Tradisjon, transformasjon og uforgjengelig melodisk kraft fylte Kulturfabrikken i Kristiansund da TNT besøkte Kristiansund for første gang siden 2011.
Tony Harnell og TNT spilte på Kulturfabrikken i Kristiansund. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet krever sin logistikk, sin tålmodighet og sin musikalske stamina å holde liv i et av landets mest markante rockeikoner gjennom flere tiår. Da TNT gjestet Kulturfabrikken i Kristiansund, var det ikke bare en demonstrasjon av musikalsk håndverk, men også en historisk tidslinje som strakte seg over førti år med oppturer, utskiftninger og alt som hører med. For et publikum som har fulgt bandet tålmodig, ble kvelden en påminnelse om hvor dypt TNT-universet har festet sine røtter i den norske rockefaunaen.
Konserten åpnet målrettet med de to første sporene fra albumet «My Religion» fra 2004, nemlig «Invisible Noise» og «She Needs Me». Dette utgjorde en umiddelbar og solid programerklæring. Åpningen satt akkurat som den skulle, preget av god lyd, sterke låter og et merkbart trykk fra scenen. Det var nettopp på turneen i kjølvannet av denne utgivelsen at dagens bassist, Sid Ringsby, ble med TNT på veien for første gang.
For det voksne publikummet i Kristiansund er Sid Ringsby et velkjent innslag på livescenen. Hans historiske meritter strekker seg langt inn i den nasjonale rockehistorien gjennom arbeid med band som Tindrum og Charm. Ikke minst har han markert seg under de tradisjonsrike juleturneene til Dag Ingebrigtsen for en årrekke siden. Trommeslager Morten «Diesel» Dahl var som kjent også en sentral aktør i det samme landskapet på denne tiden, spesielt traff vi på dem på Tropicana med jule tradisjonen «De grønne glitrende tre og Dag».
Etter den innledende salven beveget bandet seg bakover i katalogen til 1989 og albumet «Intuition», representert ved kveldens tredje låt, «Tonight I'm falling». Den vokalmessige overgangen til det påfølgende tiåret ble markert da vokalist Tony Harnell introduserte låten «Downhill Racer» fra 1992, hentet fra utgivelsen «Realized Fantasies». Et album som etterfulgte suksessen med «Intuition». Tony Harnell kommenterte perioden låten sprang ut av direkte fra scenen:
– Wild and crazy days.
Selv om frontfiguren refererer til en kaotisk tidsepoke for bandet, står det materielle resultatet seg historisk sterkt, det kom unektelig en rekke slitesterke og melodisk sofistikerte låter fra TNTs kreative kjerne også i denne fasen.
At bandet leverte med et slikt overskudd denne kvelden, er ingen selvfølge. Bandet har i den senere tid måttet operere med Neil Hibbs på gitar, ettersom Ronni Le Tekrø har vært i en rehabiliteringsfase etter sykdom. Slike vikarordninger er på ingen måte uvanlige innenfor rockesjangeren, og Neil Hibbs er på ingen måte et ubeskrevet blad i dette spesifikke musikalske universet. Han ble i sin tid hentet inn som live-gitarist for det britiske bandet Shy etter at deres faste gitarist, Steve Harris, som tilfeldigvis delte navn med Iron Maidens ikoniske bassist og grunnlegger, ble rammet av hjernesvulst og tragisk gikk bort året etter.
Neil Hibbs fortsatte i Shy og spilte på bandets siste konserter. Forbindelsen til TNT forsterkes ytterligere av at Tony Mills var vokalist i nettopp Shy, før han senere bekledde vokalistrollen i TNT i perioden 2006 til 2013. TNT ble formelt innlemmet i Rockheim Hall of Fame den 16. september 2019. Tony Mills var for syk til selve seremonien, men han rakk å få overrakt det fysiske beviset på sin innlemmelse før sin død. TNT fremstår dermed som et kollektiv som har møtt betydelige eksistensielle og personlige utfordringer, men som har beholdt evnen til å overleve.
Konsertens midtparti bød på et dramaturgisk skifte da Ronni Le Tekrø entret scenen alene. Han leverte en harmonisk og karakteristisk gitarsolo preget av sitt umiskjennelige særpreg og tekniske signatur, noe som ble svært godt mottatt av de fremmøtte i salen. Det fremstod ikke som tilfeldig at den påfølgende låten var «Forever Shine On». Det kan være litt tilfeldig, men den ble levert som en kollegial og musikalsk gest.
