Det er ikke vanskelig å se at Sommerkonsertene på Kvernes er populære. Man trenger bare å se på oppmøtet for å forstå det. Kveldens konsert bød på fem blåsere som har flere år bak seg i diverse korps rundt omkring i landet. De har laget sin egen kvintett med det passende navnet Jacuzzi Brass.
Jacuzzi Brass. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEtter at kirkeklokkene hadde ringt inn, kom amatørmusikerne ned midtgangen, satte seg og startet å spille den første melodien, som var «Sumarsong», arrangert av Bjørn Borgheim. Denne melodien har blitt brukt til å tonesette «Frø i snø», et dikt av Olav H. Hauge. Jeg følte at låten hadde et intropreg som ville passet bra i starten av en film om livet på setra.
Merete Fjeldvær, som var kveldens konferansier, reiste seg og ønsket velkommen. Merete er en kjent skikkelse i musikk og korps livet på Averøya og hadde flere hun kjente blant publikum. Videre fortalte hun litt om hvordan kvelden skulle bli. Det var ikke noen rød tråd i denne konserten når det gjaldt valg av låter. Her hadde musikerne rett og slett valgt låter som de selv synes er fine. Den røde tråden var rett og slett at alle låtene ga tilhørerne en god stemning.
Deretter fikk vi en god, gammel og klassisk jazzstandard i «Someone to Watch over Me» med melodi av George Gershwin. Låten fra 1926 hadde sin debut i Broadway-showet «Oh, Kay!». Det var helt klart noe kjent med denne, uten at jeg helt klarte å plassere den på rett hylle. Slikt noe har jo uansett en tendens til å komme til deg lenge etter at man trenger løsningen.
Majoren i Frelsesarmeen, Joy Webb, skrev i sin tid «Share My Yoke». På norsk er denne oversatt til «Del min byrde». Låten opplevdes trist og trøstende på samme tid. Den hadde en mektig, men litt nedpå melodi som var så nydelig at den krøp under huden på deg. Det var Anne, bandets egen arrangør og komponist som hadde tilrettelagt melodien for brass bandet.
Neste låt var en svensk folketone som Ingar Nygård har ønsket å spille i denne i gruppen i flere år. «Gammal fäbodpsalm från Dalarna» ble gjort kjent med komponisten Oskar Linberg sin versjon. Etter mye mas fra Ingar skrev til slutt Anne Solberg et arrangement, og det var det vi fikk høre spilt så flott. Låten skapte virkelig god stemning i radene, så godt forståelig at Ingar har ønsket den på repertoaret. Jazzet opp tradisjonell amerikansk gospel ble det med «Just a Closer Walk with Thee», som senere har fått norsk tekst med tittelen «Eg er veik, men sterk er du». Denne låten har blitt mye brukt i begravelsesfølger på film, og har blitt en kjær låt blant de som setter pris på New Orleans-jazz. Låten var nedtonet i starten, før farten ble telt opp og økt flere hakk til å bli en virkelig festlig gladlåt, akkurat slik vi tenker at New Orlean jazz skal være. Det må ha vært flere enn meg som slo takten med foten eller hånden under denne.
Rett før andre verdenskrig skrev Lionel Bart den fine musikken til «A Nightingale Sang in Berkeley Square». Beboerne i den franske fiskerbyen Le Lavandou likte den ikke, men britene trykket den til sitt hjerte. Den romantiske låten var lett å kjenne igjen. Det var helt sikkert noen som sang teksten til denne låten stille inni seg. Låten opplevdes mektig i noen satser, men mest av alt avslappet.
Merete forteller hvordan de møttes på en kurs for åtte år siden, og fant tonen bokstavlig talt. Geografisk er de spredt mellom Oslo, Bergen, Sandnes og Averøya, men tross travle liv så finner de noen helger i løpe av året for å møtes. Hun forklarer videre at det ikke er så viktig hva man driver med sånn ellers i livet, det er gjennom musikken de møtes. Når det er sagt kan man jo nevne at det var en professor i maskinvending, kunsthistoriker, data injenør, lærer på videregående og kulturskolelærer, felles for dem alle er at de har fortsatt å spille musikk på dine instrumenter.
