Det ble et nært og personlig møte da Olaug Bollestad kom til Kristiansund for å være gjest under «Kvinneforum» på onsdagskveld. Hun delte historien om sitt liv og snakket om kampen for å gi pårørende bedre vilkår.
Olaug Bollestad. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFrelsesarmeen har for lengst etablert sitt tilbud «Kvinneforum». Det er et tilbud der kvinner møtes en gang i måneden, og man har et tema for kvelden. Det er en liten bit av kvelden satt av til bønn, men det er på ingen måte plagsomt. Det er noe alle og enhver kan komme seg gjennom, selv om man ikke er spesielt kristen. Temaene har vært mange i løpet av de årene kvinneforum har eksistert, og det øker stadig i mengde på oppmøtte. Det er flere som har gjort dette til en fast happening i løpet av måneden.
Kvelden var delt i to. I første del snakket Bollestad om sitt liv, og i andre del var fokuset på pårørendes manglende rettigheter og hvordan hun jobbet for å få samfunnet til å verdsette denne innsatsen.
Etter at major i Frelsesarmeen Elin Brandvik hadde ønsket velkommen og fortalt litt om hvordan hennes og Bollestads dag hadde vært, fikk Olaug Bollestad ordet. Olaug starter først med å spøke litt om at hadde hun vært født noen tiår senere, ville hun sikkert hatt mange bokstaver i sin diagnose. «Jeg er helt sikker på at hele alfabetet hadde jeg fått.» Tross sine noen og seksti år har ikke hennes aktivitetsnivå roet seg noe nevneverdig, for hun føler seg på ingen måte så voksen. Hun spøkte med at hun hadde blitt mer raus og rund med årene. Rundere bokstavelig talt, lo hun mens hun tok på magen sin.
Før hun skulle dele med damene hva hun holdt på med for tiden, skulle hun først si litt om hvem hun var. Så da fikk vi en livshistorie der hun hadde pakket inn det aller viktigste, det som har formet henne og satt spor. Nå skal ikke jeg gjengi alt, men noe skal jeg fortelle.
Hun er født på en plass som heter Jørpeland, som ligger ved Preikestolen. Moren var soldat i Frelsesarmeen, mens faren jobbet på stålverket. Han var ikke spesielt troende, men han var kanonrød politisk. Etter at foreldrene giftet seg, gikk det ganske mange år før de fikk unger. Det var ikke alltid så enkelt på den tiden, så det var en del snakk på bygda. Så gikk det seg til, og de fikk barn. Og det var veldig stas, stas var det også når pikebarnet Olaug kom. Faren syntes det var så stas at de hadde klart å lage en datter, så da heiste han flagget og var hjemme fra jobb i to dager. Noe moren syntes var vel drøyt, siden det betydde to dager uten lønn.
Moren hadde nok hatt fødselsdepresjon før Olaug kom, men da hun kom, slo den ut for full blomst. Det gjorde at moren så på henne som ganske krevende, selv om hun faktisk var ei rolig jente. Hun var 20 måneder før hun gikk. Olaug forteller at hennes foreldre hadde tatt henne med seg til legen. Det var ikke noe galt med snakketøyet på jentungen, for hun hadde plassert legen godt på plass. Når legen hadde satt seg ned i den andre enden av rommet, vinket til henne og sagt at nå måtte hun komme, hadde Olaug svart legen: «Kom selv».
