fra Moldova, men bor med barna sine hos søstra i Romania. Hun har romani-bakgrunn og store helseplager.
Han dro frem hvordan hun lever i Norge som rettsløs:
– For to år siden ble hun syk mens hun var her og trengte helsehjelp. Legevakten ville ikke dra til, for da ville det bli reist spørsmål om hva hun gjorde i Norge. Til slutt fant hun en lege som kom med legemidler under bordet. Det her er folks liv, ikke veldig langt fra oss, ofte blant oss.
Loe tydeliggjorde forskjeller på den verden nordmenn luller seg inn i, og realitetene ute i verden.
– Det vi nordmenn tenker på som problemer, er ofte ikke det andre lands innbyggere kaller problemer. Vi har et oljefond som tilsvarer fire millioner kroner for hver av oss som bor her.
Det etiske fundamentet og politisk retorikk
Avslutningsvis rettet Loe en direkte etisk kritikk mot deler av det politiske landskapet i Norge. Han etterlyste samsvar mellom verdigrunnlag og praktisk politikk, spesielt i omgangen med humanistiske og kristne tradisjoner.
Loe avsluttet talen med dette moralske spørsmålet før han erklærte festivalen for åpnet:
– Hvordan kan man stå med kors rundt halsen, som enkelte norske politikere gjør, og si ting som underminerer nestekjærlighet? Var ikke hele poenget at vi skulle lære oss å tenke også på den som ikke står oss nærmest?
Erlend Loe ga publikum næring for tanker, før han erklærte Bjørnsonfestivalen 2026 for åpnet.
Styreleder Marit Nerås Krogsæter ønsket velkommen til festivalen og reflekterte over litteraturens dypere funksjon i en urolig verden. Hun trakk linjer fra Bjørnsons samfunnsengasjement til dagens behov for intellektuelle møteplasser, og benyttet samtidig anledningen til å hedre minnet etter Kong Harald.
Krogsæter utdypet litteraturens evne til å gi oss et felles språk i møte med samtidsuroen:
– Bjørnsonfestivalen, det er ikke bare litteratur av de skjønne og de saklige typene. Det er også en arena der å sitte rett og kjenne at vi er en del av nåtiden som er større enn oss selv.
Et sentralt punkt under åpningen var utdelingen av Bjørnsonstipendet på 30 000 kroner. Stipendet deles ut av Bokhandlerforeningen i samarbeid med festivalen, etter innstilling fra Forfatterforeningens litterære råd, til en forfatter i etableringsfasen man har store forventninger til.
Leder for Bokhandlerforeningen, Hanne Kolstad, leste opp juryens begrunnelse for å tildele stipendet til historiker og forfatter Ola Innset, med særlig vekt på romanene Moss (2024) og Under Moss (2025):
– Begge disse bøkene kan leses som en samlet postindustriell satire. Et portrett av en middels stor norsk by som kriminaliserer, og som politiske og samfunnskritiske romaner. Først og fremst er det en særegen og original prosakunst som overskrider vanlige sjangre og merkelapper.
En visjon fra tunnelene under Moss
Etter å ha mottatt stipendet leste Ola Innset et utdrag fra sin ferske roman Under Moss. Teksten følger karakteren Fredrik August Brick, som flykter gjennom jernbanetunnelene som sprenges ut under byen. Idet han graver seg ut til overflaten, opplever han et øyeblikks historisk klarsyn før han blir skutt.
Innset introduserte karakterens motiver og leste det dramatiske partiet for forsamlingen:
– Han jobber nede i tunnelene, så han vet at dagen etter skal tunnelen åpnes med seremoniell siste sprengladning, så han tenker at han kanskje kan klare å grave seg ut og på den måten unnslippe dem han rømmer fra.
Forfatteren Erlend Loe holdt årets folketale og kante den Refs. Loe leverte en skarp samfunnskritikk rettet mot hvordan massemediene og den offentlige samtalen likestiller eksistensielle katastrofer med trivielle forbrukertips. Han uttrykte bekymring over tapet av en felles virkelighetsoppfatning.
Loe illustrerte denne kontrasten gjennom en rekke konkrete eksempler fra nyhetsbildet:
– Temperaturen på kloden stiger raskere enn prognosene, men du kan ha oppbevart tomatene feil hele livet.