Det påfølgende gjensynet med «Northern Lights» fra gjennombruddsalbumet «Tell No Tales» fra 1987, utgjorde et av kveldens høydepunkter. Som en rolig, atmosfærisk komposisjon tok den sin naturlige plass i konsertforløpet, og demonstrerte sin tidløse evne til å feste seg i tilhørernes øreganger.
Tony Harnell fortsatte med å hylle bandets gitarist, og han trakk linjene tilbake til 1984 da han selv ble medlem av bandet. Tony Harnell debuterte som kjent på albumet «Knights of the New Thunder», etter at han ble hentet til Norge som erstatning for bandets opprinnelige vokalist, Dag Ingebrigtsen. Vokalisten mimret åpent med publikum om sitt første møte med Norge og Trondheim i 1984.
Det er verdt å erindre et historisk og lettere kuriositetspreget faktum fra denne epoken. I motsetning til skandinaviske musikere som ofte har amerikanisert navnene sine for å oppnå internasjonal appell, ble den amerikanske vokalisten i starten forsøkt fornorsket og presentert for opinionen som Hansen i stedet for Harnell. Under konserten la imidlertid ikke vokalisten skjul på sin dype og varige tilknytning til sitt adopterte hjemland:
– I love this country!
Han berørte også kort sine opplevelser med fotball-VM og det faktum at han holdt med det norske landslaget, noe som utløste umiddelbar og entusiastisk RO respons fra salen.
Mot slutten av hovedsettet ble det rettet fokus mot nyere tids utfordringer, samt de uunngåelige klassikerne. Bandet leverte tittelsporene fra de to albumene «My Religion» og «Intuition». I en introduksjon reflekterte vokalisten over de ytre omstendighetene rundt den pågående turnevirksomheten, og forklarte at konserten i Kristiansund kun var den tredje på denne turneen og at de har slitt med Covid i tillegg til alt det andre.
Til tross for helsemessig motgang og logistiske utfordringer, holdt strukturen i konserten hele veien inn. Inkludert Ronni Le Tekrøs solosekvens, var kveldens tiende låt et uunngåelig og selvsagt punkt på programmet: Hitten «10.000 Lovers (In One)» ble levert med den presisjonen og energien som kreves av en av landets mest spilte rockelåter gjennom tidene.
Da ekstranumrene startet, valgte bandet oppskriftsmessig å utfordre publikum fremfor kun å lene seg på nostalgi. Noe som de fleste band av noen års alder, tross alt gjør. Eller er forpliktet til å gjøre. Først ut var den relativt ferske komposisjonen «From under the Black Cloud». Låten utmerket seg som et spennende innslag i settet, drevet frem av et seigt, tungt og markant riff med klare stilistiske assosiasjoner til Led Zeppelin.
Dette ble etterfulgt av kveldens eldste låt, «Eddie». Låten bærer med seg en interessant historisk uklarhet. Tony Harnell bemerket fra scenen at komposisjonen i sin tid var inspirert av Iron Maidens kjente maskott med samme navn. Samtidig peker låtens tematiske mørke mot historiene om Jack the Ripper. Innenfor de mange konspirasjonsteoriene som omgir de historiske mordsakene i London, har teorier ofte feilaktig forsøkt å koble den britiske prinsen Albert Victor, populært kalt «Prince Eddy», til drapene. Historien har fastslått at det ikke var ham, men uavhengig av om den opprinnelige inspirasjonskilden er en fiktiv metallmaskott eller viktoriansk kriminalhistorie, står «Eddie» fjellstøtt som et anthem og et kraftfullt lydspor til TNTs tidlige, formative periode.
Kvelden ble avsluttet ved at Ronni Le Tekrø igjen entret scenen for aller siste låt. Her ble publikum servert hans karakteristiske, tekniske soloarbeid integrert i avslutningsnummeret «Seven Seas».
TNT leverte en bunnsolid konsert i Kristiansund. Vi fikk høre og se et band, som på tross av utfordringer de må ha hatt med helse og logistikk, var gode og solide. Jeg synes Tony Harnell virket opplagt sammen med bandet og stemmen hold meget godt. Det varmet å se Ronni Le Tekrø komme inn på scenen, og levere litt av sitt ikoniske gitar spill. Når i tillegg TNT har med seg en god innbytter og super sub i Neil Hubbs, gir dette en god rockekveld i Kulturfabrikken. God levert, knall konsert og til TNT: Keep on rocking!