Etter presentasjonen skulle det bli en jazzklassiker med «It Don’t Mean a Thing», skrevet av Duke Ellington i 1931. Teksten er skrevet av Irving Mills. Når den synges, er dette også en scat-låt, der man ofte nettopp scatter etter teksten «if it ain’t got that swing». Det svingte godt fra første tone da musikantene spilte gladlåta. Musikken tar meg tilbake til de gangene jeg har sett folk svinge seg til denne på TV. Man blir glad av å høre dem spille den.
Så skulle det bli mer svensk folketone i «Visa från Utanmyra». Denne visen ble først nedtegnet etter hornspilleren Reser-Anna Larson. Dette arrangementet hadde en litt trolsk stemning med den tydelige brummingen til tubaen. Lenger ut i låten fikk den et lysere og lettere preg. Det er jo en kjent og kjær låt, og det var gøy å høre visen bli spilt med et mer oppjazzet preg av de flinke blåserne. Det var Jan Johansson sin versjon vi fikk høre, som man kan finne på albumet «Jazz på svenska» som forøvrig er den mest solgte jazz platen noengang solgt i Sverige.
Den nyeste låten på programmet var «Biggles», som opprinnelig er en Ole Paus-låt som en ikke ukjent mann fra Averøya har basert sitt arrangement på. Nå skal det sies at man ikke trenger å være fra Nordmøre for å ha hørt om Sven Ohrvik. Det var veldig stemningsfullt. Det tok sikkert noen fly-nerder tilbake til dobbelt dekker flyene som Biggles fløy, fly som ble brukt under første verdenskrig.
Mer jazz ble det med «Fine and Dandy». Dette er en New Orleans klassiker som det også svingte godt av. Tubaen hadde en sentral rolle i dette stykket og hadde også en kort solo. Tubaen var det konstante elementet under låten, mens de andre tok litt mer av med jevne mellomrom.
«Mitt hjerte alltid vanker» er en tradisjonell svensk folketone som den danske biskopen Hans Adolph Brorson har satt tekst til. Den klassiske skandinaviske julesalmen ble først trykt i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer». Arrangementet vi fikk høre, var laget av Anne. Dette er en salme som blir mye brukt ellers i året også, og det er en salme mange har et sterkt forhold til. Det er helt forståelig med tanke på hvor nydelig melodien er. Anne hadde skrevet et arrangement som ga akkurat den stemningen den var ment å skape.
«I Remember Peter» er en hyllest til Peter Brown som var en utmerket jazzmusikeren, men som døde i en trafikkulykke. Når man kjenner bakgrunnen til låten, forstår man veldig enkelt hvorfor den stemningsmessig opplevdes som både litt trist og håpefull.
Noen melodier og sanger overlever flere århundrer og har ukjent opphav. En slik låt er «God Rest Ye Merry Gentlemen». Det svingte bra under spillingen deres, og man ble virkelig glad av å høre på. Denne låten har ensemblet hatt med seg helt siden de startet å spille sammen for åtte år siden. Det er en type låt som bygger seg opp og ned gjentatte ganger gjennom hele stykket. Applausen ville ingen ende ta, men da den hadde lagt seg, kunne Merete ta ordet og presentere ekstranummeret. Det var et jazzpotpurri satt sammen av en ukjent russisk tubaist, og det besto av flere kjente låter. Jeg hørte tydelig «Summertime», «Blue Moon», «The Pink Panther Theme» og «Puttin' on the Ritz», i tillegg til noen andre som jeg dessverre ikke vet tittelen på.
Når det bare er blåsere som spiller, blir lydbildet veldig unikt. Man kan høre hvorfor det alltid er blåsere i et storband. Dette var folk som startet å spille på instrumentene sine i barndommen, og som har fortsatt å spille i korps gjennom hele sitt voksne liv. Jeg opplevde dem som svært flinke på instrumentene sine, og de klarte å skape mange stemningsfulle øyeblikk for publikum. Her var det alt fra sorg til smittende glede og lykke.
Medvirkende musikanter var:
Etter at kirkeklokkene hadde ringt inn, kom amatørmusikerne ned midtgangen, satte seg og startet å spille den første melodien, som var «Sumarsong», arrangert av Bjørn Borgheim. Denne melodien har blitt brukt til å tonesette «Frø i snø», et dikt av Olav H. Hauge. Jeg følte at låten hadde et intropreg som ville passet bra i starten av en film om livet på setra.
