OSLO – I et grunnlagsdokument datert 15. desember 2025 har Riksantikvaren levert en anbefaling om at norsk vikingarv tas inn på Norges tentative liste for UNESCOs verdensarvliste. Dokumentet, som ble oversendt Klima- og miljødepartementet i dag, er resultatet av omfattende vurderinger av de sju mest monumentale skipsgravhaugene fra vikingtiden i Norge. Myklebusthaugen i Nordfjord – branngraven til Myklebustskipet – er ett av disse.
Rundehågjen på Myklebust hvor brannrestene av Myklebust ble funnet. Foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal, Riksantikvaren
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementAnbefalingen markerer et nytt kapittel i norsk kulturminneforvaltning. Riksantikvaren understreker at dette ikke er et ferdig nominasjonsforslag til UNESCO – det er et faglig grunnlag som regjeringen må beslutte om det skal arbeides videre med.
I pressemeldingen listes det opp syv gravhauger som nå anbefales skrevet inn på Norges tentative liste:
– Gjellestad i Østfold,
– Borrehaugene, Oseberghaugen og Gokstadhaugen i Vestfold,
– Storhaug i Rogaland,
– Myklebust i Vestland og
– Herlaugshaugen i Trøndelag.
Riksantikvar Hanna Geiran beskriver disse som kulturmiljøer som gir innsikt i vikingtidens samfunn, tro og verdier.
– «Skipsgravhaugene i Norge er uten sidestykke i verden. De syv vi har valgt ut, er de viktigste kulturmiljøene fra vikingtid i Norge,»sier Geiran i pressemeldingen.
Hun forklarer videre hvorfor det er gravhaugene – og ikke gjenstandene som ble funnet i dem – som nå foreslås:
– «Bare kulturmiljøer og gjenstander som fortsatt er på funnstedet kan bli nominert.» Dette betyr blant annet at verdenskjente skip som Osebergskipet og Gokstadskipet, som nå står i museum, ikke kan inngå i en verdensarvnominasjon.
En sentral del av debatten om norsk vikingarv er Myklebustskipet. Det er restene av et skip som ble funnet i gravhaugen Rundehågjen i Nordfjordeid,og som kanskje er Norges største vikingskip funnet til nå. Det er blitt antydet at skipet skal ha tilhørt kong Audbjørn av Fjordane. Han ble drept i slaget ved Sólskjel ca år 870. Dateringen passer med funnene i skipet.
Myklebustskipet ble først gravd ut i 1874, omtrent tusen år etter skipet fra 870-tallet ble lagt i gravhaugen, av arkeologen Anders Lorange, som avdekket et brent vikingskip i haugen. Skipet ble raskt overskygget av de mer komplette funnene fra Gokstad (1880) og Oseberg (1904), og har ikke vært gjenstand for moderne arkeologiske undersøkelser før nylig.
Det er bygget en fullskala rekonstruksjon av Myklebustskipet som befinner seg i Sagastad-museet i Nordfjordeid. Det rekonstruerte Skipet har en lengde på 30 meter / 100 fot, bredde på 6 meter, og veier 16 tonn.
I 2024 gjennomførte Riksantikvaren, i samarbeid med arkeologer fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger, nye undersøkelser av haugen. Disse avdekket mer enn 500 nye skipsnagler, en bronsering og flere mulige skjoldbuler. Når dette legges sammen med tidligere funn, antyder det at skipet kan ha hatt veldig stor størrelse.
– «Skipet var av en veldig stor størrelse. Det er stor variasjon i naglene, og dette bekrefter at Myklebustskipet var et formidabelt vikingskip,» sier Morten Ramstad, seksjonssjef ved forminneseksjonen ved Universitetet i Bergen.
Riksantikvar Hanna Geiran utdyper: – «Dette er kanskje Norges største vikingskip, men vi har ikke visst helt sikkert. Nærmere undersøkelser av naglene kan gi mer kunnskap om skipet.»
Disse funnene er viktige ikke bare for vår forståelse av skipets størrelse, men også for det faglige grunnlaget som nå ligger til vurdering hos departementet. I pressemeldingen fra Riksantikvaren nevnes Myklebust eksplisitt som et av punktene hvor det er gjort nye funn fra vikingtid og sentral ny kunnskap.
At Riksantikvaren nå anbefaler gravhaugene til norsk verdensarvstatus, er resultatet av et flerårig arbeid med å kartlegge vikingtidens kulturminner i sitt landskapslige rammeverk. Gravplassene, sammen med det omkringliggende landskapet, anses å gi uvurderlig kunnskap om vikingtidens samfunnsstruktur, makt og religiøse forestillinger.
I pressemeldingen understrekes det at landskapene rundt gravhaugene «er vitnesbyrd om makt og statsdannelse i Norge» og at de ligger strategisk langs sjøveien «norðrvegr» – veien mot nord.
Selv om Riksantikvaren har levert sin faglige anbefaling, er det nå regjeringen som må avgjøre om den norske vikingarven skal føres opp på den norske tentative listen for verdensarv. Dette er et viktig steg i en prosess som kan ta flere år før et formelt nominasjonsdokument eventuelt sendes til UNESCO.
Prosessen innebærer blant annet politiske vurderinger av forvaltning, bevaring og formidling, og en avklaring av hva som kreves for å sikre at kulturminnene bevares for framtiden.
For norske kulturmyndigheter og lokalhistoriske miljøer vil en slik status kunne løfte fram vikingtidens arv som et internasjonalt anerkjent kulturfenomen. Det blir ikke bare gjennom enkeltgjenstander, men som et landskap av menneskelig aktivitet og mentalitetshistorie fra en formativ periode i norsk og nordisk historie.