Det krever sin logistikk, sin tålmodighet og sin musikalske stamina å holde liv i et av landets mest markante rockeikoner gjennom flere tiår. Da TNT gjestet Kulturfabrikken i Kristiansund, var det ikke bare en demonstrasjon av musikalsk håndverk, men også en historisk tidslinje som strakte seg over førti år med oppturer, utskiftninger og alt som hører med. For et publikum som har fulgt bandet tålmodig, ble kvelden en påminnelse om hvor dypt TNT-universet har festet sine røtter i den norske rockefaunaen.
Konserten åpnet målrettet med de to første sporene fra albumet «My Religion» fra 2004, nemlig «Invisible Noise» og «She Needs Me». Dette utgjorde en umiddelbar og solid programerklæring. Åpningen satt akkurat som den skulle, preget av god lyd, sterke låter og et merkbart trykk fra scenen. Det var nettopp på turneen i kjølvannet av denne utgivelsen at dagens bassist, Sid Ringsby, ble med TNT på veien for første gang.
For det voksne publikummet i Kristiansund er Sid Ringsby et velkjent innslag på livescenen. Hans historiske meritter strekker seg langt inn i den nasjonale rockehistorien gjennom arbeid med band som Tindrum og Charm. Ikke minst har han markert seg under de tradisjonsrike juleturneene til Dag Ingebrigtsen for en årrekke siden. Trommeslager Morten «Diesel» Dahl var som kjent også en sentral aktør i det samme landskapet på denne tiden, spesielt traff vi på dem på Tropicana med jule tradisjonen «De grønne glitrende tre og Dag».
Etter den innledende salven beveget bandet seg bakover i katalogen til 1989 og albumet «Intuition», representert ved kveldens tredje låt, «Tonight I'm falling». Den vokalmessige overgangen til det påfølgende tiåret ble markert da vokalist Tony Harnell introduserte låten «Downhill Racer» fra 1992, hentet fra utgivelsen «Realized Fantasies». Et album som etterfulgte suksessen med «Intuition». Tony Harnell kommenterte perioden låten sprang ut av direkte fra scenen:
– Wild and crazy days.
Selv om frontfiguren refererer til en kaotisk tidsepoke for bandet, står det materielle resultatet seg historisk sterkt, det kom unektelig en rekke slitesterke og melodisk sofistikerte låter fra TNTs kreative kjerne også i denne fasen.
At bandet leverte med et slikt overskudd denne kvelden, er ingen selvfølge. Bandet har i den senere tid måttet operere med Neil Hibbs på gitar, ettersom Ronni Le Tekrø har vært i en rehabiliteringsfase etter sykdom. Slike vikarordninger er på ingen måte uvanlige innenfor rockesjangeren, og Neil Hibbs er på ingen måte et ubeskrevet blad i dette spesifikke musikalske universet. Han ble i sin tid hentet inn som live-gitarist for det britiske bandet Shy etter at deres faste gitarist, Steve Harris, som tilfeldigvis delte navn med Iron Maidens ikoniske bassist og grunnlegger, ble rammet av hjernesvulst og tragisk gikk bort året etter.
Neil Hibbs fortsatte i Shy og spilte på bandets siste konserter. Forbindelsen til TNT forsterkes ytterligere av at Tony Mills var vokalist i nettopp Shy, før han senere bekledde vokalistrollen i TNT i perioden 2006 til 2013. TNT ble formelt innlemmet i Rockheim Hall of Fame den 16. september 2019. Tony Mills var for syk til selve seremonien, men han rakk å få overrakt det fysiske beviset på sin innlemmelse før sin død. TNT fremstår dermed som et kollektiv som har møtt betydelige eksistensielle og personlige utfordringer, men som har beholdt evnen til å overleve.
Konsertens midtparti bød på et dramaturgisk skifte da Ronni Le Tekrø entret scenen alene. Han leverte en harmonisk og karakteristisk gitarsolo preget av sitt umiskjennelige særpreg og tekniske signatur, noe som ble svært godt mottatt av de fremmøtte i salen. Det fremstod ikke som tilfeldig at den påfølgende låten var «Forever Shine On». Det kan være litt tilfeldig, men den ble levert som en kollegial og musikalsk gest.
Det påfølgende gjensynet med «Northern Lights» fra gjennombruddsalbumet «Tell No Tales» fra 1987, utgjorde et av kveldens høydepunkter. Som en rolig, atmosfærisk komposisjon tok den sin naturlige plass i konsertforløpet, og demonstrerte sin tidløse evne til å feste seg i tilhørernes øreganger.
Tony Harnell fortsatte med å hylle bandets gitarist, og han trakk linjene tilbake til 1984 da han selv ble medlem av bandet. Tony Harnell debuterte som kjent på albumet «Knights of the New Thunder», etter at han ble hentet til Norge som erstatning for bandets opprinnelige vokalist, Dag Ingebrigtsen. Vokalisten mimret åpent med publikum om sitt første møte med Norge og Trondheim i 1984.