Merete Fjeldvær, som var kveldens konferansier, reiste seg og ønsket velkommen. Merete er en kjent skikkelse i musikk og korps livet på Averøya og hadde flere hun kjente blant publikum. Videre fortalte hun litt om hvordan kvelden skulle bli. Det var ikke noen rød tråd i denne konserten når det gjaldt valg av låter. Her hadde musikerne rett og slett valgt låter som de selv synes er fine. Den røde tråden var rett og slett at alle låtene ga tilhørerne en god stemning.
Deretter fikk vi en god, gammel og klassisk jazzstandard i «Someone to Watch over Me» med melodi av George Gershwin. Låten fra 1926 hadde sin debut i Broadway-showet «Oh, Kay!». Det var helt klart noe kjent med denne, uten at jeg helt klarte å plassere den på rett hylle. Slikt noe har jo uansett en tendens til å komme til deg lenge etter at man trenger løsningen.
Majoren i Frelsesarmeen, Joy Webb, skrev i sin tid «Share My Yoke». På norsk er denne oversatt til «Del min byrde». Låten opplevdes trist og trøstende på samme tid. Den hadde en mektig, men litt nedpå melodi som var så nydelig at den krøp under huden på deg. Det var Anne, bandets egen arrangør og komponist som hadde tilrettelagt melodien for brass bandet.
Neste låt var en svensk folketone som Ingar Nygård har ønsket å spille i denne i gruppen i flere år. «Gammal fäbodpsalm från Dalarna» ble gjort kjent med komponisten Oskar Linberg sin versjon. Etter mye mas fra Ingar skrev til slutt Anne Solberg et arrangement, og det var det vi fikk høre spilt så flott. Låten skapte virkelig god stemning i radene, så godt forståelig at Ingar har ønsket den på repertoaret. Jazzet opp tradisjonell amerikansk gospel ble det med «Just a Closer Walk with Thee», som senere har fått norsk tekst med tittelen «Eg er veik, men sterk er du». Denne låten har blitt mye brukt i begravelsesfølger på film, og har blitt en kjær låt blant de som setter pris på New Orleans-jazz. Låten var nedtonet i starten, før farten ble telt opp og økt flere hakk til å bli en virkelig festlig gladlåt, akkurat slik vi tenker at New Orlean jazz skal være. Det må ha vært flere enn meg som slo takten med foten eller hånden under denne.
Rett før andre verdenskrig skrev Lionel Bart den fine musikken til «A Nightingale Sang in Berkeley Square». Beboerne i den franske fiskerbyen Le Lavandou likte den ikke, men britene trykket den til sitt hjerte. Den romantiske låten var lett å kjenne igjen. Det var helt sikkert noen som sang teksten til denne låten stille inni seg. Låten opplevdes mektig i noen satser, men mest av alt avslappet.
Merete forteller hvordan de møttes på en kurs for åtte år siden, og fant tonen bokstavlig talt. Geografisk er de spredt mellom Oslo, Bergen, Sandnes og Averøya, men tross travle liv så finner de noen helger i løpe av året for å møtes. Hun forklarer videre at det ikke er så viktig hva man driver med sånn ellers i livet, det er gjennom musikken de møtes. Når det er sagt kan man jo nevne at det var en professor i maskinvending, kunsthistoriker, data injenør, lærer på videregående og kulturskolelærer, felles for dem alle er at de har fortsatt å spille musikk på dine instrumenter.
Etter presentasjonen skulle det bli en jazzklassiker med «It Don’t Mean a Thing», skrevet av Duke Ellington i 1931. Teksten er skrevet av Irving Mills. Når den synges, er dette også en scat-låt, der man ofte nettopp scatter etter teksten «if it ain’t got that swing». Det svingte godt fra første tone da musikantene spilte gladlåta. Musikken tar meg tilbake til de gangene jeg har sett folk svinge seg til denne på TV. Man blir glad av å høre dem spille den.