Myklebustskipet og de øvrige skipsgravhaugene representerer et komplekst og flerdimensjonalt kulturminne, der sjøfarende ekspedisjoner, seremonier knyttet til makt og død, og det norrøne verdensbildet alle er sentrale elementer i fortellingen om vikingtiden.
Anbefalingen markerer et nytt kapittel i norsk kulturminneforvaltning. Riksantikvaren understreker at dette ikke er et ferdig nominasjonsforslag til UNESCO – det er et faglig grunnlag som regjeringen må beslutte om det skal arbeides videre med.
I pressemeldingen listes det opp syv gravhauger som nå anbefales skrevet inn på Norges tentative liste:
– Gjellestad i Østfold,
– Borrehaugene, Oseberghaugen og Gokstadhaugen i Vestfold,
– Storhaug i Rogaland,
– Myklebust i Vestland og
– Herlaugshaugen i Trøndelag.
Riksantikvar Hanna Geiran beskriver disse som kulturmiljøer som gir innsikt i vikingtidens samfunn, tro og verdier.
– «Skipsgravhaugene i Norge er uten sidestykke i verden. De syv vi har valgt ut, er de viktigste kulturmiljøene fra vikingtid i Norge,»sier Geiran i pressemeldingen.
Hun forklarer videre hvorfor det er gravhaugene – og ikke gjenstandene som ble funnet i dem – som nå foreslås:
– «Bare kulturmiljøer og gjenstander som fortsatt er på funnstedet kan bli nominert.» Dette betyr blant annet at verdenskjente skip som Osebergskipet og Gokstadskipet, som nå står i museum, ikke kan inngå i en verdensarvnominasjon.
En sentral del av debatten om norsk vikingarv er Myklebustskipet. Det er restene av et skip som ble funnet i gravhaugen Rundehågjen i Nordfjordeid,og som kanskje er Norges største vikingskip funnet til nå. Det er blitt antydet at skipet skal ha tilhørt kong Audbjørn av Fjordane. Han ble drept i slaget ved Sólskjel ca år 870. Dateringen passer med funnene i skipet.
Myklebustskipet ble først gravd ut i 1874, omtrent tusen år etter skipet fra 870-tallet ble lagt i gravhaugen, av arkeologen Anders Lorange, som avdekket et brent vikingskip i haugen. Skipet ble raskt overskygget av de mer komplette funnene fra Gokstad (1880) og Oseberg (1904), og har ikke vært gjenstand for moderne arkeologiske undersøkelser før nylig.
Det er bygget en fullskala rekonstruksjon av Myklebustskipet som befinner seg i Sagastad-museet i Nordfjordeid. Det rekonstruerte Skipet har en lengde på 30 meter / 100 fot, bredde på 6 meter, og veier 16 tonn.
I 2024 gjennomførte Riksantikvaren, i samarbeid med arkeologer fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger, nye undersøkelser av haugen. Disse avdekket mer enn 500 nye skipsnagler, en bronsering og flere mulige skjoldbuler. Når dette legges sammen med tidligere funn, antyder det at skipet kan ha hatt veldig stor størrelse.
– «Skipet var av en veldig stor størrelse. Det er stor variasjon i naglene, og dette bekrefter at Myklebustskipet var et formidabelt vikingskip,» sier Morten Ramstad, seksjonssjef ved forminneseksjonen ved Universitetet i Bergen.
Riksantikvar Hanna Geiran utdyper: – «Dette er kanskje Norges største vikingskip, men vi har ikke visst helt sikkert. Nærmere undersøkelser av naglene kan gi mer kunnskap om skipet.»
Disse funnene er viktige ikke bare for vår forståelse av skipets størrelse, men også for det faglige grunnlaget som nå ligger til vurdering hos departementet. I pressemeldingen fra Riksantikvaren nevnes Myklebust eksplisitt som et av punktene hvor det er gjort nye funn fra vikingtid og sentral ny kunnskap.
At Riksantikvaren nå anbefaler gravhaugene til norsk verdensarvstatus, er resultatet av et flerårig arbeid med å kartlegge vikingtidens kulturminner i sitt landskapslige rammeverk. Gravplassene, sammen med det omkringliggende landskapet, anses å gi uvurderlig kunnskap om vikingtidens samfunnsstruktur, makt og religiøse forestillinger.
I pressemeldingen understrekes det at landskapene rundt gravhaugene «er vitnesbyrd om makt og statsdannelse i Norge» og at de ligger strategisk langs sjøveien «norðrvegr» – veien mot nord.
Selv om Riksantikvaren har levert sin faglige anbefaling, er det nå regjeringen som må avgjøre om den norske vikingarven skal føres opp på den norske tentative listen for verdensarv. Dette er et viktig steg i en prosess som kan ta flere år før et formelt nominasjonsdokument eventuelt sendes til UNESCO.
Prosessen innebærer blant annet politiske vurderinger av forvaltning, bevaring og formidling, og en avklaring av hva som kreves for å sikre at kulturminnene bevares for framtiden.
For norske kulturmyndigheter og lokalhistoriske miljøer vil en slik status kunne løfte fram vikingtidens arv som et internasjonalt anerkjent kulturfenomen. Det blir ikke bare gjennom enkeltgjenstander, men som et landskap av menneskelig aktivitet og mentalitetshistorie fra en formativ periode i norsk og nordisk historie.
Myklebustskipet og de øvrige skipsgravhaugene representerer et komplekst og flerdimensjonalt kulturminne, der sjøfarende ekspedisjoner, seremonier knyttet til makt og død, og det norrøne verdensbildet alle er sentrale elementer i fortellingen om vikingtiden.