I ettertid er hun blitt fortalt at før faren gikk på jobb, hadde han stelt henne, og hun hadde ligget i sengen til faren kom hjem fra jobb åtte timer senere. Det var på et tidspunkt snakk om å få moren innlagt, men dette var så skambelagt at det ble det ikke noe av. Faren valgte heller å jobbe dobbelt så mye for å dekke over for sin kone. Selv 50–60 år senere er psykisk sykdom skambelagt, noe Bollestad synes er synd og skam. Olaug hadde gjort alt hun kunne for at mor skulle se henne som liten. Hun skjønte jo ikke at moren var syk. Heldigvis var det noe som så pikebarnet, Eldbjørg, en av damene i nabolaget. Hun var en sånn dame som ikke gikk i kirken, men hun så barna i nabolaget. Hun satte seg ned i sandkassen og lekte med Olaug. Hun foreslo også at Olaug kunne selge aviser. Olaug hadde nemlig hørt foreldrene snakke om Husbanken og forsto at dette var noe foreldrene strevde med. Så da ble det at hun 5 år gammel startet å selge aviser til arbeiderne nede på stålverket. Enten når de gikk på vakt eller gikk av vakt. Inntekten ble fordelt mellom sparebøssen og foreldrene.
Siden moren var soldat i Frelsesarmeen, tenkte Olaug at også hun kunne begynne å gå der. Så da ble hun juniorsoldat på Frelsesarmeen. Hun husker at hun var med å støpe gipsfigurer og at hun ble sett. Da hun ble 14, var det ikke noe tilbud for henne der, så da oppsøkte hun bedehuset. Hun hadde aldri vært på bedehuset, og når hun først gikk, viste det seg at hun kom når de hadde årsmøte. Der satt det altså en haug med gamle menn og diskuterte stemme alder og valget mellom å servere hamburger eller pølser. Det var stor motstand mot hamburger. Til slutt klarte ikke Olaug å høre på denne tullete debatten, og hun ba om ordet. Hun sa at det var tåpelig å diskutere kjøttkake eller pølse, det kommer jo fra det samme dyret. Hva angikk alder for å stemme, var hun fullstendig klar over at man kanskje burde være eldre om man skulle stemme over åndelige ting, men hva angikk om å være med å bestemme om menigheten skulle selge pølse eller hamburger, så anså hun folk i alderen 16–18 år gamle nok. Olaug gikk ned og satte seg, og det ble virkelig liv i radene, og det gikk ei kule varmt. For hvem var denne jentungen som kom og tok ordet? Da var det en mann som la armen rundt henne og skrøt av henne, og den handlingen førte til at hun ble og ikke forlot bedehuset.
Olaug Bollestad fikk den dagen en ny leveregel. For henne er det å legge armen rundt folk blitt viktig. Hun argumenterte med at det er nok av pekefingre i denne verden. Men hvis vi legger armen om folk, så kan de kjenne at det er noen som bryr seg. Og dette er noe samtlige av oss damene i dette rommet er i stand til å gjøre. «Jeg er så drittlei av alle som skal ha det så lysende og fint inne, at de ikke klarer å se folk», fortalte Bollestad. Hun oppfordret damene i rommet til å bli et medmenneske for dem rundt seg.
I denne alderen møtte hun Ingeborg, som også var ei dame som så barn og ungdom. Hun og mannen hadde ikke egne barn, men likevel hadde de mange barn. Dette fordi deres hjem alltid var åpent for de som ønsket og trengte det. Olaug følte stor tillit til denne damen, og hun ble på en måte en reservemor for henne helt frem til hun døde. Ingeborg var ikke så opptatt av å ha det så fint inne. Hun var opptatt av folk som kom inn og å gi mennesker råd. Hun hadde sagt til Olaug at hun ikke skulle være så sint på moren sin. Det var ikke lett for Olaug å forstå seg på sin mor, hvorfor hun ikke klarte å se henne og være den moren hun trengte.
Faren til Olaug Bollestad dør når Olaug fremdeles er ung, men hun husker ham som en god far og en sånn type mann som var ute og lekte med ungene i nabolaget, og det var han som satte sløyfe i håret på sin datter. Det var ikke så vanlig på den tiden at menn gjorde slike ting.