Så skulle det bli mer svensk folketone i «Visa från Utanmyra». Denne visen ble først nedtegnet etter hornspilleren Reser-Anna Larson. Dette arrangementet hadde en litt trolsk stemning med den tydelige brummingen til tubaen. Lenger ut i låten fikk den et lysere og lettere preg. Det er jo en kjent og kjær låt, og det var gøy å høre visen bli spilt med et mer oppjazzet preg av de flinke blåserne. Det var Jan Johansson sin versjon vi fikk høre, som man kan finne på albumet «Jazz på svenska» som forøvrig er den mest solgte jazz platen noengang solgt i Sverige.
Den nyeste låten på programmet var «Biggles», som opprinnelig er en Ole Paus-låt som en ikke ukjent mann fra Averøya har basert sitt arrangement på. Nå skal det sies at man ikke trenger å være fra Nordmøre for å ha hørt om Sven Ohrvik. Det var veldig stemningsfullt. Det tok sikkert noen fly-nerder tilbake til dobbelt dekker flyene som Biggles fløy, fly som ble brukt under første verdenskrig.
Mer jazz ble det med «Fine and Dandy». Dette er en New Orleans klassiker som det også svingte godt av. Tubaen hadde en sentral rolle i dette stykket og hadde også en kort solo. Tubaen var det konstante elementet under låten, mens de andre tok litt mer av med jevne mellomrom.
«Mitt hjerte alltid vanker» er en tradisjonell svensk folketone som den danske biskopen Hans Adolph Brorson har satt tekst til. Den klassiske skandinaviske julesalmen ble først trykt i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer». Arrangementet vi fikk høre, var laget av Anne. Dette er en salme som blir mye brukt ellers i året også, og det er en salme mange har et sterkt forhold til. Det er helt forståelig med tanke på hvor nydelig melodien er. Anne hadde skrevet et arrangement som ga akkurat den stemningen den var ment å skape.
«I Remember Peter» er en hyllest til Peter Brown som var en utmerket jazzmusikeren, men som døde i en trafikkulykke. Når man kjenner bakgrunnen til låten, forstår man veldig enkelt hvorfor den stemningsmessig opplevdes som både litt trist og håpefull.
Noen melodier og sanger overlever flere århundrer og har ukjent opphav. En slik låt er «God Rest Ye Merry Gentlemen». Det svingte bra under spillingen deres, og man ble virkelig glad av å høre på. Denne låten har ensemblet hatt med seg helt siden de startet å spille sammen for åtte år siden. Det er en type låt som bygger seg opp og ned gjentatte ganger gjennom hele stykket. Applausen ville ingen ende ta, men da den hadde lagt seg, kunne Merete ta ordet og presentere ekstranummeret. Det var et jazzpotpurri satt sammen av en ukjent russisk tubaist, og det besto av flere kjente låter. Jeg hørte tydelig «Summertime», «Blue Moon», «The Pink Panther Theme» og «Puttin' on the Ritz», i tillegg til noen andre som jeg dessverre ikke vet tittelen på.
Når det bare er blåsere som spiller, blir lydbildet veldig unikt. Man kan høre hvorfor det alltid er blåsere i et storband. Dette var folk som startet å spille på instrumentene sine i barndommen, og som har fortsatt å spille i korps gjennom hele sitt voksne liv. Jeg opplevde dem som svært flinke på instrumentene sine, og de klarte å skape mange stemningsfulle øyeblikk for publikum. Her var det alt fra sorg til smittende glede og lykke.
Medvirkende musikanter var:
De trønderske lokalmatprodusentene Hindrum Gårdsysteri og Bryggeriet Frøya er tildelt kvalitetsmerket Spesialitet, som er et av de fremste kvalitetsstemplene for norsk lokalmat og -drikke. Utmerkelsen ble delt ut av landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen under Oi! Matseminar i Trondheim.
Dagens Kvernes stavkirke ble reist i 1631–1633. Men kirkestedet er langt eldre. Middelalderbrev, pavebrev og kirkelige dokumenter viser at Kvernes hadde kirke, prest og prestegjeld flere hundre år før dagens stavkirke ble oppført. Også altertavlen er et vitne om denne kontinuiteten. Alterskapet stammer fra 1472 og er trolig bevart fra den eldre kirken som sto på stedet.
Laget av ScaleFlow.