– Den største skogbrannen i Spanias historie raser på femte døgnet, men Stian måtte vente 40 minutter på bagasjen.
Før han tok tak i schizofrenien som viser en tydelig, og svienden ironi i samfunnet.
– Tiden vi lever i er dypt schizofren. Den er vanskelig å forholde seg til, perspektivene våre forskyver seg. Når vi blander sammen det som er sant med det som er usant, og det som er viktig med det som ikke er viktig, får vi verdensbilder som ikke korresponderer. Det blir vanskelig å snakke sammen. Det blir vanskelig å føle at vi bor i samme verden. Det blir tett på umulig å løse felles utfordringer.
I andre del av sin tale rettet Loe blikket mot Norges historiske utvikling fra et fellesskapsorientert sosialdemokrati til et samfunn preget av individualisme og materiell selvgodhet. Han uttrykte bekymring over endringen i verdisyn mellom generasjonene.
Loe beskrev denne samfunnsendringen på følgende måte:
– Fram til en gang på 90-tallet så var det lite akseptert å flashe med rikdom her i landet. Så løsnet det. Når unge mennesker i dag blir spurt om hva de ønsker å oppnå, svarer mange, særlig gutter, at de vil bli milliardærer, mens en del av dem som faktisk er det, og som dessuten gjerne har blitt det på ressurser som i utgangspunktet er felles, de drar fra landet.
Han gikk videre inn på felleskapstanken som er i ferd med å forsvinne:
– Fellesskapstanken ligger i stabilt sideleie, og det er ikke engang sikkert at ambulansen er på vei.
Med referanser til antikkens Athen advarte Loe mot en blind tillit til maktpersoner. Han påpekte at demokratiske institusjoner historisk sett ble konstruert ut fra skepsis til makt, ikke ut fra en antagelse om lederes ufeilbarlighet.
Loe trakk historiske linjer til dagens politiske situasjon:
– I Athen forsto de for over 2500 år siden at uegnede maktpersoner måtte stagges. De hadde merket seg at valg favoriserte rike, berømte og veltalende, og begynte å velge ledere ved loddtrekning. Demokratiet ble med andre ord ikke bygd på tillit til ledere.
For å belyse mangelen på proporsjoner i den norske hverdagsdebatten, trakk Loe frem en personlig beretning om en tigger utenfor sin lokale matbutikk i Oslo. Historien ble brukt som et bilde på den absolutte fattigdommen som eksisterer i periferien av det norske overflodssamfunnet.
Loe beskrev situasjonen og sitt eget møte med det offentlige apparatet:
– I november de siste fem-seks årene har Dana, en kvinne som er litt yngre enn meg, kommet og satt seg utenfor Kiwi på John Colletts plass rett ved der jeg bor i Oslo med strikketøyet sitt. Hun er fra Moldova, men bor med barna sine hos søstra i Romania. Hun har romani-bakgrunn og store helseplager.
Han dro frem hvordan hun lever i Norge som rettsløs:
– For to år siden ble hun syk mens hun var her og trengte helsehjelp. Legevakten ville ikke dra til, for da ville det bli reist spørsmål om hva hun gjorde i Norge. Til slutt fant hun en lege som kom med legemidler under bordet. Det her er folks liv, ikke veldig langt fra oss, ofte blant oss.
Loe tydeliggjorde forskjeller på den verden nordmenn luller seg inn i, og realitetene ute i verden.
– Det vi nordmenn tenker på som problemer, er ofte ikke det andre lands innbyggere kaller problemer. Vi har et oljefond som tilsvarer fire millioner kroner for hver av oss som bor her.
Det etiske fundamentet og politisk retorikk
Avslutningsvis rettet Loe en direkte etisk kritikk mot deler av det politiske landskapet i Norge. Han etterlyste samsvar mellom verdigrunnlag og praktisk politikk, spesielt i omgangen med humanistiske og kristne tradisjoner.
Loe avsluttet talen med dette moralske spørsmålet før han erklærte festivalen for åpnet:
– Hvordan kan man stå med kors rundt halsen, som enkelte norske politikere gjør, og si ting som underminerer nestekjærlighet? Var ikke hele poenget at vi skulle lære oss å tenke også på den som ikke står oss nærmest?
Erlend Loe ga publikum næring for tanker, før han erklærte Bjørnsonfestivalen 2026 for åpnet.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