Etter hvert flytter Olaug til Ålgård i nærheten av der Kongeparken ligger. Det var der hun traff Jan Frode og fikk ham godt plassert inn i sitt liv. De traff hverandre når hun nettopp hadde startet på sykepleierutdanningen. Hun har jobbet mange år på gulvet som intensivsykepleier, og har også hatt lederstillinger som sykepleier. Sammen har hun og mannen fått fire barn.
Det å være en pårørende på godt og vondt fikk Olaug oppleve på nært hold, da mannen ble syk i 2000. Da fikk han en hjerneblødning, og som sykepleier viste Olaug godt statistikken for hvordan det kunne ende. Han hadde ringt henne fra jobben i barnehagen og fortalt at han hadde fått en eksplosjon i hodet. Med fire unger bak i bilen fikk hun sin mann til legen, og han havnet til slutt i Bergen. Naboene hadde hentet barna, og hun fulgte dramaet på nært hold som hans kone. Så når en sykepleier noen timer senere sa «vi mister ham», slo sykepleieren inn og gjorde det smertelig klart og tydelig at det ikke skulle skje. Hun krevde at de foretok en type behandling der de laget et hull for å slippe ut press fra hjernen. Sykehuset hadde prøvd å nekte, men når Bollestad truet med å utføre dette selv, så ble det gjort. Tross statistikken mot seg ble Jan Frode helt frisk og kunne etter hvert gå tilbake til jobben i barnehagen.
Den gangen sto Olaug alene med fire små barn, men nabolaget stilte opp. De klippet plen, kom med mat, passet barna og stilte opp der det var behov. Flere år senere, når hennes mann igjen ble syk, hadde barna blitt voksne, og hun var ikke så alene med rollen som pårørende. Etter hvert kom hun inn i politikken, og da gikk det fort opp i gradene. Hun ble etter få år ordfører, og etter hvert kom hun også inn i nasjonal politikk, som høyeste leder i KrF og senere en ministerpost.
Så ble det en artig liten pause med underholdning. Bollestad har nemlig spilt tamburin i Frelsesarmeen, og nå skulle hun vise oss gamle kunstner sammen med blant annet Elin og ei til. Det ble et underholdende nummer før kveldens hovedtema ble tatt opp.
Bollestad er blant initiativtakerne til den nyoppstartede Pårørendebevegelsen, som skal jobbe for rettigheter til pårørende. Det var et engasjerende tema, og det var flere av de oppmøtte som kjente seg igjen i problemstillingen. De delte erfaringer både i fellesskap og på tomannshånd med Olaug etter hennes innlegg.
Bollestad mener at det er på tide at rettigheter kommer på plass, rettigheter på lik linje med ansatte i arbeidslivet. At befolkningen må lyve til sin egen lege, hører ikke hjemme i velferds-Norge. Hun gjør oss klar over at mer og mer ansvar skyves over på familiene. Hun gir oss også et innblikk i statistikk, at det er like mange årsverk som i helse- og omsorgstjenestene som det er pårørende. De gjør mye av den samme jobben uten rettigheter eller økonomisk godtgjørelse av noe slag. Det tilsvarer hele 140 000 årsverk som pårørende sparer samfunnet i kostnader. Med en aldrende befolkning og færre hender i helsevesenet vil trykket bare øke på de som delvis gjør dette frivillig. Ifølge SSB kommer andelen innbyggere over 67 år til å øke fra 900 000 til 1,4 millioner i 2050. Samtidig har helsemyndighetene som mål at flere pasienter skal behandles av spesialisttjenesten hjemme, i stedet for på sykehuset. Det sier seg selv at vi trenger flere hender inn i helse. Når vi samtidig vet at mer og mer ansvar vil skyves over på pårørende, er det tydelig at vi trenger vern og rettigheter som møter den nye virkeligheten, forklarte Bollestad.