Det er verdt å erindre et historisk og lettere kuriositetspreget faktum fra denne epoken. I motsetning til skandinaviske musikere som ofte har amerikanisert navnene sine for å oppnå internasjonal appell, ble den amerikanske vokalisten i starten forsøkt fornorsket og presentert for opinionen som Hansen i stedet for Harnell. Under konserten la imidlertid ikke vokalisten skjul på sin dype og varige tilknytning til sitt adopterte hjemland:
– I love this country!
Han berørte også kort sine opplevelser med fotball-VM og det faktum at han holdt med det norske landslaget, noe som utløste umiddelbar og entusiastisk RO respons fra salen.
Mot slutten av hovedsettet ble det rettet fokus mot nyere tids utfordringer, samt de uunngåelige klassikerne. Bandet leverte tittelsporene fra de to albumene «My Religion» og «Intuition». I en introduksjon reflekterte vokalisten over de ytre omstendighetene rundt den pågående turnevirksomheten, og forklarte at konserten i Kristiansund kun var den tredje på denne turneen og at de har slitt med Covid i tillegg til alt det andre.
Til tross for helsemessig motgang og logistiske utfordringer, holdt strukturen i konserten hele veien inn. Inkludert Ronni Le Tekrøs solosekvens, var kveldens tiende låt et uunngåelig og selvsagt punkt på programmet: Hitten «10.000 Lovers (In One)» ble levert med den presisjonen og energien som kreves av en av landets mest spilte rockelåter gjennom tidene.
Da ekstranumrene startet, valgte bandet oppskriftsmessig å utfordre publikum fremfor kun å lene seg på nostalgi. Noe som de fleste band av noen års alder, tross alt gjør. Eller er forpliktet til å gjøre. Først ut var den relativt ferske komposisjonen «From under the Black Cloud». Låten utmerket seg som et spennende innslag i settet, drevet frem av et seigt, tungt og markant riff med klare stilistiske assosiasjoner til Led Zeppelin.
Dette ble etterfulgt av kveldens eldste låt, «Eddie». Låten bærer med seg en interessant historisk uklarhet. Tony Harnell bemerket fra scenen at komposisjonen i sin tid var inspirert av Iron Maidens kjente maskott med samme navn. Samtidig peker låtens tematiske mørke mot historiene om Jack the Ripper. Innenfor de mange konspirasjonsteoriene som omgir de historiske mordsakene i London, har teorier ofte feilaktig forsøkt å koble den britiske prinsen Albert Victor, populært kalt «Prince Eddy», til drapene. Historien har fastslått at det ikke var ham, men uavhengig av om den opprinnelige inspirasjonskilden er en fiktiv metallmaskott eller viktoriansk kriminalhistorie, står «Eddie» fjellstøtt som et anthem og et kraftfullt lydspor til TNTs tidlige, formative periode.
Kvelden ble avsluttet ved at Ronni Le Tekrø igjen entret scenen for aller siste låt. Her ble publikum servert hans karakteristiske, tekniske soloarbeid integrert i avslutningsnummeret «Seven Seas».
TNT leverte en bunnsolid konsert i Kristiansund. Vi fikk høre og se et band, som på tross av utfordringer de må ha hatt med helse og logistikk, var gode og solide. Jeg synes Tony Harnell virket opplagt sammen med bandet og stemmen hold meget godt. Det varmet å se Ronni Le Tekrø komme inn på scenen, og levere litt av sitt ikoniske gitar spill. Når i tillegg TNT har med seg en god innbytter og super sub i Neil Hubbs, gir dette en god rockekveld i Kulturfabrikken. God levert, knall konsert og til TNT: Keep on rocking!
De trønderske lokalmatprodusentene Hindrum Gårdsysteri og Bryggeriet Frøya er tildelt kvalitetsmerket Spesialitet, som er et av de fremste kvalitetsstemplene for norsk lokalmat og -drikke. Utmerkelsen ble delt ut av landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen under Oi! Matseminar i Trondheim.
Dagens Kvernes stavkirke ble reist i 1631–1633. Men kirkestedet er langt eldre. Middelalderbrev, pavebrev og kirkelige dokumenter viser at Kvernes hadde kirke, prest og prestegjeld flere hundre år før dagens stavkirke ble oppført. Også altertavlen er et vitne om denne kontinuiteten. Alterskapet stammer fra 1472 og er trolig bevart fra den eldre kirken som sto på stedet.
Laget av ScaleFlow.