Hun snakker også om den usynlige sykemeldings statistikken, der belastningen på de pårørende er usynlig. Det er ingen som vet hvor mange som blir syke av å pleie sine egne, eller hva det koster samfunnet. Omsorg er ikke en egen diagnosekode. Noe som igjen betyr at en av de største belastningene i folks liv i praksis er usynlig i systemene. Olaug setter fokuset på at det er mange som i praksis lever med to jobber, en i arbeidslivet og en hjemme. Å ha et system som tvinger slitne pårørende til å sykmelde seg fordi belastningen blir for stor, er ikke bra på flere plan. I verste fall kan det føre til at man mister jobben og blir uten arbeid i flere år, som igjen fører til dårlig alderspensjon når den tid kommer. Det er også en dobbeltmoral når man må ta ut sykemelding og fortie det som noe annet, og det er heller ikke lov. Det er derfor man må lyve til sin lege om den virkelige grunnen, fordi man ikke klarer mer. Da ektemannen til Bollestad på nytt ble syk for noen år siden, ble den doble arbeidsbelastningen for mye for henne, og hun måtte sykemelde seg.
Få på plass et pårørende-ombud, altså et organ på systemnivå som kan gi nasjonale føringer for tilrettelegging og vern. Med det menes at man i kommunen kan ha en person som kan hjelpe pårørende for å få på plass det den trenger av bistand fra kommunen, tilrettelegging av arbeidsplass og råd om hvordan få sikret det økonomisk når man er i en slik livssituasjon.
Videre vil bevegelsen jobbe for at det kommer på plass et rettslig vern. Det gjøres ved å flytte pårørendeperspektivet fra den private sfæren til den offentlige, slik at det får reell betydning for arbeidslivet. De vil også få på plass en felles varslingslinje. Det er behov for en plass der man kan varsle når belastningen blir for stor, slik at systemet må agere før den pårørende selv blir sykemeldt. Det er jo også der en person med ombudets oppgaver kommer inn.
Om du ønsker å være med å kjempe og melde deg inn i Pårørendebevegelsen, koster det 299 kr årlig, og du finner dem på Pårørendebevegelsen - En uavhengig stemme for pårørende
Bevegelsen er forøvrig uten politiske bindinger, og således uavhengig.
Frelsesarmeen har for lengst etablert sitt tilbud «Kvinneforum». Det er et tilbud der kvinner møtes en gang i måneden, og man har et tema for kvelden. Det er en liten bit av kvelden satt av til bønn, men det er på ingen måte plagsomt. Det er noe alle og enhver kan komme seg gjennom, selv om man ikke er spesielt kristen. Temaene har vært mange i løpet av de årene kvinneforum har eksistert, og det øker stadig i mengde på oppmøtte. Det er flere som har gjort dette til en fast happening i løpet av måneden.
Kvelden var delt i to. I første del snakket Bollestad om sitt liv, og i andre del var fokuset på pårørendes manglende rettigheter og hvordan hun jobbet for å få samfunnet til å verdsette denne innsatsen.
Etter at major i Frelsesarmeen Elin Brandvik hadde ønsket velkommen og fortalt litt om hvordan hennes og Bollestads dag hadde vært, fikk Olaug Bollestad ordet. Olaug starter først med å spøke litt om at hadde hun vært født noen tiår senere, ville hun sikkert hatt mange bokstaver i sin diagnose. «Jeg er helt sikker på at hele alfabetet hadde jeg fått.» Tross sine noen og seksti år har ikke hennes aktivitetsnivå roet seg noe nevneverdig, for hun føler seg på ingen måte så voksen. Hun spøkte med at hun hadde blitt mer raus og rund med årene. Rundere bokstavelig talt, lo hun mens hun tok på magen sin.
Før hun skulle dele med damene hva hun holdt på med for tiden, skulle hun først si litt om hvem hun var. Så da fikk vi en livshistorie der hun hadde pakket inn det aller viktigste, det som har formet henne og satt spor. Nå skal ikke jeg gjengi alt, men noe skal jeg fortelle.
Hun er født på en plass som heter Jørpeland, som ligger ved Preikestolen. Moren var soldat i Frelsesarmeen, mens faren jobbet på stålverket. Han var ikke spesielt troende, men han var kanonrød politisk. Etter at foreldrene giftet seg, gikk det ganske mange år før de fikk unger. Det var ikke alltid så enkelt på den tiden, så det var en del snakk på bygda. Så gikk det seg til, og de fikk barn. Og det var veldig stas, stas var det også når pikebarnet Olaug kom. Faren syntes det var så stas at de hadde klart å lage en datter, så da heiste han flagget og var hjemme fra jobb i to dager. Noe moren syntes var vel drøyt, siden det betydde to dager uten lønn.
Moren hadde nok hatt fødselsdepresjon før Olaug kom, men da hun kom, slo den ut for full blomst. Det gjorde at moren så på henne som ganske krevende, selv om hun faktisk var ei rolig jente. Hun var 20 måneder før hun gikk. Olaug forteller at hennes foreldre hadde tatt henne med seg til legen. Det var ikke noe galt med snakketøyet på jentungen, for hun hadde plassert legen godt på plass. Når legen hadde satt seg ned i den andre enden av rommet, vinket til henne og sagt at nå måtte hun komme, hadde Olaug svart legen: «Kom selv».
I ettertid er hun blitt fortalt at før faren gikk på jobb, hadde han stelt henne, og hun hadde ligget i sengen til faren kom hjem fra jobb åtte timer senere. Det var på et tidspunkt snakk om å få moren innlagt, men dette var så skambelagt at det ble det ikke noe av. Faren valgte heller å jobbe dobbelt så mye for å dekke over for sin kone. Selv 50–60 år senere er psykisk sykdom skambelagt, noe Bollestad synes er synd og skam. Olaug hadde gjort alt hun kunne for at mor skulle se henne som liten. Hun skjønte jo ikke at moren var syk. Heldigvis var det noe som så pikebarnet, Eldbjørg, en av damene i nabolaget. Hun var en sånn dame som ikke gikk i kirken, men hun så barna i nabolaget. Hun satte seg ned i sandkassen og lekte med Olaug. Hun foreslo også at Olaug kunne selge aviser. Olaug hadde nemlig hørt foreldrene snakke om Husbanken og forsto at dette var noe foreldrene strevde med. Så da ble det at hun 5 år gammel startet å selge aviser til arbeiderne nede på stålverket. Enten når de gikk på vakt eller gikk av vakt. Inntekten ble fordelt mellom sparebøssen og foreldrene.
Siden moren var soldat i Frelsesarmeen, tenkte Olaug at også hun kunne begynne å gå der. Så da ble hun juniorsoldat på Frelsesarmeen. Hun husker at hun var med å støpe gipsfigurer og at hun ble sett. Da hun ble 14, var det ikke noe tilbud for henne der, så da oppsøkte hun bedehuset. Hun hadde aldri vært på bedehuset, og når hun først gikk, viste det seg at hun kom når de hadde årsmøte. Der satt det altså en haug med gamle menn og diskuterte stemme alder og valget mellom å servere hamburger eller pølser. Det var stor motstand mot hamburger. Til slutt klarte ikke Olaug å høre på denne tullete debatten, og hun ba om ordet. Hun sa at det var tåpelig å diskutere kjøttkake eller pølse, det kommer jo fra det samme dyret. Hva angikk alder for å stemme, var hun fullstendig klar over at man kanskje burde være eldre om man skulle stemme over åndelige ting, men hva angikk om å være med å bestemme om menigheten skulle selge pølse eller hamburger, så anså hun folk i alderen 16–18 år gamle nok. Olaug gikk ned og satte seg, og det ble virkelig liv i radene, og det gikk ei kule varmt. For hvem var denne jentungen som kom og tok ordet? Da var det en mann som la armen rundt henne og skrøt av henne, og den handlingen førte til at hun ble og ikke forlot bedehuset.
Olaug Bollestad fikk den dagen en ny leveregel. For henne er det å legge armen rundt folk blitt viktig. Hun argumenterte med at det er nok av pekefingre i denne verden. Men hvis vi legger armen om folk, så kan de kjenne at det er noen som bryr seg. Og dette er noe samtlige av oss damene i dette rommet er i stand til å gjøre. «Jeg er så drittlei av alle som skal ha det så lysende og fint inne, at de ikke klarer å se folk», fortalte Bollestad. Hun oppfordret damene i rommet til å bli et medmenneske for dem rundt seg.
I denne alderen møtte hun Ingeborg, som også var ei dame som så barn og ungdom. Hun og mannen hadde ikke egne barn, men likevel hadde de mange barn. Dette fordi deres hjem alltid var åpent for de som ønsket og trengte det. Olaug følte stor tillit til denne damen, og hun ble på en måte en reservemor for henne helt frem til hun døde. Ingeborg var ikke så opptatt av å ha det så fint inne. Hun var opptatt av folk som kom inn og å gi mennesker råd. Hun hadde sagt til Olaug at hun ikke skulle være så sint på moren sin. Det var ikke lett for Olaug å forstå seg på sin mor, hvorfor hun ikke klarte å se henne og være den moren hun trengte.
Faren til Olaug Bollestad dør når Olaug fremdeles er ung, men hun husker ham som en god far og en sånn type mann som var ute og lekte med ungene i nabolaget, og det var han som satte sløyfe i håret på sin datter. Det var ikke så vanlig på den tiden at menn gjorde slike ting.
Etter hvert flytter Olaug til Ålgård i nærheten av der Kongeparken ligger. Det var der hun traff Jan Frode og fikk ham godt plassert inn i sitt liv. De traff hverandre når hun nettopp hadde startet på sykepleierutdanningen. Hun har jobbet mange år på gulvet som intensivsykepleier, og har også hatt lederstillinger som sykepleier. Sammen har hun og mannen fått fire barn.
Det å være en pårørende på godt og vondt fikk Olaug oppleve på nært hold, da mannen ble syk i 2000. Da fikk han en hjerneblødning, og som sykepleier viste Olaug godt statistikken for hvordan det kunne ende. Han hadde ringt henne fra jobben i barnehagen og fortalt at han hadde fått en eksplosjon i hodet. Med fire unger bak i bilen fikk hun sin mann til legen, og han havnet til slutt i Bergen. Naboene hadde hentet barna, og hun fulgte dramaet på nært hold som hans kone. Så når en sykepleier noen timer senere sa «vi mister ham», slo sykepleieren inn og gjorde det smertelig klart og tydelig at det ikke skulle skje. Hun krevde at de foretok en type behandling der de laget et hull for å slippe ut press fra hjernen. Sykehuset hadde prøvd å nekte, men når Bollestad truet med å utføre dette selv, så ble det gjort. Tross statistikken mot seg ble Jan Frode helt frisk og kunne etter hvert gå tilbake til jobben i barnehagen.
Den gangen sto Olaug alene med fire små barn, men nabolaget stilte opp. De klippet plen, kom med mat, passet barna og stilte opp der det var behov. Flere år senere, når hennes mann igjen ble syk, hadde barna blitt voksne, og hun var ikke så alene med rollen som pårørende. Etter hvert kom hun inn i politikken, og da gikk det fort opp i gradene. Hun ble etter få år ordfører, og etter hvert kom hun også inn i nasjonal politikk, som høyeste leder i KrF og senere en ministerpost.
Så ble det en artig liten pause med underholdning. Bollestad har nemlig spilt tamburin i Frelsesarmeen, og nå skulle hun vise oss gamle kunstner sammen med blant annet Elin og ei til. Det ble et underholdende nummer før kveldens hovedtema ble tatt opp.
Bollestad er blant initiativtakerne til den nyoppstartede Pårørendebevegelsen, som skal jobbe for rettigheter til pårørende. Det var et engasjerende tema, og det var flere av de oppmøtte som kjente seg igjen i problemstillingen. De delte erfaringer både i fellesskap og på tomannshånd med Olaug etter hennes innlegg.
Bollestad mener at det er på tide at rettigheter kommer på plass, rettigheter på lik linje med ansatte i arbeidslivet. At befolkningen må lyve til sin egen lege, hører ikke hjemme i velferds-Norge. Hun gjør oss klar over at mer og mer ansvar skyves over på familiene. Hun gir oss også et innblikk i statistikk, at det er like mange årsverk som i helse- og omsorgstjenestene som det er pårørende. De gjør mye av den samme jobben uten rettigheter eller økonomisk godtgjørelse av noe slag. Det tilsvarer hele 140 000 årsverk som pårørende sparer samfunnet i kostnader. Med en aldrende befolkning og færre hender i helsevesenet vil trykket bare øke på de som delvis gjør dette frivillig. Ifølge SSB kommer andelen innbyggere over 67 år til å øke fra 900 000 til 1,4 millioner i 2050. Samtidig har helsemyndighetene som mål at flere pasienter skal behandles av spesialisttjenesten hjemme, i stedet for på sykehuset. Det sier seg selv at vi trenger flere hender inn i helse. Når vi samtidig vet at mer og mer ansvar vil skyves over på pårørende, er det tydelig at vi trenger vern og rettigheter som møter den nye virkeligheten, forklarte Bollestad.
Hun snakker også om den usynlige sykemeldings statistikken, der belastningen på de pårørende er usynlig. Det er ingen som vet hvor mange som blir syke av å pleie sine egne, eller hva det koster samfunnet. Omsorg er ikke en egen diagnosekode. Noe som igjen betyr at en av de største belastningene i folks liv i praksis er usynlig i systemene. Olaug setter fokuset på at det er mange som i praksis lever med to jobber, en i arbeidslivet og en hjemme. Å ha et system som tvinger slitne pårørende til å sykmelde seg fordi belastningen blir for stor, er ikke bra på flere plan. I verste fall kan det føre til at man mister jobben og blir uten arbeid i flere år, som igjen fører til dårlig alderspensjon når den tid kommer. Det er også en dobbeltmoral når man må ta ut sykemelding og fortie det som noe annet, og det er heller ikke lov. Det er derfor man må lyve til sin lege om den virkelige grunnen, fordi man ikke klarer mer. Da ektemannen til Bollestad på nytt ble syk for noen år siden, ble den doble arbeidsbelastningen for mye for henne, og hun måtte sykemelde seg.
Få på plass et pårørende-ombud, altså et organ på systemnivå som kan gi nasjonale føringer for tilrettelegging og vern. Med det menes at man i kommunen kan ha en person som kan hjelpe pårørende for å få på plass det den trenger av bistand fra kommunen, tilrettelegging av arbeidsplass og råd om hvordan få sikret det økonomisk når man er i en slik livssituasjon.
Videre vil bevegelsen jobbe for at det kommer på plass et rettslig vern. Det gjøres ved å flytte pårørendeperspektivet fra den private sfæren til den offentlige, slik at det får reell betydning for arbeidslivet. De vil også få på plass en felles varslingslinje. Det er behov for en plass der man kan varsle når belastningen blir for stor, slik at systemet må agere før den pårørende selv blir sykemeldt. Det er jo også der en person med ombudets oppgaver kommer inn.
Om du ønsker å være med å kjempe og melde deg inn i Pårørendebevegelsen, koster det 299 kr årlig, og du finner dem på Pårørendebevegelsen - En uavhengig stemme for pårørende
Bevegelsen er forøvrig uten politiske bindinger, og således uavhengig.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
